Måned: desember 2021

Den siste dagen i året. Den dagen vi burde bruke på å ferdigstille alle løftene vi laget for oss selv i fjor. Tid til å tenke gjennom året har vi ikke, det må vi ta på årets første dag. I dag stresser vi med å få maten og kakene ferdig til kveldens store feiring.

Ja, jeg stresser i såfall. Her har vi nemlig hatt et sabla mysterium med en forsvunnet kjele. For hvor er stor-kjelen til pinnekjøttet? Det er bare ett skap den får plass, og der var den ikke.  Jeg har lett blant julepynt og kofferter om den kunne blitt satt feil, men der var den ikke. Jeg har sågar lett blant sengetøyet og i verktøy boden, men kjelen er borte!

Tiden går jo mens man leiter, og jeg fikk ikke noe kjøtt på kok. Jeg ble svett, sur og muggen. Skikkelig jentesur!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Deduksjon kunne være løsningen! Kjelen ble brukt nyttårsaften i fjor, og til bacalao i påska. Etter det da? Husket ikke. Kunne den stå i ytterboden? Med bacalao som var langt forbi råtten? Det var stor glede å konstatere at det heldigvis ikke var så. Likevel hadde jeg fortsatt ingen kjele!

Så kom jeg på noe lurt. Jeg kunne se på bilder om jeg hadde laget noen stor-middager etter påske, og jaggu hadde jeg ikke flaks. Jeg laget jo gryte til 50 års dagen min! Den ble servert hos Storesøster. Var kjelen der?

Overlykkelig ringte jeg Storesøster og sa jeg kom for å hente kjelen. Problemet var bare at selv om hun hadde en ekstra kjele, var det ikke min! Denne var mindre! Men i nøden spiste fanden fluer..

Tiden tillot ikke mer leting. Bare å bruke det jeg fant. Kjøttet er i en kjele, men hvem sin kjele er usikkert, og hvor min kjele er.. Vel, det er fortsatt et mysterium.

Skal si jeg nyter julen fullt ut nå. Rett og slett deilig å ha fri og nyte dagene og kveldene. Alt går liksom på impuls, ingenting er planlagt.

Men i kveld er det altså første date.

Det er så himla kleint. Jeg sitter litt stressa og smånervøs her hjemme i stua. Er det mulig å få ting flauere?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Neida, jeg har ikke første date hjemme i stua mi direkte, jeg ser det på TV. For det første synes jeg de er tøffe som tar det på TV, men blind date.. At de tørr?

Jeg sitter her å ser på, smårødmende og nervøs. Det er så jeg både svetter og vrir meg i smerte. Nei, dette var ikke underholdning for meg. Om jeg synes første date er ille når man faktisk vet hvem man skal på date med, så er det jo bare ennå verre med blind date.

Tenker at jeg skal ta fjernkontrollen og finne noe annet å se på, ellers garanterer jeg at singel-mamma forblir singel-mamma resten av livet.

I dag har Vesla og jeg hatt en solid dose med TV-kos. Vi har rett og slett bare slækket og skikkelig kjent at roen har senket seg. Det var veldig godt.

Snuppa har jobbet dobbelt på tredje dagen, men sånn er det å være helsearbeider. Jobben må gjøres selv om det er jul. Hun har altså ikke fått skikkelig julemiddag noen av dagene.
Det er ikke fritt for at jeg synes litt synd på henne, så i kveld spiser vi sent. Veldig sent.
Klokka 23.00 serveres middagen, vi andre lider ingen nød om vi venter på henne.

Det viktigste er at vi som familie får ha litt julekos sammen selv om det blir bort i mot midnatt før vi spiser. Og som skrevet, fint folk spiser sent så vi må nok være veldig fin på det.

Husets hårball har pyntet seg til jul, mulig han ikke var helt fornøyd med outfitten, men jeg synes han var standsmessig kledd for høytiden.

Så kom julekvelden.

En julekveld hvor langt fra alt var perfekt, men det ble en perfekt uperfekt kveld.

Alt ble ikke vasket ferdig, alt jeg planla å bake ble ikke bakt, ikke alle klærne ble vasket og hengt på snora, og ikke alle bodene ble tømt for rot. Jeg var litt misfornøyd. Aldri kommer jeg helt i mål med planene mine.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da jeg kom i kirka var det en nydelig preken som traff meg helt spot on. Presten sa at det var den andre korona-jula og det var kjipt, men det var da de som hadde det verre. Han sa  at man må nyte jula og om den ikke er en perfekt glansbilde-jul, så er den likevel god nok. Det uperfekte kan likevel bli perfekt. Så tegnet han et bilde med ord over hvordan den første julekvelden var, og den var heller ikke helt optimal i en kald stall uten ribbe og pinnekjøtt eller kaker og akevitt. Men det ble jul likevel. Jesusbarnet ble født på tross.

Vi har jo alle et valg. Å nyte stunden som den er og ha ei fin tid, eller jage det perfekte og være misfornøyd med at ikke alt blir som forventet. Er vi blitt storforlangende og utakknemlig i så stor grad at vi ikke evner å se gledene i de små tingene?

Jula ble perfekt.

Vi var sammen, Storesøster, Lille Storebror, Svoger, Vesla, Mimmi ungen og Lille Gull. Maten var nydelig, ungene var glade og gavene var kjempe fine. Men Snuppa var savnet. Hun jobbet dag og kveldsvakt. 15 timer i strekk. Vi hadde laget julaften for henne når hun kom av vakt. Da ble det mini-julaften ut i de små timer. Storebror feiret jul med kjæresten.

Det var ingen stor greie med de tingene jeg valgte å hoppe bukk over i juleforberedelsene. Det ble jul likevel, og om jula ikke ble perfekt, så ble den perfekt uperfekt!

Jeg gleder meg til romjula og skal nyte det som kommer min vei, og når ting ikke blir helt perfekt, skal jeg huske at det er de som har det mye verre enn meg. Huske at sorg og glede er deler av livet, og begge deler har en naturlig plass. Huske å sette pris på de små tingene i livet. Verdsette stunden uansett.

Med dette vil Vesla og jeg ønske alle sammen en nydelig og fredfull jul. 🌟🎄💝

Faktisk ikke litt overrasket engang.

Jeg har gjort min flid med adventskalender til både Vesla og Snuppa. Masse fine små og stor gaver. Noen nyttige, noen til å nyte og litt artig. Av og til det samme, og noen ganger forskjellig. I hele tatt har jeg gjort en god innsats for at frøknene skal nyte adventen.

Den 1. desember fikk jentene en sjokoladekalender i pakken sin. Genialt hva? En kalender i kalenderen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Problemet er bare at jeg oppdaget at det er julaften i dag! I hvertfall i følge sjokkis-kalenderen til Snuppa!

Den ungen er makalaus! Selv om hun er 22 år skjønte jeg at hun ikke kom til å klare seg helt til jul. Hadde det vært den yngste kunne jeg forstått det, men med den eldste var det som forventet.

Julegavene til ungene er pakket inn og ligger på mitt rom ennå. Bortsett fra gavene til Snuppa. De er stasjet rundt hele huset. Hun må ikke få en sjanse til å snoke i hele tatt. Snakk om å være nysgjerrig.
Om hun er spent på hva hun får i gave, er hun enda verre når hun gir gaver. Ikke snakk om at hun klarer å holde hemmelig hva hun har kjøpt.

Jeg må bare le av henne. Hun blir nok aldri voksen. Heldigvis!

Tenk så deilig å ha så mye fri før jul. Det er rein luksus.

Problemet mitt er at jeg har latt vær å gjøre noe spesielt hjemme den siste tida, for jeg kom jo til å få all verdens av tid når jeg skulle ha ei hel uke ferie før jul. Prokrastinering i kjent stil, men nå kjenner jeg litt på stresset i kroppen.

I kjent stil har jeg masse planer i hodet mitt, men forskjellen er at jeg ikke har laget en eneste liste over når ting skal være gjort. Sånt blir det kaos av. I dag skal jeg kose meg litt med Vesla, dra innom mor og far på førjulsbesøk, og til en venninne som har hatt bursdag. Ser det ut som det blir noe mer klart til jul av sånne gjøremål?

Jul blir det jo, men skulle gjerne fått unna litt FØR lillejulaften.

Lillejulaften.. Det er den dagen der alt er snudd på hodet her og kaoset alltid er komplett. Vasking, baking, stryking av duker og pynting skjer samtidig med at julegaver kommer og blir levert ut. Grevinnen og hovmesteren dundrer ut av TV i stua, men ingen har tid til å se på det. SoMe bugner av bilder fra julepyntede hjem, og panikken tar meg når jeg ser på mitt kaos. Ut på nattmorgenen bruker jeg å krype utmattet i seng, med hodet opptatt av alt som står på siste-liten-lista mi. Det som må gjøres før ungene våkner. Ofte må jeg stå opp igjen, og dekke over for Nissen før jeg omsider kan sove. Han har det med å glemme noen strømper av og til!

Så blir det jul. Det blir alltid det. Kanskje er det noe jeg har glemt eller ikke rukket, men det blir jul. Vi koser oss med litt småpusking før julekvelden får startet, og det er alltid koselig og fint. Likevel er det ingen tvil, mor er så trøtt som en strømpe og kunne gjerne tenkt seg å benyttet kvelden på sofaen med ei god bok heller..

O’boy! Jul er dyrt!

Jeg har begynt hamstringen til den store høytiden, og skal si det koster! Selv om jeg prøver å være prisbevisst flagrer lappene ut av vinduet i rekordfart. Jeg hadde en tanke om å flotte meg litt til jul jeg også, men tenker jeg avventer det til det kommer bedre tider.

Når mor investerer i kjøleskap og komfyr rett før jul, må det bare bli sånn i år. Heller litt mindre penge-forbruk enn å kjøpe hvitevarer på krita. Det har nemlig en tendens til å bli dyrt i lengden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Høytiden bruker jeg å tenke at jeg skulle hatt en solidarisk samboer. Det hadde blitt litt mer klingende mynt i kassen da? Det hadde også blitt mindre å vaske, og mer tid til andre ting. Viktigste hadde likevel vært at noen kanskje hadde laget middag til meg? Det hadde vært noe!

Men akk, så heldig er jeg ikke. Derfor ligger jeg på sofaen og er sulten. Jeg mangler den ene som vil lage middag til meg. Gjøre det selv, spør du? Nei, det orker jeg ikke for jeg har ferie!

­

Jeg er vimsete og litt distré av og til. Hvis jeg tenker på noe og er helt i min egen verden, hører jeg bare halvveis etter på det som skjer rundt meg. Lever litt i min egen boble.

Natt til lørdag ringte telefonen, og en av de håpefulle lurte på om jeg kunne komme å hente, for det var så lenge å vente på buss. Jada, som den enestående mammaen jeg er, sa jeg ja til tross for at jeg lå og sov. Nå skal det sies at jeg bare var sovnet på sofaen mens jeg så film.

Jeg satte på kartfunksjonen på telefonen og kjørte. Jeg visste sånn høvelig hvor jeg skulle, men var litt usikker på selve veien. Da jeg nærmet meg ba Siri meg å svinge inn til venstre på en vei, og jeg gjorde det. Selvsagt var det ikke gatenavn, men jeg kjørte inn som anvist. Jeg kjørte og leitet etter et hus, men det var stort sett industribygg å se. Så var veien slutt!

Jeg så på kartet og fant ut at jeg nok hadde kjørt av i feil avkjørsel, så jeg snudde, kjørte tilbake, og prøvde neste.

På nytt fikk jeg beskjed om å ta neste venstre. Jeg gjorde det og tok neste vei. Jepp! Da nærmet jeg meg. Jeg fikk opp farten på bilen. Så kom en krapp sving motsatt vei av kartet, og igjen skjønte jeg at jeg var totalt ute av kontroll.

Jeg var litt forbannet da jeg snudde bilen, og nå kjørte jeg helt tilbake på hovedveien. Hva i all verden har feil med det pokkers kartet? Men nå hadde jeg i det minste brukt deduksjon og kommet frem til hvor det måtte være. Litt små irritert kjørte jeg forbi avkjørslene og tok peiling på neste boligfelt til venstre.

I det jeg blåste ned over veien gaulet Siri på nytt at jeg måtte svinge venstre. Det var like før jeg klikket! Det var da for pokker ikke noen avkjørsel til venstre i hele tatt der jeg var, bare en avkjørsel til hø…, ups! Det var en avkjørsel på motsatt side, altså den andre venstre!

Jeg har vurderte før, og gjør det igjen. Kanskje jeg skulle tatovert inn en H og en V oppå hendene, for dette er ikke første gang jeg roter meg bort..

Er det ikke på tide å stille noen kritiske spørsmål om denne pandemien snart? Hvem skal bære ansvaret for at vi igjen må innføre restriksjoner? Og hvem må ta belastningen enda en gang?

Nå har vi levd i limbus siden mars 2020. Det er altså 21 måneder siden pandemien begynte å påvirke vår hverdag for alvor, og det kom stadige restriksjoner som medførte en inngripen i livene våre. Årsaken til restriksjonene som ble innført, var kapasiteten i helsevesenet, og det er ingen tvil om at helsepersonell ble vår tids store helter. Uten å være til skrekkelig skodd for det de stod oven for, gikk de på med krom hals og la ned en formidabel innsats for at alle som trengte hjelp skulle få det.

Så kom frelsen! Vaksinen! Bare vi fikk vaksinen skulle alt bli bra, og endelig kom den. De fleste har tatt dose en og dose to, og jaggu har vi ikke fått dose tre også. Booster-dosen som skal ende elendigheten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

21 måneder har altså gått, og nå strammes det inn med restriksjoner igjen. Det gjør at jeg mener det er på tide å stille noen spørsmål.

I løpet av disse månedene burde man jo tilegnet seg god kompetanse på kapasitet og hva som skal til for å øke den både på kort og lang sikt innen helsevesenet og spesielt innenfor intensivbehandling, men for meg virker det som vi er status quo.

Burde ikke Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som har ansvar for at vi er bedre rustet til å møte de nye utfordringene, komme med noen anbefalinger om hvordan vi kan få økt kapasitet i intensivbehandlingen under katastrofer? Deres ansvar er å vurdere risiko og sårbarhet i samfunnet og være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser. Hvorfor er ikke de mer på banen?

Jeg vil ha svar på hvor mange som trenger intensivbehandling under en ordinær influensaepidemi, og se dette opp mot behovet og kapasiteten som er i helsevesenet i dag. Jeg vil vite om vi drifter sykehusene forskriftsmessig, eller om vi etter 21 måneder fortsatt er på hælene og driver brannslukking?

Jeg vil vite alvorlighetsgraden på omicron sett opp mot en standard influensa. Er det egentlig så skummelt å slippe den løs? Burde vi kanskje  nå få frislipp og få en slutt på denne pandemien en gang for alle? For å kunne mene noe om det, må vi vite hvordan det står til med kapasiteten innen intensivbehandlinger.

21 måneder har gått, og jeg er ikke imponert. Etter så mange måneder forventet jeg faktisk at vi hadde rustet opp intensiv-kapasiteten slik at vi ikke var så sårbar for kommende bølger. Jeg trodde de ansvarlige som ble tatt på senga av pandemien da den først kom, hadde fått beina ned fra skrivebordet og jobbet for å finne løsninger og forbedringer. Så feil kan man tilsynelatende ta.

Uansett om det kommer 100 rapporter på bordet, om hva som skal til for å løse utfordringene, kommer vi ikke i mål før vi har noen som evner å sette tiltakene ut i verk. Frem til da er vi prisgitt mer eller mindre gjennomtenkte restriksjoner, og du, jeg og resten av samfunnet betaler prisen for det..

At kondisjon er ferskvare og må holdes vedlike er gammelt nytt, men sånn er det med hjemmekontor-skills også. Vesla og jeg har ikke holdt skillsene vedlike, for vi regnet ikke med å havne der igjen.

Mor hadde et eksternt teamsmøte i stua i dag, men glemt var reglene om hva som gjelder under møter. Det var labbing inn og ut av kjøkkenet, smelling med dørene og nynning på kjøkkenet. Det er den tiden av måneden, og mor ble potte sur! Vesla ble regelrett hutet på rommet! (Jeg hadde mutet mikrofonen først!)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jenta er dritt-lei av karantene, men vi venter ennå på prøvesvar. Hun har vært et gnagsår av dimensjoner med mas om å sjekke på Helsenorge.no sine sider på svaret. Det var ingen hjelp i å si vi kom til å få SMS om at svaret var klart.

Vesla var møkka-lei av oss alle, og var som en ilder på den ene siden og en aldri så liten mare, på den andre. Hun prøvde iherdig å snu huset opp ned! Jeg holder på å bli sprø!!

Heldigvis er Vesla akkurat så morsom som bare hun kan være, og iført julestasen kom hun valsende inn i stua og danset til Rudolf er rød på nesen. Her snakker vi vrikking, twerking og moves som var så vovet at gledespikene på de ikke-akseptable etablissementene ville misunnet henne. Det skal ikke nektes for at latteren satt løst hos undertegnede, men da barnet inviterte til å bidra i galskapen, takket jeg pent nei. Jeg orker ikke prolaps i jula.

Hvis hjemmekontor sammen blir langvarig, kan det bli et langt lærret å bleke, og jeg er usikker på hvem av oss to som overlever uten varige mén.