Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
I dag heiv jentene på kontoret seg rett på slurven etter jobb. Det har vært en ufattelig varm dag på kontoret, så det var godt å komme seg ut i frisk luft. Vi skulle gå til bussen da kollegaen, som ironisk nok er Akan-kontakt, spurte om vi skulle gå å ta et glass vin. Jeg var ikke vanskelig å be, og syntes set var en fantastisk idé. Sånne spontane innfall blir alltid hyggelig, og i dag ble intet unntak. Det var rett og slett den perfekte avslutningen på ei travel arbeidsuke. Da var det godt å komme hjem i solveggen og bare nyte.
Eneste skår i gleden er de jævl… måsene som herjer villmann rundt husene. Vi må gå med paraply når vi skal ut å lufte pelsklingene, ellers er de måse-mat ganske kjapt. Det er litt morsomt å se Vesla med sykkel, hund og paraply på en nydelig sommerkveld. Er man redd måsen, så er man redd måsen! Stakkars lille Daisy løp og gjemte seg under ett tre, og nektet å gå tur. Enden på visa var at jeg måtte bære henne i sikkerhet fra de fjærkledde terroristene.
.. I alle fall hvis du skal tolke det ut fra det meste man leser i media. Å være skeiv må være det vanskeligste erkjennelsen å leve med i livet. Den ene sørgmodige fremstillingen etter den andre. Ikke et liv å trakte etter. Det fremstilles som om alle skeive er bare det; skeive. Det definerer hele deres person, og det er det eneste de er!
Jeg er klar over at avisene jager klikk, akkurat som oss bloggere, og hva selger vel mer enn sosialpornografi? «Hardt liv, masse sorg, og så vidt hen overlevde!» Det er så dramatisk til tider at det kan skremme fanden på flat mark. I begynnelsen lot jeg meg engasjere av slike reportasjer, men etterhvert har jeg blitt mer og mer blasert. Det føles som historiene står på repetisjon, og det er så vidt det er variasjon over tema. Det engasjerer ikke lengre på samme måte. Selvsagt er det bra at vi alle blir bevisste på at det ennå er en lang vei å gå før vi oppnår full aksept av skeive i alle settinger av samfunnet, men må den kampen alltid belyses med hvor vanskelig livet som skeiv er?
Tenk på den unge gutten eller jenta som jobber med å forsone seg med tanken på at hen er skeiv, og synes det er en kjempe vanskelig å ta inn over seg. Så møter hen livet som skeiv, fremstilt fra media. Der blir hen primært møtt med fremstillinger om hvor vanskelig liv hen har foran seg. Hvor mye urett hen kan forvente for sin legning, hvor mange fordommer hen vil møte, og hvor mye uprovosert vold hen kan bli utsatt for. Hvor enkelt blir det da for denne gutten eller jenta omfavne seg selv og erkjenne at hen er skeiv? Og hvor lett er det da å stå frem åpent om det til andre? Kan det ikke heller være at det blir så skummelt, og hen tror det enkleste er å skjule det for seg selv og omverden? Det finnes vel utallige historier om det, og hvor vanskelig livet da kan være.
Hvorfor kan ikke media heller gi et bilde av skeive som har et godt liv? Fortelle om de som er blitt møtt med respekt, og som ikke primært har vært trakassert store deler av livet sitt?
De som lever et liv med barn, og/eller partner og har et stabilt liv? Det selger kanskje ikke like mange klikk hos medis, men gir et mer nyansert bilde på det å leve åpent som skeiv.
Et ungt menneske som står på terskelen til å erkjenne at hen er skeiv, har også behov for gode rollemodeller som viser at hen kan få et fint liv. På generelt grunnlag er de fleste unge usikker på fremtiden, da er det vel ikke formålstjenlig å bare fremme de dystre historiene for de som er på søk etter den veien de skal følge videre? Skeive er like forskjellige som andre grupper, og hvem de elsker eller identifiserer seg som, er ikke alene avgjørende for om de blir lykkelige. Et menneskes seksualitet eller kjønnsidentitet er ikke hele mennesket. Det er en del, men vi er alle så mye mer enn det.
Min bønn er at media nyanserer bildet mer, slik at unge som ikke har turt å åpne skapdøra ennå, ikke bare ser for seg at de vil møtes med hat, hets, vold og trakassering.
Vi må fokusere på at folk er folk, mangfold og respekt er rikdom, og ulike seksualiteter og kjønnsidentiteter må allmenn aksepteres. Andre har jo ikke noe med det. Det er jo ikke i deres interesse uansett. Vi har ennå en lang vei igjen å gå for å komme dit, men det må være målet. Den jobben kan ikke bare synliggjøres en måned, men i alle 365 dagene i året!
Å være skeiv er ikke for jævlig! Å være skeiv er en menneskerett, og vi bedreviterne må oppføre oss deretter. La alle være FRI til å elske den de vil!
Det har akkurat gått opp for meg at man aldri får ferie som husmor. Ja, eller husfar for den del. Aldri pause, og aldri 48 timers hvile mellom øktene. For et mot alle som jobber hjemme med å holde hus og hjem i orden.
Akkurat i dag er jeg veldig frustrert over deltidsstillingen min. Egentlig har jeg aldri likt jobben, men det har heller ikke vært mulighet for å si opp galskapen.
Den har elendig arbeidstidsordning og skikkelig luselønn. Det verste er bare at det ikke nytter å gå til streik, for det er ikke en eneste streikebryter i virksomheten.
Det skal ikke være mulig! Det er bare ufattelig! Jeg blir så hysterisk irritert på meg selv. Det er like før jeg rett og slett gir meg selv opp! Jeg vet jeg er en utålmodig sjel, og gnager på det meste når jeg venter på noe, men i dag! I dag tok jeg kaka!
Jada, gjett om jeg dummet meg ut i dag. Faktisk så mye at jeg har telt på knokene om dette virkelig er noe jeg vil dele, men jeg liker jo å fortelle om alle livets fasetter, så da må jeg vel ta med dette også.
Det har vært cup-kamp på Aspmyra i dag, Bodø Glimt mot Tromsø. Skikkelig hat oppgjør, for begge lagene hater å tape mot det andre.
Jeg var klin forbannet under kampen, og holdt på å klikke flere ganger. Jeg var bare så glad jeg satt i min egen stue og ikke kunne forurense noen andres ører med alt det jeg forurenset munnen min med, da Tromsø scoret. Det var ikke akkurat Lycliga Gatan. Bedre ble det ikke da mål nummer to kom i mot, i det 70. spilleminutt. Ut fra det som kom ut av min munn, bør jeg gjennom en skikkelig desinfeksjonsrunde! Så scoret Saltnes og Glimt, men problemet var at det var rett før fullspilt kamp, Kunne de rekke det? Jeg kapitulerte i det 91. spilleminuttet, og tok bikkja og Vesla for å gå en kveldstur til Storesøster. Jeg innså tapet, og hadde ikke tålmodighet til å vente på det endelige nederlaget.
Jeg var ikke før kommet inn hos Storesøster før Svigersønn kom mot meg og sa: “For ei rå opphenting av Glimt!” Jeg så uforstående på han og grep etter telefonen. Visst pokket hadde Glimt vunnet 3-2! Jeg stod slukøret å så på han, og ba tynt om å få et referat. To mål til på noen minutter, og alt ble snudd fra tap til seier! Alt det gikk jeg glipp av bare fordi jeg ikke hadde tålmodighet nok!
Jeg fikk meg ei dyrkjøpt lekse i dag. En fotballkamp er ikke over før dommeren blåser, og frem til da kan alt skje. Det gjelder å smøre seg med tålmodighet fremover.
Jeg er 52 år, og forbeholder meg retten til å si rett ut hva jeg mener, inntil et visst punkt. For det å være frittalende, betyr ikke at du trenger å si alt du tenker. Noen ting egner seg bedre usagt, og da særlig hvis det sårer andre.
Vi har alle sammen baggasje med oss i livet. Det gjelder vel spesielt for oss som har levd en stund. Vi har gjort våre brølere og trådd litt skeivt alle og enhver. Snublet og falt. Så snart vi har reist oss, og stablet oss på beina igjen, prøver vi så godt vi kan å legge ting bak oss. Ingen liker å dvele på det vi ikke behersket, men ser heller med stolthet på hva vi har overvunnet. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Det er ikke det at moder jord slo oss i bakken som sier noe om hvem vi er, men måten vi reiste oss på og gikk videre.
Så tilbake til det å være frittalende. Selv om man kanskje ikke er enig i andres livsvalg, bør man vel egentlig ikke uttale seg om det. Jeg mener, jeg har ikke gått noen mil i andres sko, så hvordan kan jeg uttale meg om deres valg for sitt liv? Hvem er jeg til å legge stein til andres bør, eller kommentere hvordan de velger å bære den? Jeg kan ha meninger om mangt, men det betyr ikke at de rundt meg er interessert i å høre dem.
Når man som meg er rundt 50 år, synes jeg man er så voksen at man kan holde seg for god til å uttale seg om enkelte ting, spesielt andres utseende, aldring eller fysiske form. Når man er rundt 50 år bør man ha litt mer respekt for andre, og litt mindre behov for å være infam og slem. Det sier jo mer om de som ikke klarer å la være å slamre med kjeften, enn de som blir omtalt negativt.
Det er noe med å bli voksen med verdighet og livsvisdom. Har man det, er man stort sett så trygg på seg selv, at man ikke trenger heve seg på bekostning av andre. Det kan jo hende de husker dine feiltrinn i livet også, og det ville jo ikke vært så kult å få det presentert i tid og utide. Mitt råd er, at så sant du ikke har noe pent å si om andre, kan du like gjerne holde kjeft. Da slipper du i det minste å såre andre.
Ok! Så la oss snakke om ferie da. La oss snakke om oss som skal reise på ferie, og har valgt å bruke en liten formue på å forlate fedrelandet noen uker, og heller leve på budsjett flere måneder på forhånd. La oss snakke om oss som mange elsker å hate, når sommeren kommer!
Det å ikke unne andre noe bedre enn man har selv, synes å bli mer og mer vanlig i dette landet. Faktisk så er det blitt sånn at det er blitt politisk ukorrekt å unne seg luksus som man strengt tatt ikke trenger. Hvis ikke alle har råd, så skal heller ikke du ha det! Likhet for alle liksom. Fuck likhet for alle! Jeg har INGEN behov for å være som alle. Jeg er meg, og jeg gjør ting på min måte. Jeg prioriterer og bruke mine penger på det jeg synes er viktig, og DRITER i hva andre måtte mene om det. Om jeg vasser i penger eller lever på kjøpekort, har INGEN andre noen ting med!
Om noen uker skal Vesla, jeg og my partner in crime på ferie. Vi skal starte eventyret i Paris. Bo bra, spise godt og forhåpentligvis oppleve mye. Fra Paris reiser vi videre til Roma. Der skal vi bo litt utenfor byen på et SPA. Der skal vi jentene kose oss, og kun dra inn til sentrum når vi er opplagte til å gå i kø, stå i kø, se i kø og gjøre alt annet i kø. Deretter går turen til Faro hvor vi skal bo på et resort nær stranden. Da blir det sol- og badeferie. Gjett om det skal nytes?
Selvsagt gleder vi oss masse til å dra. Det kommer til å bli en opplevelse, for jeg har bare vært i Paris tidligere, og de to andre har ikke vært noen av stedene. Tenk så spennende det blir? Så hvorfor er det sånn at folk blir litt hånlige når jeg forteller om våre ferieplaner. Føyser det bort med at det er galskap å bruke så mye penger på ferie. Fortelle at de heller ville brukt pengene mye mer fornuftig.
Det er himla smålig å strø rundt seg med slike kommentarer. Jeg har omtrent ikke brukt unødige penger på ting til hverken Vesla eller meg det siste året. Jeg er ikke på byen, og ikke ute å spiser lengre. Vi spiser ikke overdådige middager eller fyller kjøleskapet til randen. Nettopp fordi jeg har hatt så lyst på denne ferien, har vi tatt noen grep på forhånd!
Hva om jeg hadde spurt om det ikke er viktigere ting å bruke penger på enn hudpleie, vipper, fillers eller en tur på byen? Hvis jeg hadde kommentert at handlekurven på butikken inneholder en mengde unødvendig mat? Eller kommentert at polekspedisjonene hver helg strengt tatt blir dyrt i lengden? Da hadde det blitt ramaskrik, for alle må få bestemme det selv! Og det er poenget mitt!
Jeg bestemmer også selv, og velger å avstå fra enkelte ting i hverdagen, fordi jeg vil prioritere å reise når jeg kan. Og da er det sånn at hvis ikke jeg dømmer deg, så tenker jeg at du kan kutte ut å dømme meg også.
For en helg og for en familie! Jeg har jammen ta vært heldig med den!
Omsider ble det tid til å feire den fine mammaen min, og nesten hele familien var samlet til fest med middag, kaffe og kaker. Så ble de yngste sendt hjem, og for første gang fikk Vesla være igjen. Himmel, så hyggelig det var å møte alle sammen igjen. Masse latter og moro. Vi var stup-trøtte men lykkelige da vi gikk hjem ut på natta. Da satt fortsatt den harde kjerne igjen. Svigersønnene til mamma hadde skrevet sang til henne basert på sangen «Jag trodde englana fanns bara bara i himmelen» Det brakte latter hos oss alle!
Det er noe eget når jeg og søstrene skal feire noe sammen. Det blir som om avstanden som er der i hverdagen blir borte, og vi er som en sammensveiset enhet. Søstrene Sisters!
En stund på kvelden i går ble jeg bare sittende å se på den gjengen vi tre søstrene er opphavet til. Det var en helt herlig dynamikk mellom dem. De skravlet, skøyet og lo. Ingen tok seg selv særlig høytidelig og det var bare å bjuda på. Så mange forskjellige unge voksne, men bundet til det ene de har felles. Besteforeldrene! Å se de sammen som i går lover godt for at familien klarer å holde sammen i fremtiden også, til tross for at de unge er begynt å flytte på seg rundt i landet.
Søsteren min hadde åpent hus i dag, så da ble det grilling i solsteika, og alle var enige i at gårdagens fest var en stor suksess. Etter maten tok Snuppa med seg småjentene i familien for å bade, og jeg fikk meg en tur i marka. Det var herlig, men jeg måtte hjem til Glimt-kampen, uten at jeg skal si annet enn at den ikke ble krona på verket. Det ble derimot kveldsturen med Snuppa. Det var rekreasjon for sjelen.
Hva med en utfordring der det er om å gjøre å kjøpe NADA annet enn nødvendig mat, medisiner og ting det kreves man må ha, i en måned? Når jeg sier MÅ ha, mener jeg for eksempel kjøpe ny sykkelhjelm hvis den man har går i stykker, eller slike ting. Jeg burde lage en slik utfordring for min egen del. Det hadde vært bra for miljøet og lommeboka.
Siden jeg ikke har utfordret meg selv, har jeg kjøpt en ny bålpanne. Den jeg har, holder på å forvitre. Det virker som den er laget av et materiale som ikke egner seg her nord i vær og vind, og det har vi masse av. Bålpanne er en innertier når man skal sitte ute i de seine mattetimene. Det er neppe stor brannfare heller, for det regner godt fra tid til annen, og uansett er det gnistfanger på toppen. Tanken var en herlig St.hans feiring i hagen. Jentene, meg, grilling, litt musikk og kos.
Tanken var god den, men gjennomføringen ble ikke helt som planlagt. Værgudene slo seg vrange, alle vi tre jentene hadde vært på jobb hele dagen. Vi var trøtt og sliten, og ingen av oss var spesielt eventyrlysten når det kom til stykke.
Dessuten hadde jeg en planlagt spennende date med Jens Henrik Jensen, eller rettere sagt bøkene hans. Han har seilt opp til å bli min soleklare krim-favoritt for tiden.
Vesla strøk på dør med noen venninner, Studentungen satte seg for å se litt serie, så da var det duket for litt seriøs me-time på meg. Bøker, brus og godteri. Stort bedre blir det ikke, og vi klager ikke på feiringen i hele tatt egentlig.
Bortsett fra det med bålpanna da. Kjøpt til sankthans, men står fortsatt ubrukt. Den blir nok bli godt brukt, den også. Det ble bare ikke innvielse i går som planlagt. Og utfordringen, den må jeg bare hoppe over, for den taper jeg nok før den får begynt!
Irrasjonelle sure damer på min alder, har det med å bli litt hete til tider, og når det skjer, kan det gå ei ekstra kule varmt! Noen vil vel hevde vi blir litt egoister også. Det kan jeg ikke skjønne!
Min forfrosne sjel fikk endelig den etterlengtede sommeren jeg har maset om, og det var nydelig. Selv om jeg kjente tilløp til heteslag, nektet jeg å gå innendørs mer enn høyst nødvendig. Hver lille solstråle måtte nytes når jeg hadde mulighet mellom avslutninger og jobb. Det er ikke bare jeg som har det hett. De to firbeinte sliter også. Hun med masse pels, hyler som en baby hver gang hun blir sendt inn for å kjøle seg. Det blir et himla spetakkel, men hun må jo beskyttes mot varmen. De har eget basseng, de to pelskledde, men vi har ikke ennå tatt det frem. DET er bare sløvskap.
Siden studentungen er hjemme igjen, er det et annet tempo i huset. Jeg vil være med henne så mye jeg kan, siden vi drar på ferie hver for oss, og siden studenttilværelsen kaller på henne til høsten igjen. Derfor lurte jeg henne til byen på en av Veslas avslutninger, under påskudd at vi trengte en sekk hundemat. Selvsagt kom hun, for mat måtte jo de firbeinte også få. Inne på dyrebutikken fant hun en kjølematte til de to kjøterne i tillegg til maten. Kanskje hun lille hårete nå kunne være ute i varmen? Selvsagt lot jeg meg overtale til å kjøpe matten. Jeg vet ikke hvem jeg er svakest for. Studentungen eller pelsbabyene? Da vi kom hjem og tok den i bruk, ble den kjempepopulær. Begge hundene likte den, men for to, var den litt liten. Konklusjonen er at vi må få en større.
For mor var den derimot perfekt! Når hundene gikk for å drikke så jeg mitt snitt til å teste ut herlighetene, og etter det har ikke pelsklingene fått den tilbake. Selv om jeg var svett, varm og ekkel, holdt jeg ut hele ettermiddagen i solsteika. Jeg hadde det svalt og godt. Med matta bak ryggen, fungerte hodet selv om det var noe overopphetet. Studentungen spurte om ikke hundene kunne få den tilbake, men jeg nektet! Det jeg har kjøpt er mitt, og det skal jeg bruke. Hundene kan kjøpe seg egen, eller gå inn!
Da jeg for en stund siden leste et innlegg på Twitter om menn med kolapikk, måtte jeg Google. Det hadde jeg ikke hørt om før. At jeg tidvis er som et gudsord fra landet, hersker det ingen tvil om, og jeg lar meg stadig forundre over livets underfundigheter.
Det var ikke lett å finne et helt konkret svar, men til slutt fant jeg ut at kolapikk kan være konsekvenser ved bruk av kokain. Noen menn mister ereksjonen, og noen opplever at penis skrumper inn, og kan bli på størrelse med penisen på et lite barn. Sistnevnte er faktisk litt omstridt, men etter noen intime venninne-samtaler fikk jeg bekreftet at en venninne hadde en kjæreste som hadde brukt kola en periode, og at hans penis ble veldig liten. Dog, her strides som sagt de lærde.
Dette ble nesten for meget for mor og jeg har gått å grunnet på dette over litt tid. Jeg synes sex er viktig i et forhold, men skjønner at det kan være årsaker som gjør at noen velger, eller må avstå fra sex også. Det jeg ikke skjønner, er de som velger en livsstil som gjør at man må avstå fra sex frivillig når man er i et forhold. Skal ikke sex være krona på verket? Det er vel ingen bedre start på dagen enn en kjappis når man våkner, og/eller å bruke tid til å dyrke hverandre når man har bedre tid i løpet av dagen? Gi hverandre den ultimate nytelse?
Nå er ikke kokain en naturlig del av mitt habitat, men jeg tror jeg hadde droppa en date ut fra dette alene. Hvorfor være i et forhold med den type rus, og i tillegg være avhengig av batteri på toppen av det hele? Det er for meg en gåte. Enda mer merkelig er det at menn frivillig gambler med kolapikk. En ting er helse- og rusproblematikken, men bare tanken på kolapikk bør jo få alle til å frastå fra kokain. Hvorfor i hele tatt ta sjansen?
Valget mellom kolapikk og batteri er enkelt. Eneste negative er at dingser på batteri ikke er å anse for å være handy rundt om i huset, men det klarer jeg selv!
