Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Fy fader! I kveld har vel de fleste Bodøværingene vært på Aspmyra, eller sittet limt fast foran ei tittekssse. Glimt møtte tross alt selveste Tottenham på Aspmyra. Jeg har vært spent i hele dag, og tippet at resultatet kom til å bli 2-1.
Gud hjelpes så spennende det var! Det var 2-1 i det 89. minutt da det ble en utligning ved et selvmål. Det hele sluttet med 2-2, og et blodtrykk av en annen verden. Jeg tror jeg ropte så mye under kampen at jeg skremte vettet av både mennesker og dyr.
Men uavgjort mot selveste Tottenham! Det er helt magisk, og Glimt spilte utrolig bra store deler av kampen. Min favorittspiller er Jens Petter Hauge, og han fikk 10 på børsen etterpå. Han er ikke lengre bare helt, Glimt-spillerne nærmer seg nå legender!
Altså i dag er jeg stolt av Bodøværing, og i dag er dagen knall gul! Champions league er artig, og kommer til å fortsette å være det så lenge Glimt spiller som de gjør!
Tenk så deilig å ha Vesla hjemme i høstferien! Det er veldig deilig, men det er også en god porsjon fortvilelse forbundet med det.
Da hun flyttet på hybel startet hun et nytt og bedre liv. Laget seg middag, og ryddet opp etter seg selv. Når jeg har ringt henne har jeg stadig forstyrret henne i oppvask eller klesvask. Jeg har vært så stolt over at spetakkelet er blitt så voksen.
Nå har hun vært hjemme siden fredag, men hun har jobbet i helga, så litt rot må man regne med da. I dag er det derimot mandag, og hun har hatt fri. HVORFOR SER DET DA SLIK UT?
Nå burde jeg jo bedt henne komme å rydde opp etter seg selv, men håpefulle har forlatt åstedet så da er det vel bare å hive seg rundt. Drømmen er å komme hjem til et hus som er vasket og ryddet, med middag på bordet, men den drømmen kan synes uoppnåelig enn så lenge. Eneste mulighet er om jeg får klonet meg selv, og en av oss blir hjemme å vasker mens den andre er på jobb! Vesla biter ikke på dét agnet!
Jeg orker ikke rydde noe før hun drar igjen. Det er like nytteløst som å måke snø mens det fortsatt laver ned. Det er bedre å ha litt kvalitetstid mens hun er hjemme, enn å krangle om rydding, for den kampen taper jeg uansett. Jeg får ta noen rydde-jafs nå og da, bare for å dempe den verste irritasjonen, for jeg orker ikke krangle heller!
Partyløva hadde det utrolig morsomt i går, og natta ble faktisk rimelig morsom etter hvert, den også. Etter bursdagsfeiring endte vi selvsagt opp ute på byen. Kvelden ble fuktig, men ikke utover godt humør liksom, men kvelden ble lang. Da jeg kom meg på bussen hjem, var klokka blitt kvart på fire. Turen hjem tar en halv time, og selvsagt sovnet jeg på bussen.
Plutselig hørte jeg sjåføren rope at jeg måtte se å komme meg av bussen. Trøtt og fortumlet så jeg meg rundt. Jeg var ikke hjemme. Det satt ei ung jente bortenfor meg på et sete, og hun så like forvirret ut som det jeg var. Bussen var på tur mot byen igjen, midt på firefeltsveien!
Jeg hadde altså sovet meg gjennom alle stopp, lading på endestasjonen og var nå på tur tilbake til sentrum.
Selv om jeg var mildest talt forvirret, fikk jeg stotret frem at vi ikke kunne gå av bussen midt på veien, og han heller måtte sette oss av på et busstopp. Han bare svarte med at vi fikk gå av der, og ta en taxi. Da ble jeg litt kvassere og sa vi SKULLE sitte på til neste stopp. Ikke tale om at jeg hadde gått av bussen rett foran tunnelen, der er det ingen veiskulder å gå på, det er midt i en trafikkmaskin med av-og påkjøringer, og det var en mørk natt!
Jeg burde nok ikke gjort det, men jeg var dristig nok til å spørre hvorfor han ikke vekket oss på siste stopp, men fikk ikke med meg om han svarte. Da var det bare for meg å ringe Lille storebror. Han skulle komme meg til unnsetning, og vi avtalte hvor vi skulle møtes. Vi avtalte også at den unge damen skulle kjøre sammen med oss.
I rundkjøringen rett etter tunnelen stoppet sjåføren på nytt, og denne gangen åpnet han bare dørene og ba oss forlate. Jeg ba han på nytt om å kjøre til et stopp, for det kjennes ugreit å gå av bussen midt i veien, selv om det ikke var mye trafikk, men ikke pokker! Nå begynte han å heve stemmen i tillegg, og jeg så den unge damen var skikkelig utilpass.
Da ble jeg faktisk ikke jentesur, men skikkelig forbannet. Jeg reiste meg for å gå av, men på tur ut av bussen sa jeg helt rolig til han at det var helt unødvendig å være en sånn douchebag, for alt jeg hadde bedt om var at han kjørte oss til nærmeste bussholdeplass. Da ble han lettere rabiat. Han ropte noe da vi gikk av bussen, men jeg bare orket ikke!
Selvfølgelig har jeg forståelse for at han ville avslutte turen og komme seg hjem, og selvfølgelig var det vårt ansvar og komme oss av bussen der vi skulle, men det betyr ikke at man ikke kan utvise normal folkeskikk! Nå er det vel ikke god folkeskikk å kalle noen douchebag heller, men sorry! Han var en skikkelig douchebag!
Takk og pris ble vi hentet og kjørt hjem. Lille Storebror er for alltid min helt! ❤️
Jeg lover alltid så mye, for jeg er typisk ja-menneske. At jeg kommer på jentefesten, at jeg selvfølgelig skal bli med på konsert, at jeg blir med ut – klart jeg blir med! Jeg skriver til og med hjerter i meldinga, bare for å understreke at dette blir bra. Jeg er alltid klar for moro i tankene, men så var det den der elvindelige dørstokkmila da..
I går kom Vesla hjem fra hybel-land. Sliten, og med bustete hår, en koffert som hadde tatt kveld på turen, og som sikkert veide mer enn henne selv, og det der blikket som sier: “Nu e æ møkke-lei hybel-land og vil bare være hjemme!” Da var det løpet kjørt. Den festen? Den konserten? De venninnene som hadde gledet seg til å se at jeg endelig forlot sofakroken? Vel… de fikk klare seg uten meg.
Vesla og jeg laget heller taco hjemme, og så en koselig film. Riktignok hadde Vesla så mye å fortelle at jeg like gjerne kunne sittet med åtte skavlende venninner, og filmen fikk jeg med meg lite av. Det ble nok sagt like mye hjemme, som på jentefesten. For meg ble det en perfekt kveld med ett av favorittmenneskene mine.
I dag hadde jeg de beste intensjonene. Jeg skulle jobbe bare noen få timer før jeg skulle hjem å lufte hunden. Så skulle jeg slappe litt av før kveldens store fest med venner. Nå er klokka blitt sein ettermiddag, og jeg sitter fortsatt å diller på kontoret. Ingenting av det andre er gjort. Fra å ha vært super klar for litt sosial tilpasning, er jeg der at sofaen hyler etter meg. Den er blitt min store kjærlighet. Men så er det det der med løfter da! Har jeg lovet å komme, og takket ja, da drar man. Dessuten er jeg jo livredd for å gå glipp av noe morsomt, og morsomt blir det garantert!
Det er vel bare å komme seg i gang da!
Jeg innser jo at jeg har surret bort så mye tid, at det blir begrenset med tid til me-time før jeg drar, men herlighet! Jeg er kommet i den alderen at det ikke finnes nok remedjer for å bøte på tidens tann uansett. Forfallet er et faktum. Det eneste som må prioriteres er en tur i dusjen, for man trenger ikke å lukte som en 100 år gammel museumsgjenstand selv om man ser ut som en!
Det er slitsomt å være introvert, for jeg vil jo være den som får en energiboost når jeg er sammen med andre. Jeg elsker jo mennesker!
Men én ting er sikkert: som introvert kan jeg si at uansett hvor jeg ender opp, så blir det i godt selskap, for jeg elsker å være i mitt eget selskap.
Blogg altså! Etter x-antall måneder i stillhet, er jeg igjen oppe og nikker i overflata, og jeg innser at jeg savner å skrive! Savner å øse ut av min uendelige evne til å strø om meg meg med alt jeg funderer på, til glede for noen, og frustrasjon for andre. Jeg hadde tenkt å pakke bort tastaturet for godt, men her er jeg igjen!
Nå har jeg klikket inn og lest på de bloggene jeg har brukt å følge, og godt det ikke er så store omveltninger foruten utrolig mange færre lesere på plattformen. Hvor i alle dager er de blitt av? Er det bare Kvinneguiden som er greia nå?
Det ble litt demotiverende å skrive blogg i en periode. Jeg mistet nemlig helt identiteten min, for Vesla forlot hjemmets lune rede for å gå på skole, og hva er Livet med Vesla uten Vesla liksom? Hvordan skulle det bli?
Det var mange rundt meg som satte ansiktet opp i sørgmodige folder for å spørre hvordan jeg hadde det når jeg ble helt alene uten Vesla i hus. De fleste forventet at jeg skulle være sønderknust og engstelig for det lille barnet som var sendt ut i den store verden helt alene. Men den gang ei!
Livet uten Vesla er fabelaktig! Jeg elsker det! Misforstå meg rett, jeg savner ungen min, men unner henne å følge drømmene sine, for det har jeg også gjort! Jeg har forstått hvor deilig livet er uten å måtte leve med identiteten mamma 24/7. Omsider har jeg igjen begynt å lyde navnet Heidi, og det etter 33 år. De årene gikk ordet mamma på repetisjon hele tiden og fortsatt sitter det som et ekko i veggene. Men hvem gidder å lytte til det når livet smiler som det gjør?
Nå kan jeg ta meg et glass vin på kveldene uten tanke for at noen skal kjøres eller hentes. Jeg kan plystre i middagen hvis jeg ikke orker, rydder bare etter meg selv, jeg slipper å ha TV på hvis jeg ikke vil, og best av alt: Jeg kan legge meg når jeg er trøtt!! Det har fått meg til å innse at jeg egentlig er mer A-menneske enn B. Dagen starter gjerne før fuglene fiser, men når klokka nærmer seg elleve, tusler jeg i seng. Det er helt nydelig!
Jeg har bestemt meg for ikke å la min introverte personlighet få altfor mye plass, men det er unektelig deilig med dager der jeg får være helt alene med meg selv. Litt selvskryt må være lov, for jeg er veldig sosial med familie og venner, drar på konserter og kulturarrangementer, deltar på sosiale tilstelninger i mye større grad enn jeg tidligere har gjort. Det er deilig å farte rundt uten å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke er hjemme.
Så var det endelig tid til å skrive igjen også.
Jeg vurderte å endre bloggnavnet til livet uten Vesla, men det føltes så brutalt ut så navnet får bestå, men består gjør jaggu Heidi også 😊
