Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Vesla danser jo hele tiden og på flere plasser i kommunen, så mor har vært premie-sjåfør. Jeg har kjørt og kjørt og kjørt! Ikke mye miljøvennlig, men må man, så må man.
Vesla danser nå ballett, drilldans, moderne dans, troppsdrill, og siste nye er pompons! Selvsagt må mamma kjøre! Ikke snakk om å overholde kjøre og hviletid, så mor har utviklet seg et dypt savn til sofaen.
Det savnet har jeg måtte lagt til siden, for transport bransjen har krevd sitt.
Inn i mellom har jeg vært så forvirret over hvor jeg skulle være og ikke minst når, så jeg har måtte kjøre av på avkjørsler for å sjekke Mail eller meldinger. Snakk om å være stresset og forvirret!
Stresset og forvirret tror jeg sannelig de som har satt opp brøyte-stikkene har vært. Midt på avkjørselen har de altså prestert å sette ned en stikke. Jeg holdt på å kjøre den rett ned i forfjamselsen, men fikk meg en god latter i det minste!
Åpenbart ikke bare jeg som har mye å gjøre for tiden!
I dag går selve TV-aksjonen av stabelen, og for første gang har jeg engasjert meg for fullt. Dette er en sak som er veldig viktig for kvinner og typ sisterhood, men også for meg personlig.
Jeg kjenner faktisk en dame som var barnebrud. En fantastisk nydelig dame som aldri fikk muligheten til å få et liv basert på sine ønsker og muligheter, men som ble gitt et liv å leve på sin manns premisser. Hun var 15 år da hun ble gift, og det var et arrangert ekteskap. Rammene rundt avtalene kjenner jeg ikke til, og heller ikke fortalte hun om noe dramatisk liv med vold og overgrep, men det var ikke hennes liv. Det var ikke hennes valg. Hun fikk aldri muligheten til å velge. Hun hadde resignert under det faktum at hennes mann bestemte over hennes fremtid.
Som mamma til tre døtre, gjør det ufattelig vondt å tenke at dersom vi hadde levd i et land i fattigdom, så hadde de alle blitt giftet bort som barn. Jeg kjenner det vrenger seg i meg ved tanken! Tenk hvis en mann skulle tatt over jentene mine før de hadde vært konfirmert? Jentene mine skulle inngått ekteskap med alt det medfører, før de var begynt på ungdomsskolen? De hadde måtte slutte på skolen for å være husmødre? Bare tanken gjør meg fysisk uvel! Jeg kunne aldri la det skje. Jeg hadde sloss med nebb og ør, men jeg hadde sannsynligvis ikke hatt noe jeg skulle sagt.
Mine jenter skal vite at de er sterke og selvstendige og har sitt eget liv og fremtid å forme, og jeg vil støtte dem hele veien.
Vissheten om mine flotte vakre døtre vokser opp i den mer privilegerte dele av verden, gjør at jeg engasjerer meg. Jeg kunne aldri holdt ut en slik urett for dem, derfor kan jeg heller ikke holde det ut for de millioner av små jenter som lever med dette som en realitet.
Jeg kan kanskje ikke gjøre så mye, men jeg kan delta som digital bøssebærer, og be en instendig bønn om at alle som kan vil bidra med noen kroner til å styrke disse jentene.
Hva gjør du om du vet at den godt voksne mannlige naboen din helt åpenlyst knuller en 12 åring?
Da ringer man politi og barnevern. Man gjør alt som er i ens makt for å redde den Vesle jenta, og håper ved Gud at hun ikke har tatt altfor mye skade av ugjerningen, slik at hun ikke får ødelagt resten av livet sitt. Hva tenker du om den stakkars jenta? Syns du det er greit? Vil du anmelde han å si han er pedofil? Sitter du hjemme å tenker på at jenta kan bli gravid? At hun kanskje må gå gjennom et svangerskap som medfører at både hun og barnet dør? Bryr du deg?
Så går han fri! Politiet griper ikke inn. Ingen stopper galskapen. Ingen samtykket åpenlyst til overgrepet, men heller ingen griper inn og stopper galskapen. Det skjer heldigvis ikke i Norge. Eller gjør det?
Hvert tredje sekund blir en jente giftet bort. Det betyr at i løpet av ett år har 12 millioner jenter blitt frarøvet barndommen sin.
Konsekvenser av barneekteskap
Følgene av barneekteskap er ofte brutale for jenta som blir giftet bort. De fleste må slutte på skolen og mister muligheten til å få seg en jobb med stabil inntekt, og risikerer derfor å ende opp i fattigdom.
Graviditet og fødselskomplikasjoner er blant de vanligste årsakene til dødsfall blant jenter i alderen 15-19 år i lav- og mellominntektsland. Når en mor er under 20 år, er det 50 prosent høyere sannsynlighet for at barnet blir dødfødt eller dør i løpet av en uke. 90 prosent av tenåringsgraviditeter i utviklingsland skjer innenfor ekteskap. Jenter som gifter seg før de er 15 år har 50 prosent større risiko for å bli utsatt for fysisk eller seksuell vold fra partner.
Dette er hentet fra Plan Norge sine sider. I år er det arbeidet denne organisasjonen gjør for å redde jenter fra denne skjebnen, innsamlingsaksjonen går til.
Under aksjonsnavnet “Barn, ikke brud” ønsker Plan å nå ut til tre millioner mennesker for å få slutt på barneekteskap i de landene der problemet er størst. De jobber for å styrke, beskytte og utdanne jenter for å unngå at de blir gift som barn. Dette er spesielt viktig i en tid hvor koronakrisen har svekket jenters rettigheter ytterligere.
Vi trenger ikke sitte stille i båten og godta at dette skjer. Vi kan bidra til å jobbe mot det overgrepet disse jentene utsettes for. De er barn, ikke bruder!
Hvis vi hadde blitt møtt med overskriften over når vi åpnet avisen hadde de fleste av oss blitt forbannet. Vi hadde tatt til gatene og forlangt rettferdighet! Vi hadde krevd maksimumsstraff for mannen, og krevd å fått avsatt politiet for å ikke gjøre jobben sin.
Men dette er ikke en overskrift i en avis. Det er hverdagen til flere millioner jenter i verden som blir voldtatt og utsatt for overgrep, og fortsatt sitter vi stille i båten og ser på at det skjer..
Vesla og jeg har opprettet en digital bøsse til innsamlingsaksjonen og oppfordrer alle til å bidra til å hjelpe så mange jenter som mulig! Jentene skal være «Barn, ikke brud».
Vi oppfordrer alle til å støtte den viktigste TV aksjonen som har vært!!
Da jeg var på ballett-forestilling med Vesla, satt vi endelig i en sal som var full av publikum igjen. Det var små og store som satt tett i tett i mørket, og koste seg med forestillingen. Etter ett og ett halvt år med sosial distanse er det en del som har gått i glemmeboken. Blant annet å ta allergi-medisin når jeg drar på plasser det er mange folk. Det koster.
Jeg er allergisk mot blant annet parfyme og husdyr, og da snakker vi Niagara-fossen ut av øyne og nese. Meget kledelig om jeg får si.
Jeg kjente lukten av hest, da ei ung søt jente satte seg ved siden av meg, men tror du jeg hadde allergimedisin i sekken? Jeg tenkte det gikk bra, og satt meg tilbake for å nyte stunden. Litt kløe i nesen, men så pass må man tåle tenker jeg.
Det var altså den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over, og nysing og snørring var et faktum. I går var det så ille at jeg dro hjem for å jobbe i tilfelle det skulle være noe annet. Vel hjemme og en dose medisin senere, var alt vel. Ikke bra men bedre. Men nå er det gjort. Allergien er trigget, og utløses av den minste ting. Noen med litt parfyme og det renner, noen med katt i min nærhet, og det renner.
Jeg bryr meg ikke så mye egentlig, for jeg vet jo hvorfor, men det gjør ikke de rundt meg. Alle ser mistenksomt mot meg når jeg snufser og nyser. De vet jo ikke at det er allergi, så nå er jeg pariakaste! Ingen vil være i umiddelbar nærhet av meg og min røde nese.
Det er noe godt med det også da. Jeg får sitte alene på bussen! Det passer meg utmerket! For øvrig kom vinteren i dag, og jeg er tilbake til å kjøre kollektivt til jobben. Jeg kommer definitivt til å savne unnskyldningen pandemien ga, til å kjøre egen bil, men lommeboka og miljøet er lykkelige for at alt vender tilbake til det mer vanlige. Likevel kan jeg nyte at jeg får sitte i fred inntil videre.
I går var dagen med masse familiedrama for vår del. For øvrig den dagen det passet enormt dårlig. Ikke for det, når passer det egentlig da? Vår lille firbente venne er i akutt pubertet. Alt han kan, og alt han har lært synes som blåst ut av hodet på han. Han gjør så mange fantestreker, derfor har mor plassert han i mellomgangen. Der har han buret sitt, og mat og vannskål. Dagen startet litt brått, og det ble litt stress da vi skulle dra, derfor satte jeg “reiseveska” hans opp på buret, og dro på jobb.
Vesla hadde to forestillinger med balletten i går, Snuppa og jeg skulle se på første og jeg skulle være vakt på andre. Hektisk og lang dag med andre ord. Snuppa måtte hjem etter skolen og lufte den lille firbente, og lånte bilen min siden hennes var på EU-kontroll. Logistikken var thight men det gikk akkurat.
Ja, helt til Snuppa ringte og fortalte at den lille pelsdotten hadde gjort ugang igjen, men denne gangen gikk det ikke så bra. Han hadde revet ned reiseveska si, og i den ene lommen hadde han funnet en eske med ibux. Dere som har lest tidligere husker kanskje at han er fungerende makuleringsmaskin, og han hadde derfor revet sund eska og knasket i seg ibux. Hvor mange var usikkert.
Ibux kan gi alvorlig forgiftning om hunden eller katten din spiser det. Kontakt veterinær hvis du tror at dyret ditt har fått det i seg.
Den lille firbente på knapt tre kilo måtte rett til veterinæren og få brekningsmiddel og kull. Snuppa dro med han og sendte snap til oss som satt skrekkslagen igjen og håpet på godt nytt. Han var så dårlig. Overhode ikke i form. Hele den lille kroppen ristet og skalv. Det var så vidt han greide å holde øynene åpne, ville bare sitte hos Snuppa å få kos. Hun måtte være der i en og en halv time før hun fikk ta han med hjem, sliten og medtatt.
Selvsagt ble det ingen forestilling på Snuppa, for hun ville bare være sammen med beibien sin. Hun måtte heller bare komme å hente oss når vi var ferdige. Snuppa var lei seg for å ha gått glipp av når søsteren danset, men mamma’n hadde fått tatt opptak. Når vi endelig kom oss hjem, satte vi oss i sofaen og koste oss sammen med pelsklingen som begynte å livne litt til, og så på at Vesla danset. Dagen endte forholdsvis godt, men ibux vet jeg ikke om jeg vi ha i hus mer.
Denne helga har vært annerledes enn forventet. Jeg skulle ha stor-jente-tid hele helga, men forandring i planene gjorde at det ble hektisk nok. Fredag ble tilbragt med gode venner, lørdag og søndag var det tid for mamma-gjerninger. Ikke helt som planlagt, men fint likevel. Vesla hadde litt drill og litt ballett og mamma’n hang etter som et slips og var i transporttjeneste. Jeg ble IKKE avlønnet etter tariff.
Høsten er så vakker. Litt kaldt men så vakre farger. Å gå tur en søndag i byen er fint. Akkurat som alt sover, og bare hviler seg til mandagen skal starte og det blir fullt kjør igjen. Ingen biler, og ingen mennesker som haster rundt med handlenett eller stresskofferter. Ja, nå har vel de fleste byttet ut stresskofferten med sekk for lenge siden, men du skjønner tegningen?
Vesla skal ha to forestillinger med Skjønnheten og Udyret i dag. Det gledes. Det betød at Vesla hadde generalprøve på søndagen, og da ble det tid til sosialiserings-trening på den firbente i familien. Han trenger å trene på å være på plasser det mye skjer, for å bli vant til mye lyder og masse ting som skjer på en gang.
Han har en tendens til å være noe stor i kjeften når han møter andre firbente på tur. Han lider av toppen på selvbedrag. Selv om de han møter er VESENTLIG større enn han, tror han at han selv er 150 kg reine muskler, og kjempe skummel. Det må vi prøve å plukke bort. Etter å ha sett fra Bølle til Bestevenn har jeg funnet mange gode måter å trene det bort på.
Han var faktisk mer stresset over alt løvet som virvlet rundt han, og kunne ikke skjønne hvorfor han ikke fikk jage det. Han var bare så flink. Ikke kjeftet han på noen andre firbente, så han fikk masse godbiter. Gikk som en liten premie dott! Kråka derimot, den kjefta han på og forsøkte å jage flere ganger. Fortsatt stor i kjeften altså..
Alt koster i livet. Du får betale for alt på en eller annen måte, før eller siden. Enten med penger eller med dårlig karma. Det er altså helt sikkert.
Single mammaer og økonomi er en brokete problemstilling fylt av konflikter. Det er en voksen om å betale alle kostnadene, du får riktignok en tusenlapp ekstra i barnetrygd dersom håpefulle er under 18 år. I tillegg får du kanskje noen tusenlapper i bidrag om du er heldig. Tro meg, å ha barn koster mer enn noen skarve tusenlapper i måneden.
Ungen skal ha mat, klær, lege/kjeveortoped, hygieneartikler, skoleturer, bursdager, avslutninger, ukepenger, fritidsaktiviteter, sosiale kostnader, transport og mye mer. Det koster hasj og heroin å ale opp en unge. “Men herregud da Heidi! Du får jo fett-skatt førr å ha unge!” (ja, her oppe får du rene ord for pengene.) Og vi får kanskje noen tusenlapper i bidrag om vi er heldig, og det hjelper selvfølgelig på.
Hvis husholdet ditt har en samlet kostnad på 26.000kr (tall hentet fra SIFO) i måneden og dere er to, så blir det 13.000 på hver av dere. Hvis husholdet mitt har 26.000, ja så koster det meg 26.000 kr. Men det skal sies, jeg får forsørgerfradrag. Det er på 51.804 kr pr år. Fy fader det er fint! Ja, i reine kroner betyr det at jeg betaler 12.951 kr mindre i skatt. Hele 1079,25 kr ekstra i måneden. Så med alle disse godene som gir meg en så velfylt lommebok, og hvis vi tar utgangspunkt i tallene over, så sitter jeg igjen med en kostnad pr. måned på ca 22.500! Jeg skjøt gullfuglen da jeg valgte å bli alenemor altså! Ingen tvil om det.
De som sier at enslige mødre sitter på en gullgruve, kan få lov å kysse meg midt i gullgruva mens jeg slipper en fis!
Si at man har en inntekt på 420.000 i året. (Det er det LANGT fra alle som har, men vi regner det ut med det som forutsetning) Da blir skatten 88.117 dersom man ikke har fradrag ut over særfradrag og minstefradrag.
Lucky Ducky! Da sitter jeg igjen med 27.500 kr etter skatt. Skal si jeg skal lever herrens glade dager for de resterende 5.000 kr som jeg har til overs etter utgifter. Jeg skal dra på ferie til Dubai, jeg skal kjøpe meg veske fra Marc Jacobs, briller fra Gucci og jeg vet ikke hva.. Men kjøleskapet må jeg nok bare glemme, for det har jeg ikke penger til. Nye dekk til bilen må det noen måneders sparing til for å få. Samme gjelder konfirmasjon og tannregulering.
Av og til kjenner jeg at jeg er så desperat at Only Fans nesten er et alternativ. Bare nesten..
Endelig kom dagen Vesla har sett frem til så lenge. Nå har hun fått full regulering på tennene. Hun var stor-fornøyd! Egentlig skulle hun være borte fra skolen hele dagen, men det gikk kjappere enn vi trodde, så derfor skulle hun ta buss til skolen og få med seg halve dagen i det minste. Hun var ute i god tid før bussen kom, og busstoppet er rett utenfor kontorbygningen vår.
Så stod hun plutselig i kontordøra med et ulykksalig blikk. Bussen hadde kjørt rett forbi henne uten å stoppe. Jeg kjente jeg tok bunn-tenning! Nå igjen altså?
Hadde det vært første gang, hadde jeg kanskje bare blitt irritert, men det er andre gang jeg må slippe alt jeg har i hendene å kjøre ungen fordi bussen ikke stopper. Jeg har måtte kjørt fordi bussen er sein også, så toleransegrensen for busselskapet er labert for tiden.
Jeg forsøkte å finne et telefonnummer å nå selskapet på, men det var IKKE I BRUK! Akkurat i dag tror jeg det var til deres beste, men jeg ble om mulig enda mer hysterisk forbannet.
Besluttsomheten tok meg og jeg sa til Vesla at jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Hun så litt engstelig på meg, og lurte på hva det var. «Æ kjør etter bussen og stoppa den, så ska æ vel fortell han kor han Adam kjøpte ølla!» Det kom et knis fra Vesla før hun ga klar beskjed om at hun skulle kjøres til skolen først.
Endeholdeplassen er rett ved skolen, og jeg rakk bussen akkurat etter å ha satt av håpefulle.
I Bodø er det nå en bussjåfør som tenker at halvgamle, gretne kvinnfolk ikke er hans favoritt passasjerer. Han vet også at skal han unngå de, bør han plukke opp ungene som står å venter på bussen.
Han ble sikkert litt grinete, men det gir jeg meg f… i, for det der var faktisk ikke greit!
Fem drept og to skadet. I lille Norge og i en liten by som Kongsberg.
Fem mennesker som måtte sjekke ut av tiden før det var naturlig for dem å gjøre det. Fem mennesker som kanskje opplevde en intens redsel før det var over. En mann bestemte at disse ikke skulle få leve mer. En mann tok fra de muligheten til å leve sitt liv videre. En mann mente at dette var for han å bestemme. Hvorfor? Hva var grunnen?
Jeg har så vondt for de pårørende. Så vondt for alle som opplevde de dramatiske minuttene.
Gårdagen ble avsluttet med en nyhetssending som ble fulgt til langt ut i de sene nattetimene. I går var ikke dagen Vesla fikk holde mor med selskap. I går var stua og TV forbeholdt bare mor. De grusomme hendelsene i verden er på trappa hos oss i lille Norge igjen. Det er sånn at jeg satt med 22. juli følelsen på nytt. Satt bare og tok innover meg mer og mer det som ble opplyst. Kjente på at det hele ble mer og mer meningsløst.
Hvorfor den gemene ondskapen? Hvorfor ser vi nå en slik brutalitet som er i ferd med å bre om seg? Vi må jo klare å stoppe det, men hvordan?
Jeg klarer ikke stoppe å tenke på de omkommende og deres pårørende. Tro hvilken smerte de er blitt påført? Hvor grusomt har ikke de det nå? Samtidig håper jeg gjerningsmannen ikke er nok et menneske som ikke har fått den hjelpen han burde fått fra psykiatrien. Jeg håper det ikke er et menneske som har en fortid som gjør at jeg føler medynk med han. Jeg vil ikke vite formildende omstendigheter. Jeg vil han skal være hardbarket slikk at han får den strengeste straffen vi kan gi. Han har tross alt tatt liv.
For en deilig ettermiddag med Vesla og lille Storebror. Vi har spist middag sammen, og mor disket opp med fiskeboller i hvitsaus. Tror det er minst 10 år siden sist jeg har laget det. Denne gangen var det klaff med meny valget, men det kan være for at jeg spurte først.
Deretter kom svigersønn og Lillegull med verktøy sånn at vi fikk skodd Superbilen for vinteren, og godt er det for nå var det snø nedover fjellsidene, og snø i lufta i dag tidlig.
Lille Storebror har sjelden tid til å komme innom, så det er nesten som julaften når han dukker opp. Det er ikke så han løper ned dørstokken her etter at han flyttet ut. Da blir det helaften når han først kommer.
Så var det obligatorisk danse sekvens. Her i huset rockes det mer enn i de fleste hjem tror jeg. Lille Storebror og Vesla danset seg svett til min store forlystelse og Lille Storebror informerte om at de hoftene hans virkelig dro damer på byen. Tro om han skjønte at det var litt for mye informasjon for en små rystet mamma?
Da danserne trengte pause, satt de seg for å se en film sammen. Det var en måte å slå hjel litt tid mens brødene stekte. Hvor brødene kom inn? Selvsagt måtte gromgutten få med seg mammas hjemmebakte brød når har dro hjem. Skulle bare mangle. Han skor jo om bilen min til hver sesong. Da baker mamma velvillig brød til ungen sin.
