livetmedvesla

Tenk at jeg har skrevet 1000 publiserte innlegg på bloggen allerede. Millenniums feiring på en måte. 1000 innlegg om alt fra A til Å, riktignok i løpet av 5 år. Fy søren! Jeg trodde jeg skulle bli skikkelig lei før jeg kom så langt. Tror jeg får klappe meg selv på skulderen.

Jeg hevder denne bloggen ikke kommer i noen form for kategori, men skjønner at en del tolker det som en mamma-blogg.

Ja, det er vel kanskje det på en måte, men jeg prøver ikke å skape noe glansbilde av livet, men heller ønsker jeg å være en motvekt til mye av det som jeg synes er typisk mamma-blogg. Om jeg lykkes.. Tja, det er vel ikke opp til meg å bedømme… Resten av bloggen går vel helst i kategorien Impuls!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det første som innlegget som ble skrevet, var en ren presentasjon av Vesla og meg. Den var heller anonym, og det var ingen bilder på innlegget, det la jeg til i ettertid. Jeg visste ikke om jeg ville stå frem med navn og bilde i starten. Engstelig for at jeg skulle havne i kategorien “Krig, fred, blogg og politikk og sånn” Derfor ble det blogget litt om Vesla og hennes hyss i starten.

Når jeg ser tilbake på statistikken over hva som har engasjert mest gjennom tidene, er det overhode ikke som innleggene om Vesla, men der jeg agerer som en skikkelig rikssynser. Jeg har mine meninger, og er ganske samfunnsengasjert, og er trygg på mine standpunkt og verdier. Det betyr at jeg tidvis skriver i kvasse ordelag for å få frem mine meninger. Et innlegg om reiseskam er det som har flest lesere. Da var jeg vel noe brysk og sur. Innlegget ble oppfulgt av et innlegg om at noen følte seg mobbet på grunn av første innlegg.

De mest hudløse innleggene jeg har skrevet, var som terapi etter en hendelse jeg gjerne kunne vært foruten. Mens det stod på, evnet jeg knapt annet enn å eksistere. Det er vel en periode i livet som garantert har definert meg mest som menneske. Det er også de vanskeligste innleggene jeg noen sinne har skrevet. Aldri har jeg følt meg så naken før. Kun barna mine var forberedt på hva som kom til å bli postet. Det var en serie innlegg, men nevner tre av de her. De ble fortalt mens jeg var tilbake der det hele startet..

Blackout eller dopet

Rock bottom

Siste kveld og siste kapittel

Etter å ha skrevet disse innleggene var jeg helt tom. Jeg måtte finne min skriftlige stemme på nytt, og bli enig med meg selv om hva jeg ville med bloggen.  Var jeg en mamma-blogger, eller var jeg fortsatt like udefinert?

Familien utviklet seg, noen flyttet og noen kom tilbake. Mye ble blogget om. Nesten ingenting er hellig, og masse upubliserte innlegg er faktisk skrevet, og 1000 av disse er altså publisert. Men herlighet! Jeg kan jo ikke nevne 1000 innlegg uten å nevne husmorvikaren..  Snuppa har jo gjort seg bemerket med sin egen kommunikasjonsform på bloggen, med stor suksess.

Da folkens, da var  de 1000 første innleggene et tilbakelagt stadium. Jeg har ennå endel innlegg i kladden, men om dette er en mamma-blogg.. Nja, kanskje ikke i den tradisjonelle forstand, men når har jeg vært opptatt av å følge tradisjonene?

Takk for alle som leser, kommenterer og engasjerer. Det gjør at det er morsomt å fortsette å blogge videre.

Det er altså mye hyggelig rundt det å ha blogg, og gårdagens listeplassering gikk ikke upåaktet hen. Det er jo en all time high plassering for min del. Det har nok en sammenheng av at det er lavere tall for høyere plassering for tiden. Ja, så ble det en liten snakkis over kaffekoppen i dag.

Det hyggelige er jo at jeg har endel menn som følger bloggen, og jeg fikk følgende karakteristikk servert: «Du e som en kvinnelig Seinfeld i bloggsform. Du skriv om tidvis om ingenting og får det til å bli humoristisk!»

Seriøst! Hvor kult var ikke det? Problemet er bare at det var himla store sko å fylle..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle møter motgang i livet. Små og store tilbakeslag som setter spor i oss. Det gir oss arr som vi bærer med oss og som kan prege oss resten av livet. For noen blir det en tung kamp å overvinne motgangen, for andre blir det umulig..

Jeg har utrolig respekt for de som jobber innen psykiatrien. De som må prioritere på bakgrunn av knappe ressurser hvem som skal få hjelp og hvem som ikke kan få det. De omfavner mennesker som er i krise enten det skyldes en psykisklidelse, adferd eller et opplevd traume. Det er de som fanger deg opp når alt håp føles å være borte. De hjelper mange, men klarer ikke å hjelpe alle..

Min historie er ikke enestående, eller veldig dramatisk, men selvsagt var det tøft nok for meg og ungene mens det stod på. For noen år siden la jeg ut et blogginnlegg om det å leve med sosial angst, og jeg gjengir det her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På kollisjonskurs med meg selv (Blogginnlegg fra 31.07.2019)

Det er mange sykdommer som ikke er synlig utenpå kroppen, og det er alltid masse skriverier om at man blir mistenkt for å late som man har usynlige sykdommer. Det må være kjempe frustrerende for de som står i en slik situasjon. Måtte rettferdiggjøre smertehelvete sitt.

Angst er også en sykdom. Den kan være midlertidig eller kronisk. Det eneste jeg er ganske sikker på, er at det er en diagnose man ikke kjemper for å få. Det er den diagnosen man bare IKKE vil ha. Hvem vil vel klassifiseres som mentalt ustabil? Det er en skammelig diagnose å ha hengende ved seg. Den utløser ikke sympati eller empati, men gjør omverden i stor grad veldig ukomfortabel og usikker.

Hvis man spør majoriteten av de som kjenner meg om jeg kan ha sosial angst eller noen gang har hatt det, vil de nok si nei. De aller fleste vil nok si at jeg er på det jevne som alle andre. Normalt fungerende og engasjert. Kanskje det er mange som vil hevde jeg er over middels sosialt anlagt. Det er det som er så rart med angst. Man kan ha angst, men likevel fungere i hverdagen. Ha angst, som ikke er synlig på utsiden men som herjer villmann på innsiden.  Å innrømme at jeg har angst gjør meg hudløs.

Jeg utviklet sosial angst for to år siden, etter et traume. Ville ikke gå ut hjemmefra. Relasjoner ble en belastning.

Tidligere var det flere av venninnene mine som sa jeg måtte lære meg i å bli glad i å være hjemme. Slutte å hele tiden være på farten. Plutselig så var det ikke sånn mer. Jeg ville ikke gå ut. Hjemme var den eneste plassen jeg følte jeg fikk puste fritt. Den eneste plassen jeg kunne slippe ned skuldrene. Søvn har alltid vært mangelvare hos meg. Jeg brukte å si at jeg har lakenskrekk og er putevar. Jeg har aldri sovet mye, 5,5-6 timers søvn er plenty for meg. Nå sov jeg bare to-tre timer på natta, og var derfor som en zombie resten av dagen. Det gjorde jo ikke saken noe bedre. Sovetabletter nektet jeg. Jeg ville ikke ha noen form for medikamenter. Tanken skremte vettet av meg.

Jeg sluttet å svare på telefonen. Svarte heller sjelden på mail og meldinger. Gjorde meg utilgjengelig så snart jeg kunne. Unngikk kontakt med andre i den grad jeg kunne. Det gikk veldig hardt ut over den yngste av stor-jentene mine som ikke bor hjemme. Hun fikk skrekkelig liten oppfølging av mammaen sin. I tillegg var hun i en sårbar situasjon der hun virkelig trengte mammaen sin. Takk Gud for at hun hadde en omsorgs-person som gjorde en fantastisk innsats for at jenta mi skulle ha det bra. Min datter snakket med meg om det flere ganger, men jeg klarte ikke å ta opp telefonen og ringe. Klarte ikke å bryte mønsteret. Jeg kunne sitte å se at det ringte i telefonen, se at det var fra noen jeg er glad i, noen som bryr seg om meg, men jeg klarte ikke å svare.

Jeg satte i gang oppussing i huset for at jeg skulle ha en unnskyldning for ikke å ta imot besøk. Da slapp jeg å forklare, for det skjønte liksom alle. For når man pusser opp vil man jo ikke ha besøk og ikke dra på besøk heller. Jeg gikk omveier i byen når jeg så kjente eller lot som jeg var skrekkelig opptatt av telefonen og ikke så de. Jeg lekte struts og stakk hodet i jorda, hvis ikke jeg ser dere, ser ikke dere meg heller..

Jeg hadde noen venner som visste hvordan det stod til, og de var enestående. Ga meg ikke opp.

Jeg hadde selv et behov for å snakke med de store ungene mine, gi dem status, slik at de skjønte at jeg trengte tid. De viste forståelse for situasjonen, og det var godt å ikke behøve å forestille seg noe mens jeg var hjemme. Jeg fikk litt amnesti i en periode, og guttene ga Vesla litt ekstra omsorg da. Likevel var det mitt ansvar å være forelder, og de skulle ikke behøve å ta seg av søsteren. Det var en utrolig tøff høst. Vesla fikk nye lærere, og jeg måtte faktisk snakke med de i forbindelse med en del ting som måtte avklares, og det brukte jeg mye tid på å mote meg opp til. Likevel var jeg klar på at jeg skulle dra på alle foreldremøtene på skole og på fritidsaktiviteter, så fremt jeg hadde mulighet. Jeg innså at jeg ikke var på en god plass i livet, men bestemte meg for at den var midlertidig. Ikke permanent.

Resten av familien valgte jeg å holde utenfor. Ikke fordi de ikke ville forstå, men jeg var så sikker på at de ville hjelpe, og det klarte jeg ikke tanken på. Jeg klarte ikke å ta innover meg spørsmål og omtanke. Ville ikke at noen skulle se meg sånn som det faktisk var. Også ville jeg ikke ha de inn på meg. Klarte ikke mer teorier for quickfix! Orket ikke å bli fortalt at jeg var uansvarlig og vanskelig.

Jeg ble sykemeldt noen uker først. Hadde ikke lyst å snakke med noen. Ville bare være alene. Hadde panikk for at noen skulle kreve noe av meg. Visste at jeg ikke taklet forventninger fordi jeg ikke ville være i stand til å levere. Har det i meg at jeg ikke kan si nei når noen ber meg om noe. Sier bare ja til alt, og tenker at jeg betaler seg ved at andre blir glad. Heldigvis skjønte vel legen min at jeg begynte å distansere meg fra andre, så etter en måned bestemte han seg for at jeg skulle begynne på veien tilbake. Jeg nektet, og ble helt panisk ved tanken. Han ga meg to uker til, men sa at da var det nok. Ovenfor familie og venner lot jeg som jeg hadde vært på jobb eller jobbet hjemmefra noen dager. Gradvis kom jeg meg tilbake på jobb. Det var faktisk godt å kjenne at det hverdagslige gikk som det skulle. Rutine og struktur passet meg fint, selv om jeg ikke var på stasjonen mentalt mye av tiden.

Jeg hadde behov for å transformere det som gjorde vondt inni meg til noe annet. Det var for vondt å kjenne på. For vondt å jobbe med det. Det var som betent verk hele tiden. Jeg måtte bare flytte fokus bort fra det som gjorde vondt og over til noe som ikke var ødeleggende.

Dessverre ble jobben tilflukten min. Jeg jobbet hele tiden. Jobbet dag og natt. Da slapp jeg å bruke tid på det kaoset som regjerte i hjernen min. Det var mer enn nok å gjøre, så jeg fikk holdt meg selv opptatt. Den største sorgen var å avslutte et studie jeg elsket, men det var ikke mer energi igjen. Gradvis endret følelsen seg. Jeg gikk over til å være tom. Jeg var ikke deprimert. Var ikke sint. Var ikke glad. Elsket ikke. Hatet ikke. Følte ikke sympati, viste bare empati i den grad jeg visste det var forventet av meg. Jeg var ingenting og følte ingenting.

Vesla måtte prioriteres all den tid det var energi igjen i meg. Hun skulle ikke bli skadelidende for at jeg ikke fungerte optimalt. Livet mitt begynte å bare dreie seg om henne. Jeg sverget på at hun hver dag skulle høre at jeg elsket henne. At hun skulle vite at hun var verdifull og gjorde meg stolt. Jobb og Vesla. Alt annet var uinteressant. Hun skulle ha et trygt og fint liv. Det var målet mitt. Det jeg festet blikket mitt på der fremme…

Heldigvis for meg, fant jeg min vei tilbake ved hjelp av fastlege og faktisk i kraft av meg selv. Jeg hentet frem ressurser jeg ikke ante at jeg hadde i meg, og gikk fremover skritt for skritt. Jeg er på en god plass i livet nå, men det betyr ikke at jeg aldri snubler litt og får en dritt dag, men jeg har funnet de strategiene som hjelper meg opp igjen stadig raskere og raskere.

Husk at å be om hjelp ikke er et tegn på svakhet, men et tegn på at du er sterk og har vilje til å få det bedre med deg selv.

Trenger du noen å prate med?

Da har vi avsluttet vi besøket for hytta for denne gang, men ikke før mimmi-ungen og jeg fikk en lite tur ut. Vi gikk i et nydelig høstvær, og det var tid for den gode samtalen. Det er så fint med det lille hjertet mitt. Hun er alltid så morsom og underfundig å være sammen med. Hun har så mye spennende å snakke om.  Målet vårt var å komme oss ut å få høstet enda litt mer av alle gavene fra naturen, men det viktigste var kvalitetstiden sammen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Turen var ikke lang, men når man skal lete etter alle skattene, går tiden kjapt. Godt med litt frisk luft i godt vær, spesielt etter det regnskyllet vi ble overrumplet av i går. Det var ikke så lett å finne gavene i dag, men litt fant vi da. Om det var verdt flere timer ute?  Tja.. Vi fant litt mer tyttebær, rognebær og en del mer einebær. Men vi fant jo ei nydelig utsikt da..

Vel hjemme ble det en deilig hjemmekveld med kosemat, godis og masse fint på TV. Vi er alt i alt veldig fornøyd med en herlig høstferie, og det beste er faktisk at den ikke er ferdig ennå. Vi har morgendagen tilgode..

I dag tok jeg småjentene med meg og dro på tur. Vi skulle plukke rognebær og einebær. Planen min denne høsten er å forsøke å foredle litt av gavene som naturen gir.

Det var ikke akkurat kaldt ute, men vi tok likevel godt med tøy på, for det er ikke noe godt å fryse. Det gjorde vi ikke, men vi var knapt parkert før slusene åpnet seg. Det regnet godt, men vi gikk oppover i marka. Etter en knapp time var vi tilbake ved bilen. Det var ikke spesielt hyggelig å vandre rundt i regnet. Rognebærene var dvaske og tidvis inntørket, og einebærene var grønne. Jentene var våte, og ville tilbake. Jeg var litt misfornøyd, men fikk en god tur om ikke annet.

Da vi kom tilbake, tok jeg meg en runde rundt hytta og der hadde jeg mye mer flaks. Rognebærene var like dvaske, men jeg fant både nyper, einebær, tyttebær og noen epler.
Eplene gikk til småjentene, einebærene skal tørkes, nypene skal bli til nypemos og tyttebæra skal bli til trollkrem. Snakk om fangst!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Twitter anbefaler meg nye tweets hver dag, og det regner jeg med er på bakgrunn av hvilke tweets jeg har lest tidligere. Det den ikke tar høyde for, er at mye klikker jeg bare inn på for så å scrolle videre. Derfor er det unektelig mye uinteressant som blir foreslått for meg.

Nå er jeg av den oppfattelsen at Norge er et ganske liberalt samfunn, og hver enkelt har en trygg og god rettssikkerhet. Faktisk synes jeg den er rettferdig for de aller fleste. Jeg sier ikke alle, for selvsagt kan systemet svikte, det er ikke ufeilbarlig. Heller ikke er samfunnet perfekt, og det er mye som burde vært bedre, men rettssikkerheten tenker jeg er noe av det som fungerer best. Som oftest.

Vissheten om at det nettopp kan feile, gjør at jeg har en hang til å klikke inn på litt dramatiske overskrifter. Nysgjerrig på om det er noen som faktisk har lidd overlast, eller om det bare er en clickbait. Ofte er det jo bare det, en clickbait. Enkelte er veldig flinke til å lage gode overskrifter, men det betyr ikke nødvendigvis at innholdet er av like god kvalitet. Men jeg er alltid for nysgjerrig til å ikke klikke.
En del av innleggene har overhode ikke sammenheng med overskriften og noen er skikkelige konspirasjonsteorier uten nevneverdig rot i virkeligheten, og jeg scroller kjapt videre. Ofte gidder jeg rett og slett ikke lese fordi jeg finner det fordummende, og blir bare irritert. Hvorfor skal jeg kaste bort tiden min på noen som ser sammensvergelser på hvert gatehjørne? Virkelighetsfjerne påstander som faller på sin egen urimelighet.

I dag derimot, bestemte jeg meg for å ta et dypdykk gjennom internett, på en del av disse personlighetene som skriver disse samfunnskritiske tweetene, og se nærmere på noen av facebook-gruppene disse også er knyttet opp mot.

Der var det mye rart! Det meste av det som dukket opp var sånn at jeg tenker enten er jeg på tur til å bli gal, eller så er det dem. Her snakket vi påstander om ulovlig overvåking, politi som ikke gjør jobben sin, uhederlige politikere som har skjult agenda og masse andre påstander. I mitt hode virket det som om det var mengder av ustabile mennesker har funnet hverandre i forskjellige konspirasjoner og gått sammen om å slå tilbake. Det virket som de hadde funnet et felles ståsted, og det er de mot resten av verden.

Klimaproblematikken, korrupt rettsvesen og politi, pandemi og uetiske politikere gikk igjen. Det var så mye dommedagsprofeti, og lansering av «faglig begrunnende argumenter», som egentlig bare var synsing hentet fra nettopp Twitter og ikke minst blogger uten henvisninger videre. Private personer var hengt ut til spott og spe i all offentlighet, og de hadde bare seg selv og takke i følge innleggene, for de hadde altså frontet politikk eller fagstoff som var produsert for å forlede publikum. Selv stor faglig tyngde ble feid av banen som fake news.

Felles for alle disse sakene, er at de er ensidig fremstilt, og nåde den som våger å stille kritiske spørsmål! Det skal de ikke ha noe av! Det var bare masse retorikk, og lite faglig/saklig begrunnet argumentasjon. Mange av debattantene påberoper seg høy akademisk utdannelse, men når jeg googlet en del av disse, hadde de heller lite faglig tyngde. Faktisk fremstod de mer som halvstudert røvere som hadde tatt et standpunkt og som bare klarte å argumentere retorisk uten faglig understøttelse.
Når argumentasjons-rekka ikke lengre holdt, var det over på sjikanering av meningsmotstandere. Da var det både ufine personlighetskarateristikker og ukvemsord å høste. Det var liten eller ingen vilje til å vurdere alternative løsninger eller sannheter, og i hvert fall ikke snakk om å endre standpunkt! My way or the highway!

Jeg er for ytringsfrihet, bevare meg vel! Jeg skriver jo blogg! Likevel re-lærte jeg meg noe viktig. Jeg MÅ ikke lese alt jeg kommer over. Det er helt greit å scrolle forbi det som ikke fortjener oppmerksomhet. Og ikke minst, jeg kommer aldri til å kommentere på noe slikt for så å gi næring og leserklikk på det som ofte kommer i min kategori som idioti!

Jeg hadde lyst å skrive at det er bedre å holde kjeft og la andre tro du er idiot, enn å åpne kjeften og fjerne all tvil, men da hadde jeg sunket ned på deres nivå, og de hadde slått meg på erfaring.