Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Klokka er 02.30, og for noen er det tidlig, mens for andre er det seint. Jeg ligger henslengt på ei seng på et hotell på Gardemoen, og her er det tidlig.
Nå skal jeg begynne å gjøre meg klar for ferie med forhåpentligvis sol og varme, og ikke minst late dager. Bare noen timer igjen.
Denne helga har vært bydd på hele spekteret. Fra tårer og forbannelse da jeg våknet lørdagsmorgen og fikk med meg de grusomme nyhetene, til spenningen rundt om vi klarte å komme oss til Oslo. Det gikk heldigvis.
Søndag var NM i drilldans på Lillehammer. Det var være eller ikke være. Vesla og laget hennes danset for å få EM-uttak, og jaggu klarte de det ikke. Mamma-hjertet svulmet da jeg møtte henne i Håkonshallen, og med ett slo det meg; Hun er blitt stor! Hun er ikke småjenta mi lengre!
Snart er det seint, snart er det tidlig..
Fra småbarn til ung jente på no time! Tilbake står en forbauset mamma og lurer på hvor tiden har blitt av, og må bare erkjenner at jeg ikke lengre er småbarnsmor.
Noen ganger må man stoppe helt opp. Bare bruke tiden på å være i nuet. Glemme planer og avtaler. Rett og slett slippe alt man har i hendene og sette seg rett ned og være. Kjenne at man har akkurat denne stunden i tiden og nyte med alle sanser. Lytte til fuglekvitter eller barnelatter. Stryke over en liten hand. Spise ett søtt og rødt lite markjordbær. Dra inn lukten av hav, skog og sommer. Se utover havet og nyte synet av en ukjent horisont.
Åpne for å ta inn alt det fine som vi har rundt oss hele tiden. Ha en stund der man egentlig bare har lyst å fryse tiden og man er årvåken og klar. Disse stundene der man ikke bekymrer seg om noe, men bare lar avtaler være avtaler, og nyter øyeblikket med seg selv. Tankene lar man svirre flyktig gjennom hodet, og det kjennes som om ingenting er umulig.
Det er da det er spesielt godt å leve. Livet vårt er her og nå, så vi må bruke øyeblikkene til å skape vår egen magi. Kjenne på gleden over alt det vakre en helt vanlig dag har å by på.
Streik er helt eller delvis arbeidsstans som arbeidstakerne iverksetter for å oppnå en løsning på en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening.
Våren er tiden for streiker, og hvert år blir vi som samfunn rammet i større eller mindre grad. Det er lærere, politi, piloter, barnehageansatte og sykepleiere blant annet. Noen arbeidstaker-grupper skjønner jeg streiker, mens andre er jeg mer skeptisk til. Det er liksom alltid noen som blir så jævla urimelige.
Etter tre år på videregående, og så to år som lærling i en bedrift, blir man flymekaniker. Etter at man i tillegg har tatt fagbrev som flymekaniker, kan man videreutdanne seg til flytekniker. Det gjør man ved å gjennomføre typekurs på den flytypen man skal jobbe med. Under lærlingperioden tjener man 274.080 kroner i året. Som ferdig utdannet flymekaniker tjener man 686.280 kroner i året, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Det er ikke verst det! Det etter bare 5 års utdanning etter grunnskolen. Sykepleierne har 570 200 i begynnerlønn, og 6 års skolegang etter grunnskole. Jeg valgte åpenbart feil yrke, for åtte år på skole etter grunnskolen, ville startlønnen min hvis jeg var nyutdannet nå være lønnstrinn 51, som er 478.300 kr. Snakk om å blingse på utdanningsvalg!
Flyteknikerne synes nemlig likevel det er ille dårlig betalt, og krever 18% lønnsøkning. 18%!!! Det er 117 000 i årlig økning! Det er 430 medlemmer i Norsk Flyteknikker Forbund, og for de alene utgjør det en økt lønnskostnad på 50 millioner for næringen. Det er mye penger det! De begrunner det med at de har stort ansvar og høyt press i arbeidshverdagen. De samme sykepleierne som nevnt over, fikk 3,7%. Her kan vi snakker vi yrke med stress, og en jobb hvor feil kan føre til liv og død med små marginer. De har definitivt også vært av de som har stått mest i frontlinjen gjennom årene med pandemi. Norsk Flyteknikker Forbund har behov for å rettferdiggjøre det hele, og forklarer kravet med følgende:
«Mange flypassasjerer har opplevd at avgangstiden blir flyttet flere ganger grunnet tekniske problemer. Husk at det da sannsynligvis er en flytekniker som jobber under stort press for å forhindre at, for eksempel sydenturen din skal ryke og flyselskapet skal tape mye penger, det koster fort 500.000 kroner for en kansellert flyvning.»
Jan Skogseth i Norsk Flytekniker Organisasjon, mener at NFO har fremmet et realistisk lønnskrav sett i lys av situasjonen med et skrikende behov for flyteknikere både i dag og de kommende år. Det ble lagt frem et tilbud til de før meklingen, som var på samme nivå som andre grupper fikk i lønnsoppgjøret i år, men dette ble avslått. Sykepleierne godtok.
Mye vil ha mer og fanden vil ha flere! Organisasjonen NFO er ikke tilsluttet LO, og har egen tariffavtale. De hevder at de ikke er en del av frontfagene. Ja, hva betyr egentlig det med frontfag da?
I Norge forhandler vi lønn etter den såkalte frontfagsmodellen. Det betyr at konkurranseutsatt sektor definerer hvilken lønnsvekst konkurranseutsatte bedrifter kan tåle. Alle andre tariffområder skal i utgangspunktet rette seg etter den økonomiske rammen som blir forhandlet frem der. En slik modell skal sikre at forskjellene på lønnsslippene våre ikke blir for stor. Ja, for uten om flyteknikerne da, for «de står i en prekær konkurransesituasjon der det ikke er samsvar mellom tilbud og etterspørsel» i følge Jan Skogseth.
Jaha? Betyr det at så snart man har muligheten så skal man skru til tvingende så det kjennes? Hva om sykepleierne kom å forlangte 18% økning under pandemien, eller så ville de gått ut i streik. De hadde nektet å jobbe så mye natt, for det var så slitsomt? Det hadde vært særdeles politisk ukorrekt, og det hadde vært et hylekor uten sidestykke. Flyteknikerne hadde garantert også protestert kraftig.
Etter to år med pandemi og innføring av sosial distanse ligger flere flyselskaper nede med brukket rygg. Under pandemien måtte de redusere antall reisende på flightene, og fikk ikke selge noe som helst ekstra for å få inntekt i løpet av pandemi-årene. Staten måtte inn med 6 milliarder i krisepakke til Norwegian, Widerøe og SAS i samme periode, bare for at de skulle overleve! Omsider slapp den forhatte pandemien, og det var tid for å stable selskapene på beina igjen. Da kom krigen i Ukraina, og med den de økte drivstoff-kostnadene. Selv om eierne tar det de har krav på, uten blygsel, er det uten tvil tøffere tider for bransjen. På toppen av det hele kommer dette lønnskravet opp. Vi har alle tatt vår del av ansvaret for at samfunnet skal bestå etter de siste to årene, men det er bare å erkjenne at mange virksomheter har bukket under i perioden vi har lagt bak oss. Er det da rettferdig at en gruppe relativt privilegerte flyteknikere skal kreve enda høyere lønn?
En anonym flytekniker, en familiefar i 50-årene uttalte til VG at han etter over 25 år i jobben, der han jobbet omtrent en tredel nattevakter, snart er ferdig som flytekniker for godt.
– Det blir verre med årene. Man sover dårligere om dagen. Det blir litt slitsomt etter hvert, sier han.
En annen anonym flytekniker uttaler til VG:
– Vi har innsett det at vi kommer aldri dit at bedriften sier at «nå har vi god råd, så nå får dere lønnstillegg». Det kommer ingen snill onkel, sier han.
– Da må man til slutt bare sette ned foten.
Sorry, men nå tenker jeg det er på tide at noen flere setter ned foten, for dette er helt sykt! Tenker disse hardtarbeidende, utslitte familiefedrene på at sykepleierne også jobber om natten, i helgene og ikke minst i høytidene? At også de har familier som de gjerne vil ha tid sammen med? Selv om de tok et stort løft under pandemien, har de likevel magemål når det kommer til årets lønnsoppgjør.
Fra mandagsmorgen er det varslet lockout. Lockout er en arbeidsstans, men da motivert av interessene til arbeidsgivernes organisasjoner. Det betyr at arbeidstakerne blir utestengt fra sitt lønnsarbeid. Før dette kan iverksettes skal riksmeklingsmannen ha varsel fire dager i forkant av lockouten. I ettermiddag ble det gitt varsel om plassfratredelse, noe som kan medføre at alle flyteknikerne i NFO blir berørt av den varslede lockouten. 430 personer får altså ikke komme på jobb. Disse får ikke lønn så lenge arbeidskampen pågår, men kan få et streikebidrag fra organisasjonen. Siden de synes de har så lav lønn, merker de det sikkert ikke.
Jeg skjønner det bare ikke? Hvordan kan de kreve så himla høy lønnsøkning når de vet at flyselskapene stadig må reddes økonomisk av staten? Det må da være bedre å få litt lønnsøkning og bidra til å utvikle en trygg og sikker arbeidsplass, fremfor å grabbe til seg alt de klarer, spesielt når de vet det kan medføre konkurser?
Det er neppe noen hemmelighet at denne streiken gjør meg forbannet? Makan til egoisme kan jeg ikke huske å ha sett maken til i noen annen lønnskamp. Timingen er rett og slett helt feil, og kravet er jo helt hinsides! Også må vi ikke glemme hvem som egentlig er de uskyldige taperne. Det er berørte passasjerene! De som har spart og gledet seg til en reise som kanskje aldri blir noe av. Selvsagt er jeg også egoist, og står meg selv nærmest i denne saken. For Vesla henger NM i Lillehammer i en tynn tråd. Noe de har trent beinhardt til i et helt år, og som vi foreldre har jobbet ræva av oss for å få til. For begge oss to, og venninnen min, henger tre uker i sol og varme i en tynn tråd. Er det rart vi er frustrert?
Streik var opprinnelig ment å være et virkemiddel mot skeivfordeling av inntjening, og ikke minst helsefarlige arbeidsforhold i arbeidstakernes disfavør. Sånn er det åpenbart ikke nå lengre, og det virker som pendelen har snudd fullstendig. Tilsynelatende er det som om flyteknikerne misbruker streikeretten sin som brekkstang for å få høyere lønn i forhold til majoriteten. Det er bare å håpe NFO kommer seg tilbake til forhandlingsbordet og skjønner at de har spilt seg selv langt ut på sidelinjen, for pendelen har snudd på mer enn bare en måte.
Den varslede lockouten trer i kraft natt til søndag, og da vil også dette ramme de flyteknikerne som jobber på ambulanseflyene. Hvis dette fremstår som fare for liv og helse, kan det føre til at regjeringen griper inn med tvungen lønnsnemnd. Dermed kan NHOs grep bidra til å stanse flyteknikerstreiken. Tilbake vil det da stå en yrkesgruppe som kommer til å høste liten aksept og sympati for senere krav som fremmes, men som man reder ligger man..
Og vi, vi har rigget klar for plan B. Vi har billetter med toget i ytterste konsekvens, for ferie DET skal vi ha!
Det har blitt mange blogg-frie dager nå, men livet leves ikke på papir men i virkeligheten, og siste tiden har det vært mye å gjøre og lite tid til blogg. Tiden har gått med til å være mamma, jobb, reise, venninner og til og med noen små stjålne stunder med magi. Det er sånn at selv om det er hektisk, så kjennes det som om livet smiler.
Nå er det tidlig søndagsmorgen, og jeg har en gjøre-liste lang som et ondt år foran meg. Vesla, som det murmeldyret hun er, sover ennå, derfor tillater jeg meg å bruke litt tid for meg selv. Endelig tid for blogg.
Jeg fikk meg noen nydelige dager i det store utland i forrige uke, og det er fortsatt deilig å være norsk i Danmark, om enn utrolig dyrt! Kofferten min fikk litt hard medfart på turen ned, og i den var det en flaske selvbruning som skulle bøte på mangelen på shorts-vær her oppe i nord. Klærne i kofferten fikk mange nye sjatteringer, og mor måtte ut å shoppe. Det er om å gjøre å være løsningsorientert tross alt. Det ble dyrt, men forsikringen tar vel noe av det håper jeg. Om ikke, ble det i såfall en hyggelig shoppingrunde i Køben.
Vesla er inne i innspurten til NM i ponpoms. Det danses og øves døgnet rundt. Det er så mamma’n blir en tanke ør i toppen av all hoppingen og sprettingen. I går hadde hun 7 timers trening, og sov 4 timer i strekk da hun kom hjem. Snakk om å gå all inn. Da villdyret våknet etter sofa-strekken, var det på’n igjen med dansingen.
Tida går fort frem mot ferie. Ja, det vil si om det ikke blir streik da. Helt vilt at det streikes i en næring som har ligget med brukket rygg noen år, og der det er usikkert om alle aktørene klarer seg. Åpenbart viktigere med 18% lønnsøkning for noen få, enn en sikker arbeidsplass for alle. Forstå det den som kan.
Uansett, finner de en løsning, reiser vi på ferie straks NM er avviklet. Bare å håpe, slik at vi kommer oss til sol og varme, for vi er rimelig solhungrige alle sammen.
Noen som kjenner seg igjen? Typisk meg å dytte solbrillene opp i håret, for så å få de stuck der etterpå. Gjett om jeg følte meg lekker?
Fortsatt er det en uke igjen til take off, og det blir litt av ei uke. Både mor og datter har plenty å gjøre, men vi kommer nok i mål om enn vi ligger som noen slakt de første dagene for å hente oss inn.
Nå er det pride-måned, og den håper jeg setter spor. Det handler om å synliggjøre skeiv kultur, og feire skeiv kjærlighet og mangfold. Det handler om kamper som er kjempet, som har ført oss dit vi er i dag. I 2022 er det 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert i Norge. Vi er ennå ikke der at vi kan si at samfunnet respekterer at kjærlighet kommer i alle former, og er vakker uansett hvem som elsker hvem, derfor er den like viktig som før. Det er stadige vitnesbyrd om trakassering og utenforskap av skeive. Fy på den jævla lanken til alle som fortsatt ikke skjønner at Størst av alt er kjærligheten, og med kjærlighet kommer respekt!
Kroppen er nå gått fra å like fart og spenning, til å elske kos og komfort. Ikke begi deg ut på en 3 mils fjelltur på impuls. Det er jævlig vondt etterpå.
Det er ikke lengre sannsynlig å bli kalt MILF, det er definitivt kategorien GILF som i såfall er mest dekkende, og det er ikke spesielt sexy.
Du ikke klarer å holde det gående til klokka fem på morgenen når du er på fest! Og husk at det er lite sjarmerende med en snorkende og siklende gjest i sofaen.
Du flekser med hvor myk og ledig du er i kroppen og innser at det er dumt å legge beina bak nakken og ikke får de ned igjen, mens ungene står skrekkslagen å ser på.
Du ikke lengre kan putte i deg potetgull, vin og god mat ustraffet.
Det ikke er like flatterende å sole seg toppløs når tyngdekraften har gjort sitt, og puppene peker bestemt nedover.
Du kjøper hormoner på apoteket og knasker de som sukkertøy i håp om å ikke koke over!
Du får reklame for Tena Lady i postkassa.
Min glanstid er åpenbart over, og speilbildet bekrefter det hjernen ikke evner å fatte! Det beste er likevel at jeg ser humoren i punktene over, og ler av hele greia!
Det fasinerer meg å se hvordan vi mennesker velger å forholde oss til hverandre. I fredstid er det egentlig et utrolig kjedelig studie med flower power og enhjørninger som fiser regnbuer, men når man er smått uenige, DA blir det interessant.
Venner og venninner betyr utrolig mye for de fleste av oss. Det er dem vi betror oss til, gråter sammen med, og forteller alle detaljer som andre ikke orker å høre på. De er våre livsvitner og vår trygghet og vårt fellesskap. Det er likevel ikke sånn at det ikke er friksjoner mellom venner, for man har alle forskjellige verdisyn, behov og er kanskje på ulike stadier i livet. Slike friksjoner kan over tid føre til at man til slutt utvikler fordommer mot hverandre, og det blir vanskelig å redde stumpene av vennskapet.
Den hyppigste grunnen til at det blir friksjoner, mener jeg er uavklarte og uinnfridde forventninger. I vårt hode har vi forestillinger hvordan ting henger sammen, og hvordan de skal være, ut fra hva som er normalt for den enkelte. Eksempelvis forventer vi at noen skal rydde opp etter seg, vi forventer at noen skal holde avtale, eller holde ord, vi forventer at noen skal forstå vårt verdisyn, vi forventer at andre skal gjøre som vi har planlagt fra vårt eget ståsted. Men det er altså VÅRE forventninger som ikke blir innfridd, og hvem har sagt at det er den absolutte sannhet? Uinnfridde forventninger kan fortone seg om alt fra en liten bagatell eller irritasjon, til uforenelige meningsutvekslinger, og løsningen kan være en kjapp liten replikkveksling eller en krangel son ljomer mellom veggene lenge etter den er avsluttet.
En bunnsolid krangel trenger ikke være enden på et vennskap. Kanskje er det nettopp dette som trengs for å få renset luften? I kryssingen mellom meningsutvekslingen kan man få et nytt syn på motparten. Kanskje klarer man å vokse på konflikten og få en bedre selvinnsikt også. Slik kan man få et dypere og mer varig vennskap. Man blir tryggere på hverandre, og mer bevisst på hverandres følelser, verdier og behov. Vennskapet kommer styrket ut av det.
Min tese er at det ikke finnes et sunt og godt vennskap uten at det er noen uoverensstemmelser, med mindre en av partene går på akkord med seg selv når det kommer til å hevde sine egne meninger. Da er det egentlig ikke lengre et vennskap, men snarere en passiar mellom en regent og sine undersåtte.
Tida har rast fra meg i et hysterisk tempo, så jeg har glemt oppdateringen av hvordan det gikk i keto-uka mi, noe jeg for øvrig ikke skal gjøre igjen. Å følge det var som å være på straff for min del. Rett og slett pyton! Å leve så strikt i matveien er ikke for meg, og jeg skjønner jo nå hvorfor disse korona-kiloene kom på i rekord fart.
Resultatet av en uke med et så strengt regime, var en total utskeielse i går! Da slo jeg til med en heidundrende kosekveld med så mange kalorier at jeg hadde fått alle ernæringsfysiologer til å revet seg kraftig i håret om de hadde visst! Jeg spiste og drakk 2808 kalorier! Det er det jeg trenger 4 dager på en keto-diett… Siden det ble en blackout-dag i går, regner jeg med at dette blir ei tøff uke for å få tatt det igjen..
Jeg spiste i snitt 740 kalorier om dagen. La meg si for de uinnvidde at det er ikke mye. Snuppa snappet også til meg, og la frem alle farene med jojo-slanking og masse andre advarsler. Jeg har fått så hatten passet. I samme periode forbrente jeg 16 334 kalorier, så nå snakker vi butikk! Jeg burde da gå ned 1,57 kg.
Jeg gikk ned 2,4 kg! Halleluja!!! Ingen vits å la seg lure da. De første ukene er det først og fremst vann som forlater kroppen, så lykken er sånn sett kortvarig. Men 2,4 er 2,4kg.
Det var mer morsomt med de der centimeterne. De har jeg tro på at er mer tro på at representerer et mer varig resultat. Det var et gledelig resultat i tillegg. Når man ser kroppen krymper er det motiverende å fortsette.
Grevinneheng:
0
Stjerten (2)
2
lammelåret (2)
2
velstandsmagen
4
Totalt har altså 20 cm forlatt kroppen på 5 uker. Egentlig er det jo 4 for jeg begynte ikke å måle før etter første uke. Det sier jeg meg fornøyd med så langt, og tenker at det da ikke er utopi å klare 15 cm til de siste tre ukene. Det klarer jeg!
Denne uka skal jeg få slite meg å kvitte meg med de 2000 kaloriene ekstra som ramlet inn i munnen min i går, men selvgjort er velgjort, så dette får jeg rette opp i selv. Bare å peise på. Denne uka skal jeg ikke følge noe som helst. Faktisk så er jeg egentlig luta lei hele opplegget, men nå er det bare tre uker igjen, så det klarer jeg, men det blir altså IKKE noen keto-kur på meg! Aldri mer!
Neida, covid er fortsatt et lumsk virus, men i dag hendte det noe som gjør at jeg definerer pandemien for definitivt over for min del. Midt i fredags-vasken ringte telefonen og venninnen var i andre enden og informerte om at hun og Bestisen var på tur på besøk. De har ikke vært her siden FØR pandemien!
Det ble bursdag og julaften på én gang, og vaskebøtta ble stående urørt. Endelig kom finingene på besøk. De som jeg har savnet så utrolig mye. Vi har møttes litt, men altfor lite den siste tiden, så dette var en real vitamin-innsprøytning.
At venninnen også har kjedet seg den siste tiden, er det ingen tvil om, og det er åpenbart at hun trenger å komme seg ut litt mer.
Etter å ha vært på badet mitt kom hun gråtkvalt i stua og ba meg komme å se på doen. Det måtte åpenbart være noe feil med den. Hjertet mitt sank ned i magen min. Enda en ting å fikse! Jeg gikk motløs på badet og kikket inn.
Kan noen se til å skaffe den damen en hobby, for hun er jo full av pøbelstreker? Og hun holdt ikke på å gråte, hun lo så hun grein!
Det var så deilig å se de igjen, og med dette kjente jeg at pandemien definitivt var ferdig for min del! NÅ kjenner jeg at livet endelig er normalt igjen.
Jeg ble så forundret her om dagen. En av mine fine følgere påpekte at jeg har forandret meg så mye den siste tiden. Det er så hyggelig å få høre sånt selvsagt. Jeg kan ikke helt si jeg klarer å se det helt selv, men er stolt for at forandringen ikke skyldes kirurgiske inngrep om ikke annet.
Dette har vært hardt arbeid! Og bare hardt arbeid. Jeg vet det er mange som er i mot å fylle kroppen sin med remedier som endrer den, men jeg er nok en tanke liberal der. Jeg har i all sannhet fylt på, og har også fått full uttelling for det i tillegg.
Bak forvandlingen ligger nemlig utallige mengder med gode middager, mengder med kaker og mengder med godteri, og ikke minst masse god drikke utover de sene nattetimene. Jeg har virkelig gjort mitt for å sikre progresjonen. Jeg har lagt ned mengder av timer med hard sofa-slit. Det har sannelig ikke kommet gratis for å si det sånn! Det beste er selvsagt at alt er sponset. Jeg bare elsker spons!
Skattemyndighetene er på meg og sier jeg må innberette all spons som skattepliktig inntekt over et visst beløp, men jeg lurer på hvordan jeg innberetter 12 kilo ekstra?
Det hersker vel liten tvil om at Facebook er en nedadgående trend når det kommer til SoMe, til fordel for både Instagram, Snapchat og nykomlingen MeWe. De fleste brukerne av Facebook har nådd middagshøyden for en stund siden, men fortsatt er det mange som bruker plattformen, så man skal ikke kimse av den riktig ennå.
For mange er Facebook blitt en måte å være sosial på. Det gjorde seg særlig gjeldende under pandemien. Mange satt hjemme alene, og eneste kontakten de hadde med andre var på SoMe. Da var det mange som brukte siden til å sludre litt om hverdagslivet, sammen med sine venner som de ikke fikk møtt fysisk. En del rare vaner og bruks-måter av plattformen ble veldig tydelig.
Her kommer en liten liste over what not to do på SoMe.
Ikke bruk Facebook som dagboken din, hvor du legger ut om hvor vanskelig og trist alt er. Dramatiske og emosjonelle statuser kan bli litt vel slitsomme av og til, og du virker bare som skrekkelig ustabil. (Skriv heller på blogg 🙈)
Ikke fyll profilen din med hele repertoaret av musikkvideoer fra din ungdom, lastet ned fra YouTube. Det er klassisk etter at noen har hatt ett brudd, og de deler masse nostalgiske ballader. Eller om de er hjemme og har et pitty-party. Det kan jeg ALT om.
Enda verre er hvis du deler kjedebrev av typen «deler du ikke sette med 479 av dine nærmeste venner innen tre minutter går du ikke sex på 10 år.» Det er bare slitsomt! (Jeg gjorde det også)
Du bør heller ikke bruke Facebook til å gjøre eksen sjalu etter et brudd, ved å poste bilder av deg selv med andre. Det gjør bare at du virker desperat etter reaksjoner fra han/hun/hen. Hvis du drømmer om å ta hevn på en x som har forlatt deg, så glem det!
Å utlevere den på Facebook er dårlig butikk. De vet sikkert mye om deg også, så det kan slå tilbake. Skulle du treffe noen nye spennende mennesker som finner ut at du utleverer andre, rygger de hurtig tilbake til start og du er glemt i løpet av et nanosekund.
Og for all del! Ikke snok på profilen til eksen din! Det gjør jo bare deg trist og nedstemt, det er jo over! Den beste løsningen er rett og slett være å slette personen fra vennelisten, sånn at du slipper å bli minnet om det som var hele tiden.
Personlig advarsel! Ikke stalk andre personer! Og ikke opprett fake profiler! Det er bare trist. Jeg har selv stalket noen via en fake profil, og det er det flaueste og kleineste jeg har gjort gjennom tidene. Det er skikkelig pinlig å innrømme det. Det opptok hele min hverdagslivet mitt, og jeg overtolket og ble selv offer for quoten, assumption is the mother of all fuck ups! Verst av alt var faktisk at jeg falt for mitt eget renkespill og sto som en tosk tilbake! Jeg gjentar: Ikke gjør det! Og når det er sagt, det er laget 83 millioner falske Facebook-profiler. I rest my case!
Alle bør tenke over at det de legger ut på sin profil, er med på å bygge den merkevaren som er deg. Da er det greit å ikke bli oppfattet som en nettroll eller ei partyløve hvis arbeidsgiver sjekker deg på nett? Heller ikke er det gunstig å fremstå som en yrkes-kverulant, så vær varsom med hva du kommenterer på andres innlegg. Det er ditt eget navn og rykte som tar skade. Ingen andres.
De som er så gamle som meg vokste ikke opp med en digital hverdag, så for oss er ikke SoMe en selvfølge. Det kom som en kuriositet, og mange laget seg uvaner i takt med den økende bruken. De som kom etter oss er mer varsomme og langt på vei mer hensynsfulle enn oss. Vanligvis sier man at de eldste ofte vet mer enn de unge på bakgrunn av erfaring, men i dette tilfellet stemmer det ikke.
De unge har fått formaninger om nettvett fra de første gang åpnet en PC. Så her er det bare for oss “gæmlissene” å lære, for ofte er det de som vet best!
