Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vesla er vanligvis grei når jeg ber henne ligge litt lavt i terrenget. Særlig når jeg jobber eller studerer, men i dag tror jag fanden var laus i huset. Inn og ut som en virvelvind, slamring med dørene og ikke ute-stemme, men alene-på-fjellet-stemme konstant.
Klart jeg ble irritert! Smart som jeg er sa jeg hun kunne komme inn å rydde rommet. (Tanken var at hun da kom til å holde seg langt unna huset!)
Oppgitt trakk hun inn pusten før hun svarte: “Ka e vitsen? Æ må jo bare gjør det på nytt når æ rota igjen!”
På tur ut døra til et møte i kveld, ropte Vesla at jeg måtte komme tilbake å gi henne en klem. Etter beste go’ kinnet i verden kom det fra henne: “Du huske væl på at æ alska dæ?”
Nå når jeg kom hjem måtte jeg liste meg inn på rommet og se på den sovende prinsessa. Jeg vet GODT at jeg er en privilegert fembarnsmor…. ????
Æ fikk litt panikk da alarmen på vekkeklokka gikk inne hos Vesla, og jeg stupte inn for å slå den av før hun våknet. Men jeg var bare ikke kjapp nok, for i senga satt et søvndrukkent lyst bustehode. Jeg slo av alarmen og hvisket at hun bare skulle legge seg igjen. Mumlende kom det fra barnet: “Æ bare satt på alarmen sånn at æ våkna og kun si til dæ at du må kom å lægg dæ!”
Så la hun seg ned og sov videre… ????
Har hatt en intens dag på jobb, nonstop med møter, kun avbrutt av en kjapp lunsj. Herlig det, men det betyr at jeg ikke har hatt tanker for hva vi skulle ha til middag. Hadde jeg spurt Vesla, hadde hun svart taco, pannekaker, grøt eller noe sånt. Klart jeg ikke spør henne!!! Endte med at jeg kjøpte noen bokser med Spetti. Hun og brødrene liker det. Jeg for min del er usikker på om det i hele tatt er egnet til menneskeføde..
Så er det noen gode mennesker der ute som kan tipse om gode, næringsrike middagsretter som er ferdig på ca. 15 minutter? Det er omtrent det meste jeg har lyst å investere i tid til middagslaging.. Og planlegging av middag er jeg enda dårligere på…
Tips mottas med evig takknemlighet fra en mamma som ikke kan fordra å lage mat. Det er KJEDELIG!!!
Himmel! Jeg har ødelagt barna. “Mmmm…Mamma det her va skikkelig godt!”
En ting er sikkert, de er ikke kravstor de her barna mine 😉
Vesla har mistet begge fremtennenne oppe og er egentlig ganske søt, og hun synes egentlig det er ganske morsomt å stikke tunga ut i hullet der tennene var. Mens hun holdt på med det, utbrøt hun :"Jaha.. Så sånn e det å vær gammel og tannlaus!"
Hos oss bruker vi å ha kvalitetstid med Vesla inni mellom, med litt herjing. I dag gikk det ut på at mamma'n var blitt kysse-gærn!! Etter å ha kysset og smasket på en vill, frådende og frøsende jente, var det pappan's tur å bli kysset på av mamma. Før jeg rakk bort til han, gikk pikebarnet bestemt mot han mens hun nikket alvorlig og sa : "Det e nok best du spøtta på ho, du og ellers kyssa ho dæ!"
I dag reiser jeg til stor-Oslo, og jeg har virkelig sett frem til denne turen. Etter starten på denne dagen bør det bli en sabla flott tur som kompensasjon.
Arbeidsdagen min starter 08.00, og jeg trenger 30 min å kjøre. Jeg så på klokka første gang, og da var den 07.48. I vill panikk røska jeg med meg ei skjorte og ei bukse og sprang inn på badet. Tannbørsten ble satt på full speed i munnen sånn at tannpastaen sprutet rundt i badet mens jeg strevde med å dra på meg buksa og skjorta. Et blikk på meg selv i speilet, og jeg konstaterte at Jepp! We’re having a bad hairday! Da var det bare å løpe! klokka var da 07:56..
Jeg har nok prikker hos onkel Richard, så jeg kjørte stille og rolig inn til byen. Godt å komme frem å få en kopp kaffe før det virkelig ble action.
Jeg kvittret godmorgen, og ante fred og ingen fare da jeg satt rumpa mi ned. “Ding, ding!” Pep det i telefonen min. Mail incomming!
At jeg aldri lærer! Muphys law burde jo vært skrevet av meg. Jeg kvitterer isåfall gjerne under. “Hei, vi skulle hatt møte nå og sitter å venter på deg. Er du langt unna?” Herregud! Rumpa opp av stolen, på med jakka og kun et kjapt blikk i speilet på tur ut. Kunne konstatere at I’m still having a bad hairday! Takk gud for krisehårstrikk! Nesten slitt men, går det så går det!! Det ble bedre enn utgangspunktet i såfall.
Fremme hos leverandøren, for heldigvis var nå jeg kunden, fikk jeg satt meg ned og servert en kopp kaffe. Til tross for at jeg var noe uforberedt, gikk møte nogen lunde bra. Vi fikk satt opp en tidsplan, da det er et større prosjekt det investeres i. Mens vi sitter der kommer direktør i firmaet innom for å presentere seg, og med seg har han en kopp kaffe, og da skjer det…Og det skjer så fort… Før jeg egentlig skjønner hva som skjer kjenner jeg håret falle i ansiktet mitt, og jeg hører et AU! Mannen fikk mitt nå avslitte hårstrikk som et prosjektil midt på kinnet! Heldigvis ingen alvorlig skade, mer forskrekket. Men vi kan si det sånn, at alle der inne på møterommet tenkte nok at Jepp! She’s having a bad hairday!
Jeg ville så gjerne ha meg litt frokost/lunsj etter møtet, og fikk skikkelig hakeslepp der jeg stod i butikken. For visakortet jeg sto å skulle betale med er ikke mitt! Jeg har for pokker forbyttet med min sønn, og jeg kan ikke hans kode. Og hva betyr det? Ingen lunsj på mor i dag… Tvungen slanking! Ikke at jeg sikker ikke har hatt godt av det, men jeg var jo så sulten at det var like før jeg overfalt skoleeleven som akkurat hadde betalt en baguette og ei cola.
Så nå sitter jeg her da på kontoret. Bustete på håret, som en velbrukt piasavakost. Still having a bad hairday, bruker lunsjen min til å sutre litt mens jeg venter på at neste mini-katastrofe skal inntreffe. Men sakte slippes skuldrene ned med tanke på at det snart er helg. Og da kan jeg meddele at det er det om 2 timer og 45 minutter!! Til da skal jeg jobbe hardt på kontoret… GOD HELG!!
PS! Sønnen ringte og spurte hvor i pokker hans kort var. Jeg beklaget kaoset, og kom med et forslag at jeg kunne vippse penger til han så han ikke fant på å ta mitt kort når han dro. “Mammaaaaaa! Snilt det, men hvordan mener du jeg skal ta de ut uten kortet mitt???”
Nå er jeg klar for stor-Oslo. HOLD DERE FAST, FOR NÅ KOMMER JEG!
Ny time-out, og Vesla ser med store øyne på pappa'n: "E du itte glad i mæ?" "Nei, ikke når du gjør sånn!" svarte pappa'n. "E du lei mæ da?" spurte gjeldsarvingen, hvorpå faren svaret ja. "Stal æ trøst dæ da tansje?" Ingen i huset klarte å holde seg alvorlig!!
Vesla til storesøster: "Æ må si plipp-plopp når æ stal si piss off, men dadda du tan bare si helvette"! Og ennu e ho bare to….. Himmel det her skal bli et laaangt lerret å bleike…
Når jeg har barnefri er det fantastisk godt å bare være meg. Vi skal fylle så mange roller i løpet av et døgn. Jeg er mamma, sjef, kollega, foresatt, oppdrager, hushjelp, lærer, psykolog, lege, kokk, omsorgsperson og masse mer!
Det er liksom ikke så ofte jeg kan være bare meg!
Vel, ikke bare meg. Venninne også.
Skal også være mamma noen timer. 17 åringen min som bor med pappa skal komme å lunche litt med oss. Blir sikkert litt shopping også. Det blir fint. Jeg ser henne ikke så ofte, og sist var i midten av august.
Men så skal jeg være bare meg. Tøysete, fjasete og rare meg.
Jeg sørget for at jeg alltid har med meg mine barn. I hjertet mitt er de selvsagt, men nå som et symbol på kroppen. Er symbol på det beste jeg har klart i livet. Et symbol på mine fineste øyeblikk og minner.
Jada, vet det! Jeg er akkurat som alle andre. Myrsnipa som elsker sine barn, og må skryte av ei tatovering. Men jeg synes den ble vakker!
Vesla reiste til pappaen i dag. Herregud så godt det er!
Kan tro hun holdt leven i går kveld, for hun skulle definitivt ikke reise. Når sant skal sies, skjønte jeg at det ikke var fordi hun skulle ut å reise, men fordi hun ikke ville legge seg og så sitt snitt til å finne en grunn til å komme i stua og kose seg litt.
«Mamma, enn om flyet ramla ned? Enn om du dør og æ aldri får se dæ igjen?»
Jeg hadde bra lyst å fortelle henne at flyet kom til å komme ned uansett, men uvisst hvilken måte, og at det finnes utallige bilder av meg så se meg det fikk hun, men skjønte jo at det ikke var helt innafor. Derfor ble det litt pedagogisk snikk-snakk slik at jeg omsider fikk henne i seng.
Da jeg vekket henne i dag var hun trøtt som en strømpe, og sur som en sokk! Jeg sa jo til henne at det var selvforskyldt at hun var trøtt, og hun måtte se å komme seg opp for i dag skulle hun jo reise til pappa. Juhuuu! Det kom til å bli kjempe gøy!
Grettent så hun på meg og utbrøt: «Fær du! Æ blir hjæmme!»
På FB fikk jeg opp en status fra denne dato i 2010, da var Vesla 2 og et halvt år, og snakket som en foss! Pappaen bodde ennå sammen med oss, og han hadde bestemt seg for at han skulle få kustus på den lille urokråka som var gatas egen Lotta-i-bråkmakergata. Denne her Lottaen kunne ikke si K..
«Her i huset holder pappa på å få kustus på en skikkelig trassig toåring ved hjelp av “time-out-stol”.. Ingen tvil om at latteren sitter løst, når unge håpefulle hyler etter pappaen sin: “E DU ITTE GLA I MÆ?” når hun må sitte der noen minutter.»
Med dett ønsker jeg alle en fortryllende kveld, nå skal jeg nyte stillheten noen dager <3
Dette vil ikke være en blogg om barneoppdragelse. Dette kommer definitivt ikke å være en blogg om dekorerte barnerom. Ei heller om barnemote, barnemat, barnebursdager, eller uansett hva som måtte gjøre at jeg fremstår som noen perfekt mor. For det er jeg ikke, og det gidder jeg ikke prøve å lyge på meg.
Jeg er den moren som sitter med nesa litt for mye på mobilen, den mamma’n som serverer pizza og pølse med brød, fordi kjøttkaker tar for lang tid, den moren som tar håret til vesla ugredd i topp, fordi det er så flokete og ikke minst, den mamma’n som faktisk i forbannelsen har bedt mitt yndige pikebarn om å holde kjeft!
Men jeg er også den mamma’n som dikter eventyr, og som ligger under stuebordet som er dekket med pledd og leker hytte, jeg er den mamma’n som sier «Ja da! Bare prøv!» Mens jeg sitter med hjertet i halsen. Den moren som helst ville hatt venninnebesøk, men som drar på oppdagelsestur i fjæra fordi arvingen har lyst, og ikke minst den mamma’n som holder den vesle kroppen inntil seg i mørket og trøster, lytter eller bare er?
Skjønner du? En helt vanlig mamma med gode og dårlige sider?
Vesla og jeg er ikke alene i verden. Både henne og jeg er over middels sosialt anlagt, så vi har mange mennesker i livet vårt. Vi bor ikke alene, vi har noen brødre i huset. Veslas brødre. Men vi har ingen pappa, det synes Vesla er litt trist. Trist fordi pappa ikke bor sammen med oss, men ikke så tris at mamma bør få en kjæreste.
«Førr du Mamma, det træng vi ikke! Sånn kjærest mein æ! Du si jo at æ e det kjæreste du har, og det hold!!»
Aha! Du gjettet det! Det er nok riktig. Vi er fra Nordland. Det kanskje forklarer at jeg har kunnet be dette yndige pikebarnet om å holde kjeft. Sannheten er at det allerede florerer med historier om henne. Som Emil gjorde sine «hyss», er nok Vesla mer av det verbale slaget. Oftest mener hun faktisk ikke å være morsom, men sier ting i dødsens alvor.
Hun er 8 år, snill og omgjengelig i de grove trekkene, men vokser opp med mamma og to brødre. Mellom henne og yngste bror er det 11 år, så hun er en god dose bortskjemt og veslevoksen.
