Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Harmonien mellom Monty og hun lille søte som lyder navnet Daisy, har vært upåklagelig den siste tiden. Det har liksom ikke vært måte på. De har vært som to veloppdragne engler, bortsett fra at de lager et sabla mål når de er ute. Reine idyllen. De har lekt og herjet, uten å kortslutte fullstendig. Det virker som valpe-nykkene på den lille tispa er over. Omsider! Men hvor lenge var Eva i paradiset?
De siste dagen har jeg blitt noe betenkt. Monty har vært urolig opptatt av å snuse Daisy i stumpen, og hun har kjeppjaget han både en og to ganger når han blir for nærgående. Altså, ny løpetid nærmer seg med stormskritt.
En liten kontroll på pelsprinsessa avslørte at vulva er begynt å svulme opp. Altså, nå braker det løs! Første gang Daisy fikk løpetid var jeg på ferie, og Snuppa fikk alt kaoset med å ha en hun- og en han hund sammen. Velfortjent, spør du meg! Etter hva jeg fikk referert da jeg kom hjem, hadde det vært et himla spetakkel. Daisy hadde vært en liten snerrende bloody Mary, og det ble ikke bedre da hun hadde stå-dagene. Hun var som en lemmen mot stakkars Monty, og han gikk konstant å ble fristet av et himmelrike han aldri fikk smake på. Når stå-dagene var på sitt verste, ble Daisy sendt på bygda, for da var kaoset komplett. Monty hylte av lengsel etter den super søte hele tiden. Snuppa var så sliten av å passe på så de to firbeinte ikke snek seg til å ha en aldri så liten hyrdestund, at hun måtte ha ferie da vi kom hjem.
Daisy synes det er innafor å gi Monty litt ørerøsk! Hun er ei skikkelig lita tispe.
Dette tar jeg med stoisk ro enn så lenge. Jeg skal nok klare å hindre de to pelstrynene til lidderlighet. Valper er ikke et alternativ!
Jeg har strategien klar. Daisy må ha truse, og Monty skal ha tissebelte. Da skal det litt til for at de får parret seg mens jeg står med ryggen til i det minste. Så langt råd er, kommer jeg til å ta Daisy med meg på jobb, så de får tid til å roe ned hormonene hver på sin kant. Så får vi lage gutte- og jente sone i huset. Monty bor med Vesla, og Daisy med meg. Det skal nok gå på et vis, det må jo det!
Går det likevel den veien høna sparker, får Snuppa komme hjem fra studentbyen, og jeg får besøke legen og få noe sterkt beroligende, og blir det likevel valper; Da flytter jeg!
Hva representerer et kirkebesøk for deg, og hva skal til for at du orker å besøke et historisk kirkested?
I dag har jeg vært på et seminar, der tema var utvikling av et kirkested, og hvilken del av historien som kunne vært interessant å utvikle ut fra forskjellige perspektiv. Nå er ikke jeg hverken konservator eller historiker, men jeg deltok for å kunne gjøre meg opp noen tanker om hva man kan gjøre for å tenke inntektsbringende museum.
Mens jeg satt der og lyttet til innlegg og forslag til tema, begynte jeg å gruble over hva jeg ville likt å se hvis jeg kom som gjest. Jeg har ikke noen dyptgående interesser for kirkehistorie eller presteskap. Så måtte jeg gruble enda litt mer over hva andre mennesker utenfor kirke- og museums verden ville likt å bli møtt med?
Alle har jo noen kriterier for å ville dra et sted, så hva ville vært din reason to go? Hva måtte vært på plass for at DU skulle prioritert å besøkt et kirkested?
Det er noe helt eget når man starter dagen slik at man har litt tid for seg selv før det braker løs for alvor. I dag rakk jeg en liten «bilde-tur» før jobb, og jeg fikk tatt litt bilder i Bodøsjøen. Etter evaluering av helgas foto-shoot, har jeg innsett at jeg trenger trening på å være fotograf. Masse trening. Noen motiver blir bra uansett kvaliteten på fotografen, det er rett og slett fordi man ikke kan unngå å se det vakre.
Når dagen starter så bra, må det bare bli en flott fortsettelse. Jeg ønsker alle en nydelig dag videre.
Ute har det vært vintervær i alle former i dag. Fra klar blå himmel, til sludd og snø med snøfokk. Været har vært et speil av selv livet. Rolig og harmonisk på den ene siden, så kaldt, surt og leit. Livet kan være lunefullt.
I dag har vært en annerledes dag. En dag til ettertanke. Det føles som livet leker litt med oss alle, og brått blir alt virkelig og ingen vet hvem som er neste som blir tatt. Det er en litt rå og brutal lek, men livet skåner ingen. Ingen kommer unna. Alle må delta i leken..
Det er godt å være alene med tankene sine av og til. Godt å la tankene vandre i de retningene de selv ønsker. Tenke de tankene som kommer uten å begrense dem. Bare la dem flyte av sted dit de vil.
Livet er ikke svart eller hvitt, livet er ikke enten eller, livet kommer ikke med bare sorg eller bare glede. Livet omgir oss med alle farger, men i dag er det mest bare svart..
I dag har mor og datter hatt tidenes foto-shoot. Vi holder på å lage innbydelsene til konfirmasjonsfeiringen, og trengte noen nye bilder. Planen var å stå ute i gnistrende snø og sollys, men da hadde jeg ikke tatt høyde for hvor vi bor. Her var det nemlig vått, kaldt og grått ute i dag. Da måtte vi ha en plan B.
Hvorfor vi ikke bare ventet på riktig vær, er vi ikke riktig sikre på, men vi dro på Jektefartsmuseet for å ta bilder i utstillingen. Vi startet i det minste der. Vesla var iført ballett-tøy, og vi tok utrolig masse bilder. Etterpå gikk vi ut for å ta noen bilder der også. Selv om jeg var fullt påkledd holdt jeg på å fryse feil på meg, så stakkars Vesla… Hun var sporty nok, og poserte selv om det var bitende kaldt og skikkelig sur vind..
Det var mange som var ute å gikk søndagtur, og jeg tror de tenkte sitt da de så den stakkars unge stå ute å fryse feil på seg mens mammaen gaulet: “Ett til! Bare ett til!” gjentatte ganger. Jeg hadde lovet henne et besøk i kaféen når vi var ferdige, så da var hun ikke vanskelig å be. Da vi var ferdige holdt jeg løftet, og vi gikk inn for å kose oss litt, og for å se litt på bildene jeg hadde tatt. Seriøst! Jeg må være den dårligste fotografen i mils omkrets. Det var så mye merkelige vinkler på bildene, og så manglet det en hånd her, og en fot der. Det er garantert ikke jeg som skal ta bildene av henne i konfirmasjonen. Det er helt sikkert. Når jeg så over bildene, så jeg etter at hender og føtter var kommet med, og at det så høvelig greit ut, men heldigvis sjekket Vesla ekstra etter. Det er jo tross alt hun som er motivet…
Jeg skulle ha henne til å gjøre noen litt halsbrekkende manøvrer i vinduet, og syntes egentlig de bildene ble høvelig gode. Håpefulle var ikke enig, og zoomet inn så jeg kunne se hva hun mente…
Herlighet som vi lo! Ungen ser jo vettskremt ut, og hun var sikkert det også, for hun påstod det føltes som hun skulle falle ut av vinduet hvert øyeblikk. Jaja, det ble som det ble, men noen av bildene ble faktisk fine, også når vi zoomet inn på dem, så da har vi hvertfall noe som kan brukes hvis vi ikke snart får nysnø og gnistrende sol..
Her i huset har vi sovet lenge, både Vesla, meg og ikke minst de firbeinte. Godt å våkne opplagt og uthvilt med en fridag foran seg.
Vesla har et ærend i byen i dag, så da blir det tid for meg å besøke mor og far. Ta en kaffe med dem er alltid hyggelig. Kjekt å få oppdatere seg litt på deres liv også.
Jeg har brukt noen timer på å planlegge logistikken i hjemmet fremover. Det er ganske mye som kommer opp fortløpende nå. Vi har en ganske hektisk tid i møte. NNM i drill er i Tromsø i mars, så det blir mye helge-treninger fremover, i tillegg kommer EM i Milano i april. Det krever også masse ekstra øvelser. Mellom dette skal de ha den årlige ballett forestillingen i Stormen. Som om ikke det var nok, skal Vesla stå konfirmant til våren. Det medfører masse aktiviteter i kirka både i ukene OG helgene. Når konfirmasjonen er over står en uke med Kulturfestival for døren, gjennom musikkskolen.
Egentlig trenger jeg flere søndager fremover. Eller generelt flere helger. Det er ikke for å legge inn flere aktiviteter, men for å få noen gode pauser og hviledager. Siden akkurat det ønsket er litt utopisk får jeg heller bare nyte de helgene som er til rådighet og være litt planmessig med tiden fremover, derfor er dagen i dag dedikert til helgekos!
Det var så deilig å skulle ha en rolig helg uten noen planlagte aktiviteter. Værgudene har slått seg vrangen, så det er skikkelig inne-vær. Alt ligger til rette for ei god bok, noe god mat og kanskje en film eller noe slikt.
Helt fri for aktiviteter har det forresten ikke vært. Vesla har hatt danse-dugnad på et kjøpesenter. Det hadde ikke hun noe i mot, for å danse er noe hun gladelig gjør, og scene-skrekk har hun aldri når det kommer til nettopp dans.
Ja, så fikk mor tid til litt shopping på toppen av det hele. Noe måtte jeg jo gjøre for å få tiden til å gå. Mor fikk ny bukse og skjorte, og Vesla fikk ny bukse, noen topper og nye trenings thightser.
Egentlig burde jeg få treningstøy på blå resept, for jeg tror jeg har brukt enorme summer på treningstøy, joggesko, fotballsko, danseutstyr, leggskinner, fotballer og ikke minst håndballer, opp gjennom årene.
Da Snuppa drev med håndball måtte hun stadig ha nye håndballer, rett og slett fordi de ble utslitt. Jeg husker spesielt hun ba meg kjøpe en bestemt type ball, og jeg dro for å kjøpe den. Heldigvis fant jeg den riktige, og gikk for å betale. ÅTTE HUNDRE KRONER! Jeg fikk hakeslipp, og trakk bare kortet i forfjamselsen. Vipps! Så hadde hun den kuleste ballen på laget, og moro-kontoen min var tom. Da lærte jeg meg ALLTID å spørre hva det kostet før jeg sa ja til noe som helst!
I fare for å bli omtalt som både rasist og overfladisk, kaster jeg meg nådeløst inn konflikten mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali. Denne saken når liksom stadig nye høyder, og selv om jeg egentlig har hele saken i vranghalsen, er jeg nå selv skyldig i å ta saken til ytterligere nye høyder, men jeg klarer ikke lengre holde tann for tunge.
Jeg er hverken noen spesiell fan av Ali eller Antonsen i utgangspunktet. Til nød kan jeg se på noen episoder av Kongen Befaler, men det er mest på bakgrunn av de morsomme deltakerne. Ali har jeg mange sammenfallende synspunkter med, men jeg synes av og til hun har en usympatisk måte å fremme de på. Hennes innsats mot rasisme og for å sette søkelyset mot minoritetskvinner i samfunnet er dog veldig viktig.
Det jeg finner problematisk, er hennes beskrivelsen av et samfunn som tidvis er så rasistisk at det omtrent ikke er til å leve med. Hun argumenterer slik at jeg føler hun mener jeg er for hvit til å kunne se og forstå hvor vanskelig det er å leve i det norske samfunnet, og det synes jeg er å være utrolig forutinntatt i tankesettet. Jeg får følelsen av at hun fremstiller meg som rasist ut fra det faktum at jeg har et nordisk utseende. Det er hersketeknikk i det også, og det er jeg ikke spesielt begeistret for. Men nå har jeg ikke tatt noe dypdykk i hverken hennes forfatterskap eller henne som samfunnsdebattant, så jeg bare konkluderer med at jeg selvsagt kan ta feil.
Med store krigstyper i avisen, kom det frem at Antonsen hadde oppført seg respektløst ovenfor Ali, og det er ikke greit. Selv om det etterhvert kom frem at Ali hverken hadde blitt stående passiv eller svarløs mot Antonsen, rettferdiggjør det ikke hans utsagn. Å slamre med leppa, for så å bruke hersketeknikker som hudfarge og etnisitet fordi man er full og tåpelig, kan ikke rettferdiggjøres på noen måte. Rett og slett ufin adferd. Saken ble bragt inn for retten, men avvist. Antonen trakk seg tilbake, og Ali ble hetset som aldri før. Det virket som alle offentlig tok avstand til Antonsens handlinger, men Ali var den som fikk knall hard medfart i SoMe fordi hun sa at dette ikke var akseptabelt. Sumaja Jirde Ali skal ikke trenge å forholde seg til ukvemsord, hat og trusler. Det er bare å kutte ut sånn dritt. Anno 2023 er det opplest og vedtatt at nettroll og hets er døll! Vi gjør ikke sånn, ferdig snakka!
Så hvorfor trenger jeg da å slamre med leppa? Jo, det er nemlig ikke alltid det blir suppe selv om man hiver aldri så mange spiker i gryta!
Ali hevet stemmen og sa «Dette finner jeg meg faen ikke i!» Så begynte heksejakten på både henne og Antonsen, for det er nok av de som lot seg forarge av Ali også. Det var side opp og side ned om saken i media, og vi den gemene hop, ble foret 24/7 til tross for at vi kjapt ble mettet og vel så det. Ali fortsatte å kjempe for den rettferdigheten hun mente hun var blitt frarøvet, og saken ble større og større samtidig med at hetsen ble verre og verre. Hadde det bare stoppet litt der, for det er noe med å trekke seg tilbake og vurdere en liten timeout inn i mellom. Rett og slett la saken i bero før det blir for mye for de som blir bedt om å mene noe, og pendelen snur. For min del har pendelen snudd, men det er ikke på grunn av saken i seg selv eller hovedpersonene.
Nå flommer det over av debattinnlegg i nyhetsbildet fordi Antonsen er tilbake i det offentlige rom. Mange mener han kom billig ut av det, mens Ali virkelig får svi. Det er hun som lider og det er hun som er offeret. Det er relativt unge kvinner som griper til tastaturet i dirrende harme over at denne usympatiske rasisten er tilbake på eteren. Ali stakkarsliggjøres. Det skrives glødende forsvarstaler for Ali og fordømmelser av Antonsen. Ali havner igjen i skuddlinjen, men hun har ikke stilt seg der selv. Gjennom disse innleggene legges det frem hvor urettferdig verden er som tilgir Antonsen, og lar han få komme tilbake i offentilighetens lys. Hva har han der å gjøre? Han er ikke blitt ydmyket nok ennå! Igjen blir Ali skyteskive for de som sitter trygt bak tastaturet og sprer edder og galle på nettet. Intensjonen med debattinnleggene er kanskje god, men hvis Ali har trukket seg tilbake fordi mediekjøret har vørt for slitsomt for henne, noe som er forståelig nok, så la henne få den tiden hun trenger for å komme tilbake igjen. Ikke sett henne midt i skuddlinjen enda en gang. Den rasismen Ali utsettes for nå, er ikke er generert fra Antonsen, men via disse flammende forsvarstalene i debatten.
Hva med å fremstille Sumaya som et stakkarslig offer? Dette er en ung, sterk kvinne som ikke er kjent for å la andre føre sin sak. Hun fører saker for seg selv, og for andre svake grupper som trenger å bli løftet, helt på egen hånd. Hun iscene setter selv sitt medie engasjement, og er ikke tjent med å fremstilles som en skjør liten blomst som knekker av det minste vindpust. La henne selv bestemme hvilket inntrykk vi skal ha av hennes håndtering av saken. Jeg ser på henne som en løvinne som vil komme sterk og brølende tilbake og sette skapet på plass. Med andre ord, jeg synes det er en fornærmelse mot hennes person å ikke la henne få den tiden hun trenger unna mediekjøret, fremstille henne som det blir gjort, og å henge Antonsen ytterligere ut i hennes navn. Juridiske myndigheter har sagt sitt, Antonsen har fått svi han også, om enn ikke via rettslige sanksjoner. Ikke tro noe annet. Da blir ytterligere angrep på han, det som gjør at pendelen snur.
Jeg skjønner at tanken er å bygge opp sympatien med Ali, men nå begynner det å virke mot sin hensikt. Den evige påminnelsen om hvor jævlig Antonsen har vært, er med på å gi samfunnet tilbake sympatien for han. Han har tatt sin walk of shame og lagt seg flat for hva han har gjort, han har vært borte fra rampelyse i to måneder, og han har fått kjenne blikkene på seg hele denne perioden. Det er ingen vits i å legge ut flere innlegg om at han har slippet billig unna. Det er nemlig begrenset hvor god suppa blir uansett hvor lenge spikrene koker, for spikersuppe er spiker og vann når alt kommer til alt.
Hvis målet er å opprettholde folks standpunkt mot rasisme, er dette neppe veien å gå. Vi klarer ikke å endre holdninger over natta, og slett ikke ved å henge det på enkelt personer. Det finnes ikke noen quick fix! Rasisme og netthets er noe vi må jobbe med over tid, men det må jobbes strategisk og planmessig i hele samfunnet. Det er ikke noe som løses med x-antall likelydende debattinnlegg i media.
Jeg er et systematisk og planleggende menneske i arbeidssammenheng. Har kontroll på det jeg skal gjøre, og oversikt over hva andre skal ferdigstille til enhver tid. Jeg kontrollerer og krysser av etterhvert som ting er ok. I går derimot, møtte jeg på kvist. Jeg fant en feil som gjorde at jeg helt mistet tråden i hva jeg holdt på med. Tallene surret seg sammen i hodet mitt og jeg kortsluttet helt i tenke-apparatet. Heldigvis var det på slutten av dagen, så jeg nappet med meg PC’n og dro hjem.
Det lå altså ikke helt til rette for å hjelpe Vesla med forberedelse til matteprøve akkurat den ettermiddagen.
Jeg er alminnelig oppvakt, og har helt ok mattekunnskaper. Med tanke på at jeg er økonom, burde altså litt veiledning i 9.klasse mattepensum ligge innenfor min rekkevidde. Det jeg ikke er spesielt god på, er pedagogikk! (Det kom vel tydelig frem i innlegget om Vesla og husflua.) Jeg er også klar over at det kan være vanskelig å forklare eller lære andre matematikk, fordi det finnes utallige mattestrategier for å løse oppgavene. Vi kan trygt konkludere med at Vesla og jeg har helt ulike tilnærmingsmåter. Det jeg finner innlysende, er tidvis gresk for Vesla når jeg forklarer det, men vi prøver så godt vi kan.
I går var det målestokk og pytagoras som stod for tur, og når jeg hevder jeg er god i matte, gjelder det IKKE geometri. Det er ikke matte for meg, men et unødvendig onde. HELDIGVIS hadde hun kontroll på det området, så da var det målestokk som gjenstod, og det kan jeg! Jeg tegnet og forklarte og kjente jeg ble mer og mer høy på meg selv, for dette gikk jo strålende. Synes jeg. Mulig jeg er blottet for selvinnsikt, for plutselig gikk bøker og blyanter vegg-i-mellom og Vesla strøk rett opp på rommet mens jeg satt rødglødende igjen nede. Vi var tydeligvis ikke på samme bølgelengde likevel. Faktisk er jeg usikker på om vi i hele tatt var på samme planet.
Etter at vi hadde hatt en pause i hvert vårt hjørne, var vi klar for runde to. Det var åpenbart at det var en kjærkommen pause, for da vi møttes igjen hadde vi begge hentet frem det vi hadde av godvilje, og vi løste oppgave etter oppgave. Vesla spurte, og jeg forklarte etter beste evne. Til slutt var vi ferdige! Helt sant! Vi hadde løst litt av alle typer oppgaver, og Vesla klarte seg godt på egen håndt. Jeg var lykkelig men helt utpeist!
Å hjelpe til med skolearbeid kan være en prøvelse, og ofte ender det med katastrofe og fullstendig kortslutning hos oss i hjemmet, men når vi får til å samarbeide, har vi sånn mestringsfølelse at vi nesten avslutter med halleluja-stemning, og det er utrolig godt å gå inn i helga med det. Nå gjenstår det bare å se om Vesla husker det vi jobbet med under prøven. Uansett hvordan det går er jeg stolt av henne, for jeg vet at hun virkelig har jobbet med stoffet.
Her nord har det vært litt oppstandelse på enkelte bussturer. En av passasjerene har nemlig funnet det for godt å vifte litt med tissefanten sin til de unge damene. Det faller forståelig nok ikke i god jord hos tilskuerne. Hvorfor skal de være nødt til å se på en gammel mann som leker med snabelen din? Helt unødvendig spør du meg!
Nå vet jeg ikke om mannen med tissen gjør det fordi han har varig svekkede sjelsevner eller om han bare er en pervers snåling, men han har i såfall funnet det fornøyelig å leke med snurrebassen mens han kjører buss. Denne mannen er spesielt ekkel i det flere av jentene han har blottet seg for er under 16 år, og da balanserer man hårfint opp mot pedofili i tillegg til å være seksuelt utagerende, tenker jeg.
Men hva bør man gjøre når man først kommer over en blotter?
Min umiddelbare innskytelse er at man skal peke og le høyt og rungende, men det er altså ikke å anbefale. Det kan gjøre at vedkommende overtenner og blir aggressiv. Man skal ignorere vedkommende fullstendig. Blottere trigges av å bli sett, og ikke minst av overraskelses momentet. Hvis ingen forventet reaksjon kommer, vil vedkommende sannsynligvis forlate ganske kjapt. At man blir redd når man ser en blotter er naturlig, ikke fordi man ser en herretiss på ville veier, men redselen for å bli utsatt for et seksuelt overgrep. Jeg tenker at så lenge man er på en offentlig buss, vil vedkommende neppe gjøre noe, men skjønner at det ikke er noen god opplevelse. Jeg ville blitt mer skeptisk hvis han gikk av bussen på samme sted som meg…
En gang i verden ble en kollega spurt av sjefen om hun hadde blitt utsatt for seksuelle tilnærmelser på jobb, hvor hun så sjokket på sjefen og utbrøt: «Nei, takk Gud for det! I min alder hadde æ vel bare blitt fordelsbeskattet!»
