Påsketur

Endelig er påska offisielt startet, og hele gjengen dro på påsketur. Hos oss må alle bli med på tur uansett vær og vind. Vi var 12 stykker som forlot hytta etter å ha løst påskelabyrinten mens vi spiste frokost ute i godværet. Undertegnede prøvde å sitte ute i shorts, men nord for polarsirkelen var det noe overmodig.

I dag gikk turen til Den Gløymde Stad i Meløy.

Været var ikke det aller beste, men store og små koste seg likevel. Vi grillet pølser og drakk kakao. Litt marshmallow ble det også.

Vesla skulle klatre i tre, og ble årets påskekylling. Storesøster hadde til og med laget premie!

Vesla storkoste seg, og var ikke redd for å få et hardt og tøft møte med moder jord.

 

Vesla tar påskeferie

Endelig hadde vi en rolig søndag hjemme. Vesla og jeg.

Det er ikke så ofte vi får disse rolige dagene sammen der vi sitter å gjør ingenting lengre. Vesla begynner å bli større og her mer utferdstrang enn tidligere. Har nesten alltid avtale med venner om å møtes eller om overnatting. Da skal det være full rock n’ roll hele dagen.

Men ikke i går.

Vi koste oss med brus og peanøtter, så film og hadde hudpleiesalong i stua. Jeg tok på en peel-off maske og hun fikk en fuktighetsmaske. Da min peel-off skulle rives av måtte hun selvfølgelig få gjøre det. Det var i følge henne DISGUSTING! Jeg la på noe fuktighetskrem og stasj, og så kom det tørt fra min eminente sidemann. “Du trur vel ikke det dær funka? Du blir gammel uansett!”

Så var det fotpleie. Det er jo bare så deilig uansett om det ikke hjelper, for velvære-følelsen må aldri undervurderes. Så fikk jeg pedikyr! Vesla fikset og ordnet mens mor lå halv-svimt i sofaen. Det er jo så godt!

Klokka 23.00 fant vi ut at det var kveld. Da tuslet mor og datter til sengs. Blid og fornøyd. Mor så like gammel ut som tidligere, men med tånegler som glitret slik at de kunne konkurrert ut et hvilket som helst kostyme fra et show i Las Vegas, Vesla med hud så myk som på et lite barn, i følge henne selv.

Siden mor skulle på jobb i dag ble alarmen satt som vanlig, og Vesla bare så skrått på meg mens hun gjespet og sa: “Ikke vækk mæ i mårra da, æ har påskeferie!”

I dag kommer storesøster hjem på påskeferie, det gleder vi oss til alle sammen. Kanskje mamma’n aller mest..

 

En rolig søndag…

Jeg er lettere lattermild her.

Det som var en for meg viktig sak å sette fokus på, druknet i diskusjonen om headerbilet på bloggen. Budskapet ble knapt viet oppmerksomhet, men endte opp med beskjed om at min blogg ville blitt slaktet av øvrigheten, som omtrent burde få den fremlagt, og jeg er åpenbart ikke i stand til å ivareta min datters integritet.

Jeg følte meg nesten som litt som Fru Johnsen foran tilsynet for høy moral. Nå har jeg og Fru Johnsen det til felles at vi ikke er så veldig redd for å gi svar på tiltale, og vi tar begge tillfart i aftensangen og gir oss blanke i når det kommer til slike utsagn. Vi ser an avsender..

Jeg har ingen problemer med at min rolle som forelder skal bli gått etter i sømmene. Jeg er fullt ut istand til å stå opp for meg selv, og det til tross for jeg vet at jeg stiller meg lagelig til hugg for allmennheten.

PS! Legger diskusjonen død for nå, og skal bruke tiden min på å hvordan man kan jobbe for å skape bedre holdninger enn de som utvikler seg i samfunnet i dag . Gode innspill mottas med takk 🙂

 

Endring av header

Jeg har valgt å endre headerbildet av Vesla for ettertid. Ikke fordi jeg tenker at hun eksponeres for mye, men fordi jeg ikke vil at bilde av henne skal komme opp når jeg blogger om andre ting enn livet med henne.

Jeg hevder at det er helt innaforr med bilde i forhold til å fortelle om hennes gjøren og laden, men kjenner at det er helt feil på andre områder.

Så da får dere heller se et vakkert bilde av utsikten fra balkongen min ❤️

Det blåser på bastionene.. særlig når bygdedyret i høyeste grad er levende

I går ble en noe stressende dag for yours truly.

Jeg brukte masse tid i forkant, på innlegget som ble lagt ut. Leste det om og om igjen, vurderte om dette ble rett eller galt. Vurderte hvem som ville bli støtt av det, og om jeg hadde god nok ryggdekning for det jeg skrev. Innlegget kan leses i sin helhet her.

De som jobbet videre med saken fra skolens side, har vært intet mindre enn profesjonell. De har vært opptatt av at min datter og de øvrige impliserte ble ivaretatt og fikk mulighet til å forklare/forsvare det som har hendt. Ingen skal til galgen, og vi har ryddet opp i denne saken sånn at alle kan gå videre. Så håper og tror jeg at vi vet what not to do again. Guttene var fryktelig lei seg og har gjort bot for sine utsagn, det står det respekt av. De gjorde en feil, men har rettet det opp. Som Vesla sa, hun var hverken redd eller utrygg, men hun syns de var ekle.

Jeg som mamma og som kvinne, reagerer derimot på at vi tillater og aksepterer holdninger som sniker seg inn i hverdagen vår på generell basis. Er det slik vi vil at våre sønner skal behandle jenter og kvinner rundt seg?

Jeg har to sønner over 20, og har messet til de at de alltid må respektere jenter. At nei betyr nei, tja betyr nei. Nja betyr nei, og at det eneste som betyr ja er JA! Men hva har jeg gjort med deres kommunikasjonsform mot jenter? Hvor mange ganger har jeg ikke kjeftet fordi jeg ikke synes det er ok med uttalelser som at hun er ei fitte eller ei jævla bitch? Da guttene var yngre fikk de sanksjoner for sånt snakk, men det var jo bare når jeg overhørte det. Hva med alt de sa til jentene når jeg ikke hørte de? Jeg tenker at de er blitt mer sofistikert i sine uttalelser og samtidig mer direkte. Nå blir det mer som hun er jo direkte tåpelig, eller er skikkelig idiot.

Likevel hadde vi en periode der seksuelt ladet ord var en omtaleform om jenter. Det gikk over.. Hvor hentet de det fra da? Hvem var rollemodellene som ga de innspill på at dette var en ok tiltaleform? Har jeg vært med på å normalisere det? Hvor skal man begynne å jobbe forebyggende med slikt? Hvem kan man få rådgivning hos? Hva er rett og galt? Hvis vi skal si noe til allmennheten om at dette finner vi oss ikke i, hvor er det da best å starte å rope det ut?

Jeg ender stadig opp med min nemesis, gaming på internett og internett generelt. Jeg tror at det er et så lite regulert samfunn at det meste av den uønskede adferden får utvikle seg der, og når den blir synlig i samfunnet forøvrig er det alt så forankret i enkelte grupper at man ikke lengre kan tenke forebyggende, men innse at det alt er en reell problemstilling. Holdningene har alt fått satt seg, og vi som skal være rollemodeller er så bakpå at vi knapt skjønner hva som skjer. Så hvem kan og bør ha kontroll på dette?

Men tilbake til i går. Da innlegget ble skrevet, var det fordi vi som er voksne kvinner må reise oss opp på bastionen og fortelle at dette finner vi oss ikke i. Vi driter i hvem som har implementert holdningen i samfunnet, men vi vil ha det bort! Vi utgjør 50% av verdens befolkning, og nekter at vårt kjønn og seksualitet skal være et argument eller en form for hersketeknikk! #Metoo kampanjen ble dessverre så utvannet at den mistet noe av kraften i seg, men vi trenger fortsatt en kampanje! Vi må gjøre noe!

Jeg ønsket å spre budskapet, og ba en venninne dele dette på en lokal FB side. For å starte i nærmiljøet og rope ut at dette kan vi ikke lengre akseptere. Våre døtre skal ikke vokse opp med at dette er en naturlig måte å bli tiltalt på. Jeg vil at vi skal gjør noe, og at vi skal gjøre dette sammen, stå sammen og være en felles front mot slik adferd. Brøle ut fra bastionen at DET DER ER IKKE GREIT!

Dette ble fjernet av administrator fordi han mente jeg eksponerte min datter. Argumentet var at jenta kunne kjennes igjen via bilder på bloggen, og det var hans plikt å beskytte henne mot meg. (vel og merke mine ord!) Han mente at budskapet var viktig men ikke kommunikasjonsformen. Det er ikke ok med en blogg der et barn blir eksponert på de sidene. Jeg kaller slikt overformynderi eller god gammeldags sensur. Men alle har rett på egne meninger og det respekterer jeg fullt ut, selv om den jeg argumenterte med ikke evnet å respektere mine. Så da får jeg et behov for å forsvare litt, og selv om jeg vet jeg går i skyttergropa skal jeg forsøke å ikke skyte fra hoftene.

Denne bloggen handler om meg og min datter. Den handler om en usminket hverdag for meg og mini-me. Mine andre barn er voksne, og jeg krangler ikke lengre med de om klær, sminke, matvaner, rydding og lekser. De er voksne, og er gode trygge fantastiske voksne. Det er ikke Vesla. Vesla er et fantastisk lite menneske som stadig vekk får meg til å bli forundret over verden. Hennes betraktninger får meg stadig vekk til å sitte å tenke gjennom ting på nytt. Jeg elsker å fortelle om henne. Jeg elsker henne. Hun kan få meg så forbannet og irritert, så stolt, så forundret, så glad, så sliten! Denne bloggen er ikke skrevet for å gi et bilde av en idyllisk familie som har en fasade som aldri slår sprekker. Klart det er mange som synes det er urettferdig mot Vesla at jeg skriver om at hun er sur og lei, og som synes jeg skal formidle andre sider av livet vårt. Det kunne jeg jo gjort. Men det gir jo ikke et usminket bilde av livet. Jeg orker ikke tilgjorte historier om en lykkelig familie som holder skittentøyvasken innad husets fire vegger, selv om omverdenen vet at det finnes mange flere falsetter av livet. Vi er ikke lykkelige 24/7, gjør ikke alltid de rette valgene, vi tar lettvint løsninger.. Vi er mennesker.

Jeg har full forståelse for at ikke alle vil være enige med meg, men ganske mange finner det også befriende at noen tørr å kalle en spade for en spade. Vise livet som det faktisk er. Du finner ikke dagens outfit eller sunne middagsoppskrifter, ny-shinet hus eller treningstips her. Du finner livet. Livet mitt og til Vesla. Du finner det sånn som det er. Men jeg kommer ALDRI til å dele min fantastiske datters innerste tanker her. De hemmelige samtalene vi har. Jeg ville ALDRI fortalt om de små samtalene som gjør henne sårbar. De tingene er våre. Det er våre hjertehemmeligheter. De tingene vi snakker om på sengekanten, eller når hun kryper inn i armkroken min. Det er diamantene jeg ALDRI vil dele med noen. De vakreste øyeblikkene som mamma. De er bare mine..

Vesla er sterk, sta og stolt! Hun har i alder av 10 år meningers mot. JEG har gitt henne dette. JEG har bidratt til at dette lille fantastiske mennesket orienterer seg frem i en verden som blir mer og mer uoversiktlig for henne dess mer hun ser av den. JEG har bidratt til at hun er vitebegjærlig og nysgjerrig. JEG vil formidle at denne lille personen opplever ting på godt og vondt, men også hvordan hun møter utfordringer. Fordi hun gjør med så ufattelig stolt. JEG ER STOLT AV Å VÆRE MAMMA’N TIL VESLA!

Ja jeg eksponerer deler av henne. Dere får se noen falsetter av henne og hennes liv, men det er bare fordi hun er så viktig i mitt liv og fordi jeg elsker henne mer enn livet selv, slik jeg gjør med alle mine barn.

Jeg har et budskap med denne bloggen, og det er at vi som har barn, møter på utfordringer mens vi prøver å gi de vi elsker mest, den beste starten i livet. Av og til snubler barna og gjør feil, men det er greit! De lærer av det!  Av og til snubler vi som foreldre, og det er også greit! Vi lærer også!

Livet går videre, og om du snubler syv ganger så reiser du deg opp åtte…

Bodø by og universell utforming- Har dere glemt noe???

I helga var vi et gjeng som bestemte oss for å dra ut på byen.

Samlet er vi et herlig gjeng, og trivselsfaktoren var stor. Siden vi bor litt ute på landet (ca 20 km fra sentrum) er vi avhengige av buss/taxi eller privat transport. En av oss har et handikap som  som gjør at han ikke kan gå så mye. Derfor bruker han rullestol når han er i daglig virke, men når vi drar ut sørger vi for at han kan sitte slik at vi kommer oss dit vi vil, men derfor måtte vi ha privattransport ut. Taxi ville kostet oss en anstendig sum.. Han fikk derfor niesen til å kjøre oss ut, så fikk det heller bli taxi hjem.

Første utfordringen var når niesen hans skulle slippe oss av. For at han skulle slippe forhøyningen opp til fortauet, kjørte hun opp på kanten av det. Da kom selvsagt politiet, for det er jo ikke lov. Han forklarte da at det var for at han skulle komme seg inn på enklest måte. Det skjønte de jo, men de må jo sørge for at alle følger lover og regler. Heldigvis valgte de å utvise skjønn, og vi fikk ikke bot.

På utestedene var det NULL problem å få sitteplass. Alle ga velvillig fra seg en stol når vi spurte. Det syns jeg er fint, for det betyr jo at de fleste viser hensyn til andre, også etter ei øl eller flere. Så alt i alt hadde vi en flott kveld. Men selvsagt måtte vi ha natt-mat, og gikk rett over gata for å få noe å spise. Igjen var det upåklagelig service. Så vi spiste og koste oss mens vi satt og så på det som hendte utenfor vinduet.

Omsider var vi klar til til å dra hjem, og siden vår eminente venn ikke er så mobil av seg, var ikke buss et alternativ. Altså måtte vi få tak i en taxi. Når man har et menneske som er bevegelseshemmet, regnet jo jeg med at det å få en taxi til å komme dit vi var, var uproblematisk, selv om vi var i en stopp-fri sone av byen. Jeg tenkte at de da kunne utvise skjønn når det ikke var mulig for han å gå. Så vi ringte å ba om å bli prioritert på henting, men det var ikke mulig. Det hadde taxisentralen ikke hørt om, og det medførte en lengre diskusjon på telefonen. Kunne han ikke bare gå å stille seg i taxikøen som alle andre? Etter å ha truet med lensmann og prest, la de omsider inn en bestilling på bil til oss der vi var. Ganske kjapt kom det en bekreftelse på at bestillingen var mottatt av en taxi, og den var på tur. Og vi ventet og ventet og ventet… Heldigvis lå mobilnummeret til taxien i tekstmeldingen, så vi purret opp. Nei, sa sjåføren. Der kunne han ikke hente oss. Vi måtte gå til taxisentralen. På nytt måtte vi argumenter på hvorfor vi ikke kunne det, men han ga seg ikke. Han måtte følge reglene.

Jeg synes det er kjempebra at man følger reglene, men etterlyser evnen til å utvise skjønn.

Tilslutt avviste han turen og vi måtte bestille ny tur. Denne gangen kom bilen og vi fikk en flott sjåfør som stoppet selv om han ikke skulle det. Vi fikk inn alle som skulle avgårde, og da kom politiet. Det var jo ikke lov å stoppe i den sonen, og sjåføren fikk da tilsnakk. Han forklarte hvorfor han hadde stoppet, og vi fikk kjøre uten bot også denne gangen.

Vi hadde en fantastisk artig kveld, men dette er jo ikke første gangen vi er ute, og det er samme sirkuset hver gang. Det er ikke at jeg ikke skjønner at vi må ha regler, men vi jobber for å få et samfunn med universell utforming slik at alle kan delta på det som skjer ut fra sine gitte forutsetninger. Da er det helt fantastisk at lokale transportregler skal være satt på en slik måte at de virker ekskluderende. I tillegg er det helt forkastelig at det ikke skal være subsidiert alternativ transport for de som er ekskludert fra å benytte offentlig transport. Prislappen på hjemturen endte opp på 1500 kr og da sier det seg selv at det ikke blir ofte det er rom for å dra på byen.. Men det er vel utopi å håpe på noe slikt. Når jeg reiser fra byen betaler jeg 70 kr med buss, til sammenligning..

Det er ikke en kritikk til de som følger reglene eller de som er satt til å håndheve de, for kritikken går i retning av de som har satt disse lokale reglene. Har dere helt glemt av inkludering og krav til universell utforming av infrastrukturen?? Hva med å uttrykke et unntak for de som faktisk er fysisk forhindret til å følge reglene? Da hadde ikke vi behøvd denne runddansen hver gang vi bestemmer oss for å dra ut på byen..

Det er så tomt når to går til å bli en..

Til tross for noen suspekte erfaringer med banditter på nettet, så tenker jeg at så lenge jeg har vett til å bruke hodet i tillegg til hjertet er det ikke så farlig inne på nettet. Det som er farlig er i virkelighetens verden. Det synes jeg er mye mer skremmende.

Det å møte noen som man liksom skal ha kjemi med, er ikke det enkleste å finne. Jeg har jo forsøkt, men har aldri møtt den ene som jeg tenker at jeg vil være sammen med over tid. Jeg bruker å tøyse med at jeg kan finne tusen det kan være interessant å gå til sengs med, men det hjelper lite når jeg ikke finner den ene jeg har lyst å våkne opp med. Nei, så får jeg være fri da!

Jeg var sammen med en mann i godt over to år. Et veldig vanskelig og komplisert forhold ut fra flere faktorer. Det gikk så langt at jeg tenkte at dette kunne jeg leve med resten av livet, til tross for at det var masse hindringer i veien. Vi var dessverre så i utakt at når jeg var klar for det, har jeg ikke lengre et valg i hans liv, bare en mulighet. Det kunne ikke jeg leve med. Jeg vil ikke ha et liv der jeg bare er en mulighet for min partner. Jeg vil også være den ene som det er verdt å våkne opp med.

Jeg vil også ha happily ever after. Ikke det at jeg tenker at hvis man møter en partner som er den helt store kjærligheten, så er alle problemene løst, men da har man den ene i livet som man vil dele alt med. Men for meg handler det ikke bare om å finne en jeg kan elske og være glad i, men å finne en som kan leve med meg over tid. Og det er vel heller en større utfordring, for jo lengre jeg bor alene, jo mer spesiell blir jeg og verre kriterier setter jeg.

Nei, jeg tenker jeg er lykkelig i kraft av meg selv! Jeg savner han andre som jeg så et potensiale i, og vil vel egentlig ikke treffe noen nye ennå. Hverken å gå til sengs med, eller våkne opp med. Kanskje jeg bare er blitt gammel og sær, men jeg vil ha den ene som betyr noe, ikke alle de andre..

 

 

Got ya sucker!

Fineste James skrev hyppig.

Hver morgen kom det søte meldinger om hvor høyt han elsket meg, og hvor dypt han savnet meg. Jeg svarte etter beste evne, men nå og da klarte jeg ikke å holde meg helt på den forelskede sti, og måtte spørre hvordan man faktisk kan si man elsker noen uten og ha møtt de, og ikke minst: hvordan kan man savne noen man ikke kjenner. Men James var tro. Dette var ekte kjærlighet.

Dersom jeg hadde vært ensom og lengtet etter å møte den store kjærligheten, kunne jeg kanskje ha falt for dette, men jeg var ganske sikker på at det snart kom noe suspekt. Jeg hadde også en ganske klar tanke på hva som ville bli utfallet. Jeg snakket med en kollega, og fortalte henne hvordan jeg regnet med svindelen ville bli utført. Firmaet han hadde arvet ble plutselig svært aktuelt for han å snakke om. Likeså begynte han å fortelle om jobben sin som entreprenør, og da skjønte jeg hvor han ville. Dette var den klassiske svindelen om en entreprenør som skal jobbe i utlandet, sender utstyret sitt i forveien, blir møtt av byråkratisk rot som ikke lar seg løse uten å betale en heftig bot, og så klarer han ikke å skaffe pengene. Det haster for utstyret skal auksjoneres bort.

-Kan du hjelpe meg kjære, det er en investering i felles fremtid. Du vil få mangedoblet betalt tilbake.
Joda, har da hørt litt jeg også.

Igjen måtte jeg sette meg ned å tenke. Skulle jeg blokke han, eller spille med? Og var jeg egentlig tøff nok til å ta det som måtte komme? Jeg la en plan. Men kunne jeg klare å gjennomføre den? Ville jeg virke troverdig nok til å få dette til? Jeg er jo stort sett bare stor i kjeften, men ganske snill når det kommer til stykke. Så skulle dette funke måtte jeg bare ta på meg tøff-trusa og vente..

For en uke siden bestemte han seg for å komme til Norge, og da til Bodø. Han ville møte meg og familien min. Shit! Var han faktisk ekte? Hadde jeg vært så kritisk innstilt at jeg ikke så at det var et ekte menneske? Pfft! Slapp av! Jeg vurderte det ikke engang, så jeg inviterte han hjem til meg og mine barn, trygg på at han ikke ville dukke opp. Han skulle få bo hos oss. Dette skulle bli hans sjanse til skape en felles fremtid med meg. Han skulle komme 8.april.

I helga ble han mye opptatt fordi han hadde så mye forretningsmøter. Søndag ble det avgjort at han skulle reise til Tyrkia og gjøre noe arbeid i Batman, så han måtte utsette besøket med tre uker. Mandag sendte han utstyret han trengte, til Istanbul. Han reiste til Batman, og problemene hans var formidable. Så begynte mitt skuespill..

Etter min siste kommentar forventet jeg å bli slettet, blokket eller avvist, men det var åpenbart at han var mer opptatt av å skissere opp problemstillingen enn å få med seg mine reaksjoner. Han stakkars mann ante ikke hva han hadde i vente. Han skjønte bare ikke at han var fersket med handa nede i honning-krukka, og kjørte bare på…

Stakkars, stakkars James. Det ble stille fra han. Veldig, veldig stille. Ikke kom det meldinger eller noen ting, så jeg bestemte meg for å kjøre løpet fullt ut. Det var nå eller aldri. Pay back for alle damer som er blitt svindlet av menn som gir de et glimt av en drøm som ikke finnes. Menn som svindler sårbare mennesker som bare vil bli elsket..
Nå var faktisk jeg helt gira. Jeg følte meg som en skikkelig helt mens jeg hamret løs på tastaturet. Ikke har jeg vært gift i Tyrkia, ikke har jeg hatt et proforma-ekteskap, ikke har jeg jobbet i Tyrkia, ikke kjenner jeg noen i Istanbul. Jeg løy så det rant, men det visste ikke han. Han visste heller ikke at resten som skulle komme bare var reint faenskap fra ei gal fembarnsmor fra nord som følte seg som hevneren over alle hevnere.. Han skulle faen meg få betale!

Så kjære alle sammen, jeg er så fornøyd! Leger uten grenser ser neppe noe til pengene, men skulle de gjøre det, så er det gave fra alle kvinner som ønsket å møte den store kjærligheten, men bare møtte en banditt som serverte knuste drømmer og slunkne lommebøker. Jeg er forøvrig blokket av James Serpa. Han vil visst ikke snakke mer med meg. Hallo alle James Serpaer der ute: Ikke kødd med ei dame som har en hjerne hun ikke er redd for å bruke. Det blir sjelden vellykket.

Hils han fra meg og si det var gøy så lenge det varte!

Mamma’n til Vesla treffer sin egen tinder-svindler

Meg og dating er blitt et merkelig fenomen. Jo lengre jeg er singel, dess mer skeptisk blir jeg. Helt klart at det har en sammenheng med at jeg har vært inne på noen dating apper. De man møter der har mange forskjellige agendaer. Noen vil ha nudes, andre vil ha sexdate, noen vil ha en vanlig date og noen vil bare chatte. Jeg er vel i sistnevnte kategori.

I slutten av februar begynte jeg å chatte litt med James Serpa. En kjekk mann skulle man dømme etter utseende, men ganske kjedelig og ordinær å snakke med. Jeg har litt sånn av/på forhold til disse appene, og bruker de egentlig mest når jeg kjeder meg, så når han spurte om å få adde meg på whatsApp tenkte jeg at det var greit. Han var harmløs nok.

Ja, sånn begynte det da. Han tekstet endel, og var både hyggelig og reflektert, men skrekkelig kjedelig. Jeg spekulerte på om jeg skulle fortelle at jeg hadde møtt drømmemannen for å bli kvitt han, men så begynte det å bli interessant. Han fortalte om sitt ensomme liv. Foreldrene døde da han var barn, han vokste opp hos en onkel. Han var skilt, hadde ingen brødre eller søster. Han hadde arvet et firma av sin far, det var eneste grunnen til at han fortsatt bodde i London. Det eneste han ville var å bli elsket… Og han elsket meg så høyt. Jeg var kvinnen han alltid hadde savnet, og jeg skulle være hans til the end of time.. Tinder-svindler i annen forkledning altså.

På det stadiet tenkte jeg i beste fall var dette bare en creepy fyr. Hvem er så desperat at de skriver om kjærlighet uten å kjenne vedkommende? Han påstod at vi bare har ett liv, så det var på sin plass å ta imot de gavene livet gir. Jeg var kjempe nysgjerrig på hva han egentlig var ute etter. Høyst sannsynlig penger. Jeg var litt usikker på om jeg bare skulle slette direkte, men hadde så lyst å se hva slags påstander han skulle komme med, og bestemte meg for å spille med for å se hva som hendte.

Så begynte historiene å slå sprekker. Han glemte at han var skilt og ble plutselig til enkemann. Han hadde aldri vært i Norge, men plutselig hadde han vært i Molde. Foreldrene gikk bort da han var barn, slik at han vokste opp hos en onkel. Så var det bare moren som gikk bort da han var barn, og han vokste opp hos sin far. Jeg advarte han og sa jeg hadde fotografisk hukommelse, men det virket ikke som han skjønte at det var et hint til at han faktisk var på tynn is..

Jeg viste jeg hadde med en uærlig mann å gjøre, og alle med sine fulle fem ville nok ha slettet og blokket der og da, men jeg gikk i tankeboksen. Hvorfor skulle jeg slette og blokke? Kunne jeg klare å snu spillet hans mot han? Ta en sleip snu på det hele, og ikke være offer for å ha snakket med en luring, men være smartere enn hans og spille spillet hans bedre en han?

Jeg mente bestemt at jeg skulle klare det, men spørsmålet var bare om jeg hadde mage nok til å gjennomføre? Klarte jeg å spille forelsket nok til at han trodde han faktisk hadde meg der han ønsket? Jeg er ikke sånn hjerte/smerte dame, så jeg måtte virkelig ta meg sammen for å få dette til. For jeg hadde bestemt meg: Pay back is a bitch!

Vesla kan mer enn mamma’n på nettet

Jeg vil påstå at jeg vet om en del greier og finesser på nettet. Jeg føler meg ikke akterutseilt for å si det sånn. Eller kanskje jeg skal si at jeg ikke følte meg akterutseilt i så fall.
Jeg forøkte å få et klipp av en video fra YouTube til Insta, men fikk det ikke til via telefon. Jeg fiklet og kjeftet i skjønn forening der jeg satt i stua. Vesla satt med sin evinnelige TikTok. “Ka e det mamma?” Det var så vidt vesla så opp fra skjermen mens hun snakket til meg. Jeg fortalte hva jeg plagdes med, og jenta så endelig opp med et lite smil. “Æ skal vis dæ!” Tiåringen tok over telefon og kontrollsenter og aktiverte og viste meg frem og tilbake og på en-to-tre var alt på plass og mor kunne laste opp hva som helst på Instagram. Jeg var søkk-imponert!

Vesla har strenge restriksjoner på hva hun får laste ned, og vi har akkurat hatt en mega-krangel om snapchat. Hun fikk snapchat under forutsetning at hun bare skulle ha søsken og familie der. Det brøt hun så det hylte etter, og hun fikk beskjed om å slett de hun ikke hadde fått lagt til uten lov. Hun var hysterisk rasende på meg. Avtalen er at hun skal få frem til i morgen til å sende meldinger om hvorfor hun må slette de hun alt har lagt til. For så skal jeg gå over, for å se hvem hun har fjernet og ikke. Sant og si angrer jeg masse på at jeg ga etter for at hun skulle få snapchat i utgangspunktet. Hadde jeg fortsatt å si nei, hadde det ikke vært noe grunn til å krangle, og jeg hadde eliminert fristelsen til å bryte avtaler. Det verste er jo at hun faktisk kan legge til og sende, for så å slette vennene igjen. Joda, mor skjønner at hun gikk i sin egen felle. Ingen tvil om det.

Men vi har endel restriksjoner på hennes nettbruk. Jeg benytter tips fra Barnevakten.no for å kontrollere hva hun har tilgang til og ikke, samt at jeg sjekker telefonen hennes med jevne mellomrom. De appene hun bruker (TikTok for det meste) er også aktivert på min telefon slik at jeg kan se hva hun legger ut, hva hun skriver til andre og hva andre skriver til henne. Det er ikke idiot-sikkert, og selvsagt innser jeg at hun nok kan mer enn meg og sikkert snart kan lure meg trill rundt med flere brukere etc. Mitt håp er bare at hun har fått med seg nok kunnskap om hvilke muligheter og trusler som ligger på nettet, og bruker de fornuftig, vel og merke når den tid kommer, for ennå er det mitt ansvar å guide henne gjennom denne jungelen. Forresten så leser jeg advarslene som kommer via barnevakten.no høyt til Vesla. Jeg tenker det er greit at hun vet at det er mange ting hun må være forsiktig med. Likevel må man ikke skremme ungene slik at de blir redd for alt sammen, bare gi de en passe dose skepsis.

I dag var det en interessant artikkel i lokalavisen. Dessverre må man ha betalings-abonnement for å få lest den i sin helhet, men den er vedlagt her. Den tar for seg økt vold utført av elever helt ned til 1. klasse, og en av rektorene i byen ble i den forbindelse intervjuet om dette. Hun peker på to ting som jeg ikke tror får nok oppmerksomhet. Det ene er at barn med psykiske lidelser ikke kan bli sykemeldt og hente seg inn, slik voksne har mulighet til. Et barn som sliter, vil ha problemer med å sette ord på hva som ligger bak et voldsomt sinne, og kanaliserer dette på sine omgivelser. Det er altfor lite ressurser til de barna som trenger hjelp med psykisk. Ventelistene til barne- og ungdomspsykiatri er lang som et vondt år og nåløyet for å få hjelp, er lite og trangt. Det er økt fokus på at lærerne skal lære barna våre bedre opp faglig. Vi må styrke realfag kompetansen hos barna fra starten. Dette er et vedtatt satsingsområde, og jeg er ikke uenig. Men stakkars lærere! De må snart utdannes som realfag-lærere, med psykologi og arrestasjons teknikk som tilleggs fag for å kunne utøve yrket sitt.

En annen ting det ble pekt på i reportasjen, var at en mulig årsak til voldsøkningen, kan skyldes skjermtid. Altså den tiden barna tilbringer foran TV, data og smarttelefoner. Jeg er enig med rektor som tror det er en sammenheng med hva barna får lov å se på nett, eller tar seg lov til å se på nett. Det bringer meg tilbake til dagens tema. Vi foreldre må snart ta det ansvaret vi er gitt på alvor.

Hvor lenge sitter ditt barn egentlig foran skjermen? Vet du egentlig hva barnet ditt ser på?

Jeg prøver virkelig å henge med, det er jobben min og jeg får lønn for det. Jeg får riktig nok ikke lønn i form av penger, men jeg får tilfredsstillelsen av å si at jeg gjorde mitt beste for å gi Vesla en trygg og god start på internett-livet.

Likevel folkens.. Jeg vet ikke hva Vesla ser på telefonen når jeg er borte. Youtube som er favoritten, har mye dritt jeg skulle ønske hun var foruten. Hun er jo ei alminnelig smart jente. Hun bruker søkefunksjonene når det er noe hun lurer på. Jeg bruker å sjekke dette og loggen. Da vet jeg litt hva hun er inne på, såfremt hun ikke sletter den. Det virker ikke som hun har tenkt på det ennå, men det kommer vær du sikker.. Men vi kan ikke sikre barna mot alt! Vi kan ikke verne de 100% mot dårlige netterfaringer. Det vil alltid være noen som er ekle på nettet på lik linje som i virkelighetens verden. Forskjellen er bare at bak et tastatur blir man mye tøffere enn ansikt til ansikt. Jeg vet at Vesla ikke er noe bedre enn noen andre. Jeg bruker å lese hva hun poster hos andre. Hun er ikke like grei bestandig. Jeg tar det opp med henne og forklarer hva som er feil, kjefter litt, truer litt og er litt irritert for at hun ikke bare kan forholde seg til avtalene vi har gjort. Men pr. i dag er jeg lykkelig for at jeg har en viss form for kontroll, for snart har jeg ikke det. Snart må jeg stole på at hun har fått med seg gode nok holdninger hjemmefra, til å ta de rette avgjørelsene.

I dag skal vi gjøre noe helt spesielt. Vi skal ta mobillappen sammen. Telenor har laget for at barn fra 8 år skal utvikle et mer fornuftig forhold til bruk av smarttelefon. Så får vi se da om Vesla og mamma’n kommer seg helberget gjennom dagen.. May the force be with me..