Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg synes livet er litt slitsomt akkurat nå, og føler meg litt som ei sjøstjerne. Ei som er strekt i alle retninger på en gang. Det skjer mye, og det er mye å tenke på. Det er mange som vil ha noe fra meg, og ingen vil vente. De vil ha det NÅ! Jeg skjønner man kan bli utålmodig, men når et tosifret antall mennesker skriker om hva de trenger samtidig får jeg ikke tid til å gjøre noe skikkelig, og havner på halv distanse med alt.
Jeg er langt på vei et kapasitets menneske, men jeg erkjenner at jeg ikke har noen i mitt hjørne som kan fange meg opp hvis jeg faller. Jeg har ingen som har ryggen min. Det er en ensom erkjennelse. Det er et valg jeg selv har tatt om å ha det sånn, men akkurat nå angrer jeg på valget mitt. Jeg skulle ikke valgt å leve alene, samtidig så vet jeg ingen som fikser å leve sånn jeg gjør. Grådig på alt jeg vil gjøre, all in på det jeg bestemmer meg for, og tar natta til hjelp når dagen ikke strekker til. Sove skal jeg gjøre når jeg blir gammel.
Jeg trenger søvn! Herregud som jeg lengter etter å få sove masse. Fade ut av virkeligheten, og bare slappe av. Det trenger jeg nå. Men jeg må jo stå på, for kravene og forventningene til hva jeg skal fikse øker hele tiden. Jeg har plassert meg i hamster hjulet, og må bare fortsette å løpe selv om farten øker.
Jeg skal ta tilbake den delen av livet mitt som innbefatter sinnsro og harmoni. Det er bare to måneder igjen før det skjer endringer til det bedre, men det kan hende jeg må fortelle omverden med litt høyere stemme at jeg kun er et enkelt menneske og det er begrenset hva jeg får ordnet alene.
En hel helg har jeg sittet klistret foran TV. Helga som jeg skulle bruke til all mulig gøy, fikk ikke begynt før alvoret var over meg. Etter å ha fått med meg møtet i det hvite hus, skjønte jeg at helga mi måtte vies til å følge med på det som skjer nå, og jeg skal innrømme at jeg som vanligvis plystrer bort dommedagsprofetier, begynner å vente fremtiden med en viss skepsis.
Hvis jeg skal oppsummere møtet i det hvite hus med egne ord, vil jeg kalle det for et shit show uten sidestykke. Det møtet der var regissert og konstruert av USA’s Pompel og Pilt, altså Donald Trump og JD Vance. De burde vel også gå under kallenavnene Dum og Dummere.
Helt åpenbart at de to tegneseriefigurene skulle markere seg, og har sine egne meninger om hvordan det står til i Ukraina, men da Vance fortalte at de som har vært i Ukraina bare har fått dra på propaganda tur, så jeg rødt. Her har vi et folk som har vært i krig i tre år, og som opplever angrep etter angrep mot landet sitt. Folk har måtte rømme, venner og familie har gått tapt, men de fortsetter å kjempe. Kjempe for landet sitt og ikke minst retten til å være et fritt og selvstyrt land. Hva er mer ærefullt enn det?
Hva pokker vet vel Vance om det? Han sa han hadde sett det, men han har ikke vært der. Seriøst! Det blir som alle de som påstår utryddelsen av jødene under andre verdenskrig ikke fant sted, fordi de ikke har sett det. Jeg blir flau på amerikanernes vegne. Er de så ufattelig ignorante og historieløse?
Hele møtet var en fiasko. På alle slike møter er tema som skal belyses avtalt og godkjent på forhånd. Helt åpenbart at de to amerikanske tullingene hadde en ukjent agenda, hvis ikke så er de så uforutsigbare og ustabile at de ikke burde sitte med makten i en av verdens største atommakter. Just saying.
Mange land gir økonomisk og materiell hjelp til Ukraina, og de to klovnene i det hvite hus ønsket mer takknemlighet for de mener de er så gavmilde givere. Rein løgn! Det er Litauen som gir mest pr. innbygger. Ikke USA eller Norge for den del.
Et annet poeng er at Ukraina har fått utrangert krigsmateriell som givetlsndene slipper å ta kostnaden for å destruere. Hvor teit er ikke det å regne dette som gave av verdi når det likevel skulle vært destruert men man slipper kostnaden for det?
Etter et møte hvor Donal Trump og JD Vance fremsto som to bøller tror jeg ikke lengre på deres gode intensjoner. Jeg tror ikke lengre vi kan overlate styringen av USA til to slike ignorante og historieløse skikkelser, men det er ikke opp til meg å avgjøre. Det er opp til de amerikanske folk. Om jeg tror de er sitt ansvar bevisst? Nei, det vet jeg ikke, men jeg håper og tror at om ikke de to klovnene eier gangsyn, så er det fortsatt mange andre i USA som fortsatt eier empati og evner å se mer enn sin egen navle!
De som ikke tror at en blogg-krig er formålstjenlig for oss som skriver bloggene er naive. Så snart noen rasler med sablene gir det leserne grunn til å klikke inn på blogg.no flere ganger om dagen for å følge med på hva som skjer. Jeg tenker at om sensasjonslystne lesere først klikker inn, vil de kanskje streife innom mine innlegg også, så da vinner jeg også på det. Så hvis det er en blogg-krig sier jeg bare keep it coming!
For noen år siden var det mange harde og steile fronter inne på Blogg.no. Det ble påstand mot påstand, og noen slengte ut krenke kortet andre hevdet seg mobbet. Det var vanskelig å holde tråden på alt som hendte, og jeg kan ikke si jeg engasjerte meg noe særlig. Det ble en tanke for mye.
Jeg husker jeg spekulerte på om dette var reelle konflikter, eller om de var konstruert bare for få skape litt blest om sin egen blogg. Det er jo de som tenker at all PR er god PR. Jeg var inne på tanken om å mene noe i disse «konfliktene» rett og slett for å bli relevant og ri på bølgen, men jeg orket ikke. Jeg hadde blitt for stresset i en sånn situasjon, så da fikk jeg bare gå glipp av den muligheten.
Men at en blogg-krig eller disputt mellom innleggene skaper mye mer engasjement enn koselige bilder og beretninger av livet som sådan, hersker ingen tvil om. Så hvis vi vil ha mer engasjement på blogg.no igjen, er det bare å ta rotta på hverandre og lage skikkelig rabalder. Det engasjerer mer en hjerte, kjærlighet, og flower power!
Det er større fokus på spiseforstyrrelser hos gutter nå enn før, selv om det hevdes at det fortsatt er høye mørketall på denne diagnosen, Flere gutter enn jenter har en spesiell type spiseforstyrrelse som kalles megareksi.
Vesla har dysleksi. Det gjør at hun sliter med å tilegne seg fagstoff gjennom lesing, og hun sliter med rettskriving, derfor må mor bistå når det står om noe. Denne gangen var det naturfag, helse og livsstil, og en presentasjon som skulle leveres. Hun hadde laget to presentasjoner, men de var kanskje ikke optimal, så håpefulle var lettere frustrert, og ba om hjelp. Mens jeg leste gjennom stoffet mente jeg hun hadde fått anoreksi til å bli megareksi, og skulle korrigere, men da fikk jeg bare overlevert naturfags boka og beskjed om å lese. Jaggu lærte jeg ikke noe nytt da også.
Når forholdet til mat blir problematisk, bruker vi spiseforstyrrelse som en samlebetegnelse, og det er preget av usunn opptatthet av mat og tanker knyttet til spising, kroppsform og vekt. Dette er mest vanlig blant ungdom og unge voksne. Forstyrrelsen er ofte preget av usikkerhet vedrørende kropp og utseende, grunnet store endringer under puberteten.
De som har anoreksi sulter seg for å ikke få i seg kalorier, og har tvangstanker som gjør at de ikke klarer å spise. begrenser i stor grad matinntak.
De som har bulimi har samme fokus på å tape vekt som de med anoreksi, men overspiser store mengder mat på kort tid, og må derfor tvinge seg selv til å kvitte seg med kaloriene på en eller annen måte, for eksempel ved oppkast, bruk av avføringsmidler eller overdreven trening.
Så var det megareksi eller muskeldysmorfi. De som har denne lidelsen drives av å bygge muskler for å bli større. Veldig ofte kan det sees gjennom overdreven og lite variert trening. Man trener primært styrke, ofte kombinert med et strengt kostholdsregime. Vi snakker ekstreme mengder ensidig trening og et ensidig kosthold, og med et sykelig forhold til det å være fit. Når ikke resultatene kommer som forventet, er det mange som tyr til bruk av anabole steroider. Dette er en lidelse som fortrinnsvis rammer gutter, men ikke bare dem.
Felles for disse spiseforstyrrelsene er at de kan føre til store psykiske utfordringer, men paradoksalt er det også flere med psykiske utfordringer som får spiseforstyrrelser. Det blir nevnt at i en verden hvor de ikke har kontroll, er inntak av mat noe de føler de kan kontrollere, selv om det er på en sykelig måte.
Godt å være voksen tenker jeg. Kiloene er godt fordelt, matlysten på topp, og lat-makken har tatt meg.
Mange ønsker seg en hvit januar, og planlegger for det. Nei, det er ikke snømengder som etterlyses, men å holde seg uten alkohol. Det gjør ikke jeg. Riktignok har jeg mange laster, men alkohol er ikke en av de, og grunnen er såre enkel. Det er nok ikke mange som tåler så lite alkohol som jeg gjør, og som blir så himla dårlig av selv små mengder. Siden jeg har det sånn, orker jeg rett og slett ikke alkohol til tider. Så det å være avholden en måned eller to er ingen krise, men siden jeg ofte står over, har jeg heller ikke noe direkte behov for det heller.
Sånn to dagers eller tre dagers fest funker ikke på meg uansett. Dag en er jeg feststemt og happy, dag to og tre vil jeg helst ligge hjemme i fosterstilling på sofaen. That’s me! Festivaler er grusomme. Dag to sliter jeg med å bli klar for fest, og jeg ender alltid med å legge meg tidlig, som regel bortimot edru. Noen er laget for fart og spenning, jeg er laget for kos og komfort.
Så langt ser det ut som det blir hvit januar på meg likevel. Vesla er nå i alderen der jeg må være klar i tilfelle noe skjer. Hun er begynt å dra på fest, og jeg er fullstendig klar over at hun ikke er noe bedre enn andre ungdommer på hennes alder. Livet lokker med så mye fristende. Da er det greit å være stand by i tilfelle hun trenger en voksen. Det er bare sånn det er akkurat nå. Mor må derfor ha hvit januar, selv om det ikke er begrunner i helsegevinst, men et det noen gevinst med hvit måned?
Helsegevinsten ved å ha hvite måneder er minimal i følge en svensk forsker.
Det er ikke noe galt med å ta seg en hvit måned, det er en renselsesperiode for kroppen og hjernen. Men det å drikke mye i desember, ta ett opphold i januar, for så å begynne å drikke igjen gir ingen helseeffekt, sier Hammarberg til SVT.se.
Her på bjerget er vi ikke like enige. Helsedirektoratet innførte i 2012 en kampanje med hvite uker. De presiserte at målet med kampanjen ikke bare var at folk bare skulle ta alkoholfri i et par uker, men at de ønsket folk skulle reflekterer over alkoholbruken sin, og om nødvendig reduserer forbruket. Og m jeg tror det fikk effekt? Nei, tror bare det gir oss som forbrukere en bedre samvittighet for hvor mye vi drikker ellers.
Som mamma til en tenåring regulerer det der seg selv. Vesla står på terskelen til en ny epoke i livet der hun Ofte vil ferdes på arena med alkohol, og da vil jeg hun skal være trygg på at hun kan ringe hjem uansett hva som skjer. Jeg vil ikke at hun skal få kjennskap til medaljens bakside uten å vite at hun fortsatt kan ringe hjem, og at noen kan få henne ut av situasjoner hun ikke skal være i dersom noe skjer. Det er like mye en trygghet for meg som for henne. Om det betyr at jeg får noen år fremover med hvite uker er det ikke noe tap for min del. Det betyr bare at jeg slipper å spille russisk rulett med formen min dagen derpå. Så da er det avgjort, og jeg har hvite uker og det blir egentlig bare vinn-vinn-vinn og vinn for min del.
Timeout er ikke greit for et barn. Det er over ferdighetene til et lite barn å forstå hvorfor det får straff. Når det har gjort noe som ikke er greit skal ikke barnet straffes, men lære fra de voksne å sette ord på følelsene sine. Det skriver psykolog Charlotte Mjelde til klikk.no.
– I hele barndommen trenger barnet hjelp fra voksne til å håndtere og regulere følelsene sine. Hjernen gjennomgår fortsatt betydelige strukturelle endringer i 20-årene, sier Mjelde.
Jeg blir så urolig matt av slike reportasjer fra fagfolk. Er de helt historieløse? Barn trenger tydelige voksne som setter klare grenser. Det er masse trygghet i regler som overholdes, og en timeout må ikke sees på som en straff, men en mulighet til å roe ned en situasjon som har eskalert.
For bare noen år siden var det et sånn nanny-program på engelsk TV, der en nanny reiste rundt å hjalp barnefamilier som sleit. Denne nannyen satte barna i timeout når ting gikk over stokk og stein. Hun forklarte barna hvorfor, på ulike måter etter alder vel og merke, men barna skjønte hva hun sa, og begynte å regulere egen adferd. Det er jo det man vil oppnå.
Jeg er enig i at man må spørre barnet hva som plager når det blir sint, men dersom barnet reagerer med raseri, kaster leker eller slår, da må man ta frem streng stemmen å si at det ikke er greit. Funker ikke det, må man be barnet gå ut at situasjonen for å roe seg ned. Ta seg en timeout!
Her hjemme har jeg vært tydelig på at dersom ungene ikke hadde ok oppførsel, fikk de gå på rommene sine, og tenke seg litt om. Når de kom ut derfra igjen, var de vesentlig mer rolig, og vi kunne snakke om hva som hadde vært lurt å gjøre i stede for å bli så rasende, og da var de mer mottakelige for å fortelle hvorfor de ble sinte.
Men tilbake til Mjelde, og det å ikke gi konsekvenser, men heller prate med barna, noe jeg er sterkt uenig i. Man kan ikke bare prate, man må forberede barnet på verden utenfor husets fire vegger.
La oss si et lite barn i barnehagen slår i frustrasjon. De voksne prøver å snakke barnet ned igjen, men barnet er sint! Da må de ta barnet ut av situasjonen for å skåne de andre barna. Det er en form for timeout det også, selv om det er ut fra sikkerhet for de andre.
Så begynner dette barnet på skolen, og har fortsatt problemer med å regulere sin adferd. De voksne snakker med barnet, og forklarer at dette ikke er greit å bli sint eller slå, men nå slår en annen mekanisme inn. De andre barna gir konsekvenser. De vil ikke leke med barnet. Barnet blir avvist og får ikke være med! En annen form for timeout. Her kan man snakke om brå realitetsorientering, og det er mye vondere enn å lære et barn fra det er lite at ingen vil være sammen med noen som ikke er greie med andre.
Gatas justis kan være brutal i slike tilfeller, men veldig effektiv. Problemet er bare at hvis barnet nå ikke regulerer adferd, kan de bli permanent holdt utenfor, og miste det sosiale samspillet med jevnaldrende. Foreldrene til de andre barna blir også en faktor, for hvem ber barnet leke med et annet barn som bruker arvingen din som punching ball?
Hva når barnet blir ungdom og ikke er regulert fullt ut, skal ikke det da være vant til å få konsekvenser? Nå løper i tillegg hormoner løpsk i kroppen, og det kan gjøre disse mini menneskene utrolig uforutsigbare i forhold til humør og reaksjonsmønster. Slår du etter fylte 15 år er du strafferettslig ansvarlig for egne handlinger. Da nytter det fint lite å sitte å snakke om hvorfor, for ungdommen kan få konsekvenser som den kan ende opp å måtte leve med hele resten av livet.
Jeg har vært pedagogisk når jeg kan, men jeg har også vært super tydelig på hva som er greit og ikke greit. Jeg kan også skjære gjennom å bli despotisk når jeg må. Fortsatt kan jeg si at det blir som jeg har sagt, ferdig snakka! Ikke for at det er så fornuftig å gjøre det slik, men for at de skal skjønne når nok er nok! Skjønne at det ikke nytter å kverulere seg til å få viljen sin. (Faktisk så er det sånn her, at hvis de ikke stopper da, får de det enda strengere ved at jeg sier blankt nei til alt en periode fremover!)
Jeg har gitt og gir fortsatt konsekvenser. Fine konsekvenser for god adferd, men frafall av goder, altså negative konsekvenser, ved dårlig adferd. Og timeout, timeout blir fortsatte gitt når situasjonen eskalerer. Det er ikke bare for at ungdommen i huset skal få tid til roe seg ned og tenke seg om, det er like mye for at jeg har behov for å gjøre det samme. Så om denne formen for oppdragelse tilhører fortiden, så får det bare være, her i huset lever timeout i beste velgående.
Her i Salten har det versert en sak der en bestemor har tatt bladet fra munnen, og fortalt om sin opplevelse av barnevern, BUP og PPT, i forbindelse med en overgrepssak som endte opp med omsorgsovertakelse av barnet. Barnet ble overlatt til den angivelige overgriperen, og det medførte fortvilelse og harme hos bestemoren, og hun gikk på bastionen (SoMe) for å få nok blest om saken og barnebarnet trygt hjem igjen. Før hun kom så langt kom anmeldelsen. Hun er nå tiltalt for å dele intime detaljer om sitt barnebarn og for hensynsløs atferd.
I utgangspunktet bruker jeg ikke engasjere meg i slike saker, for som oftest får man bare «jeg mener..» argumenter, og da blir det vanskelig å tro noen av partene, men denne saken er litt annerledes. Det er nemlig tatt lydopptak av møtene mellom barnet og barnevernet, og barnet og BUP, for å dokumentere saken. Etter å ha hørt disse opptakene som er lagt ut, kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan dette barnet havnet der hun er i dag? Hvordan kunne barnevernet konkludere som de har gjort?
Bestemoren valgte i fortvilelse å gå ut offentlig med opptakene, og navngi de ansatte som deltok i samtalene. Ene ansatte hos barnevernet fikk så mye tyn at hun gikk ut offentlig hun også, der hun sa AND I QUOTE : «Det var helt forferdelig. Det føltes invaderende. Som et overgrep» Det var et helt sykt sitat i lys av hva denne saken handler om?
Til slutt ble bestemoren anmeldt. Anmeldelsen ble i første runde henlagt, men så begynte NRK å stille spørsmål om ikke barneverns ansatte burde vernes, og da tok politiet ut tiltale mot bestemoren. Saken er berammet fra 24. til 28. mars og omfatter nå seks fornærmede. Tre fra offentlige etater, to pårørende og barnet selv. En merkelig avgjørelse ut fra det kjennskap jeg har til saken. Rart at NRK overhode ikke vurderte om det var en god grunn til at bestemoren gikk ut med saken, men beviser på det ville de ikke ha.
Jeg har stor tro for at de aller fleste innen offentlige hjelpeinstanser gjør en god og grundig jobb, men noen ganger går det feil. Noen ganger blir de rundlurt! Det er flere saker hvor det kan virke som det har gått prestisje i få en gitt utgang på saken, og dette virker unektelig som en slik sak. Er det ikke feilbehandling, ville jeg trodd at de stod fjellstøtt i sine avgjørelser og lot den gå sin gang.
Vi er mange som består av bestemorens heia-gjeng, og en av støttespillerne ble sågar også anmeldt for å ha støttet bestemoren offentlig. Den saken ble riktignok henlagt umiddelbart. Hvorfor er de så hissig på grøten?
Bestemoren sloss for tiden sin livs kamp, og hun gir seg ikke. Hun sloss ikke for seg selv, men for rettferdigheten til sitt lille barnebarn. Det er en urettferdig maktfordeling i denne saken, og den nærmeste måten å beskrive dette på er David mot Goliat, og jeg heier på bestemoren som ikke kvier seg for å tale Roma midt imot.
Da er året på hell, og det er tid for årets selvangivelse av selve livet. Jeg sa 2024 skulle bli MITT år, og jeg fastslår bare at det ikke ble helt som planlagt.
Heidi-året har egentlig gått rimelig greit. Masse å gjøre og mye prosjekter å holde styr på, men slikt liker jeg jo. Mange av planene mine gikk i vasken, andre ting ble viktigere, men det er jo livet det også.
Når en av de nærmeste blir alvorlig syk, gjør det noe med deg som menneske. Man blir maktesløs og tafatt, kan ikke gjøre noe for å «fikse» opp i det. Kan bare være en støttespiller for den som trenger det. Det var vært mye bekymring og redsel, men det ser ut til at alt går rette veien nå, og det er jeg takknemlig for.
I høst mistet vi et ungt menneske som stod nær familien, og som valgte å trå ut av tiden. Det ga oss et sjokk, og plutselig skjønte vi hvor skjørt livet er, og ikke minst hva som er viktig og uviktig. Sorgen og savnet preger oss alle, og aldr før har vi forstått hvor viktig det er å ta seg tid til de gode øyeblikkene, og skape de gode minnene. Vær snill med hverandre, vis omsorg og rekk ut ei hand til de som trenger. Gå ei ekstra mil for de som trenger det, det kan gjøre en forskjell. Bruk tid til å lytte til andre. Det er kanskje ikke det som blir sagt som er viktig, men det som ikke blir sagt..
Nå kommer ikke livet med bare nedturer, og i 2025 kommer et nytt ubeskrevet kapittel i livets bok. Det gledes, og har vært et av årets lyspunkter. Vesla er begynt på videregående, og er blitt en ung flott dame. Konturene av hvem hun er, kommer stadig mer frem, og hun står fortsatt støtt i egne sko. Snuppa er snart ferdig med bachelor i vernepleie, og kan vise til fremragende resultater. Hun blir nok trønder ennå et år, men jeg kjenner på at jeg gjerne skulle hatt henne nærmere. Sommeren ble litt amputert, men Vesla, Lille Storebror og jeg fikk en nydelig tur til familien i Kristiansund, og vi fikk masse morsomme opplevelser med på kjøpet. Det var fine dager med de fineste.
Livet er ikke bare enhjørninger som glir på regnbuen og fiser hjertet, jeg vet det, men jeg synes egentlig 2024 kom med i overkant mange gråværs dager. Nå er året over, og selv om det var så som så, er jeg klar for 2025. Jeg forventer ikke et eventyr, men en og annen hjertefis hadde ikke vært dumt.
Det skal bli noen endringer i livet mitt, for jeg vil bruke mer tid på mine favoritt mennesker. Jeg vil sitte her om ett år og fortelle om alle innskuddene jeg har gjort i livets minnebank. Alt det fine jeg har fått med meg i livet. Jeg vil ikke sitte å tenke over hva jeg ikke fikk tid til..
Med det vil jeg egentlig takke for 2024, samtidig som jeg vil reise det dit pepperen gror, og jeg ønsker 2025 velkommen. Som Alf Prøysen skrev, «Med blanke ark og fargestifter tell..»
Godt nyttår til familie, venner, kjente og kjære!!
Den siste tiden har jeg frekventert TikTok, og laget litt innhold der med Vesla. Jeg vet ikke ennå helt hva jeg synes om plattformen, og er heller ikke helt sikker på om den er til noe positivt. Jeg har nemlig funnet live streamene, og fy flate der er det mye grums! Det rare er at jeg synes de på min alder +/- er de som har den dårligste oppførselen på nettet, ikke ungdommene. Ungdommene kan være mer bastante og lite nyanserte, men de er for det meste høflige!
De livene jeg har sett litt på, er liver med godt voksne mennesker. Noen er tidvis så fulle og rusa at man knapt skjønner hva de sier, det krangles om alt fra A til Å, og det slenges ut trusler om å røpe privat informasjon om brukerne til publikum. Alt fra fullt navn og privatadresse. Noen har opplevd å få anonyme henvendelser tilsendt familie eller arbeidsgiver. Andre har tatt kontakt med politi og helsevesen fordi de mener TikTokeren er rusa eller psykisk ustabil. Noen har også blitt meldt til barnevernet. Enkelte henvendelser kan jeg skjønne, hvis TikTokeren er skikkelig rusa og alene med omsorgen for barn, men andre ting er sånn at det bare er til å grøsse av. Det skal sies, jeg har aldri sett noe som har fått meg til å vurdere å gripe inn, så kanskje jeg ikke skjønner hvor ille det kan være.
For noen år siden ble også jeg meldt til barnevernet, da på grunn av at jeg skrev blogg om livet til meg og Vesla. Det var skikkelig ekkelt og utrolig slitsomt mens det stod på. Både jeg og Vesla (hver for oss) måtte inn til samtale, og da var jeg på nippe til å droppe bloggen. Samtidig ble jeg oppriktig forbannet! Hvorfor skulle andre bestemme hva jeg kunne dele eller ikke dele på internett? Nå ble tilværelsen til Vesla, hjemmet og bloggen godkjent, så det ble med samtalene, men det var ikke gøy i hele tatt! Men klart, stikker man frem hodet slik jeg gjør, er det alltid en fare at noen finner det for godt å melde til barnevernet.
Jeg vet nok hvem som meldte dette også. Vedkommende sendte meg kritikk, og ba meg slutte å skrive fordi vedkommende mente jeg utleverte Vesla i en sånn grad at det kom til å bli belastende for henne senere i livet.
Vesla er snart 17 år, og hun har satt ned masse restriksjoner om hva jeg får dele og ikke dele om henne. De stundene når man som mamma føler seg rådvill og litt hudløs, de skal ikke deles. Det er våre private øyeblikk, og de er hellige, samtidig er det kanskje disse øyeblikkene jeg burde skrive om. De øyeblikkene som viser at livet er vanskelig av og til, men også vise at det finnes løsninger på alt, selv om det kan være både vanskelig og vondt å komme dit. Som foreldre er det mye mer læring og support å finne i det, fremfor en influenser som sier hva du skal eller ikke skal gjøre. Likevel er de taushetsbelagt fra min side.
Av og til når vi er i byen, møter vi noen som stopper opp og forteller at de følger oss på enten blogg eller TikTok, og andre ganger kan jeg høre noen kommentere at «der går mora til ho Vesla». Stort sett får det bare smilet frem hos meg, for fortsatt er det slik at det ikke sjenerer, og Vesla gir egentlig katta i det. Hun er ikke bekymret for å bli eksponert. Det gjør hun selv gjennom sang og dans hele tiden. Det er ofte heller jeg som «strekker henne opp» og sier hun deler for mye!
Vi fant vår måte å gjøre det på, og var enige i hvordan vi kan leve i det digitale universet, selv om det sikkert er nok av kritikere til det også, men jeg håpet aldri vi havnet i TikTok sirkuset med trusler av ymse slag. Jeg lar meg likevel fascinere av hva folk får seg til å gjøre for å få litt penger på vipps og ikke minst gaver fra følgerne, og der kommer det nok frem at jeg begynner å bli gammel i forhold til utviklingen. Det lever jeg fint med.
Jeg har så lyst på noe junkfood! En skikkelig feit cheeseburger og fries for eksempel. Det hadde vært godt, for nå er jeg utrolig lei julemat! Vi har spist kalkun, ribbe, torsk og pinnekjøtt så langt i jula, og mer kommer det. At jeg har lyst på junk er ikke fordi jeg er sulten, for jeg har ikke hatt antydning til sultfølelse på lenge, men jeg har lyst på noe likevel! Jeg har full forståelse for hvorfor jeg legger på meg i jula, for her snakker vi om å frotse i godsaker. I dag skal jeg gjøre klar til litt julekos med gode venner. Det blir ikke tradisjonell julemat, men noe i den gaten. Jeg skal servere vafler med røykalaks og pepperrot krem, og vafler med pinnekjøtt, tyttebærkrem og jalapeño salsa. Julemat med en vir liksom. Ikke at vafler er julemat, men de kan gjøre tradisjonsmat spennende og ny.
Der er morsomt å eksperimentere litt på kjøkkenet, og ikke minst leke seg litt med nye smaker. Av og til vel og merke. Det er ikke det jeg er flinkest til, men jeg er ikke redd for å prøve heller. Verste som kan skje er at det ikke blir spisende, og det er jo riktignok litt kjedelig når man har invitert gjester, men jeg har troa til det motsatte er bevist. Det hele avsluttes med sjokoladefondant og vaniljeis. Det er i så fall en sikker slager.
Det hyggeligste med jula er å være sammen, og i kveld har jeg invitert gode venner på en hyggelig stund. Det gleder jeg meg til. Det er altfor lenge mellom hver gang jeg gjør det, til tross for at jeg liker å ha gjester hjemme. Vi snakker ikke om fine dining, bare litt uformell julekos i godt selskap. Det gledes! Faktisk så gleder jeg meg så mye at jeg nesten ikke kunne vente med å dekke opp..
