Makalause bikkjer altså!

Selv om jeg så for meg at det kom til å bli seine natta før jeg fikk sove så endte jeg opp på date med Jon Blund før klokka slo tolv, og jeg ble forvandlet til et gresskar. Sofaen dro meg sporenstreks inn i drømmeland.

Jeg våknet av et skikkelig spetakkel fra kjøkkenet der hun lille pels-Guri holdt på å romstere. Hun stod med begge forlabbene i matskåla og spant som besatt. Hun bruker å gjøre det for å varsle at det er fritt for mat, men hun hadde plenty av mat der. Det vil si, den var ikke i skåla lengre men utover hele kjøkkenet. For ei bikkje! Mer mat ville hun ha!

Jeg ropte på henne for at vi skulle komme oss opp i senga, og hun løp som et olja lyn opp på rommet og sluknet umiddelbart. Det samme gjorde jeg. Skulle nesten tro det fortsatt var november..

På tur tilbake i drømmeland hørte jeg et dunk, og så lyden av pels-Guri som begynte å pipe. Jeg trodde hun hadde falt ut av senga, og fikk på lyset umiddelbart. Der satt pelstrynet å så på meg med store uskyldige øyne, tilsynelatende veldig fornøyd med livet.
Jeg la meg bare ned igjen for å sove, men var fortsatt våken da hun begynte å romstere igjen. Hun jobbet infernalsk med å gjemme noe under hodeputa ved siden. Jeg måtte på med lyset for å sjekke. Forsiktig løftet jeg puta for å se hva det var. Boka mi! Den lille røveren hadde dyttet boka under puta. Tro om hun ikke liker at jeg ligger å leser? Jeg fant det best å sjekke hva som hadde gått i gulvet, og dunket jeg hadde hørt var telefonen min. I min frustrasjon løftet jeg på dyna ved siden av min.  Der hadde hun gjemt unna masse tyggebein og leker! Hun hadde altså sikret seg mot kjedsomhet i nattens mulm og mørke.

Det er ikke rart hun sover hele dagen, for hun jobber jo som en helt natt etter natt med å gjemme skattene sine. Matmor var ikke like fornøyd, og når lyset atter en gang ble slukket, var leger og bein beslaglagt, og døra lukket.

Kan tro det var ei trøtt frøken som ble nappet opp av senga i dag. Det var ikke meg, men den lille pelskledde.

Hun kan prise seg lykkelig for at hun er så søt, ellers er jeg usikker på hvordan det hadde gått med henne på lang sikt.

Da var vi inn i adventen igjen, og det tok da mor i huset nøyaktig ett døgn å snu opp ned på dag og natt. Ikke ei uke, kun ett døgn!

Klokka var 04.00 og jeg fikk ikke sove! Jeg lå å planla alt som skulle gjøres fremover, og det var nok å gruble over. Nå var det ikke grubleriene som holdt meg våken, men jeg brukte våkenatten til å gruble. Omsider sovnet jeg og fikk noen timers søvn før arbeidsdagen gjorde sitt inntog.

Jeg vet hva som venter. En lang ettermiddag det jeg slumrer på sofaen etterfulgt av nok en episode av Søvnløs på Tverlandet.

Ingen skal påstå at jeg ikke holder tradisjonene i hevd, for dette skjer hvert år når det lakker mot jul. Hadde jeg kunne fortalt en skrytehistorie om alt jeg har fått gjort, hadde det vært en ting, men jeg har ikke gjort noe! Kun slækket på sofaen foran TV. Jeg er for trøtt til noe annet.

I dag skal jeg ikke bryte tradisjonene. Det går ikke. Tradisjoner skal jo holdes tross alt. Det er ikke bare derfor. Det har nok en sammenheng med at en lett middagshvil endte med en tre timers studie på innsiden av øyelokkene.

Så hva gjør man da?

Da finner man frem stearinlysene, tekoppen og ei god bok, mens julemusikken surrer i bakgrunnen. Regner med at det blir noe seint før jeg blir trøtt i natt også. Tradisjon tro..

Da var julebordshelga over, og jeg overlevde uten besøk av min venn Hang Over. Godt var det, for han har en tendens til å få meg til å avlyse alle planer, og holde senga med han. Når vi tilbringer tid sammen der, er det ingen erotisk eller romantisk stund. Det er terror hele tiden.

Mr. Hang Over ja..

Jeg er en av de ulykksalige som må være ytterst forsiktig med alkohol. Det er ingen garanti at jeg ikke våkner med en dundrende hodepine etter kun et par glass vin. Det gjør at vin i hverdagen oftest utgår. Jeg orker ikke ta sjansen på å ligge i stabilt sideleie og høre på små pipp pippene som tramper rundt utenfor huset, når jeg egentlig skulle vært på jobb.

Det er så ille at jeg har luftet for legen min, spørsmålet om hvorfor jeg av og til blir kjempe dårlig av beskjedne mengder alkohol?
Det var ikke noe entydig svar å få, men siden jeg har en del matallergier og en ømfintlig mage, kan noe av forklaringen ligge der.

Skal jeg drikke alkohol, er det sjelden en spontan greie. Det må planlegges, for jeg må være sikker på at det ikke er til hinder for noe neste dag, derfor saumfares kalenderen alltid først. Hang Over er ingen hyggelig følges venn, men han sikrer i såfall at jeg har et noenlunde edruelig liv. Det skal være sikkert.

Men julebordet gikk bra! Jeg gikk klar denne gang. Faktisk var det så hyggelig at det nesten kunne rettferdiggjort om Mr. Hang Over hadde kommet innom, men han har vel tatt hintet. Jeg har nemlig ghostet han en stund. Rett og slett ikke gitt han noen form for oppmerksomhet. Han bør jo snart gi seg tenker jeg. Han har ikke lengre noe i senga mi å gjøre.  Det er slutt og beslutningen er endelig. Så er det bare å håpe at han finner noen andre, og kan la meg være i fred for fremtiden.

Ja, jeg vet jeg vil høre gammeldags ut, men mer en halvveis til hundre tenker jeg at jeg kan tillate meg et aldri så lite sur-gammel-dame-oppgulp. Det er nemlig en ting som gjør at det knyter seg i meg når det gjelder dagens ungdoms sjargongen. Det er den forhatte kj-lyden, eller snarere mangelen på denne.

Da mine barn var små fikk ingen snakke baby-språk til dem. Jeg ba folk om å snakke ordentlig fra starten, for jeg orket ikke å plukke baby-språket bort når de ble større. Det medførte at alle ungene mine snakket rent relativt tidlig. Men, rundt 6-7 års alderen begynte de å droppe kj-lyden og fortelle at de skulle på «schosken å schøpe lørdagsgodt.» Det forsvant rimelig fort når jeg sa de åpenbart var for små til det for de klarte jo ikke å si de skulle på kiosken og kjøpe godteri. Borte var den uttalen umiddelbart. Altså kun en uvane.

Når jeg nå overhører unge prater og forteller om schæreste besøk, eller at de har schøpt seg noe nytt, klarer jeg ikke å la være å rette på dem. Vel og merke om jeg kjenner den. Men når jeg gjør det, klarer de utmerket godt å uttale ordene korrekt, så det er åpenbart en uvane hos dem også.
Skjønner de ikke at det ikke høres bra ut? Det høres ut som det er  forvokste barn som snakker. Barn som aldri har blitt rettet på av foreldrene sine, og det finner jeg utrolig lite sjarmerende.

For meg er det helt merkelig å snakke faglig med unge voksne, og høre de uttale intrikate fagord, men midt i det hele snakke om «schøpekraft» og «schennskap» til nye markedssegmenter. Jeg klarer bare ikke ta det seriøst.

Åpenbart klarer jeg heller ikke lide i stillhet. Det er så stygt å høre på! Jeg vet jeg sikkert er gammeldags, men jeg lever fint med utsagn som «fette nais» og «fette kult», men må jeg stifte beschenskap til ord der kj-lyden byttes til sch-lyd blir jeg ei gammel hurpe og påberoper meg  retten til å fremstå som gammel og grinete!

Kan vi ikke vær så snill å få en nasjonal kampanje for å innøve uttale av kj-lyden på den gemene hop? Eller innføre kj-lyden som eget fag på skolen?

I dag skal jeg kjøpe meg kjole som jeg skal ha på når jeg går på en kjempe fest, for jeg er gammel nok til å uttale kj-lyden og har kjøpekraft nok til å gjennomføre det!

I disse tider verserer en heller stygg sak i de lokale mediene her oppe. Det viser seg altså at det skitne politiske spillet ikke lengre bare er en amerikansk greie, det skjer her også.

I en politisk drakamp om knappe ressurser til skole, gikk en lokal politiker mot eget parti for å sikre ressurser til skole, ikke én gang, men to! Det blir det overskrift av, men for min del var jeg mer imponert av integriteten denne rebellen viste ved å stemme mot moderpartiet. So far so Good.

Så kom det nye illevarslende overskrifter om bakvasking av denne politikeren. Ikke at jeg festet meg så mye med det, men nok til at jeg rynket litt på nesen. Vi liker ikke en sånn måte å gjennomføre politikk på her på bjerget.

Saken minner om en sverte-kampanje av amerikanske dimensjoner. Ledende politikere prøvde å stoppe denne rebellen som talte sine midt i mot, ved å spre rykter om at denne er psykisk ustabil og har mentale utfordringer. Dette har de gjort ved å ha uformelle samtaler med andre partiledere ser de har fremsatt disse ryktene.

Et slikt ureint spill kan vi ikke være kjent av i Norge, og det ble levert inn varsel på det hele. Problemet er at varslene ikke ble tatt til følge. I beste fall var det slett behandling av de, men jeg kaller det heller for total unnfallenhet.

Denne saken blir for meg feil på så utrolig mange måter. For det første er ikke sånn man skal holde på i politikken, vi skiller mellom sak og person! For det andre lekker vi ikke møkk om andre på den måten. Det kan vi ikke være bekjent av. Siste og mest alvorlige er likevel holdningen til andre menneskers psyke.

Om denne rebellen har hatt mentale utfordringer eller ikke, er for meg irrelevant i denne runde. Det har jeg ikke kjennskap til. Det som er relevant, er at ledende politikere bruker dette som argument for at vedkommende ikke skal høres. Og da blir jeg skremt! ALLE kan møte på utfordringer i livet. Alle kan få en knekk. Du kan det. Jeg kan det. Noen får en knekk grunnet vedvarende press, andre på grunn av traume eller andre påkjenninger. Livet er tidvis en utfordring for mange.

Hva sier en slik holdning om disse politikerene egentlig? Det å automatisk dra slutning om at man ikke er egnet i politikken dersom man har hatt utfordringer i livet er  helt på trynet! Slike holdninger gjør at åpenhet rundt psykiske problemer blir tabubelagte. Det er mer skadelig for å oppnå åpenhet enn noe annet.
Jeg vil dra det så langt at det er grunn til å spørre om disse politikerene overhode vet hva de holder på med og hvordan slike holdninger kan påvirke de berørte? Det viser en ledelse som ikke er sitt ansvar bevisst, og som pisser på andre i håp om å fremstå som dyktige. Hvor sannsynlig er det at noen som møter utfordringer senere tørr å fortelle OG søke hjelp?

Men tenk over dette, enn om rebellen faktisk hadde stått på randen med problemer og fått beskjed om at slike beskyldninger var fremsatt. Enn om vedkommende hadde vært så ustabil at det hadde tippet i feil retning og gjort ting mye verre?

Det er på sin plass å spørre om dette virkelig er det beste vi har å tilby i lokalpolitikken i dag? Er disse overhode egnet til å styre Bodø kommune fremover? Det positive er at de som fikk disse historiene servert, valgte å ta avstand fra de og bringe de opp i lyset. Det gjør at jeg har håp om at de som skal styre fremover skjønner at slik møkk ikke har noe i politikken å gjøre, og at man må skille sak og person i en debatt. Vi bor tross alt i lille Bodø kommune, og ikke i Amerika.

 

Satus: I forhold ❤

Skal si lykkeønskningene hagler når man legger dette ut, og ofte blir det etterfulgt av kommentarer som at “Det var på tide” og “Endelig er det offentlig”. Da er det så man må knise litt når den det gjelder svarer at de har vær par i flere år, de har bare ikke hatt det på facebook før.

Men ikke alle har vært par over flere år. Det å leggge ut på facebook at man er i forhold er for mange et veldig viktig skritt i forholdet. Det kan virke som man ikke er sikker på at det er et godt fundament før begge har bekreftet forholdet offentlig.  Før det er det ikke ekte vare liksom. Står det ikke på facebook, har det ikke skjedd!

Det som av og til slår meg er at det kan synes som noen er usikre på forholdet og derfor vil offentliggjøre det, men er man usikker, BØR man da offentliggjøre det?

Noen kommer opp med slike statuser oftere enn andre. En ting er om man er tenåring, da kan jeg skjønne det, men tenåringene er ikke på Facebook lengre. Det å velge å offentliggjøre et nytt forhold face er for meg veldig rart. Hvorfor skulle jeg ville legge ut at jeg har møtt noen i den spede begynnelsen? Enn om det bare er en kortvarig greie, så må man fjerne det igjen hvis det ikke går? Så kommer alle spørsmålene om hva som skar seg.

Nei, det virker bare slitsomt for min del.

Men når noen legger ut at de er i et forhold er jeg definitivt en av de som sender en lykkeønskning, for jeg er mener som Halvdan Sivertsen synger i sangen “Hvis du vil ha mæ”, det er vakkert når kjærlighet varer.

 

­

Akkurat nå ramler regningene inn, og det er så jeg nesten holder pusten og håper på bedre dager. Nå er det ikke noen uforutsette sådanne ENNÅ, men de kommer nok de også. Da jeg satt å sjekket over økonomien slo det meg at det blir stadig oftere at jeg må tære på reservene. Det er ikke lenge før det blir merkbart mindre på kontoen hvis jeg ikke kutter på noen utgifter. Nytter ikke å leve som en greve når man ikke er det.

Vesla har mange fritidssysler. Altfor mange egentlig, og mye koster skjorta å være med på, men det er tatt med i beregningen da hun fikk starte. Hverken musikkskole eller balletten er gratis, men det er tilbud som driftes med det formålet at det skal være økonomisk bærekraftig og gi et visst overskudd. Slike aktiviteter VET man koster penger. De som driver har dette som profesjon og er særs dyktige. En annen fordel er at man som foreldre ikke bidrar i driften. Du vet hva du får, og hva som forventes av deg. Betal regningen. Det er alt! Ingen lodd-eller dorull salg. Ingen kafé eller kakebaking. Siden jeg er alene om ansvaret er det verdt det.

Da er det godt vi har foreldre-drevne aktiviteter som er et rimeligere alternativ til disse dyre aktivitetene. Ja, eller er det egentlig så mye bedre?

Jeg kan konstatere at det er det IKKE!. Det koster jammen ta nok penger det også! Kontingenter og treningsavgift, utstyr og halleie, og ikke minst turneringer. Så kommer dugnadene..

Det skal selges lodd, doruller, kakebokser, sokker, votter og gamle bestemor! Det skal være vakter i hall og på arrangementer, det skal bakes og kokes kaffer, og det skal ryddes og vaskes. Da er plutselig de foreldre-drevne aktivitetene vesentlig mer krevende enn de kronene man betaler ekstra  for å være hos profesjonelle aktører.

Det verste er likevel at de tilbudene som skal være billigere for å favne bredden, overhode ikke er det. Barn i familier med svak økonomi vil likevel ikke ha sjans til å delta fordi det fortsatt koster altfor mye.

Vesla er med på en aktivitet utenom de som er profesjonelt drevet, og der har det vært betalt kontingenter på lik linje med det vi betaler for aktiviteter hos profesjonelle aktører. I tillegg har det vært solgt lodd, sokker og kakebokser nå på kort tid. Jeg skal levere kake til et show og jammen ta må vi ikke ut med svære egenandeler til stevner i tillegg. Det finnes ikke botn i havet på regningene herfra, og er vesentlig dyrere enn de andre aktivitetene. Faktisk koster det så mye at jeg er usikker på om det er verdt det? Vi kunne tatt to flotte feriereiser i året for de pengene som brukes.

Men hva med alle de barna som ikke har familieøkonomi til å være med?

Bodø kommune har gitt ut 800 kroner hvert halvår til alle barn som deltar på fritidsaktiviteter. Vel og merke bare til de er 13 år. Hvor idiotisk er ikke det? Det er jo når de er tenåringer det er viktig å holde de i aktiviteter, og det er jo da det begynner å bli dyrt! Men uavhengig av alder så er det åpenbart at ikke de 800 kroner er til mye hjelp for de som lite har. Resten skal jo også betales, og selv om det kanskje bare utgjør noen tusenlapper i året, er noen tusenlapper for mye for de som ingenting har!

Her er det ingen tvil om at fritidsaktiviteter er med på å skape store forskjeller mellom barn og unge, og kan vi akseptere at det skal være slik? Hva kan vi foreldre gjøre for å forhindre at det fortsetter å utvikle seg i denne retningen? Hva kan samfunnet gjøre for å forhindre at fritidsaktivitetene blir så dyre at det ekskluderer grupper fra å delta? Vi snakker så pent om å forhindre utenforskap, kanskje vi da skal begynne med å fjerne barrierene som gjør at enkelte barn og unge blir ekskludert?

Vi kan etablere så mange lavterskeltilbud til barn og unge som vi bare vil, men så lenge foreldrebatalingene fortsetter å øke vil bare flere og flere barn falle av og falle utenfor alle former for organiserte aktiviteter. Så lenge vi aksepterer at det er slik er vi med på å skape forskjeller, og de blir bare større og større. Så lenge vi fortsetter å betale, er vi en del av problemet og ikke løsningen.

Julegave-rush

Reklame |

Det er fint med jul og advent, men det gjør unektelig vondt i bankkontoen også. Jeg vil jo gjerne gi alle det de ønsker seg, men har ikke ubegrenset med penger å handle for heller. Da er det planlegging som må til, og sinnsyke mengder med nettsøk for å se om jeg klarer å holde budsjettet nede. Det klarer jeg sjelden for å være helt ærlig. Jeg skulle faktisk ønske jeg hadde litt kreativitet i meg til å lage noen greier til jul, men det har jeg ikke.

 

Fila//Shiseido Treatment Softener 150 ml//Away Man – Eau de toilette 50 ml//Prevage Anti Aging Intensive Repair Eye Serum 15 ml//Four Reasons

Det som da skjer er at jeg må ut å shoppe. Nå er ikke det så vanskelig, for jeg har sort belte i aktiviteten, og er visakortets store skrekk. Helt ærlig så er mitt problem at jeg ender opp med å shoppe mye mer enn jeg egentlig trenger fordi jeg alltid må ha noe ekstra til meg selv. Med andre ord er jeg skikkelig ustrukturert når det kommer til dette.

Jeg er heldigvis en racer på nettshopping også, det betyr at jeg finner det jeg skal ha, og slipper å løpe fysisk rundt i butikkene for å finne det. Tid og energi spart! Da er det rom for å finne på andre ting jeg heller vil bruke tida på.

I år er det viktigere enn noen sinne å passe på budsjettet. Alt er blitt så mye dyrere uansett hva man skal ha. Det betyr at i år må jeg ta meg selv i nakken og ikke kjøpe mer enn strengt tatt nødvendig. Kjedelig, men sånn er det bare..

Det er dempet belysning i stua. Melodiøs taffelmusikk kan høres i bakgrunnen, og Stearinlysene er tent. Det kommer liflige dufter fra kjøkkenet. Utenfor gir mørket og kulden en dempet stillhet.

Beskrivelsen over kunne vært oppskriften på en romantisk aften med flavor of the month, men det er ikke det. Det er lengselen mot tiden som ligger foran oss. Tiden som bygger opp forventningene mot den deilige tiden som skal komme etterpå, men først er det altså frem mot adventstiden.  Nå er det ikke lenge igjen.

Jeg har smått begynt planleggingen av adventstiden. Det er så mye som skal gjøres og mye som skal nytes. Det blir ballett, kor, matiné og drilloppvisning. Det gledes. Så skal det settes av tid til seine kvelder med jule-hemmeligheter. Adventen er den fineste tiden som finnes, så den skal nytes max!  Det beste med adventen er at den avsluttes med jul. Da blir det masse tid til å være med familien. I år skal vi alle være her, så det blir masse tid til å finne på ting sammen.

Det jeg gleder meg aller mest til er at Snuppa kommer hjem for å ha studiefri. En hel måned skal jeg ha henne her. Det blir herlig. Jeg gleder meg til mer liv og latter i huset, til å bli pisket på trening, matlaging sammen og de gode samtalene. Jeg gleder meg til og med til rotet hennes. Snart er det advent, og da kommer Snuppa hjem 💖

Rapport etter siste natts begivenheter:

Det er natt. Ei mørk natt. Bare lampene på veggen ute lyser svakt opp den mørke natta. Mørket omslutter meg. Jeg har et like mørkt sinn som natta som pakker seg rundt meg. Klokka er halv tre, og det er ingen umiddelbare utsikter til at der lysner. Jeg har en morderisk sinnsstemning.

Etter en deilig søndag gikk jeg relativt tidlig til sengs. Dagen hadde vært lang, og jeg hadde fått gjort masse. Jeg var stuptrøtt  og fornøyd med dagen. Alt da jeg landet på puta kjente jeg at jeg holdt på å entre drømmeland. Ene vaktbikkja lå i vinduskarmen, og andre i fotenden av senga. Det var endelig ro i heimen.

Plutselig satte bikkja i vinduet, i et himla leven. Jeg ble brutalt revet bort fra min dobbel date med Ole Lukkøye og Jon Blund.

Skulle tro det var ti banditter og tre kjeltringer på tur inn i huset. Jeg spratt opp lettere forvirra og skjønte ingenting. Vesla som ligger her inne under oppussinga, spratt opp fra dyna for å se hva som stod på. Den lille pelsdotten på knapt 20 cm og 2,5 kg bjeffet som besatt, og var så kampklar at man skulle tro hun var 70 kg og en meter over nakken. Hun nærmest frådet!

Ingen tvil om at pulsen var høy da jeg tittet ut av vinduet for å se hva som stod på. Først så jeg ingenting, så skimtet jeg noen bevegelser i hagen. Fra det duse lysskjæret kunne jeg se det var invitert til hagefest hos meg, bak min rygg. Der stod det nemlig en freidig fyr på fire bein og forsynte seg av hekken min. Like bortenfor stod mammaen og forsynte av samme buffeten. Den lille ulldotten min holdt et svartens leven og ikke pokker om jeg fikk henne stille. Vesla måtte på «do» og vipps stod hun ute og tok bilder i tillegg. De to uinviterte ga seg blaffen og forsynte seg videre av hekken min i ro og mak! Party og free food!

Til slutt måtte jeg bare  jage ungen og bikkjene bort og sperre for vinduet så ikke pels-livvakten min kunne se ut på de kriminelle. Jeg måtte ga søvn!

Omsider ble det stille igjen. Elgene er borte.  Vesla sover. Bikkjene sover. Til og med hun lille argsinte, selv om jeg mistenker at hun kommer til å sove med ett øye åpent i natt. Jeg bare ligger her med et mørkt sinn. Et fryktelig mørkt sinn faktisk.

Den som hadde mest behov for søvn, er den som er lysvåken og ikke får sove etter all viraken. Til neste år skal jeg få etablert et elgvald i hagen min, og skal ha hagla klar ved senga. Ved første tegn til aktivitet av skogens konge i hagen, skal mor ligge klar i vindusgløtten og snipe. Da tenker jeg skogens konge blir litt mer forsiktig med å ta seg til rette i hagen min, hvis ikke ender den på middagsbordet til slutt!

Det ser ut som de var fornøyde med gjestfriheten her, for de stod vennlig og var velkomstkomite da jeg kom hjem. Aldri har jeg vel hatt en så eksplosiv spurt som jeg hadde fra bilen og inn. Siden det er kodelås på døra måtte Vesla stå klar i tilfelle den frøs og ville komme inn sammen med meg. Merk: Dette var den lille!

To be continued..