Finn deg en mann!
Det er ikke alle velmenende utsagn som er like høflige eller taktfulle å komme med. Ufrivillig barnløse ber stadig om at folk må være litt mer varsomme med å stille ubetenksomme spørsmål om hvorfor de ikke har barn, men de er ikke alene om å lide under dette.
Som singel mamma på tiende året har jeg avfunnet meg med at familiekonstellasjonen min skal være mor og barn, akkurat nå. Det er ikke rom for noe mer. Jeg stresser ikke med å finne min bedre halvdel, for jeg har det egentlig ganske fint med meg selv, og føler meg faktisk som ganske hel.
Selv om Vesla nok synes vi skulle fått oss en kjæreste, er det ikke en prioritet. Hun får slite med meg alene inntil videre. Sannheten er vel også at det blir mindre og mindre spørsmål om å finne kjæreste til mamma’n. Hon skjønner at det er mer eller mindre dødfødt. Hun vil bare ha en annen voksen når det er noe som må fikses kjapt, hun må gjøre husarbeid eller hun trenger penger. Så egentlig har vi det fint som vi har det. Livet smiler.
Som de barnløse, får også single mammaer spørsmål om ikke det er tiden for å utbedre sin sivilstand. Det er ikke nok å være singel, og i alle fall ikke singel mamma.
«Nåhhh Heidi, har du funnet deg noen kavaler for tiden?» Høflig som jeg er, avkrefter jeg at drømmemannen i hvit Ferrari har dukket opp. Med medlidende blikk og med en nesten sørgmodig stemme sier de trøstende at han dukket nok opp til slutt. Det blir snart min tur å finne lykken.
Av og til blir jeg en tanke fandenivoldsk og svarer at jeg har en og annen innom på besøk, men jeg har «parkering forbudt over to timer-skilt» på parkeringsplassen utenfor huset. Det er ikke alle som tar den, men de som gjør det snurper ofte munnen sammen, blir høyrød i ansiktet og endrer samtaleemne.
Hvem sier at en mann er nødvendig for at jeg skal ha det bra? Er det ikke mer verdifullt at jeg er lykkelig i kraft av meg selv? Jeg klarer meg utmerket godt alene, og faktisk er slike utsagn med på å gjøre at jeg blir om mulig enda mer bestemt på å klare meg selv og å leve livet mitt i egen regi.
En og annen drister seg til å antyde at jeg vil få det mye bedre med en mann i huset. De har neppe forstått at jeg er single by choice, og da bruker jeg å si at jeg ikke gidder å oppdra en ny mann. Det er ALTFOR mye arbeid. Hvem pokker kan uttale seg om hva som er best for meg? De uttaler seg på bakgrunn av de tradisjonelle familiemønstre, men i det mønsteret var det overhode ikke normalt å skille seg i utgangspunktet, så jeg brøt med tradisjonen alt der. Og hvorfor i all verden skal jeg gjøre hva andre forventer av meg når jeg kan gjøre som jeg vil?
Er det noen som mener livet mitt er mindre verdt fordi jeg ikke deler det med en mann liksom? Særlig for den eldre garde virker det som det å være singel mamma er ensbetydende med å være mislykket i livet. Det må jo være en feil med meg som er singel?
NEWS FLASH! De fleste av oss eier vårt eget liv og regelrett ELSKER det! Vi trenger ikke en mann for å ha det bra!
