Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg som skulle ta så mange flotte bilder på jobb i dag, men så glemte jeg det helt av. Det ble rett og slett litt mye å tenke på, og litt liten tid. Nå er det like før sesongstart, og det tetter seg litt til rundt ørene på meg. Masse som gjenstår, men liten tid. Og ingen bilder altså!
Det gledes til en ørliten Trondheims tur i helga. Mon tro hva jeg skal der? Jeg skal i alle fall møte student-ungen, og det gledes. Hun var hjemme i konfirmasjonen til Vesla, men det er lenge siden nå. Rart at man savner den ungen så mye, enda vi er på FaceTime omtrent daglig.
I ettermiddag har det snødd igjen. Hva er det med de som sier det er global oppvarming? Global oppvarming my ass! Vi fryser oss halv i hjel jo!
Ingen fare for å bli solbrent på ei stund heller ser det ut for, til tross for at det er meldt over 20 grader i helga. Det er helt sant! Leste nettopp på FB at det var meldt 7 grader fredag, 8 grader lørdag og 7 grader søndag. 22 grader totalt! Sånn er det å leve her nord! Vi er takknemlig så lenge det bare slutter å snø!
Tenker jeg setter meg ved pianoet og trener på sangen «Sol, sol! Kom til meg!» Det er rette været for det!
Det er så gøy å lære noe nytt! Spesielt når man merker det blir bedre når man har forsøkt noen ganger. Jeg er faktisk aldri så lite stolt, for jeg har lært med sangen «Bjørnen sover» på piano, og fire akkorder OG litt finger spill. Det bare siden lørdag. Jeg tror jeg er et musikalsk geni!
Neida, det tror jeg ikke, men jeg har det utrolig morsomt. Det skal dog sies at jeg ikke har knekt koden om hvordan spille melodi MED akkorder til, men det kommer! Tro det eller ei, men det er faktisk litt slitsomt, for det kjennes ut som jeg ikke har lange nok fingre, så jeg blir sliten i hendene etterhvert. Ikke sånn at jeg blir svett og andpusten, men jeg kjenner tilløp til melkesyre i hendene etterhvert.
Her er det seriøst møkkavær for tiden, så å lære seg å spille piano er en fin fritidssyssel. Jeg er veldig fornøyd med at Vesla ønsket seg piano så inderlig at hun kjøpte seg det, for det visste jeg ikke at jeg også gjorde. Så snart Vesla avslutter, er jeg der å klimprer. Fortsetter været slikt som nå, blir jeg reine Mozart her. I følge værmeldingen er det gode sjanser for det, for det er varslet mer dritt-vær enda ei stund fremover.
Daisy er en skikkelig røver! Av og til lurer jeg på om hun ikke er mer katt enn hund? Det som er sikkert, er at hun er utrolig glad i garn, og hver gang jeg tar frem et av prosjektene mine, vil hun hjelpe til. Hun kryper sakte men sikkert mot garnet og tar tak når hun er nærme nok! Åpenbart at hun også vil strikke litt!
I dag er det lat-mandag, etter en veldig sein søndag. Det betyr en runde med serie og strikking. Sånn blir det når himmelen har åpnet alle slusene fullstendig. Vesla sover litt på sofaen. Hun og pelsklingene. Det tar tross alt på å være nattens dronning. Hun satt halve natten å spilte piano og Sims. Den som var ung og sorgløs, og uten tanker for morgendagen eller døgnrytme!
Vesla forlangte at jeg sladdet de små tottelottene hennes på bildet, hun ville ikke ta sjansen på at noen klippet ut tærne hennes fra bildet, og solgte de på nettet. Folk gjør butikk på sånt også i følge håpefulle! Om hun køddet med sin mor eller ikke, er usikkert. Det som er sikkert er at folk er sprø om de betaler penger for å få tilsendt bilder av andre folks tær! Men verden er full av merkelige ting, så jeg bare så forundret på henne og sladdet!
De siste årene har jeg begynt å lese dødsannonser. Ikke fordi jeg har et morbid behov å meske meg i andres sorg, men fordi jeg er i den alderen hvor det begynner å dukke opp navn på mennesker som har krysset min sti opp gjennom livet. Det er vel naturlig i den fasen av livet som jeg er i nå, men det blir liksom et sjokk hver gang likevel. Kan man noen gang bli forberedt på å finne navnene til de man kjenner?
Mamma ba meg sjekke en annonse. Hun mente hun dro kjensel på et navn, og jeg måtte undersøke. Der stod navnet på en klassevenninne fra barneskolen. Jeg fikk akutt en klump i magen. Det var så trist. Trist fordi jeg ikke visste hun var syk. Trist fordi vi ikke har hatt den kontakten vi burde. Trist fordi hun har trådt ut av tiden. Trist fordi jeg vet hun ville valgt livet om hun kunne. Trist fordi jeg vet hun har hatt tidvis hatt en vanskelig tilværelse. Trist fordi jeg ikke kunne hjelpe henne.
Livet gir av og til urettferdige kort til noen, og plutselig er det sånn at bordet fanger, og spillet er over. Altfor tidlig.
Jeg skal likevel huske en glad, langbeint jente som var utrolig flink å tegne og en lovende ung svømmer. Jeg skal huske en stolt mor som hadde fått orden på mye i livet sitt tross alle utfordringene. Jeg skal huske en sterk kvinne som sloss for rettighetene sine for å få en verdig hverdag, og langt på vei kom i mål. Jeg skal huske en stilig dame med fantastisk humor og en smittende latter.
I avisa AN kan man høre podcasten høylytt med Victoria, hvor hun diskuterer den nye trenden med å slutte på prevensjonsmidler, for å få et bedre liv. Nå har jeg ikke hørt podcasten, men jeg bet meg merke i overskriften: Holder et hormonelt helvete.
Skal si jeg kjennet meg igjen i akkurat de ordene. Med tre døtre OG meg selv, har det vært en god dose hormoner i heimen opp gjennom årene, og det har ikke alltid gått like smertefritt. Det har vært oppfarende samtaler, smelling med dørene, snørr, gørr og tårer! Jeg skriver HAR vært, men det riktige er vel å skrive ER! Jeg vil egentlig endre overskriften å si at tenåringsdøtre er et hormonelt helvete. Man kommer gjennom det, men det er et sabla holloi mens det står på.
Det som hindrer meg i å fortelle om det, er at det slår tilbake på meg. Jeg kan være like irrasjonell som jentene. Hormon-helvetet er nemlig ganske synonymt med overgangs-hormon-helvetet, og det har akkurat begynt for alvor i heimen. Jeg er faktisk veldig glad for at det ikke bor noen menn sammen med oss, for slik vi kranglet til tider, ville de få en forkjærlighet for misogyni, som er hat eller fordommer mot kvinner.
Jaja, hormon-helvetet her i huset fikk i det minste tømt oppvaskmaskinen og ryddet opp klærne sine. Det er i det minste en begynnelse slik at det avtroppende hormon-helvetet i det minste er noenlunde fornøyd.
Ja, for tenk at i dag er det 26. mai, og det snør! Store våte snøfiller som daler ned. Ikke mye som minner om mai du skjønne milde her. Kan virke som sommeren har vært, og høsten er på tur. Skal ikke se bort fra det, for mandag var det rundt 20 grader. Det var sommer’n sin det! Selvsagt var det en av dagene jeg frekventerte Færøyene i ullundertøy og boblejakke. Ja, da misset jeg sommer’n i år da?
Tro bare ikke at jeg er glad for det, for jeg fryser så mye at jeg vurderer å fyre opp i ovnen. Da er det kaldt da!
Jeg spekulerer hardt å bli klima-flyktning! Dra til varme vårdager med minst tosifrede varmegrader fremfor sludd og kaldt! Nå står nok en langhelg for tur, og varselet for de nærmeste dagene tyder ikke på noen bedring i været, så hva skal man finne på da? Jeg orker ikke gå ut å fryse! Da er jeg heller hjemme under ullpleddet. Hva jeg skal finne på, vet jeg ikke, men det finner jeg nok ut!
Jeg vurderer å begynne å pynte litt til jul, og kanskje bake litt julekaker. Det er tross alt vær til det!
Sur, grinete og ganske tverr, sitter jeg her på Gardemoen og venter på å komme meg på flyet. Jeg skulle etter planen være landet trygt på nord-norsk jord, men sånn ble det ikke. Ikke i hele tatt!
I København var det forsinkelser. Først 30 minutter, så 40… Etter en time kom vi oss i flyet, fortsatt hadde jeg håp om å rekke neste fly. Så kom beskjeden om at vi stod i kø for takeoff. Det ville ta 10-15 minutter. Ytterligere 30 minutter senere kom vi oss i luften, og jeg skjønte det kom til å bli et kappløp mot klokka for å rekke flyet til Bodø. Det hjalp ikke at jeg løp til bagasjebåndet. Baggasjen måtte liksom komme også. Jeg hadde 4 minutter til å skaffe en tag til bagasjen da jeg plukket kofferten opp på flyet fra Køben. Til alt overmål hadde jeg SAS til Oslo, og Norwegian visere. Jeg løp så jeg kjente blodsmaken i munnen og rakk det akkurat IKKE. Gjett hvem som ble jente-sur da?
Så i stede for å komme tidlig hjem, ble det like seint som vanlig. Dagens reisetid er ikke mindre enn 15 timer! I tillegg måtte jeg kjøpe ny billett! Jeg var padde-sur!
Jaja, så fikk jeg jobbet litt om ikke annet. Fint å utnytte tiden litt når det er den knappe ressursen, men nå vil jeg hjem!
Så gikk det som det måtte gå. Det ble for tett program, og for mange mennesker rundt meg. Jeg måtte ha litt alene-tid. De andre dro til Kallur, men jeg ble igjen alene og utforsket Klaksvik. Det var så godt å bare gå rundt å sanke inntrykk. Jeg var i domkirken, inne på et stengt museum og plaget de ansatte, på visning i et ølbryggeri hvor jeg ble tilbudt ølsmaking og måtte lyve å si jeg kjørte, fordi jeg syntes det ble litt flaut å komme inn på omvisning på et bryggeri, og innrømme at jeg ikke liker øl. Til slutt forsøkte jeg meg på shopping, men det var fryktelig dyrt overalt.
Klaksvik er som en liten småby i Norge. Litt søvnig og omtrent fritt for folk i gatene. Men du så koselig. Overalt hvor jeg kom ble jeg ønsket velkommen, og alle forstod hva jeg så når jeg snakket på norsk. De svarte på det de kaller «blandinavisk». I Klaksvik bor det ca. 5.900 mennesker, og de livnærer seg primært på fiskerinæring. Klaksvik har damelag i fotball, og disse har vunnet Champions League 14 år på rad! Jeg tror alle jentene her må ha fått fotball i dåpsgave, for tenk å ha et så bra lag når det er så få innbyggere! Til slutt endte jeg opp på en hyggelig kafé hvor jeg spiste den beste sjokoladekaken jeg noen gang har smakt!
Denne turen har gitt så mange inntrykk, og Færøyene er vanvittig mye mer enn jeg hadde trodd. Heldige meg som nå har vært her!
Nå er jeg ankommet Færøyene, men jeg sov under innflygningen, så jeg hadde ikke dannet meg et direkte bilde av øyene da vi landet. På tur til Tórshavn i buss, fikk jeg med meg litt. Det er grønne, snaue fjellsider. De ser nesten magiske ut. Utrolig vakkert. Også sauer!
På Færøyene bor det 55.300 mennesker, og mellom 70.000 og 80.000 sauer. Under lammingen, slik som nå, kan det være opptil 100.000 sau! Ganske sikker på at de på Færøyene sier at sauer er ålreite dyr! De små lammene er så søte at jeg godt kan tenke meg å putte et i håndveska på tur hjem. Et lite svart ett, som kan overta rollen som familiens sorte får..
Legger ved noen smakebiter fra dagen, i form av bilder. Jeg hevder at Færøyene er plassen de fleste ikke vet de må ha på sin bucket-list!
Akkurat nå er jeg på en plass i årshjulet mitt, som er preget av lite tid og masse å gjøre. Utfordringen min er at alle gjøremålene er like spennende og utfordrende, og jeg har lyst å gjøre alt på én gang! Da er det vanskelig å prioritere fornuftig. Hva skal komme først?Noen ting presser seg frem som mer fastlagt enn andre, men felles for mange av tingene på to do-lista, er at jeg har en deadline i slutten av mai, og slutten av mai nærmer deg med stormskritt.
I dag reiser jeg igjen ut på nye eventyr. Jeg skal til Færøyene på nettverks-tur. Jeg har aldri vært der, så jeg gleder meg veldig. Det er varslet om at det er kaldt der, så ullundertøy og ullgenser er pakket i kofferten.
Jeg sitter på flyplassen i Oslo, første etappe er unnagjort om ikke helt smertefritt.
For en gangs skyld hadde jeg god tid før flyet skulle gå. Planen var å ta buss til flyplassen, men så plinget det i telefonen, og det kom inn en melding om at jeg hadde time til å fikse bilen på verksted. I mogen! Da var det bare å improvisere, komme seg i bilen og begynne å bestille en taxi så jeg fikk kommet meg fra verkstedet til flyplassen. Alt ordner seg for snille jenter, og jeg leverte bilen og gikk for å vente på taxien som ikke kom! Kanskje jeg ikke har vært så snill likevel? Heldigvis ringte sjåføren å lurte på hvor jeg var. Jeg hadde glemt å si jeg var på verkstedet og ikke hos selve bilfirmaet. Passe små-irritert på meg selv, forklarte jeg hvor jeg var, og ba han komme dit. Da han kom forklarte han at jeg var på feil plass, og verkstedet jeg hadde nevnt ikke hadde det navnet jeg hadde oppgitt. Jeg pekte på skiltet oppe på veggen og sa at det var det navnet, og jeg hadde avtale med det firmaet. Nei, sa han og fortsatte å kverulere. Til slutt begynte jeg å le, og sa det gikk bra og det var min egen feil.
Jeg gikk for å få meg litt mat på flyplassen. Hangry gamle damer skal man være forsiktige med. Maska ble en anelse lang, da jeg skulle betale. Jeg hadde ikke noe visakort i kortmappa. Vesla lånte det da hun skulle betale noe på butikken i går, og hadde glemt å legge det tilbake. Heldigvis fungerte plan B! Mastercardet måtte til pers!
Etter det har turen forløpt greit, og det ligger an til noen fine dager med mange spennende opplevelser.
Siden jeg har god tid i dag, har jeg tatt alt i rolig tempo, men det var en ung dame som hadde alt annet enn god tid. Hun bare dyttet meg til side i sikkerhetskontrollen. «Seriøst?!» utbrøt jeg irritert. «Men jeg har det travelt!» repliserte hun. Klart jeg kan slippe frem noen som sliter med tiden, men kunne hun ikke bare ha spurt? Selvsagt ville jeg sagt ja. Det er når noen bare bøller seg frem jeg blir jentesur.
Det varte heldigvis ikke lenge.
Så nå sitter jeg her å koser meg. Jeg ser på alle menneskene rundt meg, og nyter et glass vin og litt oliven. Kan det bli bedre da?
