Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Etter 15 timer foran PC’n i går, har jeg i dag det som kalles en god gammeldags hodepine. Jeg er sliten og har såre øyne, men sånn er det av og til. Ingenting ikke en Paracet og litt søvn kan fikse. Arbeidsøkta ble etterfulgt av 4 timers søvn, før det ble på’n igjen.
Vesla er jo rammet av streik på dagtid, men på ettermiddagen er det full fart med ballett, sang og de andre fritidssyslene.
I går måtte jeg dra hjem tidlig fra jobb, etter å ha ringt håpefulle i ÉN time uten å få svar. Da ble jeg litt bekymret. Hun lå i sin søte søvn kvart over ett på dagen, og hadde ikke lyd på telefonen. Jeg ble noe irritert og fikk vekket henne. Hun skjønte ikke poenget med å bråke sånn for at hun sov litt lengre enn normalt, men det gjorde altså jeg. Det er ensbetydende med at hun snur døgnet, og når hun er trøtt og uopplagt går det kjapt ei kule varmt her hjemme.
I dag tror jeg ikke det er lurt for noen å bråke med meg, for da kan også jeg la det gå en kule varmt, for i kveld blir det enten en strekk på sofaen eller tidlig kveld, for nå trenger jeg søvn!
Jeg kjenner jeg ikke er 20 år lengre, og trenger mer søvn enn før. Godt at Vesla er på balletten noen timer da, for da skal jeg ha egenstudie av baksiden på øyelokkene mine.
For noen dager siden hentet mor tilfart i aftensangen og ble rimelig forbannet på håpefulle. Det kom en melding på SMS fra Vesla om at hun dro ut på sup. Sup er et padlebrett, og familiens nye favoritt-syssel. Jeg svarte med tommel opp, og en vennlig på minnelse pm flytevest.
Da jeg kom hjem etter jobb var det helt fantastisk ute . Det var 25 varme og strålende sol! Bare for meg å komme meg i shortsen før jeg gikk ut i sola.
Velvære-følelsen forsvant umiddelbart da jeg kom ut på terrassen. Midt på lå det en rød, velkjent flytevest. Vesla kunne jeg skue ute på havet. Satan i gatan! Jeg ble lyn hakke forbanna! Hvorfor kan ikke den ungen akseptere at sikkerhetsutstyret skal på? Jeg hentet frem sint-stemmen og beordret henne opp for å få på vesten, og hun ba tynt om unnskyldning.
«Det hjælp ikke å si unnskyld når du drukna og e dau!» svarte jeg surt. Håpefulle vet bedre enn å svare, og fikk på vesten og gikk bare rett ned til havet igjen.
Vi har alle fått innprentet hvor viktig det er å bruke redningsvest når man skal på sjøen. Vestbruk er et av de viktigste forebyggende tiltakene for å redde liv, men ca 70% av de omkomne i 2012 brukte ikke noen form for redningsutstyr.
Nyt gjerne elementene, men ha respekt for dem og ta dine forhåndsregler for sikkerhet. Vesla har fått så ørene flagrer, og skjer det igjen, er supen inndratt for ettertiden!
Det å være lærer har endret seg veldig siste tiårene. Tidligere var lærere noen som delte kunnskap og ferdigheter, men nå har skolen i tillegg langt på vei fått ansvar for å oppdra den oppvoksende generasjon, og ikke minst være sjelesørgere for disse. Vi foreldre forventer involvering fra skolen på mange flere plan enn tidligere.
Jeg har respekt for læreryrket, men jeg synes det er en yrkesgruppe som ofte spiller ut «stakkars oss» kortet. Det gjør nok at jeg er litt lei av dem. Det er jo noe hele tiden. Vi jobber for mye på fritiden! Vi må ta vare på elevene ut over det å være lærer! Vi måtte omstille oss digitalt under pandemien! Vi har for mange elever! Vi har for lite ressurser! Vi får nedskjæringer! Det er noe hele tiden. Ja, ikke i feriene da..
Nå kjører lærerne lønnskamp. Det er tid for streik, og ungene som har fått to korona-år på baken, får atter en gang en annerledes skolegang. Her oppe har en del elever fått utsatt skolestart på grunn av dette, og nå trappes det opp. Sånt blir det avisoppslag av.
Etter å ha lest litt om streiken ble jeg sittende å spekulere litt, for hvorfor streiket de nå og ikke i vår som alle andre yrkesgrupper, og hva streiker de egentlig for?
I slutten av mai kom partene i kommuneoppgjøret til enighet i lønnsoppgjøret for alle grupper, med unntak av lærerne. Tilbudet var en ramme på 3,84 prosent, som var litt over rammen fra frontfaget på 3,7 prosent. I praksis innebærer resultatet et lønnshopp på mellom 12 000 og 16 800 kroner i året, avhengig av hvilken stillingskategori man er i. La meg minne om at sykepleierne godtok et oppgjør på 3,7%.
Så 20. juni gikk lærerne til streik med 45 medlemmer, men valgte å utsette den fra våren til om høsten. De ville ikke bruke sommeren til lønnskamp. Det ville jo ikke merkes eller ha noen effekt, og hvem vil bruke ferien på streik?
Lærene hevder de blir lønnstapere for 6. år på rad, men da lurer jeg på hvem de egentlig sammenligner seg med? Ut fra statistikk har de fått lavere lønnsvekst enn sammenlignbare yrkesgrupper, det kan være sant, men da må de jo ha ligget mye høyere avlønnet enn disse, for på SSB sine statistikker ligger de sånn midt på treet? Det virker for meg som det var vært en lønnsutjevning mellom yrkene. Kanskje et forsøk på å få likere vilkår for sammenlignbare grupper? Det skal likevel sies at jeg ikke har lest alle rapportene, og ikke skal uttale meg bastant om hvordan lønnsveksten har vært tidligere, men jeg har sett på rapporten Om lærerrollen fra 2015, for å forsøke å bedre forstå hva som ligger bak.
Det er kommunene som har arbeidsgiveransvar for lærerne. Den enkelte kommune setter av det som behøves til lønn for denne gruppen.
La oss forenkle det hele litt. Si at lønnsøkningen i landet har ligget på 3,7%. Hvis kommunen har 100 mill til lærerlønn, og ei lønn er 700 000 (inkl sosiale kostnader) så har de økonomi til å forsvare 14,3 stillinger. Hvis da lønnen øker med 10 prosent vil en lønn bli 770 000 (inkl sos kostnader) Da vil kommunen ha økonomi til 13, 5 stillinger når de har tatt høyde for lønnsøkningen. For å ikke bruke mer enn bevillget bør altså kommunen redusere bemanningen med 0,8 stillinger. Sånt blir det bråk av! Da blir vi foreldre også forbannet. Vi aksepterer da ikke mindre lærer-tetthet! Hva skal kommunene gjøre da? Forholde seg til det tilbudet som er gitt, nedbemanne eller bruke en annen etats penger for å gi høyere lønn til lærerne? Ja, eller bare øke lønningene og styre mot ROBEK-lista? Vi kan jo alle betale litt mer avgifter for å finansiere det?
Siden høyere utdanning har vært tema i hjemmet vårt det siste året, har også lærerutdanningen vært et diskutert område. Som svar på hvorfor lærerutdanningen ikke var aktuell, var svaret såre enkelt. De kom ikke inn!
Siden 2016 da karakterkravet ble innført har det vært færre søkere til lærerutdanningen, men hvorfor ble kravet da innført?
Norge skåret ikke som forventet på PISA-testene, som er en måte å måle den norske skolen opp mot resten av verden. Dette skapte en debatt om kvaliteten på den norske skolen.
PISA 2018 viser en tydelig tilbakegang i norske elevers prestasjoner i lesing fra 2015, i forhold til nivået fra tidligere PISA-undersøkelser. Resultatene i matematikk er likt som i 2015, og i naturfag er det en svak tilbakegang. Vi ligger på 14. plass innenfor morsmålopplæring og matematikk, og 22. plass innenfor naturfag. De andre nordiske landene ligger foran oss på alle fagPISA gjennomføres normalt hvert tredje år. På grunn av korona-pandemien har OECD besluttet å utsette den neste gjennomføringen fra 2021 til 2022.
På bakgrunn av dette valgte man å stille krav til karakter i morsmål og matematikk. De måtte ha 4 eller bedre for å komme inn. Resultatet var at søkermassen gikk ned. Det er jo logisk tenker jeg. Hvorfor søke på et studie når man vet man ikke tilfredsstiller kravene? Da karakterkravet ble senket til 3 i matematikk i år, kom over 1000 flere søkere inn. Så kanskje ikke med lønna har vært årsaken til færre søkere til lærerutdanningen?
Som 5 barns mor med eldste på 30 år og yngste på 14, har jeg møtt på ufaglærte og faglærte lærere i skolen. Utdannelsen har ikke vært det utslagsgivende suksesskriteriet. Det har vært personlig egnethet. Selvsagt vil jeg ha den faglig beste læreren til håpefulle, men viktigere er at vedkommendes personlige egnethet til å være klassestyrer.
Et lite apropos i det hele er den tryggheten en lærer har i stillingen sin, som svært få andre yrkesgrupper har. Lærere i såvel grunnskole som videregående skole nyter godt av et særlig sterkt stillingsvern. Som hovedregel må det foreligge avskjedsgrunn for at arbeidsforholdet til en fast ansatt lærer skal kunne bringes til opphør. Det nytter ikke at vedkommende ikke er en god lærer. Hvordan verdsetter man en slik sikkerhet? Nå er jeg positiv til prestasjonsbasert lønn. Det vil si at det må settes ned kriterier som er så objektive og målbare som mulig, og at lønn forhandles med den enkelte ut fra resultater av dette.
Lærerne argumenterer at de taper terreng i forhold til lignende yrker. Representantskapet i Utdanningsforbundet skrivet i Utdanningsnytt: «Enda verre er det sammenlignet med lønnsutviklingen i privat sektor.»
Skal man sammenligne lønnsutviklingen mellom sektorene, må man også se på de øvrige kriteriene. I privat sektor blir man målt på måloppnåelse og får oftest lønn ut fra prestasjon. Langt fra alle private virksomheter er knyttet opp mot en tariffavtale, og følgelig er det heller ikke noe tariffoppgjør. Eventuell fremtidig lønnsøkning vil da i prinsippet være opp til arbeidsgiver, og hva du eventuelt klarer å forhandle deg frem til på egen hånd. Går en bedrift dårlig, får man ofte ingen lønnsøkning. Det er heller ikke stillingsvern eller samme pensjonsordninger.
I samfunnet forøvrig er det manet til et moderat lønnsoppgjør på linje med frontfagene på 3,7%. At lærerne da ikke godtar 3,85% får være opp til dem, men da kan de heller ikke vente noen sympati for kravene sine fra min side.
Det er tusen ting som burde vært gjort her hjemme. Masse tøy som skulle vært ryddet og sortert, masse ting i bodene som skulle vært gått gjennom og vurdert om det skulle vært kastet, men jeg orker ikke.
Jeg gidder ikke bry meg litt engang! Jeg er altfor lat!
Husarbeid er ikke for meg. Jeg er laget for kos og komfort. Faktisk tror jeg det er en feil på lønnsslippen min, for jeg skulle definitivt hatt lønn til å kunne hatt en egen stab i hjemmet bestående av en kokk, renholdsansvarlig og vaktmester. I dag innehar jeg alle disse stillingene i tillegg til fulltids mamma med fulltids jobb utenfor hjemmet også.
Det hjelper å dagdrømme om den store lottogevinsten som skal sikre meg evig rikdom og berømmelse når virkeligheten ber meg om å fikse alt selv. Jeg har planer om å bli rik en gang, men før jeg kan innkassere den store gevinsten må jeg nok begynne å spille på lottoen. Men inntil da koster det meg ikke noe å vindus-shoppe..
Lille Storebror ble 25 år, og vi har feiret med godt gammeldags kaffeslabberas her hjemme. Vi manglet jo Snuppa som er i full gang med med sosialisering på studiestedet og Storebror som var på jobb. Det var ei snill stund for oss andre.
Det er så fint med Lille Storebror. Han er så snill bestandig. Bare minutter etter at han kom inn gjennom dørene stod han med en skiftenøkkel i handa og jobbet. Det selv om det var bursdagen hans. Heldige meg som har så snille og hjelpsomme unger. Jeg avslørte at det blir en del reiser gjennom jobb fremover, og han skjønte med en gang at jeg trengte noen til å være med Vesla og pelsballene. Han var ikke vond å be. Eller, jeg spurte ikke engang, han tilbød seg før jeg kom så langt. Fine gutten!
Etter at gjester og jubilant var dratt hjem, satt jeg i stua og slappet av. Vesla falt i koma, og jeg fikk noen minutter for meg selv. Det er godt å sitte sånn og slappe av etter å ha vært sammen med stor-familien. Jeg ville ikke vært en eneste en foruten, men jaggu lager vi mye støy når vi er samlet. Pels-prinsessa ble lei at at jeg var så nytelsessyk, og satte seg nedenfor føttene mine og begynte å pipe. Hun var trøtt og ville sove. Så meg bikkja under armen tuslet jeg meg i seng, glad, fornøyd og lykkelig.
Noen dager er bedre enn andre og i går var en av de.
Det klødde noe aldeles forferdelig i hodebunnen, og jeg klødde som besatt. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det måtte være sånn å ha lus. Lus! Herregud! Jeg kjente svetten og panikken umiddelbart. Tankene gikk rett tilbake til hjemturen på flyet fra Tyrkia hvor pappaen til småjenta foran begynte å titte i håret til datteren. Han sa noe på tyrkisk til mammaen og de tok et stramt hårstrikk i jentas hår. Lus!
Jeg har angst for lus. De to eldste jentene hatet hver gang det kom luse-varsel fra skolen, for brått fikk mammaen akutt behov for å finne frem lusekam, og jentene måtte gå med veldig stramme fletter! Vi berget oss, men begge jentene er traumatisert etter all kammingen. Det skal sies at de hadde håret langt nede på ryggen, og alt ble kammet!
Så fikk Vesla lus etter en ferietur. Hun var rundt 5 år. Jeg var panisk. Leverte barnet til pappaen med beskjed om at dette fikk han fikse, jeg klarte ikke. Jeg dro til mitt hus og kokte det meste, og frøys ned resten. Etterpå har vi vært trygg. Til i dag.
Stressa på tanken av lusa, dro jeg fingrene gjennom håret. Plutselig kjente jeg noe. Jeg vrælte til og ble skikkelig krakilsk. Løp i skapet og fant en pakke linicin og fikk det i håret. Det et en oljekur som tar faenskapet uten å gjøre lusa resistent. Det skulle være i 15 minutter, men mor kjørte en time for å være sikker. Etterpå var det å vaske ut, og begynne å kamme. Jeg kammet og kammet og kammet. Valgte å sitte ute i tilfelle. Men fant ingenting. Ikke lus, og ikke egg. Altså falsk alarm. Ble jeg rolig av det? Nei, nå driver Mr. Garmin å maser om høyt stressnivå.
Er det rart kanskje? Det finnes ikke noe eklere enn tanken på lus som kravler Rundt i håret finnes ikke!
Det virker unektelig som det har gått sport i å føle seg krenket. Vi lar oss krenke av det meste i samfunnet for tiden. Vi lar oss fornærme på egne og andres vegne. Ordet krenkefest er blitt en kjent frase.
En krenkelse handler om at det er noen som devaluerer deg som menneske og som gjør det vanskelig å forsvare seg. Det har å gjøre med at det er maktforskjeller mellom den som krenker og den som blir krenket. Man krenkes av at noe man holder for å være viktig og verdifullt, blir latterliggjort. Krenkelser er kognitiv og emosjonell, og en subjektiv opplevelse. Men det er viktig å poengtere at man selvsagt skal si ifra når noen ytrer hatefullt mot andre, men det betyr ikke at alt skal tolkes hatefullt bare fordi det kan forståes slik. Man må se en uttalelse ut fra den kontaksten det blir sagt i, og ikke bare tolke ut fra et fragment av helheten.
Men det er krenkefest i samfunnet, og det går av og til vel langt spør du meg. Vi krenkes av alt og alle. Gud nåde den som er uenig i noe, og ytrer sine meninger. Man skal jaggu ha ryggrad for å stå strak i stormen som muliggens kommer, for hylekoret er der momentant. Jeg tenker på Kjersti Grini sin uheldige uttalelse på Farmen om den svarte kua, som ikke engang var en mening eller holdning, men rett og slett en ubetenksom kommentar. Herlighet for et harabald det ble i kjølvannet av det. Det var bokstavligtalt gråt og tenners gnissel etterpå. Det til tross for at hun ble korrigert av de som stod rundt ganske umiddelbart for uttalelsene. Og for et mediastyr!
Så hvorfor er det jeg synes det går for langt? Vi har ytringsfrihet i Norge. Noe som jeg skatter veldig høyt. I tillegg har også hver og en av oss evne til selvstendig tenking og gjøre oss egne betraktninger på livet. Derav mangfoldet blant oss. Det er mange som har kontroversielle meninger i forhold til de fleste andre og velger å ytre disse i offentlig rom. Og det er i skjæringspunktene mellom det kontroversielle og allmenn aksepterte at man kan finne ny kunnskap og utvikling.
Da er det utrolig trist at krenkekortet blir dratt frem stadig oftere.
De som er overvektig blir ofte mobbet, og det er IKKE greit, men mange lar seg også krenke dersom det blir snakket om at tjukke mennesker er en økende representantandel av pasienter innenfor helse. Dersom noen snakker om strategier for å få sunnere holdninger til vekt på dagsorden ropes det opp om usunne holdninger om kropp. Vi kan ikke la oss krenke for at noen påpeker at vi har stadig mer usunne vaner som vi burde gjøre noe med. Det er jo en kjennsgjerning. Men man skal ikke mobbes, det er et hårfint skille der.
Innenfor embeds-apparatet ble det i fjor gjort endringer, slik at vi kvinner ikke skulle føle seg krenket over stillingstitler. Bort med brannmann og politimann, nå er det betjent som gjelder. Kan ikke si det bryr meg, men så er jeg jo ingen av delene da. Men gud forby, det heter fortsatt jordmor.. Menn! La dere krenke!
Så til det som ofte gjør meg klin forbannet! Stakkars Pippi! Pippis pappa var negerkonge, og i en av filmene leker hun kineser og drar øynene sine skjeve. Det er sårende det! Pappaen omskolerte seg til sydhavskonge, og vi får nok ikke se Pippi leke kineser mer. The Pogues skrev “The fairytail og New York” hvor Kirsty Mc Coll, men sangen ble boikottet i en periode fordi deler av teksten kan virke støtende. Det virker som om vi glemmer konteksten her! Pipp ble skrevet i 1945 og The Fairyail og New York” i 1987. Det var en del av det normale på den tiden. Vi kan ikke sensurere historien fordi vi etterpå har forstått at dette ikke var noe særlig!! Man må stole på at alle skjønner at tidene har forandret seg og tro på at menneskeheten har utviklet seg fra 1945 og frem til nå.
Så er det de som lar seg krenke av kulturell appropriasjon, det vil si at man tar med deler av en annen kultur i en annen. Det er de som mener dette viser manglende respekt for minoriteters og svake gruppers kulturuttrykk. Vi skal ikke lengre kle oss ut i indianerkostymer eller ha rastafletter i håret for da krenker vi minoritetene.
Mange nordmenn krenkes av ikke etnisk norske nordmenn iført bunad. Noe så teit! Og ikke bare hvem som bærer bunad gir grunnlag for å føle seg krenket, for det finnes altså de som får sydd bunaden sin i Kina, og det er ikke greit. I Kina?! Da bør det ikke kalles for bunad nei! Og én ting er helt sikkert: Kom ikke med et flagg på 17. mai som ikk er det norske, for da..!!!
Vi krenkes altså for bagateller som ikke egentlig er viktige i den store sammenhengen. Lager et sabla leven for alt som kan lages leven om. Woke kulturen er i høyeste grad levende! Woke kultur er i følge wikipedia digital knebling, utestengelse og kansellering av mennesker som ytrer seg på tvers av det woke-kulturen mener er anerkjent. Fenomenet er blitt kjent som «den digitale gapestokken»
Nå begynner vi å nærme oss den berømte munnkurven, og da kan vi sikte mot ytringsfriheten med et skjevt blikk. Den kan lett bli stående i fare når man undertrykker synspunkter og fakta for å forhindre at man støter noen grupperinger.
I vår søken etter å opptre korrekt for å ikke krenke noen kan vi opp med å ofte sannheten på korrekthetens alter.
Denne helga er det Parkenfestival i Bodø, og det er tiden for god musikk, god stemning og masse moro. Det verserer en liten filmsnutt etter forrige festival i Bodø. La oss håpe historien ikke gjentar seg i like ekstrem grad. Her fra Bodø Nu:
Hva passer vel bedre en en liten latter etter noe slikt?
Full Finnmarking tussla igjennom kongeparken en lørdags formiddag, dær så han en kraftig kar som lå å tok pushup’s….Han sto længe å såg på han før han ropte: Du vet at ho e gådd hjæm….?????
«Tindersvindler»-ofrene får kritikk: (TV 2): Ofrene fikk internasjonal oppmerksomhet etter at Netflix slapp dokumentaren «The Tinder Swindler». Nå får de selv kritikk for å fronte en luksuriøs livsstil.
Hvem fikk ikke med seg historien om den norske unge kvinnen som ble svindlet for flere millioner av den velkjente Tinder-svindleren Simon Leviev? Hun stod frem på TV og fortalte hvordan han manipulerte henne til å ta opp million-lån for han fordi hun trodde han var i fare. Etterhvert kom det frem at han har svindlet minst to kvinner til for nesten like store summer. Simon må vel være gutten med gull-kuken han da?
Damene har hatt innsamling for å få dekket gjelden han indirekte påførte dem. De har også bidratt til en Netflix-serie og fått ikke minst laget armbånd sammen med den virkelige Leviev-familien for å få økonomien sin på fote igjen. Det står respekt av å klare å se muligheten for utvikling under en krise. Faktisk å evne å snu hele elendigheten til sin fordel.
Så hagler kritikken selvsagt. Kvinnene står nemlig ikke frem som ofre, men som noen som melker situasjonen til sin fordel. De fremstår nå som kvinner som lever et jet set liv vi andre bare kan misunne. Ja, og da var vi ved sakens kjerne. Kvinnene lever nå et misunnelsesverdig liv i følge mange.
Men er de verdt å misunne?
Jeg misunner dem ikke. De falt for en skikkelig banditt, og ble svikter økonomisk og emosjonelt. De har i full offentlighet lagt frem hvor naive og godtroende de har vært. De har avslørt seg for offentligheten og blottlagt seg selv med total mangel for kritisk tenking. De har tatt på seg offerrollen i håp om å få hjelp til å slette gjelden slik at de kan få begynne på nytt igjen. Det eneste jeg undrer meg på er hvorfor ingen av de tenkte at politiet var de som kunne hjelpe hvis det var mistanke om at denne Simon ble utsatt for vold. Hvorfor trodde de at de hadde mer kompetanse på løsning i en slik situasjon, enn de som er utdannet til å løse slike konflikter?
Det verste er at det er mange kvinner og menn som blir lurt i kjærlighetens navn hver dag. En ektefelle eller kjærester som tar opp lån i deres navn, det blir oppdaget av den det gjelder, men fordi man er så emosjonelt knyttet til vedkommende velger mange å ta belastningen selv, fremfor å gå til politianmeldelse. Man ender opp med å måtte betale tilbake hver krone. Betale for andres gamle moro.
Jeg tror ikke på noen som trenger økonomisk hjelp lengre. Trolig er min evne til empati blitt avstumpet i møte med mennesker som tar hele hånda om du velger å gi de lillefingeren. Og treffer jeg noen som er for god til å være sann, ja så er det høyst sannsynlig det også. Been there, done that!
Vi tror på kjærligheten. Vi tror at vi kan bidra til å redde alle, tror på belønning i form av ekte dype følelser i andre enden. Men en banditt er og blir en banditt, og økonomisk utroskap er også utroskap.
