Nå har jeg vært på konferanse i Stormen konserthus i Bodø, og er helt stappet med inntrykk og ting jeg må reflektere over. Temaet var tilgjengelighet i museene, og det var et himla stort arbeidsfelt, men mange har alt gjort et godt stykke arbeid på dette, så her er det mange gode kompetansepersoner å sko seg på heldigvis.

Stormen konserthus var super å bruke til konferanse. Det var flotte fasiliteter, og utrolig god luftkvalitet. Men jeg fikk hakeslepp da jeg så et kunstverk som stod i foajeen. Det var skikkelig sært. Der var bygget et kunstverk med masse rubriks kuber, noe som er kult i seg selv, men jeg ble jentesur da jeg så motivet. Der var det avbildet deler av logoen til Liverpool. Egentlig helt feil at det ikke var Glimt logoen, men skal man først ta et engelsk lag, måtte det jo være ManU, men hva har det i et konserthus å gjøre i utgangspunktet? En rubriks kube er forøvrig et mekanisk puslespill oppfunnet i 1974, av den ungarske skulptøren og arkitekturprofessoren Ernő Rubik.

Etter å ha betraktet verket en stund, klarte jeg ikke holde tann for tunge, og utbrøt: “Hva ER det der egentlig?” Ikke for at jeg ikke visste hva det var, men jeg var harm og irritert og inviterte egentlig til en diskusjon om upassende det var med en Liverpool-logo i selveste Glimt-byen. Før jeg rakk å poengtere at det var et retorisk spørsmål, svarte en av de som stod sammen med meg at det var et kunstverk som viser en rein i samme posisjon som den norske riksløven, og de trodde det var satt opp fordi det er samisk språkuke. Aldri har jeg vært så glad for at jeg ikke rakk å si noe mer, og da jeg så på kunsten én gang til, så til og med jeg at det var en rein. Snakk om å bli lurt av sine preferanser, for jeg trodde jeg så skarven fra Liverpool! Jaja, ikke bedre å få det tenker jeg!

 

 

I alle fimer er det en rød tråd som følges fra start til slutt, og det ender stort sett alltid bra for protagonisten. I skrekkfilmen er det alltid en som overlever, live to tell, og i dramafilmen overvinner hovedpersonen alltid de store hindringene, i actionfilmen vinner alltid helten over skurken og i kjærlighetsfilmen får hovedpersonen alltid sin store kjærlighet. Nesten alle filmer ender godt. Jeg lurer på hvilken genere film mitt liv hadde vært, dersom mitt liv hadde vært en film?

På mange måter skulle jeg ønske det var fantasy, men jeg hadde vært vettskremt hvis det dukket opp vampyrer, trollmenn, varulver og annet skrømt, så da hadde jeg neppe turt å levd overhode. At det hverken er en actionfilm eller thriller er helt sikkert, for jeg er ikke laget for fart og spenning, snarere comfort. Noen kjærlighetsfilm er det heller ikke, for jeg er ingen stor romantiker. Til det er jeg altfor pragmatisk og jordnær. Siden jeg ikke orker dramafilmer og sovner av de, er det forhåpentligvis ikke det heller. Drømmen hadde vært å leve i en skikkelig bra komedie der jeg hadde servert den ene humoristiske replikken etter den andre, akkompagnert av latterbrølene til de rundt.

Nei, mitt liv er vel snarere en knusk tørr dokumentar som forhåpentligvis går ut i langdrag. Emnet er vel variabelt, men sex drugs and rock n’roll er mangelvare.  Helst skulle det vært en dokumentar om en velstående mektig kvinne som veltet seg i luksus. Det hadde jeg likt. Det hadde jeg kunne levd med. Den røde tråden måtte da vært at på tross av mengder med dumme valg, klarte hun seg likevel, og lykkes med å leve sitt eget liv!

Men tenk litt på det. Hvis noen skulle laget en film om nettopp ditt liv, hvilken genere ville den hatt, og hva ville den røde tråden i fortellingen vært? Og sist men ikke minst, ville du fått Oscar for beste skuespiller?

 

Det har vært ei god og produktiv helg. Veldig god. Jeg har fått så masse husmorpoeng at det er like før jeg kjøper meg forkle! Deilig med slike helger, særlig at huset er relativt ryddig før ei ny uke starter.

Men jeg undrer meg på hvorfor jeg skal jage disse poengene i første runde. Hva representerer de egentlig? Kan de byttes i noe? Penger, gavekort eller andre goder? Hva er det for goder i det for meg, og hvilken neandertaler var som fant på at det å holde reint og fint rundt seg skulle poeng-settes, og så kalles husmorpoeng? Litt mannssjåvinisme som jeg er rimelig sikker vi kvinner har påført oss selv. Siden det bare er meg og Vesla som bor sammen, innser jeg at husmorpoengene mine kun kommer til å veksles inn i mer husarbeid, så er det da noen vits å jage etter dem?

Godt jeg ikke har det for vane. Jage husmorpoeng, mener jeg. Når man bor sammen med en tenåring er det like håpløst å rydde og vaske hele tiden, som det er å måkke snø mens det laver ned ute. Deilig når man er ferdig, men man vet man må begynne forfra nesten med en gang. Bedre å ta et skippertak nå og da, og satse på at helsetilsynet ikke kommer innom og kondemnere hele huset.

Fredag var det en ny runde med Kulturnatt i Bodø-sentrum, hvor det var masse aktører som bidro med kunstneriske bidrag rundt om i sentrum. Jeg elsker de kveldene, men i år er det så mye som gjøres klart frem mot Bodø 2024, at det rett og slett ble stusslig. Bodø skal være kulturhovedstad i 2024, så da må sentrum skinne. Vi er er godt stykke unna å kunne påstå det, så det jobbes på spreng. I tillegg er mange spiseplasser i sentrum under oppussing, så det var umulig å finne noen plass å spise. Vesla var å drillet, og etterpå dro vi rett og slett hjem.

Kulturnatt er en skatt for å få se alle de flotte aktørene vi har i byen, men det ble veldig komprimert i år, nettopp fordi det ble så mye ombygging. Men til neste år, da tror jeg det blir bra. Jeg ser for meg at også vi på min jobb skal bidra inn som arena. Det hadde vært fint å kunne invitere byens borgere inn i byens stor-stue for å få litt kultur.

Høsten er over oss for fullt, og nå er det bare å vente på vinteren. Det er kalde klare dager, og jeg fryser inn til margen for tiden. Det er bikkjekaldt når det er barfrost. Vakkert, men kaldt.
Det betyr at Tiden er inne for å pakke bort alt av stoler og bord fra sommerens nytelser utendørs. Vi har hatt fine dager og kvelder, men det er ubønnhørlig over for denne gang. Bare å pakke bort, og vente på våren, selv om vi fortsatt har nydelige høstkvelder.

Jeg er ingen snobb når det kommer til hverken klær eller sko. Faktisk vil jeg jeg påstå jeg er over middels liberal, og mener alle må få ha på seg det de føler seg vel i. Men en plass må også jeg sette grensen!

Da Storesøster var liten spilte hun fotball. En sommer dro vi til Piteå på fotballturnering. Hun som spiller, og jeg som trener. Storesøster var vel 13-14 år, så det begynner å  bli noen dager siden. Vil tro det var i 2005 eller 2006.

Mellom noen kamper satt jeg sammen med foreldrene og tok en kaffe på en gressplen. Der var der et annet svensk lag med utøvere og foreldre som også satt å slappet av. Litt forundret la jeg merke til at flere av foreldrene til de svenske spillerne gikk rundt i noen fargerike skotøy, men jeg hadde aldri sett noe lignende. Det så ut som en blanding av tresko og badesko. Jeg har aldri vært tilhenger av noen av delene, og grøsset innvendig.
Til slutt klarte jeg ikke å holde tann for tunge. «KA e det der de har på beinan?»

Det var mitt første møte med crocks. Det merkelige fenomenet  som i 2005 ble introdusert i Sverige av hockeylegenden Peter “Foppa” Forsberg, som elsket skotøyet. Jeg på min side konkluderte der og da at svenskene var gale, og sverget på at det kom til å være et svensk fenomen som ALDRI kom til å slå an i resten av verden.  Så feil kan man ta. Det virker som 99,99% av verdens befolkning eier, eller har eid et par av skotøyet, som ikke engang var en  svensk greie, men ikke jeg!

Jeg har til nød nedverdiget meg til å låne andres crocks når jeg har vært på hytta og skulle ut en snartur, men har syntes de er direkte heslige å ha på. Den vemmelige skoen der verdigheten forsvinner gjennom hullene i gummien, og det er under en hver verdighet å stille offentlig i noe slikt. Jeg misliker crocks intenst! Dessuten er de livsfarlige hvis det er litt vått ute. Ganske sikker på at de er årsaken til en del lårhalsbrudd.

Jeg påstår fortsatt at jeg er liberal, men hver gang jeg ser noen i crocks grøsser jeg, og tenker jeg er glad jeg har mine gode gamle helsesko. Jeg sverger de er mye nedre å bruke, selv om de er like skumle når det er vått ute, og ikke ser det spøtt bedre ut på føttene!

Livet altså.. Selv om det er fantastisk spennende og ikke minst fint, kan det jammen være utfordrende for hver og en av oss i perioder.

Jeg som skulle kjøre sjarm-offensiv på bloggen denne høsten, har nesten vært totalt fraværende. Jeg ble fanget i den berømte tidsklemma med energilekkasjer i alle retninger. Da måtte noe vike for å få dagene til å strekke til. Det ble ikke tid til blogg i alt kaoset. Livet tok meg.

Mange kvinner har det med å havne i en sånn “dårlig-samvittighet-for alt-sirkel”, og jeg er absolutt en del av denne gruppen. Dårlig samvittighet for at jeg har liten tid til ungene, dårlig samvittighet for mor og far,  dårlig samvittighet for alt jeg ikke har fått gjort på jobb, dårlig samvittighet for fille-bikkjene, dårlig samvittihet for venner, dårlig samvittihet for at jeg ikke får shinet huset og siste nå, dårlig samvittighet for at jeg ikke har fulgt opp bloggen.

Det rare er at det er sunt med dårlig samvittighet, men da må det være en grunn til å kjenne på det. Har vi gjort noen virkelig urett, og  skulle tatt et oppgjør med oss selv, er disse følelsene en rettesnor for å rydde opp etter oss. Men mange av oss tar disse følelsene frem for små bagateller vi egentlig bare burde kostet av oss. Skal vi gå rundt å ha dårlig samvittigeht for alt vi ikke rekker over hele tiden, eller burde vi ikke bli flinkere å akseptere at de prioriteringene vi gjør, av og til kommer på bekostning av noe annet, og så stå for det uten den pokkers samvittigheten? Enkelte ting kan vi ikke gjøre noe med, og skal vi da gå rundt å ha dårlig samvittighet for det?

Det er uten tvil en stor psykisk belastning å gå rundt å kjenne på egen utilstrekkelighet over tid. Det gjør deg ikke noe godt. Ofte bunner dette ut i at vi setter uoppnåelige krav og forventninger til oss selv. Vi blir vår egen verste fiende og psyker oss selv ut. Da er det på sin plass å sette grenser for seg selv og for de rundt som bidrar til dette usunne presset. Vi må slutte å ha dårlig samvittighet for å prioriteringer, og heller akseptere at sånn må det være av og til. Det kan ikke være slik at vi lar usunn  dårlig samvittighet styre hverdagen vår bestandig. Denne usunne dårlige samvittigheten har latt mange sterke kvinner og menn møte veggen fullstendig, derfor er det også underkommunisert hvor viktig det er å ta et oppgjør med den.

Egentlig har jeg lite skrupler i hverdagen. Det usunne samvittighets-gnaget plager meg sjelden. Jeg har en lav grad av tilbøyelighet for det, men det skjer av og til sånn som nå. Men, jeg følger mitt eget råd og koster det av meg. De siste ukene har jeg prioritert meg selv og mitt liv, og gått i skvis med det meste, men på lang sikt tror jeg det er det aller beste, for omverdenen er mer tjent med en Heidi som gir pokker i det meste og er glad og lykkelig, fremfor en Heidi som er sliten, sur og grinete for alt hun ikke rekker over.

 

 

Jeg trodde ikke jeg var i faresonen for å merke de økonomiske svingningene, for jeg tjener egntlig greit i jobben min, men jeg må innrømme at jeg kjenner det godt på lommeboka. Jeg kan ikke lengre være impulsiv og shoppe ukritisk, jeg må planlegge økonomien på kort og lang sikt. De siste månedene har jeg gått i minus, og det har gjort et solid innhugg i bufferkontoen som jeg har spart opp over flere år. Det er heftig å være den eneste voksne med ansvar for all økonomi i familien. Det blir definitivt ingen fete gaver til ungene under treet i år, med mindre det dukker opp arv fra en rik onkel i Amerika.

Jeg prøver å ha full kontroll over økonomien, men det dukker opp uforutsette regninger fra sidelinjen rett som det er. Det er dyrt å leve!

En ny æra startet da jeg bestemte meg for å bare handle mat- og dagligvarer kun en gang i uka. Resultatet etter 6 uker overrasket meg ganske mye, for jeg har spart masse på å innføre ordningen. Vi har altså kjøpt melk, brød, pålegg, grønnsaker, middager, frukt, godis, sanitær-produkter og ikke minst godteri for 1100 kr i uken. Det betyr at et budsjett på 4.500 kr er realistisk for 2-3 personer for å spise sunt og godt, og bli god og mett i en måned. Vi har spist alt fra A til Å. Variert og sunt kosthold som har variert fra kjøttkaker til fisk, for så å ha grandis og taco.

Med ordningen reduserte jeg kostnadene med ca. 2000 kr i måneden. Ikke rart jeg klapper meg selv på skuldra, for det viser at det var et overforbruk hos oss. Akkurat nå er mat- og innkjøps planer et must , for flere andre kostnader har vokst betraktelig, og enda fler regninger banker på døra fremover. Derfor blir det en vinn-vinn -vinn situasjon på mange måter. Jeg sparer penger, tid, frustrasjon og reduserer mat-svinnet. For å ikke snakke om hvor mange kalorier jeg slipper ved å unngå å gå på butikken å kjøpe unødvendig digg fordi jeg er fysen på noe godt.

Men nå er det en endring i luften. Kostnadene stiger i jevnt tempo, og det betyr at det ikke er mye igjen til kos og moro. Det ville vært mye bedre å delt kostnadene med en annen voksen. Nesten så jeg burde vurdere å få meg en mann eller leieboer. Ved nærmere ettertanke tror jeg et bofellesskap er å foretrekke.

Uansett er det skrekkelig dyrt å leve!

 

Verdensdagen for psykisk helse er her igjen, og årets kampanje er at vi alle trenger å høre til. Verdensdagen for psykisk helse oppfordrer alle til å gjøre våre viktigste møteplasser mer inkluderende. Målet for kampanjen er å gjøre en felles innsats mot ensomhet og utenforskap. Det er særlig viktig med tanke på at det er mange som har tatt sitt liv fordi de har slitt psykisk, og dette har blitt forsterket av ensomhet og utenforskap.

Spørsmålet er hvor man skal begynne å sette inn innsatsen for å få den største gevinsten. Da tenker jeg de usynlige barna fortjener å bli sett. De som ikke passer inn noen steder. De blir ikke nødvendigvis ertet eller mobbet, de får bare ikke en del av fellesskapet.

Allerede i barnehagen finner du de. De små guttene og jentene som sitter for seg selv og leker. De sier ikke så mye, og de krever ikke så mye heller. De små som omtales som den snille lille jenta eller gutten som blir usynlig i en hverdag der mange små skriker og skråler og krever oppmerksomhet fra omverdenen. Mange av disse har ikke tusen venner, men kanskje bare en de kan relatere seg til. Etter barnehagen begynner skolen. Så skjer det, bestevennen finner en ny bestevenn,  men det gjør ikke den lille stille jenta eller gutten, og det å være det usynlige barnet begynner å bli ensomt. Dagene går uten at noen ny bestevenn dukker opp i horisonten. Siden den stille jenta eller gutten ofte er usynlig, blir den kanskje ikke prioritert i bursdager eller andre sosiale sammenkomster. Ikke av vond hensikt, men de blir aldri husket på.

De voksne på skolen prøver gang på gang å spleise det stille barnet med noen av de andre barna, men noen ganger går det bare ikke. Siden det ikke blir noe støy, bare stillhet, blir det kanskje ikke den høyest prioriterte oppgaven i en travel hverdag for klassestyrerne. Etterhvert blir det ett og annet fåfengt forsøk, men det gir ikke de store endringene.

Flere av disse barna vil etterhvert ikke gå på skolen, og utvikler skolevegring. Etterhvert faller de mer og mer på utsiden av samfunnet, men de blir ikke oppfattet som et stort problem. De lager ikke nok støy! De var usynlige når de var på skolen, og derfor merkes det ikke så godt at de er borte. Utenforskapet er et faktum. De inkluderes ikke.

Da jeg var barn og ungdom, lagde klassen brev til de som var borte fra skolen over tid fordi de var syke, eller hadde opplevd noe kjipt i livet enten det var i familielivet eller på skolen. Noen av elevene ble valgt ut til å dra hjem på besøk til den som var borte. Vi skulle fortelle at vi håpet medeleven snart kom tilbake på skolen.

Når vedkommende kom tilbake til skolen ga læreren vår noen elever ansvar for å legge til rette for det sosiale på skolen når den som hadde vært borte kom tilbake. Det kunne være å sitte sammen i klasserommet i friminuttet, eller gå sammen i kantina i lunsjen. Det var ikke en perfekt løsning, men det var noe. Vi lærte at det var viktig å se hverandre og akseptere at alle hadde forskjellige behov av og til. Det måtte vi respektere. Vi lærte å rekke ut ei hand.

I ettertid ser jeg at jeg fikk en viktig lærdom med meg. Jeg smiler til de jeg møter. Jeg hilser på de jeg treffer på bussen eller på butikken, og jeg er ikke redd for å rekke ut ei hand uansett hvem det måtte være som trenger det. Det revolusjonerer ikke verden, men det gjør den heller ikke til noen dårligere sted å leve.

Kanskje vi alle kan gjøre noe for både de store og små usynlige barna i fremtiden.

 

 

Klart det ble en lang og heftig uke på meg, og jeg var glad da det ble helg. Jeg måtte jo bruke helgen til å motivere meg selv til å bli hele Norges nye trim-dronning. Det krever en del forberedelser i form av fotoshoot, mat-prepp, kurs som en slags PT og motivator. Never mind! Det er ikke noe for meg. Nei, her skal jeg øse ut av min uendelige oase av generelle kunnskaper. Så nå er jeg altså klar!

For oss voksne damer hender det at vi blir litt slappe i slufsa. Det kan være et problem hvis man er nøden, og så må nyse eller får latterkrampe. Veien fra latter til gråt kan være kort da !

Fortvil ikke. Skaden er reversibel, og kan trenes bort! Men du bør være godt forberedt på å trene! Legge til rette for de gode opplevelsene. Det har jeg gjort!

Du bør ha en tights, eller en annen løs og ledig bukse. Så er det lurt med en topp, og ikke minst en genser over, som du kan ta av hvis du blir varm.

Det er ikke bare treningstøyet som bør være på plass. Pass på å ha godt med drikke. 1,5 liter på en økt er helt innafor. Det er tross alt viktig å holde væskebalansen ved like.

Så var det treningen! Dagens økt er å stramme slufse-muskelen. Legg deg selv i stabilt sideleie, og knip slufsa sammen opp mot navelen. Repeter øvelsen i en times tid, mens du ser på serie eller bare ser ut i været. Må du på toalettet eller blir lei av å ligge der, kan du gjøre akkurat hva du vil, for du kan knipe samtidig.

Uansett er det viktig å huske væskebalansen, og minst 1,5 liter veske i løpet av en treningsøkt.
Mitt valg av væske gjør at det er anbefalt å ta treningen etter at ungene er i seng, og gjerne sammen med flere gode venninner.

Her ligger jeg og trener, og har ikke tall på hvor mange repetisjoner jeg har tatt. Det viktigste er dog at jeg faktisk trener, og det gjør jeg!

Lykke til du også!

“If it weren’t for the fact that the TV set and the refrigerator are so far apart, some of us wouldn’t get any exercise at all.” 

Joey Adams

Nord leverer!

Vi får ikke Nord-Norges banen, og de truet med å legge ned Scotsman på Karl Johan, akuttsykehus her nord gjøres om til distriktsmedisinsk senter, og strømmen fra nord skal legges i rør sørover. Tilsynelatende bare sorgen, med andre ord. Skulle trodd vi alle var på  flyttefot sørover snart.

Nei! Spiller ingen rolle! Ikke i hele tatt. De kan gjøre hva pokker de vil, for  vi har midnattsola og nordlyset! Ingenting slår det, og ingen kan ta det fra oss!

Vi blir her nord!