Reklame |

Det tar jammen meg på å være småbarns-mor. Spesielt til en liten valp som har masse energi og nysgjerrighet. Siste tiden har jeg jobbet hardt med å knytte bånd med den lille pelskula, men hun er ikke overvettes interessert i meg. Vesla, Snuppa og Lille Storebror er vesentlig mer poppis. Av og til må jeg smiske meg innpå henne, og da hender det jeg får kose litt.

 

At hun er en liten diva, hersker det ingen tvil om. Hun kaster hodet til siden i protest når hun er lei av meg, hun spreller med bena og jamrer som om hun ble mishandlet til tider. Det der er frøken med personlighet. Akkurat sånn som jeg elsker.

Heldigvis sover det lille hunde-barnet hele natten. Hun ligger i kurven sin rett nedenfor senga mi, totalt utslått. Jeg er likevel usikker på om hun faktisk sover, eller om hun bare ligger på lading, og gjør klar til nye pøbelstreker.

I går prøvde hun å gi storebror-Monty en liten piercing i øret. Han gikk stille og rolig forbi det lille pels-trollet som uten forvarsel tok et skikkelig tak i øret på broren og hogg til. Monty satte i et hvin som lød herfra til evigheten, og prøvde å riste av seg den lille blodigla, men ikke pokker! Hun ga ikke slipp på byttet sitt. Pels-trollet satte sin ære i å gjøre hunde-broren til en kul kis med hull i øret, uansett om han ikke var interessert i hele tatt. Tennene til den lille argsinte er små og sylskarpe. Jeg skjønner godt at Monty ble hysterisk. Heldigvis kom Snuppa elsklingen til unnsetning før skaden var total. Pels-trollet så overhodet ikke beskjemmet ut,  men heller meget selvtilfreds der hun satt pent å så på broren.

Siden hun ennå er så liten, kan hun ikke være hjemme alene når jeg er på jobb. Faktisk er jeg usikker på om det egentlig er for hennes del, eller for Montys, at de to ikke er sammen på dagtid. Skal de være alene hjemme ser vel han ut som en tesil når hun er ferdig med han. Valper skal uansett ikke være alene før de er minst 4 måneder, derfor er hun med meg på kontoret. Mens vi er her, er hun den søteste valpen som finnes. Hun er rolig og tilsynelatende harmonisk. Hvis hun ikke sover, ligger hun under pulten min og gnager på et tyggebein. Det er ikke mye som tyder på at hun er en liten pøbel så snart hun kommer innenfor hjemmets fire vegger. Alle går forbi og sukker henført når de ser på henne, men de skulle bare visst…

I dag skal jeg trene litt innkalling med henne, for selv om hun er liten og søt og går i kategorien “veske-hund”, vil jeg vite at jeg kan være så trygg på henne som man kan på en hund, når hun er ute med meg. I tillegg skal jeg bruke nettet til å finne ut hva man kan gjøre for at Daisy skal bli snillere med hunde-broren sin.

 

La hodene rulle!

Når dramatiske nyheter når ørene våre, og kommer fra “pålitelige” kilder lar vi oss lett opprøre og engasjere. Vi er uten videre villig til å la øksen falle og hodene rulle. Vi tar det vi hører for god fisk og glemmer helt å tenke kritisk, og stille kritiske spørsmål. Ofte skyter vi regelrett fra hofta. Finner vi ut etterpå, at det hele var nyheter videreformidlet på sviktende forutsetninger, trekker vi på skuldrene og tar død på budbringeren. Vi er i så fall ikke skyld i at situasjonen ble noe opp-hauset! Ja, eller er vi helt uskyldige? Eller er vi bare de som bare ble forledet i ond hensikt?

Jeg finner det mer og mer vanskelig å ta avgjørelser på direkten. Det som synes åpenbart ved første øyekast, viser seg ofte noe helt annet når alt kommer til stykke. Et fragment av en samtale blir ofte tatt ut av konteksten og så har det hele fått en helt annen mening. Gjengivelse på tekst, av en muntlig samtale, gir en helt annen mening fordi man ikke får frem nyansene på hvordan ting blir sagt. Humor og sarkasme er av og til vanskelig å skjønne når man er tilstede i samtalen, og gjengitt i tekst, kommer det kanskje ikke frem i hele tatt.

Jeg er kommet til det punktet der jeg ofte har behov for å stille kontroll-spørsmål på ting jeg blir fortalt. Har jeg faktisk forstått det budskapet noen forsøker å formidle meg? Det er spesielt viktig hvis noen forteller noe som opprører meg, eller provoserer meg. Min hjerne prosesserer informasjonen ut fra den sinnsstemningen jeg er i, og ikke den som budbringeren er i. Noen ganger er det da sånn at det som egentlig ikke er noe jeg burde gi oppmerksomhet, utvikler seg til å bli en energityv. Av og til blir jeg jo forbannet også, og er klar til å la hodene rulle, men jeg vet at det ikke er spesielt lurt å respondere umiddelbart.

Min kjære venninne bruker å si at jeg er treg i oppfattelsen, og reagerer lenge etter andre, på ting som er opprørende. Det er ikke så rart. Jeg er en sånn person som liker å vurdere og revurdere, før jeg konkluderer. Jeg liker å være sikker på at jeg faktisk vil la hodene rulle, før jeg drar noen til skafottet. For enn så forbannet jeg kan bli, er det enda verre å be om unnskyldning fordi man tar død på noen, uten å ha fått med seg hele bildet, for det avslører bare at jeg ikke evner å tenke selv, men lar meg styre av impulser.

“Your worst enemy cannot harm you as much as your unguarded thoughts”

The Buddha.

 

Akkurat nå er livet veldig intenst på mange måter. Det er ikke negativt intenst, tvert imot. Det er godt når det er sånn. Da er det deilig å kjenne at man har litt puls, og at livet krever litt av en.

På jobb er det masse jobbing og godt driv. Jeg har fått varig yrkesskade og liker årsoppgjør, og spesielt det å ta de siste kontrollene som viser at jeg har hatt full kontroll. Vi er godt i rute, men vi står på for å holde oss fremst i skoene.

Hjemme er det også ganske intenst. To skjønne pels-troll som er utrolig herlige, men overhode ikke rolig og avbalanserte. Jeg har omdøpt Daisy til «Den lille argsinte», for hun er jo tidvis rasende på Monty. Han derimot, han gir vel blanke blaffen i henne, og løper unna når hun angriper. For han er det bare lek. Det blir mye styr med valp, men utrolig koselig likevel.

Privat er også livet litt intenst. Det foregår masse spennende, og det gir rom for å kjenne at livet ikke er ferdig-levd, men skal leves hver eneste dag. Mange av de valgene man tar, kan på finurlige vis påvirke fremtiden. Derfor må jeg tenke meg nøye om, før jeg bestemmer meg for hva jeg gjør. Liksom du står foran tre dører, og skal velge én, og vite at det som er bak de andre to er noe du aldri vil få når du først har valgt den ene. Jeg føler det nesten som jeg er grådig på livet, og vil ha alt, og siden jeg ikke kan gå det, velger jeg ingen.

Livet dere, livet er fint! Det er intenst, det skjer mye, det skjer fort, men det er faktisk livet! Det er om å gjøre å leve det, ikke bare eksistere.

Jeg er hot!

Jeg kjenner det på hele meg. Hot! Hot! Hot! Tro bare ikke at vi snakker om sexy-hot, for det er så langt unna som overhode mulig. Jeg er varm, svett, rødsprengt, heit, eksplosiv og gammel! Nå har åpenbart best før datoen utløpt, og eneste som kan berge meg, er handelsstandens utsagn om best før, men god etter, ellers er det null håp igjen.

Altså er straks denne kroppen nedlagt produksjonslokale og daglig drift vil være under avvikling. Som de fleste gamle driftsledere som har levd livet i en og samme bedrift, har jeg motsatt meg endringene og forsøkt å opprette mulighetene for videre drift, men nå er det jamt slutt.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med lokalene nå? Det er absolutt muligheter for en innovasjon, og gjøre det om til en forlystelses park, men først må det tilrettelegging til. Jeg lurer på om jeg kan søke Innovasjon Norge om midler til det?

I avviklings-prosessen har det oppstått en feil på kjøleanlegget, og derfor et temperaturen høyere enn vanlig. Metrologisk institutt opererer med faktisk temperatur og følt temperatur, og det tror jeg passer her også. For det kjennes fryktelig varmt ut, uten at termometeret viser spesielle forandringer fra det normale.

Resultatet er at jeg er hot! Ufattelig hot! Så hot at det er befriende å lufte bikkjene i singlet, tross vinterstormen som herjer villmann her. Jeg, som mange før meg, har søkt trøst i piller, for denne virkeligheten må jeg bare rømme fra. Dette takler jeg ikke. Her måtte jeg på apoteket for å tak i hjelpemidlet.

Bak disken stod en ung kjekk mann, som ikke snakket helt flytende norsk, men jeg mumlet da frem hva jeg var ute etter. Effektivt fant han frem boksen jeg trengte, og jeg kjente at frelsen var nær.

Jeg lurte på om disse pillene fungerte bra. Det er svært viktig for Heite-Heidi å få det beste som er å finne på markedet. Ung gutten så på pillene og så på meg, og sa alvorlig: «Nei, det vet æ ikke.  Æ har ikke prøvd de enda!»

Jeg er enda lei meg for reaksjonen min, men da gikk det helt galt. Jeg lo og lo og lo! Stakkars gutt! Rødmende og flau prøvde han å bortforklare, men det endte med at jeg lo enda mer. Jeg lo så jeg trodde jeg kom til å tisse på meg. Etter å ha betalt, tok jeg urtepillene med meg og gikk. Det tror jeg stakkaren bak kassen var glad for.

Jeg er enda hot! Veldig hot, og fortsatt ikke på noen sexy måte. Urtene skal få en sjanse, men funker de ikke snart, går turen til doktoren, for dette gidder jeg ikke.

Hot uten å være sexy, det er bortkastet, men sånn er det visst for tida!

I dag fikk Vesla en låsning i nakken da hun var å trente. De har treningshelg, og hun hadde mange timers trening foran seg. Nakken var helt låst, og hodet var helt på skakke. Hun hadde utrolig vondt, og ville så gjerne trene mer. Det var ei veldig fortvilt jente som ringte hjem. Jeg forsøkte å finne en kiropraktor eller en fysio, men siden det var lørdag var alle stengt.

Jeg forsøkte til og med å høre om kanskje legevakten visste om noen som kunne ta i mot noen akutt, men det gjorde de ikke. Hun jeg snakket med sa at de gjerne skulle hatt en kiropraktor som hadde vakt, for de kunne lite gjøre med slike skader, og det er tross alt ganske fort å få behandlet slikt, kontra å gå med smerter hele helgen. De kunne hjelpe med smertelindring, men da var det null mer dans denne helga. Beste tipset jeg fikk, var å kontakte noen privat om jeg kjente noen. Jeg var litt nedslått etter telefonsamtalen.

Da kom jeg på at Bestisen har en behandler som han lovpriser, så jeg ringte Bestisen og lurte på om han kunne sjekke muligheten for å få hjelp.  Noen minutter etter hadde vi fått avtale om å møte behandleren hans.

Jeg hentet Vesla i hallen, og vi dro på klinikken. Der møtte vi en super mann som avbrøt helga si for å hjelpe jenta. Han bekreftet at hun hadde fått en solid låsning i nakken mens han undersøkte henne. Litt etter litt fikk han hodet hennes rett igjen. Hun syntes nok det var litt vondt, men det var nok mer fordi alt var låst enn av behandlingen. Han trykket og klemte på muskulaturen. Til slutt var han høvelig fornøyd, og jenta hadde fått nakken og hodet i rett stilling.
Han anbefalte henne ikke mer dansing i helga, men skjønte at hun nok kom til å danse uansett, så derfor sa han at om låsningen kom tilbake i morgen, var det bare å ringe, så skulle han hjelpe henne på nytt.

Slike mennesker! Slike mennesker gir meg troen på mennesker igjen. Det å slippe alt han har i hendene for å hjelpe jenta. Han forstod at for en 13 åring er det viktigere å få danse enn å ta vare på helsa, og fremfor å irettesette henne, ga han henne veiledning på hvordan hun skulle forberede morgendagens trening.

Hele ettermiddagen og kvelden har hun gått smurt på lindrende kremer og fått på varmepute. Det viktigste i hennes verden er å bli klar til å danse igjen i morgen, og for det er hun villig til å ligge på lading en kveld.

I dag blir prinsesse Ingrid Aleksandra 18 år, og det har vært gjenstand for stor oppmerksomhet fra mediene. Jeg skal ikke påstå at det opptar meg nevneverdig, men sender henne en hyggelig tanke om ikke annet. Tenk hun blir 18 år og det er et stort ansvar som hviler på hennes skuldre. Så langt tyder alt på at hun følger familiens fotspor og blir en ypperlig ambassadør for landet vårt.

Selv om det ikke opptar meg, så opptar det Lille Storebror at prinsessen har bursdag. Det må feires. Lille Storebror jobber nemlig i barnehage, og der skal det være prinsesse-fest til ære for jubilanten. Barna har laget krone, og alle skal få være prinsesser. Det er tross alt ikke hver dag vi har en ekte prinsesse som blir myndig.

Flotte, herlige, tøffe Lille Storebror tok kaka i dag da han skulle dra. Jeg tror ikke et sekund han noen sinne har tvilt på seg selv eller sin «mandighet», særlig ikke da han kom lettere stresset og lurte på om jeg hadde en kjole han kunne låne? Jeg var akkurat våknet, og hadde knapt fått søvnen ut av øynene. Hva pokker skulle skulle han med en av kjolene mine?

Det var sånn at siden det skulle være prinsesse-fest i barnehagen, ville Lille Storebror også være prinsesse. Han vil vise ungene i barnehagen at de kan være hva de vil, også prinsesse, uavhengig av kjønn. Jeg var lettere forvirret, men gikk og lette blant tøyet mitt. Jeg fant en stretch-kjole og overleverte den til håpefulle. Den var ikke akkurat “prinsesse-kjole” men den fikk duge. Kjole er kjole. Han skal være glad jeg ikke fant frem en sykepleierkjole eller kjolen fra oktoberfesten..

Prinsessa mi dro på jobb, med kjolen i sekken, og igjen satt en mamma lettere lattermild og så for seg voksne karen med hårete legger, hvit kjole og krone på hodet. Jeg vil tro han er et syn for guder, men at barna vil synes det er moro, ja det tror jeg.

Singel mamma og romantikk

Når man er singel mamma er det ikke romantikk dagligvare, og når man har vært singel en stund, husker man nesten ikke lengre hva romantikk egentlig er. Ja, hva var nå det igjen? Det er sånn at man nesten må google i håp om å huske.

Ordboka gir følgende definisjon: følelse, stemning, aktivitet preget av kjærlighet, erotikk e.l.

Egentlig har jeg vel i utgangspunktet aldri vært den helt store romantikeren. Det har liksom ikke vært tid til det med fem barn på rappen og full jobb, særlig ikke mens arvingene var små. Ikke for det, Vesla er jo ennå bare tenåring.

Etter at jeg ble singel ble jo romantikk direkte mangelvare, men kan man savne det man egentlig aldri har hatt, eller savner man bare idéen om det?

Jeg har alltid vært typisk bokorm, og har lest min skjerv av husmorporno i yngre dager, typ kvinne som må gifte seg med en hertug, men egentlig er tiltrukket av en prins med svulmende muskler og erigert penis. Kanskje døde romantikken for meg der? Det var liksom så urealistisk at selv jeg skjønte at dette neppe var det livet hadde å tilby. Ikke var det særlig attraktivt med den type romantikk, og man kan med sikkerhet si at min kjennskap til romantikk var begrenset da jeg gikk inn i voksen livet.

Nå har jo jeg vært voksen en stund, og jeg vet jo hva jeg synes er romantisk. Glem helten med skinnende rustning på hvit hest. Glem blomster og svulstige kjærlighetserklæringer. Jeg trenger ingen som skal komme å redde meg, eller være min store beskytter. Jeg trenger ingen eksotiske reiser eller fancy biler.

Romantikk for meg, er når jeg blir vekket midt på natta for å se på en vakker stjernehimmel. Å tulle seg sammen inn i ei dyne og liste seg ut for å se på himmelen. Eller bare å sitte stille sammen og se på solnedgangen. Romantikk for meg er en varm kopp med nykokt kaffe, og et varsomt stryk over kinnet. Romantikk er å gå hånd i hånd når man er ute sammen. Romantikk er den gode følelsen av å være trygg på at man er to sammen om å oppleve alle de fine tingene som hverdagen serverer.

Romantikk er de små tingene som vi så lett tar for gitt. De tingene kanskje ingen andre skjønner gleden ved enn bare de to. Nærheten. Romantikk er evnen til å se hverandre i det samme lyset, som da man møttes. Det er romantikk.

Jeg slutter aldri å la meg forundre over naturens egen måte å lage de vakreste kunstinstallasjoner. Tenk så vakkert et lite snøfnugg kan være, og når man ser de små fnuggene mot votten, så er ingen av de like. Små lette fnugg som bare ligger der å glitrer mot deg som små diamanter. Det er til å drømme seg bort.
Også isrosene. De vakre isrosene man nesten ikke ser lengre, fordi husene er blitt bedre. Da jeg var liten elsket jeg å se på vinduene med isrosene.

 

I dag lot jeg meg igjen imponere. Litt snø mot ruten, og jeg fikk en ny utsikt. Det er som om naturen har brukt litt snø, og laget et kaleidoskop, eller en liten ramme not verden. Hver gang jeg drar fra gardinene er det som kaleidoskopet er vridd, og noe nytt kommer til syne. Deilig å våkne i god tid, og ha tiden til å bare ligge sånn og filosofere over alt det forunderlige som finnes.

Over og ut

“Fem unger altså? Det er MANGE!”

Når man er singel mamma er det to kriterier som må være oppfylt for å få lov å kalle deg nettopp singel mamma. Du må være singel, og du må være mamma. Jeg er singel OG jeg er mamma. Mamma til mange barn. Hele fem stykker. De er helt unike hver og en av dem, og alle spiller sin rolle i helheten. Det gir meg definitivt retten til å kalle meg singel mamma.

Singel mamma utfordrer jo av og til singel tilværelsen, og frekventerer sporadisk Tinder. Siden landet har vært helt stengt ned i perioder, så har det å møte noen på normal-metoden vært utelukket. Ja, bortsett fra at Bent Høie i september åpnet for muligheten for one night stand igjen. Singel mamma valgte å ikke benytte seg av det tilbudet da det virket litt rart med tanken på å ha bedre beskyttelse mot covid-19 enn mot kjønnssykdommer. Det er liksom ikke helt min greie å ta med noe garderobe-oppsop fra byen. Det får noen andre ta seg av. Uansett så varte det bare en kort periode før det ble stengt ned igjen.

Som singel mamma vil jeg altså først og fremst flørte. Kunsten å flørte er ganske utdatert hos meg, men jeg forsøker etter beste evne. Mulig det har en sammenheng med HVOR jeg prøver meg på en flørt. Jeg er sporadisk innom Tinder. Det har ikke vært noen ubetinget suksess. Først skal det matches, så må jo noen sende melding først, og det har jeg et noe “laid back” forhold til. Noen freidige menn har skjønt det, og når de sender melding, svarer jeg høflig tilbake. Jeg melder altså ikke først. Siden man bare kan chatte på tinder, er det mange som heller vil over på snap eller messenger. Det er liksom så man vet hva som kommer. Fra flørt til sexforum på null tid i de fleste tilfellene, og så ryker de..

Bare å få de bort med en gang.

De som overlever, spør jo noen ganger om jeg faktisk er singel, og da begynner alltid jeg å spekulere om dette er en mann som selv har svin på skogen. De får bekreftet at min sivilstatus ikke har endret seg i takt med at vi byttet plattform, men varsellampene er tent. Hvorfor er man på en dating-side hvis man ikke er singel liksom? Jeg blir enormt skeptisk, og da ryker de..

Det er sjelden noen som kommer seg så mye lengre enn det, men en og annen lovende sjel finnes, og de kan jeg chatte videre med. Det er jo naturlig å være nysgjerrig på familierelasjonene, og da kommer spørsmålet om hvor mange barn jeg har, og jeg svarer fem. Noen tror jeg tuller, noen tror jeg er passe smågal. Noen tror jeg har levd i sekt, eller har levd på NAV med å få masse barn. I hele tatt ganske guffent av og til, og da orker jeg ikke chatte mer. Men noen kjekke menn gjør dog miner til slett spill, og sier ikke så mye annet enn at det er veldig mange barn, og mye ansvar. Og etter det ryker jeg..

 

Da jeg var liten brukte vi jentene og sitte i romjulen og skrive takkebrev til de vi hadde fått julegaver fra. Det var en selvfølge hos oss. Dessverre er det en tradisjon jeg ikke har klart å ta med meg til mine barn, og det angrer jeg på nå. Tenk så koselig det hadde vært å ta frem brev som er over tjue år, og lese hva barna tenkte akkurat der og da. Selvsagt betyr ikke det at de ikke takker for gavene, men nå går det på telefon, SMS eller messenger.

Dette er mitt takkebrev for i år. Jeg skal takke så pent jeg bare kan, for jeg fikk nemlig en adventsgave. Hos Bunny Trash vant jeg juleflax, og det var faktisk utrolig hyggelig. Da jeg fant brevet i posten, ventet jeg med å åpne til Vesla og Snuppa var hjemme, så leste vi kortet sammen. Det var faktisk utrolig fint å sitte å snakke med jentene om en fin gest som ga oss alle tre en glede i hverdagen. Snuppa var skrape-mester, og kunne proklamere at vi dessverre ikke vant noen million denne gang, og men fortsatt måtte gå på jobb og tjene til livets opphold enda en stund.

Tusen takk Bunny Trash for flaxloddet, men også den koselige hilsenen som fulgte med.