Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Herlighet så mye (u?)nyttig jeg har lært i helga. Jeg må være så ærlig å si at forefallende vedlikehold på hus er skikkelig mye arbeid, men faktisk veldig gøy!
Dess mer som fikses, dess mer ser jeg som mangler. Terrassen må vaskes med høytrykksspyler og terrasse-rens, deretter beises. Vindski-bordene må også males. Det vil liksom ingen ende ta! I made this! Nå er pergolaen under oppføring, og jeg har gjort det meste av arbeidet selv. Helt samt! Har hatt kyndig veiledning fra venner, slik at jeg fikk det på plass, og heldige meg som har fått så mye hjelp med masse av der andre. Jeg fikk til og med hjelp til å montert gassgrillen som jeg kjøpte for sikkert fire år siden.
Under planlegging av grilling kom jeg på at jeg måtte ha gass til grillen. Mor hoppet i bilen og fikk tak i, men visakortet krøllet seg i skrekk når jeg betalte. Så dro jeg hjem til venninnen som monterte. Det var sinnsykt mye skruer, og jobbet på. Time etter time! (Nei, tuller ikke!). Til slutt var den ferdig. Da var klokka blitt sju. Vi var sultne alle mann, så det var i grevens tid. Eneste som gjensto var å montere gassflaken, men det går ikke an uten kobling. SERIØST! Hvordan går det an å selge gassgrill uten koblingen!? Løsningen var å skru løs for å låne datteren sin. Så mat ble det, og det var utrolig deilig.
I dag er det vesentlig roligere. Jeg har ryddet litt og spylt litt på terrassen. Ellers ingenting. Helt greit å hvile seg en dag, for det er ingen fare for at arbeidsoppgavene skal ta slutt med det første!
Da jeg var liten og senere tenåring var jeg ofte misunnelig på andre jevnaldrende. Det var de som fikk alt av lekker mote, det var de som fikk delta på spennende fritidsaktiviteter, eller dra på spennende og eksotiske feriereiser. De fikk så mye som jeg også ønsket meg, men ikke fikk. Våre ferieturer var hovedsakelig til besteforeldrene våre som bodde et stykke unna. Turen dit bød på litt camping underveis. Som familiens attpåklatt ble det mye kjedelig sammen med de voksne, men sånn var det bare sa mor og far. Når vi var hjemme, var det opp til meg selv å finne på noe. Det var late dager med venner selv om ikke så mange var hjemme. Vi bygde flåter, lekte boksen går, sov i telt i hagen og fant på ting der og da. Mitt fineste sommerminne er fra jeg var ca. 8-10 år, og var hos farmor og fikk mate et koppelam som jeg adopterte som mitt. Vi elsket sommerferien selv om vi ikke reiste land og strand rundt. Mamma og pappa spilte badminton, crocket og forskjellige spill med oss. Ofte dro vi på turer i nærmiljøet, enten det var for å fiske eller plukke bær. Det var lykke! De fineste turene var når vi dro sammen med flere, og var mange sammen.
Som tenåring hadde jeg endel trefninger med mamma på grunn av forskjellen på hva jeg ønsket meg og hva jeg fikk. Jeg syntes det var urettferdig at «alle andre» hadde det bedre enn meg. Etter å ha fått beskjed om å være fornøyd med det jeg hadde eller være fri, fikk jeg også en reprimande om at man ikke alltid kan få alt man ønsker seg. «Man må sette næring etter tæring», sa mamma. Hun fortalte også at jeg måtte slutte å misunne andre, for det ville alltid være noen som får noe bedre enn det jeg har, og hvis ikke jeg kunne leve med det, var det bare meg selv som fikk det kjipt. Jeg måtte lære meg å unne at andre hadde noe jeg ikke hadde.
Så ble jeg voksen og fikk fire egne arvinger på rappen. Det var ikke gunstig for familieøkonomien, men vårt valg. Ferieturene gikk da til familiehytta, teltturer i nærmiljøet og familiebesøk. En og annen sydentur ble det også, men da måtte det spares noen år først, og ingen tvil om at vi reiste på budsjett. Ungene måtte pent tjene sine egne feriepenger ved å gjøre ærend hjemme eller for andre. For meg ble det likevel mer viktig å gi mine barn de samme barndomsminnene jeg sitter igjen med. Minner om at vi som familie var samlet og gjorde ting i lag. Skulle noen på fortballturnering, dro hele familien sammen, og tok det som en del av ferien. Vi samlet oss med tanter og onkler, besteforeldre og søskenbarn. Vi hadde en sommerferie som hovedsaklig dreide seg om å kose oss sammen.
Sånn er det ikke nå som Vesla vokser opp. Nå er hun attpåklatten som må henge med oss voksne fordi hun er minst. Hun er den som må aktivisere seg selv. I tillegg er familien som før var samlet, nå spredt for alle vinder. Da er det hovedsaklig bare oss to igjen. Hun og meg. Det er det jo egentlig alltid, så ferie for oss to sammen, er blitt til mye reise-opplevelser. Jeg er rett og slett for dårlig på sånn familieferie med alle. Det synes jeg er slitsomt. Jeg vet at Vesla mister noe de andre fikk med seg i sin sommerferie, siden vi reiser så mye. Hun har lite familie-opplevelser sammen med de øvrige, og blir sånn sett stående litt utenfor fellesskapet til de andre i familien. Samtidig er hun privilligert som har fått reise relativt mye rundt i verden.
Klart alle foreldre ønsker det beste for sine barn. Vi vil ikke de skal savne noe, mangle noe, være trist eller lei. Vi ønsker genuint at ungene våre skal vokse opp i en utopisk verden der det alltid er blå himmel og sol, der alle er snille mot hverandre og de kan ri på enhjørninger som hikker hjerter og fiser regnbuer. Vi vil at våre barn skal ha en perfekt tilværelse og ikke kjenne på misunnelse for at andre har noe vårt barn ikke har eller ikke får. I dagens samfunn skal alle sammenlignes, og ingen skal ha noe mer eller mindre enn noen andre. Vi vil selvsagt at barna skal ha noe å fortelle om når de kommer tilbake på skolen, eller vise i sosiale medier. Vi vil ikke at barna våre som ikke får dra på ferie, skal rammes av et utenforskap.
Familier som lever under fattigdomsgrensen har sjelden råd til å ta seg ferie, og det er ikke uvanlig at disse har vært hjemme mange sommerer på rad. Men i år må mange fler familier skrote ferieplanene fordi økonomien er blitt vanskeligere enn tidligere. Strøm og drivstoff har økt betraktelig, og ikke minst matvareprisene. Det merkes. For mange betyr det at man må stramme inn livreima betraktelig, og derfor blir hjemme. Det merkes godt i mitt hushold også, og jeg jobber med å kutte faste utgifter slik at jeg er klar til å møte de utfordringene som kommer.
Som foreldre vil en gjerne strekke seg langt for å gi barna de gode opplevelsene i livet. Da er det sårt å ikke kunne gi barna en fin ferietur, det skjønner jeg godt. Men hvorfor virker det som om ferie er ensbetydende med å dra på reiser eller være med på kostbare opplevelser? Utallige mennesker i verden har ikke engang vært utenfor sin egen hjemby, så hvorfor er det så himla masete om slikt her i Norge? Det syke er at det ikke egentlig er barna som er pådriver for at det blir sånn. Det er vi voksne! Vi voksne som skaper forventningene om hva ferien skal være. Det er vi som legger forventningene i hodet på barna. Jeg vet det godt! Jeg gjør det selv!
I år er det et spesielt fokus på alle barna som kommer fra ferie uten å kunne fortelle om reiser og legge frem insta-vennlige bilder, og det er bra at det er fokus på nettopp det at en manglende ferietur ikke skal medføre utenforskap, men har vi ikke glemt noe vesentlig hert? Hege Bae Nyholt, stortingsrepresentant for Rødt skrev i VG følgende: “..sannheten er at det allerede er et stort skille mellom familier og barn i Norge – de som har og de som ikke har muligheten til å skape sommerminner de kan dele når sommerferien er over.”
Ferie er så mye, mye mer enn en feriereise. Sommerminnene kommer ikke bare derfra! Det er vi voksne som er ansvarlig for å skape minnene barna har med seg etter ferien. I det ligger muligheten til å skape minner som barna tar med seg resten av livet også. Ikke bare minner om et par timer i et eller annet lekeland, men tid med mamma og pappa. Å gjøre noe sammen. Vi må vise våre barn hva som har den viktigste verdien. Vise at det som virkelig betyr noe er den tiden man har hatt sammen og gjort noe hyggelig. Styrke den relasjonen som ligger i familien enten den består av to eller flere personer. Vi foreldre må vise barna at ferie ikke handler om materielle goder, men at å gå en kveldstur sammen kan være mer verdifull enn en hvilken som helst feriereise. Det er vi voksne som må la ungene få de minnene og verdigrunnlaget de skal ta med seg inn i voksenlivet, og vi må påse at våre håpefulle nyter ferien og lader batteriene. Vi voksne må legge lista lavere, og lære våre barn å anerkjenne at det alltid vil være de som har mer eller får mer. Det betyr likevel ikke at de har en bedre ferie enn de som ikke har det samme. De har bare tilgang på flere materielle goder, men når ble det det samme som å være lykkelig?
Siden jeg er en mamma som ikke alltid har hatt like god råd, kan jeg gi et tips om BUA utlånsordning gjennom Røde Kors. Dette finnes i mange byer rundt om. I BUA kan du helt gratis låne det meste du trenger for å komme deg ut på tur eller invitere venner på moro i parken eller i hagen. De har både sommer- og vinterutstyr, som tursko, telt, lavvo og primus, sykler, langrennsski og skøyter. Og de har også SUP, kubb, frisbeegolf og andre utendørsspill. Da trenger man bare litt bøker, og det får man lånt på biblioteket. Ved hjelp av dette kan man lage en herlig sommer spekket med opplevelser og minner, uten at det trenger å koste skjorta.
Hos oss på Nordlandsmuseet kommer alle barn under 18 år inn gratis på alle ordinære museumsbesøk, og det gjelder alle våre anlegg, fordi vi vil gjennom FN’s bærekraftmål gjøre vårt for å bekjempe barnefattigdom. Slike ordninger tror jeg det er mange flere organisasjoner som har, men de tilbudene drukner som regel i mengden av alle som reklamerer med dyre besøk på andre opplevelser. Letar man litt på nett, så finner man en og annen perle.
Som sagt, jeg skjønner at det nå er flere som tidligere har dratt på ferie men som nå må prioritere å være hjemme, og jeg skjønner at det er leit, men gjennom debatten er et punkt som jeg tenker man også må ta med seg. Jeg lurer på hvor dette engasjementet har vært tidligere år når det gjelder de 115.000 barna som hele tiden lever under fattigdomsgrensen? Dette er deres hverdag de andre 44 ukene i året også. De kan kanskje ikke dra i bursdager, på overnattingsturer eller klasseturer, får kanskje ikke drive med noe på fritiden eller har de kuleste tingene. Hvor er engasjementet i samfunnet blitt av da? Så er det noe med hva som er så katastrofalt når det gjelder selve ferieturen? Er det bare fordi det nå er en ny gruppe som ikke lengre har mulighet til å reise?
I tillegg blir jeg oppriktig lei meg når fremstillingen er satt slik at det fokuseres utelukkende på materielle goder, mens verdien av å være sammen som familie blir sett på som noe nedrig som for enhver pris må skjules for omverdenen. Ferie er adspredelse og rekreasjon fra en ellers travel hverdag, vi bør alle bruke den til å lage de fine menneskemøtene og bygg relasjoner.
At de fleste ønsker å reise på ferie skjønner jeg, men feriereiser er fortsatt ikke en menneskerett.
I går kom enda ett av mine favoritt-mennesker hjem. Flyet hennes var forsinket, og siden det var siste flyet fra Oslo var ingenting åpent på flyplassen. Jeg satt der og ventet og vansmektes. I tillegg måtte vi vente i vinter og votter før bagasjen kom. Men igjen, den som venter på noe godt..
Det var stor og vilter glede hos de firbeinte da Vesla entret huset etter nesten fem uker på farten. Det var uling og bjeffing av et sånt kaliber at jeg ikke hadde blitt overrasket om terrorpolitiet hadde stått på trappa etter melding om alt bråket. Pels-prinsessa kan lage et himla spetakkel når hun finner det for godt. Uansett, det var det ingen tvil om at Vesla hadde vært savnet av de søte pelsballene.
Jeg tror både Vesla og pelsklingene syntes at nesten fem ukers adskillelse var i meste laget, for nå går de to pelskledde i hælene på henne hele tiden.
Det var også godt for mammaen å få urokråka hjem, selv om Vesla gjerne hadde blitt hos pappaen lengre. I dag da jeg kom fra jobb hersket det ingen tvil. Huset så ut som et skikkelig katastrofeområde som helsemyndighetene hadde stengt om de hadde sett. Jeg gikk rundt og ryddet mens jeg små-kjeftet og konstaterte jeg at nå var det bevist; Vesla var endelig hjemme igjen.
I går hadde jeg en solid hviledag fra alt som heter bygg- og anleggsvirksomhet. Jeg hadde bare behov for meg selv. Etter å ha frekventert sofaen en stund, tok jeg Daisy, den lille firbeinte, med meg på tur. Både hun og jeg har behov for litt.. ehh.. ja, økt blodsirkulasjon! Klærne mine, og pelsen hennes begynner å bli litt trang liksom.
Det lukter så deilig når man går i skogen om sommeren. Jammen ta fant jeg ikke litt blåbær også. Hunden tuslet litt frem og tilbake og var litt skeptisk. Hun synes trær og busker som beveger seg i vinden er litt skumle, derfor forsøkte hun tidvis å gå klint inntil meg. Jeg bare lo av den søte lille reddharen og nøt stunden. Helt til jeg måtte tisse!
(Note to self: Ikke drikk en boks brus rett før du skal ut å gå tur. Du er 51 år, og snart i den inkontinense tidsalder, og det er ikke do i skogen!)
Å tisse i skogen med en nervøs valp ved siden av meg.. Det kunne jo ikke gå bra. Nei, det må være en greie for spesielt interesserte. Ikke for meg. Så da var det bare å traske videre, dog med raskere skritt. Jeg måtte finne en do. Ett par kilometer senere hadde jeg fått trent bekkenbunnen med en anstendig mengde knipeøvelser, og jeg nærmet med det lokale vannhullet. (Bare tanken på ordet vannhull gjorde at jeg måtte tisse enda mer!) Siden det var varmt og fint ute regnet jeg med at det alltids satt noen på uteserveringen som kunne passe pelsklingen mens jeg løp inn med mitt nødne ærend. Typisk min flaks var det ingen der! Daisy har aldri stått alene ute, så det var ikke et alternativ. Hun hadde blitt vettskremt og bjeffet så hysterisk at mattilsynet hadde dukket opp sporenstreks!
Ok, da var det bare å traske videre. Nå var jeg blitt så tissetrengt at hadde jeg møtt en lege ville han trodd at jeg hadde gulsott, for jeg er sikker på at det skulpet gult opp til øynene mine! Jada, jeg vet at det ikke er et direkte fallerende bilde av situasjonen, men sånn var det bare. Er du klar over hvor vanskelig og VONDT det er å gå fort når du virkelig må tisse? Heldigvis nærmet jeg meg huset til venninnen, og ringte for å forsikre meg om at hun var hjemme og kunne la meg få unslippe mine lidelser, men svarte hun? Neida, det gjorde hun ikke! Jeg bestemte meg for å ta sjansen likevel. Alternativet.. ja, det ville jeg ikke tenke på, men jeg var klar for om nødvendig å bryte meg inn. Eller bruke reservenøkkelen om nødvendig.
Da jeg nærmet meg ringte hunheldigvis tilbake, og forsikret meg om at hun skulle ha døra åpen og stå klar til å ta bikkja i det jeg kom og fikk løpe rett på badet. Skal si jeg fikk ny giv, og aldri har jeg vært så glad for å se noen stå å vente på meg. Åh, for en lykke! Det var i grevens tid for å si det sånn.
Så da er det bare å håpe at jeg har lært en gang for alle, selv om jeg egentlig ikke tror det. Det er vel ikke første gangen at jeg glemmer doturen før jeg går, men forhåpentligvis siste. Å tisse i skogen uten en hund er greit, men med en som står å snuser deg opp i rumpa.. Nei, det er fortsatt for spesielt interesserte.
Nå har det gått en uke hvor jeg har regjert i ensom majestet. Presidenten (Les:Vesla) har pappa tid, og koser seg på solfylte Østlandet mens jeg regner bort her nord. Uken har vært fylt opp med gjøremål, og jeg er ganske sikker på at det er endel som tenker at jeg ikke er spesielt god på å være alene.
Akkurat nå sitter jeg i stua, og det er helt stille i huset. Pels-prinsessa sover, og eneste som høres er duringen av en gressklipper i nabolaget. Det er en nytelse å høre på ingenting. Kjenne at tankene vandrer helt sine egne veier og streifer innom trivielle tema som ikke egner til å fenge over tid. Jeg er alene i livet mitt akkurat nå. Jeg er alene men ikke ensom. Jeg liker å være i mitt eget selskap og gjennomføre mentale diskusjoner og samtaler med meg selv. Liksom få tid til å samle hodet litt.
Egentlig er det litt rart, for når jeg er helt alene kjenner jeg aldri på ensomhetsfølelsen.
Jeg omgåes ofte mange mennesker på en gang, enten det er i privat regi eller gjennom jobb, og ikke minst når jeg følger opp Vesla på fritidsaktiviteter. Motsetningen er da at jeg blir tappet for energi og blir helt tom liksom. Det åpenbarer seg at andre henter energi fra hverandre, mens jeg synes energien min suges ut sakte men sikkert. Da kan jeg føle meg ensom. Midt i blandt alle andre mennesker som ler og koser seg sammen, sitter jeg å føler meg dønn alene. Det skal sies at det ikke er sånnhele tiden, men det skjer..
I dag føler jeg meg som top of the pops! Jeg er alene i huset og jeg har ørens fred, og det er en deilig greie man overhode ikke skal kimse av.
Heidi er blitt 100 år og trives best i sitt eget selskap med bunningen i fanget!
Da var det over for denne gang. Fire uker ferie forsvant på et blunk, og jeg er klar for noen flotte arbeidsdager igjen. Men for en deilig ferie det har vært.
Først NM i Lillehammer med Vesla, hvor de kvalifiserte seg til EM i Italia neste år. Hvem skulle trodd at det finnes EM i ponpoms?
Så gikk turen til Vakre Alanya. Det var deilig å være tilbake til strender, bading og late dager. Vi fikk møte gode venner, spise god mat, og se oss litt rundt. Rett og slett leve det gode liv.
Så bar det hjem til Snuppa og pelsklingene. Da gikk det fra late dager til hektisk byggevirksomhet. Noe som forøvrig virker til å ikke ha noen ende, men jeg har innsett at det er en del av gamet med å ha hus. Det blir ofte verre før det blir bedre.
Men i dag er det en ting som gjelder: Jobb! Det blir godt å få litt struktur på dagene igjen, og ikke minst holde på med noe jeg vet jeg mestrer!
Den som ikke har natta ro, har ikke dagen god! Så sies de kloke hoder. Jeg vet ikke om jeg kjøper den helt. Jeg var ferdig å male i natt klokken 02.30, og spratt opp klokken 08.30 klar til dyst. Bruker man natta har man jo flere timer til rådighet!
Dagen startet med at maskeringstape ble tatt ned, avispapir ble fjernet, og møbler ble satt på plass. Jeg måtte bygge hinder slik at husets pelsballer ikke ble tatt for å være malingsruller mens jeg holdt på. Så var første prosjekt ferdigstilt, og mor var meget selvtilfreds. Altså; Jeg har fått revet en terrasse som skal erstattes med trapp og en platt på bakkenivå. Det var hovedprosjektet. Så fant jeg ut at tiden var inne for å rive rekkverket på den andre, og sette opp nytt. Det ballet på seg til å sette opp ny trapp en annen plass i tillegg. Siden det regnet sånn måtte jeg male litt av stua, og det er nå ferdigstilt.
Jeg elsker jo å ha hundre baller i lufta på samme tid, og når jeg fanger én, har jeg en lei tendens til å kaste opp en ny. Da må vi vel få opp en til ball? Det snurrer og spinner i hodet mitt, og jeg er redd jeg ikke skal ha nok å gjøre i sommer.
Jeg er stort sett evig optimist når det gjelder mine vedlikeholdsprosjekter, men nå kjenner jeg altså at det butter ørlite grann imot.
Helt klart at jeg ikke egner meg til å være håndverker alene, for det var ganske stritt i går.
Jeg fikk måket utover det meste av singelen som behøves for drenering under min gamle terrasse som skal bli en ny trapp. Svetter rant av meg om kapp med regnet. Det var 10 grader, sur vind og kaskader med regn. Først røk lua, så regnjakken og tilslutt genseren. Jeg stod altså i t-skjorte og jobbet. Jeg var ikke direkte sur, men jeg var ikke direkte blid heller.
Så var det ikke mer for meg å gjøre utendørs, før byggelederen er på plass igjen. Men det nytter ikke å hvile på laurbærbladene av den grunn. Bare å kaste seg på prosjekt nummer to; ansiktsløftingen av stua. Jeg maskerte og grunnet veggene. Så langt alt vel. Deretter var det å få malingen på veggen. Etter noen strøk ble jeg skeptisk. Det var overhode ikke som jeg tenkte. Jeg mente de måtte ha brekt malingen feil. Jeg hentet prøven og sjekket, men alt var rett. Ja, bortsett fra inngangen til stua mi, for den ble helt feil. Den så lilla ut!
Jeg malte ferdig to vegger og pipa, og tenkte kanskje fargen kom til å vokse på meg, men nei! Jeg synes det ble skikkelig stygt, og kapitulerte. Sånn vil jeg ikke ha det! Det er kjipt å legge ned så mye arbeid, også ikke bli fornøyd.
Klokka er 10, jeg går på med evig optimisme og gjør meg klar til runde to! Stue vs. Heidi! Let the game begin!
Anleggs-sirkuset mitt vil ingen ende ta, og etter gårdagens venting ble det tidlig kveld på undertegnede. Material og singel var tross alt ventet levert mellom ni og ti i dag. Jeg satte klokka på rung til klokka halv ni og bestemte meg for at jeg trengte ei god natt med søvn.
Klokka sju våknet jeg av noe støy ute, men sovnet like kjapt, men bare 20 min etter ble jeg vekket av telefonen. Da stod det en lastebil med singel klar til levering. I halv-ørska fikk jeg snurren ut av underbuksa og kom meg opp og ut. Vi hadde gjort alt klart slik at det bare skulle være å rygge lastebilen på plass, og tippe lasset der det skulle planeres. Ja, det var helt til jeg kom ut og så at lyden jeg våknet til i sjutiden måtte ha vært leveransen av material!
Det var da utgjort!
Da var det bare å flytte bilene i en faderlig fart og få tippet lasset i innkjørselen. Det betyr at 9 tonn singel må måkes og trilles dit det skal! 9 TONN!!!
Det er bare å se positivt på det.
I dag trenger jeg ikke tenke på at jeg trenger å trene, og takk og pris for at regnet øser ned, for da slipper jeg å bli så himla varm mens jeg holder på.
Fortsatt god ferie rundt om, og jeg gleder meg til mandag, for da er det arbeid og tid til å puste litt ut om ikke annet!
Å bo i et anleggsområde betyr som regel litt rot, men uten trapp betyr det at man labber inn verandadøren i stua med skoene. Ergo blir det rimelig skittent. Ja, for selvsagt regner det småtroll her oppe som vanlig.
Nå venter jeg bare på at alt skal bli ferdig. Det er ikke sunt for meg å vente. Jeg blir himla grinete. Også blir det dyrt. I dag har vi ventet på singel. Singel som ikke kom.
Resultatet ble at prosjekt nummer to og tre ble planlagt og ytterligere syv høvdinger forlot kontoen. Nå får terrassen på baksiden også et ansiktsløft OG stua får livgivende førstehjelp. At det ikke skal gå an for meg å bare ha ett prosjekt om gangen?!
Jeg kan altså ikke vente! Da begynner jeg på noe nytt, og alt koster!
I morgen skal jeg smøre meg med tålmodighet, og hvis ikke.. ja, da maler jeg stua!
