Mor på Tik Tok..

Vesla er ikke heeelt fornøyd med den siste tids utvikling på vår felles Tik Tok bruker, for mor har lekt seg med selvbrunings spray på egen hånd, til stor forlystelse for de som er innom profilen. Det resulterte med stor spredning av videoen. Jeg kunne jo ikke bry meg mindre om jeg dummer meg litt ut, for det er jo akkurat sånn jeg er, men jeg ser bedre ut med filter!

Det er så mange hyggelige ungdommer der ute, og selv om det nok er mange som tenker jeg er bra håpløs, er det også mange som tar frem smilet når de ser på. Det er jo det som er hele vitsen. Å få frem smilet.

Vi er hjemme igjen etter hyttetur, men det ble et godt gammeldags barnehjem her i går. Lett blanding av masse flotte ungdommer. Jeg blir så glad når jeg har tid til å prate med de. De er så undrende, tenkende, kloke og reflekterte. Og ikke minst unge og full av liv og lek. Selvsagt måtte jeg frem med en liten pekefinger nå og da, men det tåler de.

I dag har jeg fått TikTok-forbud hos Vesla. «Nu får du ro ned! Det blir for mye!» Jaja, da får jeg bare gjøre som hun sier da, det er jo hun som er the mastermind bak stuntet, men jeg hadde ikke ventet at det skulle være så gøy da!

I går viste Skauvoll seg fra sin beste side, men vi skulle ut på tur til den Glømde stad, spent på om det var like fint der. Tradisjonelt sett bruker vi å dra i fjæra langfredag, men i år ble det heller litt fjell og kulturlandskap.

Det fine med å være der, er at det er perfekt å leke litt og samtidig som man kan gå litt rundt omkring. Det ble grilling, leking, og litt foto.

Det er nesten litt vårstemning, men det er lett å bli lurt. Kong vinter har nok noen sleivspark på lur frem til våren har fått et skikkelig grep om årstiden.

Vesla måtte holde tradisjonen i hevd og klatre opp påsketreet sitt. Heldigvis endte det ikke i bruddskader i år heller. Selv om hun hang høyt, var hun ikke sur, heller blid som ei sol der hun svaiet i vindkastene.

Det var et nydelig påskevær, men det blåste mye i kastene. Noen timer ute ble det likevel. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Å være på hytta er rein terapi. Jeg legger meg tidlig og står opp før fuglene fiser. Daisy og jeg er ute å tusler før klokka er sju, og vi ser aldri noen andre som er ute å lufter seg.

Den vesle firbeinte er så heldig at hun får trene på innkalling hver morgenen mens vi er på hytta, og da får hun tusle rundt uten band. Det liker hun godt. Vi kan ikke gjøre det ut på dagen, for når hun ser folk ute å går blir hun veldig nysgjerrig og kan finne på å bjeffe. Jeg vil ikke at noen skal bli redde dersom hun løper etter noen av de forbi-passerende.

I går var det en diger hare utenfor her. Den kom sprettende forbi, og det hørtes godt når den hoppet rundt. Daisy var ikke synlig imponert, og skjønte at den ikke var noe å jakte på, for den var mye større enn henne.
Da var det bedre å gå inn å strikke litt, og det er ingen tvil, hun elsker strikketøy..

I dag har vi vært på familie-utflukt. Vi dro på årets strandtur i Storvika. Der ble det grilling av pølser og tid til litt kvalitetstid som familie. Det er så vakkert i Storvika, selv i dag når sola ikke kom helt gjennom skylaget.


I år var politi-fetteren til Vesla hjemme og med på tur, så selvsagt måtte hun prøve å yppe til bråk. Kunne hun klare å legge han i bakken?

Tror hun fant ut at å leke politi og røver på voksen-måten ikke var det hun hadde mest lyst til. Det gikk ikke mange sekundene før hun var lagt i bakken og uskadeliggjort.

Vesla var varm etter å ha brynet seg på overmakta, og hadde behov for årets påskebad. Galskapen lenge leve! Det var iskaldt, men hun bokstavlig hoppet i det og erklærte påsketradisjonen for oppfylt!

Tidlig i januar var jeg på tur til bilen etter jobb, da moder jord konspirerte mot meg og mente jeg burde se Bodø fra fugleperspektiv. Det var isete og glatt, og jeg tok et hallingkast av de skjeldne, men rakk å slå ut med handen og ta meg for i en bil. Nå nei, noen ydmykelse med rumpa i været, det orket jeg ikke!

Prisen å betale for å unnslippe fornedrelsen var en noe vond skulder og arm, men jeg tenkte det kom til å gå seg til. Jeg var midt i årsoppgjøret så det fikk enten gå bra, eller vente på bedre tider.

I går kom jeg meg omsider til legen, litt flau over å komme å syte over en tre måneder gammel skade. Han klemte og vred litt, og fortalte at jeg nok hadde revet av en muskel, og henviste meg til MR. Det var ingen vits å begynne med fysio, for han regnet med jeg måtte ha en operasjon.

Tenk! Nå har også jeg drevet med risikosport og fått idrettsskade! For jeg har alltid sagt at å stavre seg gjennom Bodøs gater på glatta, er risikosport. Fleip til side. Kanskje jeg ikke skal vente så lenge neste gang? Det har vært ganske vondt til tider, og det er ingen vits i det når det kan fikses.

Nu vel! Nå er Vesla og jeg ankommet hytta, og skal campere her med resten av stor-familien. Vi er så klar for litt ferie. Med det ønsker jeg alle sammen en flott dag. Ta vare på hverandre, og nyt dagene! Glad Påske! 🐣

Du har garantert hørt om blind date, men nå skal jeg introdusere deg for blind blogging. Det er når halvgamle damer leser innlegg og ikke får med seg poenget fordi de ser så dårlig, og når de i tillegg skal skrive et innlegg som er så spekket av skrivefeil at det nesten får en helt annen betydning enn det som var meningen. Jeg er master innenfor det siste.

Jeg ler godt her jeg sitter. Ler og tenker at nå kan jeg ikke lengre skjule alderens forfall, og jeg har frivillig avslørt det for alle lesere av bloggen. Jeg har fått skikkelig mye dårligere syn! Det gjør ikke saken bedre ved at jeg skriver 90% av innleggene på en liten iPhone. Skrivefeilene er blitt mange og sære! Det er litt ironisk når jeg ikke kan fordra å lese tekster med skrivefeil selv.

Synet er blitt vesentlig verre de siste månedene, og jeg har vanskeligheter med å se ting på nært hold. Heller ikke har jeg lengre lange nok armer. Om jeg holder et dokument, en bok eller telefonen på strak arm, er det fortsatt uklart. Det er garantert på tide med en ny tur til optiker, og denne gangen tror jeg nok at progressive briller ikke bare er et alternativ, men et absolutt must! Det er så ille at jeg av og til skvetter når jeg kommer inn på badet og ser meg selv i speilet, for jeg kjenner ikke igjen personen jeg ser. Nå kan det også ha noe med at alderen setter sine spor på den som ser tilbake fra speilet også, men jeg innser at falkeblikket er blitt noe uklart.

Her om dagen lastet jeg inn et bilde til et innlegg, og først da jeg fikk det inn i innlegget så jeg at det var et bilde som ikke var i nærheten av det jeg trodde jeg så. Heldigvis hadde jeg ikke postet noe da jeg oppdaget det, men det var nære på.

Nei, jeg må nok lese bedre korrektur fremover, og tenker at jeg får unngå å bruke telefonen til blogging. Det vil nok løse noen av utfordringene, for skrivefeil er flaut når jeg får så fnatt av de selv!

 

Da er vi inne i innspurten til påska, og hvis dette er hva vi har i vente, klager jeg ikke. Påskeværet har innfridd så til de grader. Dette er til å bli lykkelig av!


Da jeg var på Veslas alder, for en mannsalder siden, var det alltid noen som hadde hjemme-alene påske. Da var det fest og moro på oss unge, og jeg regner med at det er det samme for dagens generasjon ungdommer. Jeg ville ALDRI dra på påskeferie, men mor og far tok nakkegrep på meg og dro meg med. Det gjorde de sikkert lurt i..

Merkelig nok er det ikke sånn med Vesla. Vi er stort sett alltid på familiehytta med mor og far i påska. Det er så koselig. I går uttalte Vesla følgende: «Æ ælske påska for da kan æ si vi skal til besteforeldran mine, og slepp å bestem mæ for å ha mamma- eller pappa påske!»

For disse skilsmisse-barna som er så store som Vesla, er det ofte i skvis mellom hvem de skal velge å være med i høytider og ferier. De føler ofte de må velge bort en av de som de er glade i. Da er plutselig ikke de stundene like fine lengre, og ferien ikke nødvendigvis noe de gleder seg til..

 

Selv om det er lørdag, har det ikke vært rom for noen avslapping. I dag ble det helgejobbing både på meg og Vesla. Det er litt sært, for akkurat nå er jeg å jobber på samme museumsanlegg som Vesla. Det positive er at vi fikk tatt lunsj sammen om ikke annet.

Å jobbe på samme plass ble merkelig i dag. Jeg kjente på at jeg har nulltoleranse for familiær fleiping, og ble veldig streng. Verken Vesla eller jeg var komfortable. Da er det godt det tilhører sjeldenhetene at vi jobber sammen. Vi dro hjem sammen, og jeg var en svipp-tur innom butikken, men Vesla var så sliten at hun ventet i bilen.
En soldat hviler når hun kan, og en power nap var akkurat hva hun trengte. Nå skal mor roe helt ned, og bare lase batteriene, mens Vesla som er full av energi, vasker rommet sitt.

Ja, skjønner at det nærmer seg påska, for det er masse som skal gjøres før alle tar ferie, men da jeg åpnet VG i dag, skjønte jeg at påska kom tidligere enn forventet. At Bruce Springsteen skulle bli den nye påskehelten, ja se det var mer overraskende på meg. Fantastisk at også han kom tilbake etter dødsfall, også rett før påsken til og med!

Sorry til alle som blir støtt av dette, men med min morbide humor holdt jeg på å le meg skakk! Forøvrig må jeg bare kondolere Springsteen, for jeg leste selvsagt artikkelen.

 

God Påske! 🐣

Da har vi fått landet konkurranse-helga for denne gang, og forhåpentligvis er det lenge til vi får ei så heftig helg igjen.

Vesla var frynset flere dager før det hele startet, og det var en helt merkelig stemning hjemme. Jeg tippet på tå hjemme, og forsøkte å unngå å møte blikket på husets nervebunt. Det var om å gjøre å bevare husfreden i mest mulig grad.

Jeg hadde noen dugnader, men det er bare hyggelig. Ja, så fremt man vet man har dugnad da, for jeg hadde ikke fått med meg den siste, men det gikk bra det også.

Så var det Vesla da..

Hun hadde alle sine konkurranser på lørdagen, og da hun gikk av gulvet siste gang var det klar tale. Hun orket ingen festmiddag, og ville hjem. For hennes del ble det konkurransen der alt som kunne bli feil, ble feil, så hun var alt annet enn fornøyd. Jeg prøvde å si at det ikke alltid kam være slik at hun lykkes, men hun var eitrende forbannet. Ikke lei seg, men rasende fordi hun ikke greide å levere som hun ønsket.
Det var fattig trøst å fortelle henne at jeg var stolt av henne uansett, for hun var skuffet over egne prestasjoner.
Hva kan man si da? Det nyttet ikke å trøste, for hun måtte bare få bli ferdig med å være sint!
Men nå har roen senket seg, og håpefulle er på tur tilbake i vater, da er det endelig rom for litt Heidi-tid.