Super krefter

Jeg har dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten er en energi-tyv som alltid gnir seg inn i sjelen. Følelsen av å ikke strekke til, eller ikke rekke alt jeg burde gjort. Følgelig er den ikke noen kjærkommen venn.

Jeg har dårlig samvittighet for ungene. Det kan være at noen av de får mer tilstedeværelse enn de andre, at jeg er sur og grinete, at jeg ikke klarer å holde en lovnad eller at jeg prioriterer meg selv. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke får sett over leksene til Vesla daglig, hunden ikke får gått tur oftere, husarbeidet er ugjort, jeg ikke har tatt meg tid til familien, at jeg ikke har vært å trent på lenge, rett og slett dårlig samvittighet for hverdagslivet.

På jobb har jeg dårlig samvittighet for arbeid som hoper seg opp eller kolleger som må vente på bistand. Jeg har dårlig samvittighet for samarbeidspartnere og andre eksterne aktører vi samarbeider med.  Og ikke minst, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke tar meg nok tid til å prioritere de oppgavene jeg synes er morsomme og som gir meg energi.

Det er en kjensgjerning at tidsklemma ofte gir dårlig samvittighet, og jeg er ikke noe unntak i så måte. Enslige foreldre vil gjerne fylle alle roller for barnet sitt, slik at barnet ikke vokser opp med følelsen av å mangle noe viktig i livet. Det kan gi alle dårlig samvittighet av en annen verden. Heldigvis varer det aldri lenge hos meg.

Som enslig mamma har jeg en superkraft! Det er krefter verdt å misunne. Jeg klarer utmerket godt å riste slike følelser av meg og gi meg selv litt slakk  Jeg har fått «gi litt faen-krefter».

Jeg er ikke redd for å vise barna mine at livet ikke 100% perfekt. Jeg er faktisk stolt over at mine barn har vokst opp med viten om at jeg kan glemme å kjøpe frukt eller vaske favoritt-buksa. Jeg kommer fem minutter for sent, eller jeg serverer brødskiver til middag fordi jeg er sliten. Jeg nekter å ha dårlig samvittighet for det, for det er ikke viktig i det lange løp. Livet går videre.

Jeg har nemlig ikke dårlig samvittighet for å ikke prioritere vekk de god samtalene og de viktige stundene. Jeg prioriterer aldri de bort. Det vesentlige er å være tilstede i de viktige tingene i livet. Da er det trivielle ting som som må vike plassen, og det er husarbeid og forventninger fra andre utenom.

Det gir jeg ganske enkelt litt faen i. Det et jo superkreftene mine, og sannelig gjør de ikke hverdagene litt bedre!

Økonomi og forbannelse

Alt koster i livet. Du får betale for alt på en eller annen måte, før eller siden. Enten med penger eller med dårlig karma. Det er altså helt sikkert.

Single mammaer og økonomi er en brokete problemstilling fylt av konflikter. Det er en voksen om å betale alle kostnadene, du får riktignok en tusenlapp ekstra i barnetrygd dersom håpefulle er under 18 år. I tillegg får du kanskje noen tusenlapper i bidrag om du er heldig. Tro meg, å ha barn koster mer enn noen skarve tusenlapper i måneden.

Ungen skal ha mat, klær, lege/kjeveortoped, hygieneartikler, skoleturer, bursdager, avslutninger, ukepenger, fritidsaktiviteter, sosiale kostnader, transport og mye mer. Det koster hasj og heroin å ale opp en unge. “Men herregud da Heidi! Du får jo fett-skatt førr å ha unge!” (ja, her oppe får du rene ord for pengene.) Og vi får kanskje noen tusenlapper i bidrag om vi er heldig, og det hjelper selvfølgelig på.

Hvis husholdet ditt har en samlet kostnad på 26.000kr (tall hentet fra SIFO) i måneden og dere er to, så blir det 13.000 på hver av dere. Hvis husholdet mitt har 26.000, ja så koster det meg 26.000 kr. Men det skal sies, jeg får forsørgerfradrag. Det er på 51.804 kr pr år. Fy fader det er fint! Ja, i reine kroner betyr det at jeg betaler 12.951 kr mindre i skatt. Hele 1079,25 kr ekstra i måneden. Så med alle disse godene som gir meg en så velfylt lommebok, og hvis vi tar utgangspunkt i tallene over, så sitter jeg igjen med en kostnad pr. måned på ca 22.500! Jeg skjøt gullfuglen da jeg valgte å bli alenemor altså! Ingen tvil om det.

De som sier at enslige mødre sitter på en gullgruve, kan få lov å kysse meg midt i gullgruva mens jeg slipper en fis!

Si at man har en inntekt på 420.000 i året. (Det er det LANGT fra alle som har, men vi regner det ut med det som forutsetning) Da blir skatten 88.117 dersom man ikke har fradrag ut over særfradrag og minstefradrag.

Skatt                                                        Grunnlag                               Beløp
Inntektsskatt til kommune                 261 546                                 25 405
Inntektsskatt til fylkeskom.                261 546                                   5 646
Fellesskatt                                              261 546                                  14 950
Trinnskatt                                             420 000                                    7 676
Trygdeavgift                                         420 000                                  34 440
Lucky Ducky! Da sitter jeg igjen med 27.500 kr etter skatt. Skal si jeg skal lever herrens glade dager for de resterende 5.000 kr som jeg har til overs etter utgifter. Jeg skal dra på ferie til Dubai, jeg skal kjøpe meg veske fra Marc Jacobs, briller fra Gucci og jeg vet ikke hva.. Men kjøleskapet må jeg nok bare glemme, for det har jeg ikke penger til. Nye dekk til bilen må det noen måneders sparing til for å få. Samme gjelder konfirmasjon og tannregulering.

Av og til kjenner jeg at jeg er så desperat at Only Fans nesten er et alternativ. Bare nesten..

 

 

 

Jentekveld med de gode samtalene

Som singel mamma er jeg ganske mye hjemme med arvingene. Det er jo i hjemmets lune rede dannelsen av barnet skal skje, og da er tilstedeværelse av den voksne nødvendig, og når man er bare en voksen, så sier det seg selv at det går litt tid på å være foreldre.  Man skal lage gode rutiner for å få et fornuftig vesen av det lille avkommet. Da skal man lære bort en del kjedelige oppgaver som skal gagne dem og oss senere i livet. Det er ikke bestandig lystbetont å være hjemme med barna sine. Jeg mener ikke at man slutter å elske dem, for det gjør man aldri, men av og til er det intet mindre enn hardt arbeid og et skikkelig «pæs»! Av og til vil man så gjerne noe mer enn singel mamma.

Det er dager da jeg vil bort fra alle rollene jeg må ha for at hverdagen skal fungere. Det er så mange at jeg tidvis får følelsen av å tidvis være lettere schizofren. Herregud, det er så undervurdert å få gå med søppelen enkelte dager! Noen minutter med kjærkommen pause.

Har man tid til en etterlengtet kaffekopp med en venninne en ettermiddag er man i himmelen, selv om håpefulle sikkert ringer tre ganger på en halvtime og lurer på om hun kan ta seg et eple, eller om det er greit at hun ser på TV og ikke minst, når kommer mamma’n hjem igjen?! Jeg bare venter på den dagen hun ringer å spør om hun kan gå på do. Da skal jeg si nei bare for å se hva hun sier.

Vinkveld med jentene er det beste. Det kjennes definitivt ut som jeg har vunnet i lotto sånne kvelder. Jeg sørger for at Vesla er på overnatting slik at jeg har kvelden for meg selv. Da pynter vi oss skikkelig. På med hold-in-trusa og frem med finstasen. Makeupen legges med presisjon, håret legges i de sirligste folder og på med stor-jente-skoene. Intet er overlatt til tilfeldighetene. Borte er singel mamma, og bare Singel drar ut av huset. Noen timer der jeg slipper å tenke på husarbeid, barneoppdragelse, kjøring av barn, middag og planlegging av innkjøp. Trenger ikke å tenke på noe trivielt. Jeg kan være bare ung og rocka! Kanskje det til og med blir en tur på byen etter hvert?

Vi starter alltid med litt vors. Kanskje spiser vi litt mat sammen og tar litt vin. Det etterfølges av litt snacks og mer vin. Vi må selvsagt snakke oss litt opp på de siste hendelsene i gjengen. Her kommer de morsomste historiene på løpende bånd og latteren sitter løst. Så begynner skravla å gå på alle jentene i munnen på hverandre og stemningen stiger i takt med høy allsangfaktor. Etter hvert går vi tilbake til skravlingen, og både ett og to verdensproblem løses i de sene nattetimene.  Sliten og trøtte tusler vi hjem i nattens mulm og mørke. Byen glemmer vi som regel av til det er for sent å dra. Det er som regel ikke viktig. Vi er bare trøtt og glad. Glad for å fått vært sammen med andre voksne og kommet oss bort fra de samme trivielle tingene vi har i hverdagen. Glad for å ha hatt de fine samtalene. Glad for å ha fått snakket om det som er viktigst for oss. Da er det greit å gå fra å være Singel med stor-jente-sko, og tilbake til å være singel mamma.

Hva snakker vi om? Jo, det er de dype samtalene om husarbeid, barneoppdragelse, kjøring av barn, middag og planlegging av innkjøp. Alle de trivielle tingene som preger hverdagen vår..

Hva har en singel mamma i nattbordskuffa?

Det er myteomspunnet hva som befinner seg i nattbord-skuffene på soverommene i det ganske land. De fleste antyder vel at det som befinner seg der, ikke egner seg for de under 16 år, men er det egentlig den hele og fulle sannhet? Det er hevdet at tre av ti norske kvinner har en dildo i nattbordskuffen. Det gjelder om man er gift eller ugift. En dildo kan selvsagt være et et trygt alternativ til det å ha med noen hjem fra byen, men velger man å benytte seg av det man blir tilbudt ute på byen, kan det være lurt med kondomer der også. Jeg skal ikke moralisere over dette her og nå, konstaterer bare at det er sånn.

En foredragsholder skulle slå av en spøk foran en gruppe kvinner, og hevdet at en hver kvinne med respekt for seg selv hadde en vibrator i nattbord-skuffa. En av damene løftet resolutt handa og ristet voldsomt på den. «Det et vel nå du skal si at du ikke har dildo?» Foredragsholderen så lattermild bort på damen. Hun så forvirret på han og svarte: «Nei! Jeg har ikke noe nattbord..!»

Nattbordskuffa er liksom den private plassen hvor ingen uvedkommende har adgang. Det er en opplest og vedtatt sannhet.

En hver singel mamma har garantert hemmeligheter i nattbordskuffa si. De tingene man ikke vil de unge håpefulle skal vite om. Ikke alle har gjenstander til selvhjelp i nattbordskuffa. Det er de som faktisk har bøker, medisiner, lesebriller og til og med våpen. Takk gud, at det siste tilhører sjeldenhetene.

Personlig er jeg glad for at nattbordskuffa er bare min,  og jeg har en del hemmelige saker der. Det er så hemmelig at jeg ikke vil vise det til NOEN, og det er med skrekkblandet fryd jeg avslører det her. For finner ungene det ut, blir det garantert ikke populært.

I mitt nattbord er det lakris og sjokolade!

Grunnen til at det ligger der og er en hemmelighet, er enkel.  Jeg vil ha det i fred, og det er greit å ha alt innen rekkevidde når jeg ligger på hotellputene mine og ser på film. Finner ungene ut at det er der, kan jeg garantere at det er i godteri-himmelen neste gang jeg får cravings!

 

Finn deg en mann!

Det er ikke alle velmenende utsagn som er like høflige eller taktfulle å komme med. Ufrivillig barnløse ber stadig om at folk må være litt mer varsomme med å stille ubetenksomme spørsmål om hvorfor de ikke har barn, men de er ikke alene om å lide under dette.

Som singel mamma på tiende året har jeg avfunnet meg med at familiekonstellasjonen min skal være mor og barn, akkurat nå. Det er ikke rom for noe mer. Jeg stresser ikke med å finne min bedre halvdel, for jeg har det egentlig ganske fint med meg selv, og føler meg faktisk som ganske hel.

Selv om Vesla nok synes vi skulle fått oss en kjæreste, er det ikke en prioritet. Hun får slite med meg alene inntil videre. Sannheten er vel også at det blir mindre og mindre spørsmål om å finne kjæreste til mamma’n. Hon skjønner at det er mer eller mindre dødfødt. Hun vil bare ha en annen voksen når det er noe som må fikses kjapt, hun må gjøre husarbeid eller hun trenger penger. Så egentlig har vi det fint som vi har det. Livet smiler.

Som de barnløse, får også single mammaer spørsmål om ikke det er tiden for å utbedre sin sivilstand. Det er ikke nok å være singel, og i alle fall ikke singel mamma.

«Nåhhh Heidi, har du funnet deg noen kavaler for tiden?» Høflig som jeg er, avkrefter jeg at drømmemannen i hvit Ferrari har dukket opp. Med medlidende blikk og med en nesten sørgmodig stemme sier de trøstende at han dukket nok opp til slutt. Det blir snart min tur å finne lykken.

Av og til blir jeg en tanke fandenivoldsk og svarer at jeg har en og annen innom på besøk, men jeg har «parkering forbudt over to timer-skilt» på parkeringsplassen utenfor huset. Det er ikke alle som tar den, men de som gjør det snurper ofte munnen sammen, blir høyrød i ansiktet og endrer samtaleemne.

Hvem sier at en mann er nødvendig for at jeg skal ha det bra? Er det ikke mer verdifullt at jeg er lykkelig i kraft av meg selv? Jeg klarer meg utmerket godt alene, og faktisk er slike utsagn med på å gjøre at jeg blir om mulig enda mer bestemt på å klare meg selv og å leve livet mitt i egen regi.

En og annen drister seg til å antyde at jeg vil få det mye bedre med en mann i huset. De har neppe forstått at jeg er single by choice, og da bruker jeg å si at jeg ikke gidder å oppdra en ny mann. Det er ALTFOR mye arbeid. Hvem pokker kan uttale seg om hva som er best for meg? De uttaler seg på bakgrunn av de tradisjonelle familiemønstre, men i det mønsteret var det overhode ikke normalt å skille seg i utgangspunktet, så jeg brøt med tradisjonen alt der. Og hvorfor i all verden skal jeg gjøre hva andre forventer av meg når jeg kan gjøre som jeg vil?

Er det noen som mener livet mitt er mindre verdt fordi jeg ikke deler det med en mann liksom? Særlig for den eldre garde virker det som det å være singel mamma er ensbetydende med å være mislykket i livet. Det må jo være en feil med meg som er singel?
NEWS FLASH! De fleste av oss eier vårt eget liv og regelrett ELSKER det! Vi trenger ikke en mann for å ha det bra!

Singel

Mor er singel. Super singel! Faktisk er hun kronisk singel! Hun er så singel at hun er nesten singel singel!

For det meste så liker jeg å være singel. Jeg gjør hva jeg vil, når jeg vil og faktisk kan jeg gjøre det med hvem jeg vil. Det beste med å være singel er faktisk det å kunne ta impulsive avgjørelser om hva som skal skje. Jeg trenger ikke tilpasse meg for noen. Ja. foruten ungene da. Kanskje det er grunnen? At jeg har fem unger å forholde meg til, og det er liksom den mengden mennesker jeg evner å tilpasse meg?  Det tror jeg faktisk ikke helt på, men det kan jo være sånn?

 

Da pandemien traff meg rett i fleisen, gikk kjærlighetslivet rett vest! Haha! Spør meg hvilket kjærlighetsliv, for når sant skal sies var det lagt på is en god stund før pandemien, men den er en god unnskyldning for at det gikk fra vondt til verre.
Selv om den digitale tidsalderen tok et kvantesprang under pandemien, er ikke digitale møteplasser det helt store for et gudsord fra landet. Jeg får det liksom ikke helt til. Jeg tørrprater litt, også begynner jeg å kjede meg. Samtalene ble det samme nesten hele tiden, og da klarer jeg ikke holde interessen varm.

Når mor ikke har vært super singel, har hun vært super seriøs. Ikke i den forstand at jeg har vært gifteklar, for jeg hevder hardnakket at gift ikke er noe man blir, det er noe man tar, men seriøs i den forstand at jeg har vært dedikert til den jeg omgås med. Det er en grov løgn å si at det er mange, for jeg har bare to og et halvt forhold bak meg fra jeg ble skilt for 9 år siden.

Da var det ekstra kleint at Vesla ytret så søtt på foreldresamtalen med de nye lærerne,  at grunnen til at hun var så god i engelsk var fordi mamma stadig har kjærester som ikke snakker norsk. De to hele forholdene som er det hun kjenner til, består av en ikke etnisk norsk mann som snakker norsk, og en annen som snakket engelsk. Ut fra barnet reiste vi i Europa fordi jeg hadde kjærester der. Det hun ikke presiserte var at det var en kjæreste som er musiker og jobbet rundt i Europa. Ut fra Vesla hørtes det ut som jeg var prototypen på euro trash når hun la det frem for lærerne. Jeg forbeholdt meg retten til å ikke kommentere hennes utsagn. Det hadde bare blitt verre uansett.

Når man har Vesla i hus, er det greit å være singel. Hun er ikke enig, for hun synes definitivt vi burde hatt en kjæreste. Helst må han være veldig kul og ha et barn på hennes alder. Hvem kan treffe en kjæreste når ungen fremstiller mamma’n som prototypen på euro trash?
Skulle jeg møtt noen som jeg skulle presentert for ungene, hadde jo hennes syn på mammaen skremt vannet av han umiddelbart. Hadde ikke hun klart det alene, er jeg ganske trygg på at hennes fire søsken ville ha hjulpet til med å gi han den store skrekken! Han måtte ha vært sterk for å klare å stå rakrygget med den gjengen her.  Skulle han mot all formodning kommet unna med sine sjelsevner i behold, hadde han kanskje vært verdt å være med, men jeg er usikker på om han hadde overlevd over lengre tid…