Da vi kom til stranden husket jeg at jeg ikke hadde kontanter, og gikk for å ta ut penger. I minibanken fikk jeg et nytt flashback. Jeg stod i minibanken på natta, men noen andre tok ut penger. Jeg ga fra meg koden. Helt frivillig.
Jeg sjekket saldoen på kontoen, det var nesten ikke penger der! Jeg tok ut litt men sa ingenting. Kjente meg så dum og redd. Jeg skulle være 17 dager i ferieparadiset, men har ikke penger på kontoen. Det er ikke bare meg det gjelder, men et lite barn i tillegg. Hva slags mor setter seg i en sånn posisjon?
Jeg gikk i vannet med en gang vi kom ned. Lot det svale meg. Sa ikke noe til noen. Vesla var så stille. Hun skjønte at noe var galt med mamma. Hjertet mitt verket av den lille jenta, men jeg klarte ikke å gi henne annet enn et anstrengt smil. Hun så bare usikkert på meg. Vår venninne kom og møtte oss. Jeg lå med solbriller på, og var ikke særlig meddelsom. Jeg var i min egen boble igjen.
Så kom panikken igjen. Jeg måtte bort derfra. Måtte bare dra. Klarte ikke mennesker rundt meg. Venninnene tok Vesla med seg på lunsjdate, og jeg gikk for å ta en taxi til hotellet. Jeg gikk rett i dusjen da jeg kom inn på hotellrommet. Jeg satte meg ned mens vannet sildret over meg. Jeg gråt ikke, jeg ropte ikke, jeg raste ikke. Bare satt der apatisk mens vannet rant over meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der før jeg slo av vannet, tørket meg og gikk i senga. Jeg var slått. Overmannet. Jeg hadde gitt opp. Ville bare sove og glemme. Ville bare slippe å kjenne på det som var vondt.
Jeg lå lenge før jeg sovnet, men jeg våknet like fort. Søvnen ville ikke gi meg den frelsen jeg trengte. Tankene bare svirret. Kunne jeg ha lagt opp til dette? Jeg som var i et forhold som jeg ville være i. Jeg som mente at den mannen jeg var sammen med var verdt å holde på. Hva kunne ha fått meg til å legge alle hemninger til siden og gå frivillig med en fremmed mann? Jeg var så langt nede som jeg tror jeg noensinne har vært.
Så fikk jeg et klart øyeblikk. Jeg måtte ringe reiseselskapet kanskje de kunne booke oss om slik at vi fikk reise hjem. Telefonnummeret var på billettene og jeg slo nummeret og ventet. Ventet og ventet. Til slutt ble oppringingen brutt. Jeg prøvde en gang til med samme resultat, og da var motet og besluttsomheten borte. Jeg gled inn i likegyldighetens svøpe. Lå der å stirret i taket, og prøvde fortvilt å huske igjen.
Etterhvert kom Vesla og reisefølge opp fra stranden. Jeg fikk dusjet henne tok henne med for å hvile litt. Hun så forskende på meg, og lurte på om jeg var glad igjen. Jeg bøyde meg ned og holdt rundt henne lenge. Med den lille kroppen tett inntil min sovnet vi begge to. Da vi våknet var jenta sulten. Reisefølget mitt skulle ut å spise med de andre, men jeg hadde ikke lyst. Kjente at jeg ikke klarte å ha noen rundt meg. Ville bare være alene med jenta mi.
Vesla måtte få noe å spise, så vi gikk på en restaurant i en gate vi ikke hadde vært i før og fant en fin liten restaurant hvor vi fikk litt mat. Da maten kom kjente jeg at jeg var litt sulten, og husket at jeg ikke hadde spist på over 24 timer. Jenta var trygg og tillitsfull igjen og pratet som en foss om alt det fine hun hadde gjort med venninnene mine. Jeg sendte en takknemlig tanke til de to som hadde gjort den lille jenta mi så godt. Etter maten kjente jeg behov for å dra tilbake på hotellet. Det var blitt mørkt, og jeg kjente uroen kom snikende. Jeg tok Vesla i hånda mens vi gikk tilbake,og lovet meg selv at uansett hva som skulle skje videre så skulle ikke det påvirke barnet mitt negativt.
Vi lekte, gjorde litt lekser og leste litt før vi skulle legge oss, men jeg måtte anstrenge meg for å klare å holde fokus på henne. Jeg spurte om hun ville sove inne med meg, og det ville hun. Jeg måtte ha henne nær meg så jeg visste hun var trygg. Eller var det for at jeg skulle føle meg trygg?
