Jeg våkner med en forferdelig smerte i hodet. Jeg er tørst. Så forferdelig tørst.

Forsiktig åpner jeg øynene. Kvalmen er helt opp i halsen, og jeg er ør i hodet. Jeg ser meg rundt, og kjenner at pulsen begynner å stige. Smertene i hodet tiltar i takt med pulsstigningen. Hvor er jeg? Det er kalde murvegger som er malt i en kremhvit farge som hellet mer mot gult. Det er mørke lister rundt i rommet. Rommet er kvelende varmt, lufta er innestengt og trykkende. Jeg ligger i ei dobbeltseng med bare et laken rundt meg. I døra står det ei dame å prater på et ukjent språk.Hvor i helvete er jeg egentlig?

Sakte synker det inn at jeg er på et hotell, men det er ikke mitt hotellrom.

“Later..” stammer jeg frem. Stemmen min er hes og ukjent. Jeg skjønner at det er rengjøringspersonell som snakket på tyrkisk. Hun går ut og lukker døra bak seg.

Jeg prøver å bevege meg, og kjenner at jeg er stiv og støl i hele kroppen. Jeg setter meg opp og ser meg rundt. En fremmed mann ligger ved siden av meg. Jeg kjenner at panikken tar meg fullstendig innvendig, men likevel er jeg helt sløv i bevegelsene. Hvordan havnet jeg her? Hvem er mannen, og lever han faktisk? Ved siden av senga står det et lite nattbord. Det er de eneste to møblene i det spartanske rommet. Det er ikke et eneste bilde på veggene, og jeg tenker at bortsett fra vinduet og døra, må det være slik ei fengselscelle ser ut. På nattbordet står det en flaske med litt vann. Jeg tar den og gulper grådig i meg det som er igjen. Jeg ser etter tøyet mitt, hvor er det? Og veska mi? Og telefonen min? Rommet er fullstendig strippet for personlige eiendeler.

Jeg legger meg tilbake på puta og prøver å klarne hjernen. Jeg registrerer at personen ved siden av meg puster. Hvordan havnet jeg her? Tankene går så sakte, jeg husker ikke noe. Tenk! Tenk! Tenk da for helvete!

Jeg skulle gå for å se en fotballkamp på en restaurant nede i gata. Ferie eller ikke ferie, jeg måtte ha med meg Barcelona-kampen. Etterpå skulle jeg vente på ei venninne som skulle komme med buss i ett tiden på natta. Jeg skulle overraske henne. Vesla og reisefølge mitt skulle være på hotellet. De var slitne etter en lang dag på stranda. Jeg husker jeg så fotballkampen og drakk et glass hvitvin. Etter kampen gikk jeg rett over veien på en karaokebar for å vente der. Jeg hadde ikke lyst å dra inn til bargata å vente alene, gud vet hva slags problemer man kan havne opp i der som enslig dame? Jeg bestilte en gin tonic, og satte meg i baren, fordi det var et bryllups-følge som hadde festen sin litt lengre inn i lokalet. Bartenderen sto å pratet litt og virket hyggelig nok. Han lurte på om jeg ikke skulle synge karaoke, men jeg mente det ikke passet seg når det var masse bryllupsgjester der. Etter mye om å men bestemte jeg meg for å synge. Jeg elsker å synge! Jeg gikk tilbake, og fikk en ny gin tonic. Jeg hadde kontanter nok til det og tips, så det var liksom greit.

Så er det svart. Hjernen min klarer ikke å presentere flere minner til meg. Alt er svart.

Jeg reiser meg opp fra senga igjen. Beina er ustøe, og jeg svaiet litt mens jeg står for å samlet meg. Jeg tar lakenet rundt meg og går for å finne tingene mine. Jeg må ut derfra! For hvert skritt jeg tar kjenner jeg en intens svie som ikke overlater noe til fantasien. Hvordan kunne jeg være så idiot? Jeg er så stille jeg bare kan, han må ikke våkne! Kvalmen bølger frem og tilbake. En hvitvin og to gin tonic. Hvordan kunne jeg bli så borte vekk? Det er et oppholdsrom med tekjøkken utenfor rommet, foruten to dører. Den ene så jeg jo damen gå ut av, så jeg skjønner at den andre går til badet. Veska og skoene ligger slengt midt på gulvet. Jeg bøyer meg ned for å ta opp veska mi. Der ligger telefonen, det er ikke noen penger der, men minibank-kortet ligger der fortsatt. Alle muskler verker for hver bevegelse jeg tar. Klærne mine har jeg fortsatt ikke funnet.

Jeg kjenner at jeg må tisse, og stavrer meg ut på badet. Jeg må støtte meg til veggen. I det jeg lukker opp døra får jeg et flash av et minne, i natt satt jeg på doet her inne og gråt. Hva gråt jeg for? Jeg bruker ikke å grine. Jeg ser klærne mine ligge i en ball på gulvet. De er våte. Igjen gir hjernen meg et flash av et minne. Jeg sitter i en sofa, og ber om å få sove. Noen heller vann over meg. Ikke et glass vann. Mye vann. Jeg husker jeg hoster og at jeg har fått vann i nesen. Det er ekkelt. Det er ikke inne på hotellrommet, men utenfor karaokebaren. Jeg husker at jeg tenkte at jeg bare ville hjem på hotellrommet mitt å sove. Jeg var så trøtt, og klarte ikke å holde øynene åpne. Jeg husker stemmer, flere stemmer. Mannsstemmer. De snakker, men jeg forstår ikke hva de sier. Noen drar i meg, men jeg skal ikke noen steder. Jeg vil hjem. Så er det svart igjen.

Jeg tisser og tar opp tøyet. Må ta det på selv om det er vått. Men først må jeg dusje. Jeg MÅ dusje. Vannet er kaldt, men jeg klarer ikke vente til det blir varmt. Jeg må bare få vaske meg. Det svir, men jeg vasker og vasker. Det er ikke noe såpe, så jeg bruker bare rent vann. Så husker jeg at jeg frøs på natta, og kvalmen overmanner meg. Jeg står på kne meg hodet i toalettet, halvveis ut av dusjen. Jeg spyr til det ikke er mer igjen, men fortsetter å brekke meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg står slik før jeg klarer å reise meg igjen for å dusje videre. Jeg tørker meg med et håndkle som er brukt før. Hvem har brukt det? Det er ikke nøye, men hjernen min stresser med at det ikke er hygienisk å tørke seg med en annens brukte håndduk. Faen! Hvorfor er det ikke en rein håndduk her? Så tar jeg på meg BH, singlet og shorts.De er kalde. De lukter ikke som de skal. De lukter rart. Jeg vil ikke ta på meg trusa. Hvorfor vil jeg ikke ta på meg trusa? Selv om jeg ikke vil ha den på, vil jeg ikke at den skal ligge igjen. Jeg stapper den ned i veska. Den fyller nesten hele.

Når jeg kommer ut av badet er han våken. Han sitter i senga og strekker seg. Når han hører at jeg kommer snur han seg mot meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si? I hjernen min surrer det tusen spørsmål, men jeg får ikke frem ordene. Så spør han på engelsk om jeg er klar til å dra. Jeg bare nikker. Får ikke til å prate. Får ikke frem et ord. Hele tilværelsen kjennes helt surrealistisk. Jeg kjenner hvert pulsslag i halsen og i tinningen.I det vi går ut av hotellet ser jeg navnet på nabohotellet, og jeg skjønner at jeg er på andre siden av byen. Beina er så tunge, jeg klarer nesten ikke å gå til taxien. Det er så drepende varmt og jeg er skikkelig utilpass. Han sier han må dra for han har en avtale, og jeg bare nikker. Jeg står alene. Da husker jeg at jeg fikk en telefon fra mitt reisefølge. Min datter er blitt syk, så hun ber meg komme på hotellet. Jeg husker at jeg sa jeg bare skulle betale så skulle jeg komme. Men jeg kom aldri..

På nytt overmannes jeg av kvalme og denne gangen panikk. Tårene presser i øynene, men jeg må ikke begynne å grine. Tenker bare at jeg må fokusere på pusten min. Pust rolig. Inn og ut. Han som jeg har et forhold til må aldri få vite. Ingen må få vite. Jeg må ta tilbake kontrollen. Ikke tenk! Pust med magen! Ikke tenk! Gjør det du må, ikke tenk!

Jeg finner en taxi og drar til hotellet, i det jeg kommer inn gjennom døra blir jeg møtt av mitt reisefølge som ser irritert ut, før hele ansiktsuttrykket hennes endrer seg og hun spør hva som har hendt. Vesla er på bena igjen, og hun svinser lykkelig rundt meg og spør hvor jeg har vært. Jeg bare mumler noe. Kan ikke si så mye når den vesle jenta er der.Går å setter meg på balkongen. Jeg må ha luft.  Venninnen min som til alt overmål er psykiatrisk sykepleier, ser på meg og konstaterer at jeg er rusa. Rusa? Jeg? Jeg som til og med har sluttet å røyke, og nyter moderate mengder med alkohol? Hun spør om jeg har tatt noe, og jeg ser lamslått på henne. Jeg har aldri tatt et medikament i hele mitt liv, uten at det er foreskrevet av lege. Speilbildet mitt viser at jeg er bleik i ansiktet. Det ser ut som jeg ikke har iris. Alt er bare en eneste stor pupill. Jeg spør hvorfor hun ikke ringte da jeg ikke kom, og hun sa hun trodde jeg dro med den andre venninnen vår. Hun ville ikke mase. Mente jeg trengte litt alene-tid med hun som skulle komme. Den andre venninnen vår som ikke visste at jeg skulle møte henne. Hun som jeg ville overraske. Hun jeg ventet på da jeg ikke ville gå i bargata i redsel for å komme ut for noe jeg egentlig bare ville være foruten. Begge to trodde jeg var med den andre, og ingen av oss tre visste hvor jeg var…

Jeg går i dusjen. Får av det våte tøyet som ikke er så vått lengre. Når er det bare fuktig. Jeg må ha det av. Vil ikke at det skal være i nærheten av meg. Vil ikke røre det. Vil ikke se det. Jeg lar det varme vannet renne over meg, og nå kommer panikken for alvor. Jeg griner og vasker meg. Såper meg inn overalt og griner. Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg ta med meg den vesle jenta mi å reise hjem? Vi har enda 17 dager igjen av ferien, men jeg vil ikke være der. Jeg vil være alene. Finne en plan for hvordan jeg kan få alt ugjort.

Etterhvert banker den lille solstrålen på døra. Hun lurer på om jeg ikke er ferdig snart. Hun vil på stranda å bade. Jeg samler meg, tørker meg og ser de forhatte klærne som ligger på gulvet. Jeg har aldri hatet noe som akkurat da. Jeg surrer meg inn i hånduken og tar tøyet med og kaster det. De skal aldri mer komme i nærheten av meg. Jeg går til veska mi, finner frem trusa og kaster den også.

Mitt reisefølge vil vi skal kontakte politiet, men hva skal jeg si? Jeg vet jo ingenting. Jeg husker jo ikke. Jeg vet jo ikke. Blå flekkene begynner å vises. På over og underarmer blir merkene etter hender mer og mer synlig. Jeg er blå på leggene og mellom lårene. Likevel kommer det ingen minner om hva som har hendt. Det er svart. Bare kroppen min bærer et vitnesbyrd om det som har hendt, og den kan ikke fortelle meg noe. Jeg vil ikke snakke med politiet. Vil ikke ha en mann i nærheten av meg. Vil ikke snakke med noen. Jeg henter en kaffe. Må tenke. Må gi den vesle datteren min den ferien hun fortjener. Men jeg kan ikke tenke. Det blir for vondt. Som et sår som verker. Panikken bølger frem og tilbake, jeg klarer ikke tenke klart. Alt er et totalt kaos inni meg. Jeg sitter nesten apatisk på terrassen. Min venninne sier hun vil ta Vesla med seg på stranden. Hun mener jeg trenger å sove. Jeg vil ikke være alene. Jeg klarer ikke tanken på at jeg må være alene. Alene med alle tankene. Jeg utstår ikke hverken meg selv eller tankene mine. Jeg vil bli med dem, jeg vil ikke bli overlatt til meg selv. Jeg må ikke tenke mer. Jeg må tømme hodet. Jeg må sette opp en maske. Jeg må beskytte meg selv. Jeg må beskytte meg selv mot meg selv. Jeg skal ikke tenke. Jeg lover meg selv det.

Men hele tiden er det to spørsmål som melder seg, var det min egen skyld og gjorde jeg motstand?

 

2 kommentarer

2 thoughts on “Blackout eller dopet

  1. Herregud for ei skremmende og trasig opplevelse😢😲😭. Her har du vært maktesløs.. dopet ned og offer. Stakkars dæ❤. Plasser skyld der den hører hjemme

  2. Dette var veldig vondt og trist å lese, Heidi. Du er kjempemodig som tar tyren ved hornene. Stor klem fra meg 💕

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.