i morgen drar jeg hjem. Det er altså siste kveld i Alanya. Byen jeg har hatt så blandet følelser for siste årene. Nå forlater jeg plassen jeg fikk tatt tilbake den siste brikken jeg manglet i meg selv. Der jeg ble knust, men også der jeg ble hel igjen.
Alanya er så masse. Alle som har vært her har sin historie. Jeg har fortalt min..
Månen holder meg med selskap mens jeg nyter en mojito før jeg skal dra på shopping med en venninne og hennes skjønne datter. Ferien som jeg gruet meg litt for at skulle bli ensom, ble alt annet.
Jeg har feiret litt i dag. Gitt meg selv en premie for å utfordre meg selv. Ha gått utenfor komfortsonen så til de grader. Men jeg har også utfordret min egen redsel og engstelse. Jeg er ikke redd! «Veni, Vidi, Vici» Jeg kom, jeg så, jeg vant!
Jeg bestemte meg for å vinne og det har jeg gjort. Jeg har vunnet min kamp, da måtte jeg ha mitt totem. Mitt eget monument over hva jeg har lagt bak meg.
