Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Da kan jeg konstatere nettopp som Ivar Aasen skrev så godt, «Til lags at alle kan ingen gjera» Jeg nikker gjenkjennende til ordene hans og grubler litt her jeg sitter.
Den rosenrøde idyllen i Blogglandia har slått store sprekker, og mye gruff er kommet for dagen. Jeg underholdes langt på vei av dette, men jeg har en greie som jeg ikke liker. Det er når noen angriper på personnivå. Da blir jeg ganske jentesur og grinete, og har behov for å si fra at det ikke er greit. So far so Good.
Men jeg liker heller ikke når jeg skjønner at mine innlegg og kommentarfelt blir brukt til å rakke ned på konkrete mennesker. Det er hvertfall ikke greit! Dessverre fikk jeg ikke helt tråden i det hele før lenge etterpå, og da først skjønte jeg at det var myntet på et menneske jeg liker og respekterer.
Jeg ble skuffet over meg selv, men lyn forbannet for at noen velger å bruke min lille arena for å spre galle om andre. NEI! DET GODTAR JEG IKKE! På min lille fredede flekk i Blogglandia er det åpent for meningsutveksling så mye som orkes, under forutsetning at det er sak og ikke personangrep som forekommer.
Om man sier fra om noe man er uenig i, og er veldig tydelig på hva man mener, betyr ikke det at man er uenige om alt, eller misliker noen av den grunn.
Jeg har ingen problemer med å skille sak og person. Om jeg er uenig med noen, kan jeg likevel føle empati med samme mennesket, og jeg kan finne mennesket morsom og underholdende. Det ene utelukker ikke det andre.
Du har nok sikkert vært vitne til det på digitale plattformer, du også. Provoserende innlegg man egentlig blir så forarget over at man har lyst å hamre løs på tastaturet og servere et sviende svar tilbake. Ofte velger jeg å la være å la meg provosere eller kommentere, for mitt eget beste.
Det er så jeg kjenner pulsen øke, blodet nærme seg kokepunktet, hornene sprette ut i panna, neglene bli lange og kvasse. og huggtennene bli godt synlige.
For Guds skyld! Jeg må ikke begynne å kommentere. Jeg vet jeg aldri kan vinne en diskusjon som bunner i en skikkelig urimelighet. De som skriver er låst i sin egen illusjon av virkeligheten.
Jeg leste et innlegg om voldshandlingene mellom Israel og Gaza her om dagen, der en tok til orde for å sitat: “Slakte faenskapet” på en av sidene. Farvel til alt som heter humanitet. Vi bare slakter dem. Utsagnet var så smakløst og ekkelt at jeg bare måtte rapportere det inn, og det er ikke ofte jeg gjør. Jeg hadde bra lyst å svare tilbake, men skjønner at det bare hadde vært å skvette vann på gåsa. Det hadde bare gitt vedkommende mer publisitet og ført til mere usmakelige skriverier, men det holdt hardt. Hva får folk til å skrive slikt ondsinnet møkk?
Jeg er åpen for at det finnes mange sider av en sak, og alle må få ha sine sannheter selv om jeg nødvendigvis ikke er enig i dem. Så kommer argumenter som bygger på alvorlig bristende forutsetninger eller direkte subjektive synsinger uten rot i virkeligheten, og det blir behandlet det som om det er en vedtatt allmenn sannhet. Det er noe som virkelig får meg til å ha lyst å gripe til tastaturet, men det er ikke vits!
Er jeg dum nok til å synke på deres nivå å begynne å diskutere på deres premisser har jeg tapt diskusjonen. De vil slå meg på erfaring!
Noe må man bare forbigå i stillhet, men det holder hardt!
Mental helse er utrolig viktig. Det blir et stadig større problem som konsekvens av at virkeligheten nå leves ut på digitale flater, og ikke i det virkelige liv. Vi glemmer å snakke med hverandre, og vi er mer opptatt av fasader og det feilfrie ytre. Livet er ikke feilfritt, og da krasjer ofte illusjon og virkelighet. Utrolig mye av jobben med å opplyse om mental helse foregår på digitale flater, og det er helt essensielt å være på de flatene mennesker ER på, men av og til lurer jeg på om det har tatt litt av i feil retning.
Vesla lurte meg inn på Tik Tok, og også denne plattformen er fylt til randen med følerier. Det er snørr, gørr og tårevåte ungdommer som griner over alt fra dype tragedier og traumer, til mer trivielle katastrofer som kjærlighetssorg og venne krangler. Det kan bli litt i meste laget for mamma’n i huset når det bugner av videoer av unge mennesker som har gått ut av tiden, eller babyer som aldri får startet på livet. Hjertet verker, og det svir i øynene, men jeg kan ikke se for mye av det uten å bli oppriktig trist selv. Jeg er voksen og kan stoppe meg selv når det er nok, men kan disse unge som er avhengig av SoMe det?
Også Vesla har noen snørr & gørr videoer. Det er vel ikke akkurat noe jeg liker spesielt godt, men da vi opprettet en felles profil, var det under forutsetning at jeg kan se hva hun legger ut, uten å begrense henne i nevneverdig grad. Det kan komme til å holde hardt i lengden. Jeg er nok litt sånn: “Det der er ikke noe å grine over, dette skal du oppleve mye av! Rist det av deg og gå videre!” Vesla blir av og til litt grinete når hun får servert en tirade, men jeg tror kanskje hun skjønner hva jeg mener, selv om hun ikke nødvendigvis er enig og synes nok jeg kan være litt hard.
I tenårene er utviklingen av følelser, intellektuell kapasitet, sosial funksjon og identitet spesielt viktig. Selv om ungdommene kan se ut som voksne, trenger de fortsatt grenser, støtte og veiledning, fordi senteret for impulskontroll i hjernen, ikke er ferdig utviklet før ut i 20 årene. Dette senteret er følsom for hormoner og adrenalin, og kan lett drive ungdom inn i overveldende følelsesutbrudd. Alt det disse unge voksne opplever, føles mye mer dramatisk enn det fortoner seg for en blasért mamma som vet det skal komme sterkere stormer senere. Klart jeg får vondt av disse unge som føler så sterkt, men jeg tror det er spesielt viktig at de voksne rundt, passer på at det ikke blir kos med misnøye! Det er faktisk utrolig mye omsog ved å si “Ta deg sammen! Nå er det nok!”
Livet er ikke alltid like enkelt for disse unge, men jeg synes det er viktig å terpe på at det å være trist og lei seg er normalt, og ikke betyr at man er deprimert. Livet skal selvsagt ikke bare føles vanskelig, men av og til er det nettopp det. Man må ikke sykeliggjøre det å være lei seg, selv om livet kan bli så overveldende at det fører til psykisk sykdom for noen.
Mental uhelse skal man selvsagt ikke kimse av, men å henfalle til grublerier og følerier uten å bli regulert og realitetsorientert, er like skummelt som å tie ihjel mentale utfordringer.
Nå begynner det å dra seg til i heimen. Det er bare noen dager igjen til Nordlysdrilliaden gjennomføres i Bodø. Det merkes på Vesla. Nå trenes det og hun har ikke fokus på noe annet. Verden utenfor er glemt, og når verden tvinger seg på henne, glefser hun tilbake. Nå er hun i bobla si.
Det er første gang Vesla skal konkurrere med solo på hjemmebane, men hun har rykket opp et nivå, så det er ikke så lett å gjette hvordan dette vil slå ut. Bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Tror hun synes det er verre å konkurrere her hjemme enn andre steder i landet.
Mor skal ha noen dugnads-økter i løpet av helga, som seg hør og bør, men bortsett fra det skal jeg kose meg med å se alle de flinke ungene i aksjon. Det gledes.
Frem til da skal jeg få på plass en masse forberedelser. Drakter skal gjøres klar, sminke må finnes frem, strømpebukser og hårstasj må kjøpes. Alt må sitte på konkurransedagene. Så fra generalprøven fredag skal jeg søke dekning helt til det er over, for under konkurransen er håpefulle høy-eksplosiv. Sånn sett kan man si jeg har unntakstilstand i heimen.
Noen ungdomsmiljø er seriøst syke, og jeg lurer på hvor i helvete vi har gått feil som foreldre? Har vi totalt mistet evnen til å være rollemodeller og gode forbilder, eller er vi totalt akterutseilt selv? Jeg sitter med kvalmen langt opp i halsen, og vet ikke hvordan i all verden man skal få rettet opp i galskapen.
Her vi bor er det ofte ungdomsfester. Som i alle andre ungdomsmiljø, er det flere som flørter med rusmidler på disse festene, men da primært alkohol.
Det er kjedelig at vi ikke har klart å få inn bedre holdninger for ungdommene våre, men vi gjør vel ikke de rette tingene da?
På fester der unge eksperimenterer med rusmidler, er det ikke til å komme fra at noen mister kontrollen, og havner i situasjoner de helst skulle vært foruten. Vi har alle fått med oss at “Nei, betyr nei!», selv om mange ikke forholder seg til det, og at dersom noen ikke er i stand til å si nei, så betyr det definitivt NEI!
Men hva skal man si når det hele er et stort ja, og ikke bare en gang, men flere ganger i løpet av samme kveld? Det jeg skal frem til, er at det på noen ungdomsfester utarter en utagerende seksuell adferd blant deltakerne. Når ei jente frivillig har sex med tre eller fire stykker på en kveld, må man som voksen reagere og rope et sinnsykt høyt NEI!
Det høres helt sykt ut, men det skjer faktisk.
Flere av ungdommene samtykker til å ha sex med flere av de andre deltakerne som de er på fest med, uten blygsel. Hva er det som skjer når 16-17 åringer frivillig går med på det, eller lar det skje?
Min teori er jo at dette er en konsekvens av fri tilgang på porno på nett. Det er med på å normalisere en utagerende seksuell adferd. Det skapes en konsensus om at slik adferd er helt naturlig blant festdeltakerne. Men skjønner disse ungdommene egentlig hvor avvikende dette er, og ikke minst konsekvensene det kan få? De er jo i faren for å få et avstumpet følelsesregister i forhold til sex, og hva med deres evne til å knytte varige relasjoner til et annet menneske? Hvordan kan sex da bli det fine som man kroner et ellers sunt og godt forhold med?
At voksne mennesker velger å eksperimentere med sex er for så vidt greit for min del, for da forutsetter jeg at de vet hva de går til og at de vet å både beskytte seg fysisk og psykisk, men gjør disse unge guttene og jentene det?
Selv om det skjer tilsynelatende frivillig, stiller jeg spørsmålet om det er frivillig i den grad det skjer under rus? Hvordan har de det dagen etter? Hvor mange ganger har man ikke hørt om de som egentlig ikke vil, men lar seg overtale? Det kan være vanskelig å stå i mot presset, spesielt hvis det kommer fra flere samtidig.
Konsekvensene kan bli mange og kjipe.
Min umiddelbare reaksjon på dette, var å ha en lang samtale med Vesla om det å respektere sin egen seksualitet og ikke minst grenser. Snakke om hvor mye slik adferd kan ødelegge for henne senere i livet. Det kan være bilder som kan bli tatt, og spredd på nett, kjønnssykdommer, uønsket graviditet og ikke minst det å leve med det faktum at du deltar aktivt i et overgrep på deg selv og kan miste store deler av din egen selvrespekt. Selv om hun var rystet over det jeg fortalte, lyttet hun, og var klar på at det ikke var slik i de miljøene hun er i. Hun vil heller ikke være en people pleaser i vennegjengen, og mener at hun aldri vil la seg overtale. Som mamma er det godt å høre henne legge frem sine holdninger og verdier, og jeg håper hun står fjellstøtt i egne sko om hun noen gang skulle havne i en slik setting.
Å være ung i dag må være utrolig utfordrende. De får så mange input via media og internett, så formaningene hjemmefra drukner i mengden. Jeg håper bare jeg har prentet inn i henne at hun må leve sitt liv slik at hun er fornøyd med den som ser tilbake på henne i speilet hver dag.
Slanking og bortforklaring på hvorfor man legger på seg er et kjent fenomen. Hvor vanskelig er det ikke å innrømme at man ikke har kontroll over hva man putter i munnen, og ikke klarer å være målbevisst nok til å bare spise de sunne tingene? Det er flaut å innrømme at dørstokk-mila er så lang, og at man sitter inne på sofaen og råtner på rot. Men det er så mange som slenger ut at feite folk bare er late og ikke eier viljestyrke, så da er det klart det er lett å heller ty til bortforklaringer.
Men det er ikke bare livsstil som nødvendigvis er årsaken til vektøkning alene, og man kan ikke generalisere og si det enten er overspising og lavt akvitetsnivå eller en kombo av dette, som gjør at man går opp i vekt. Det blir for lettvint. Bildet er ofte mye mer sammensatt enn som så, men at det er de to årsakene også er en vesentlig del av bildet, er jeg enig i.
De siste fire årene har kiloene kommet snikende på meg også, selv om jeg har kjempet iherdig i mot. Jeg har brukt Garmin aktivitetsklokke og appen Lifesum, for å ha kontroll på at jeg har holdt meg på et nivå der jeg burde gått ned i vekt i forhold til inntak av mat, men jeg opplevde det motsatte. I begynnelsen tenkte jeg at det kom til å gå seg til, men så ble det bare mer og mer demotiverende. Vektpila gikk konstant feil vei! Blodtrykk og diabetes 2 fikk jeg kontroll på i løpet av tre måneder, og lege klødde seg i hodet fordi jeg likevel la på meg. Han tok masse prøver, men stoffskifte og alt annet han sjekket, var helt normalt. Forklaringen ble lagt på overgangsalder, dårlig søvnmønster og stresset livsstil. Jeg var kjempe frustrert, for tidligere har jeg kunne lagt inn ei ekstra treningsøkt hvis jeg har kjent klærne bli trange, men nå funket ingenting. Hvorfor skulle jeg nå bruke flere timer i uka på å trene når det likevel gikk motsatt vei enn forventet? Jeg ville ha slankehjelp! Legen min mente medikamenter ville hjelpe på kort sikt, men det ville ikke løse utfordringen fremover så lenge jeg ikke klarte å lokalisere hvorfor jeg la på meg. Derfor var det bare å fortsette å lete etter en forløsende faktor mens frustrasjonen min bare vokste og vokste.
Ved en tilfeldighet leste jeg at den ene medisinen jeg må ha, har en sjelden bivirkning som er vektøkning. For meg falt puslespillet på plass, selv om legen min var noe mer skeptisk. Jeg bråstoppet med medisinen jeg gikk på, og det samme gjorde vektpila. Det gikk 3 mnd, og så var ett kilo borte. Kanskje ikke all verden, men jeg hevdet det var bevis godt nok for at medisinen var årsaken til vektøkningen, og ba om å få hjelp til å kvitte meg med de kiloene som er kommet på. Legen la frem alternativer som mer trening, men jeg var så demotivert at jeg sa alternativet for meg da, var pulverkur! Det syntes han ikke var et alternativ, så da fikk jeg wegovay. Det var ikke noen enkel utvei, og jeg følte med ganske langt nede da jeg gikk til det skrittet. Det var flaut at jeg ikke fikk fikset det selv ved hjelp av disiplin og struktur, det har jo alltid vært løsningen tidligere.
Meningen var å ikke fortelle NOEN om at jeg tok sprøyter for å få kroppen i gjenge igjen, for det var så flaut å komme i kategorien feit, lat og uten viljestyrke. Jeg så skikkelig ned på meg selv, og hadde det ikke noe bra.
Før jeg fikk resepten, fikk jeg tre nye måneder å tenke gjennom om bruk av medikament til slanking var noe for meg. Jeg måtte skjønne hvordan denne sprøyten virker, at wegovay ikke er slankende, men gjør at jeg ikke får frigitt dopamin i hjernen når jeg spiser usunn mat. Maten kjennes ikke ut som noen belønning lengre. Slik kan jeg innføre sunne matvaner, fordi jeg ikke er spesielt sulten og det er likegyldig hva jeg spiser. Det er dette mulighetsvinduet man må utnytte for å øke sjansene for å holde vekten når man slutter med sprøytene. Man må sove mer, og man må holde seg i jevn aktivitet i tillegg. Jeg begynte å sette opp matplaner på forhånd, slik at jeg har enkle rutiner som kan følges også når jeg slutter. Etter å ha tenkt gjennom dette flere ganger, satte jeg første stikket.
Bivirkninger som hodepine, tretthet og kvalme var jeg godt forberedt på, og jeg gruet meg til hver gang jeg skulle øke dose. I en periode bodde jeg nærmest på sofaen, for jeg var helt utkjørt etter en dag på jobb. Energinivået er ikke som det vanligvis er, men jeg må bare være litt streng med meg selv. Garmin klokka er lagt bort, og jeg logger ikke lengre kalorier. Faktisk har jeg ikke trent en time siden jeg begynte med sprøytene, men det skyldes at jeg ble valpe-matmor og nå årsoppgjøret, så det ville vært slik uansett på denne tiden av året. Men den beste endringen er psyken min. Jeg har det mye, mye bedre nå som mat og aktivitets krav ikke jager rundt i hodet mitt hele tiden. Livet mitt er mer enn bare sorg over de kiloene jeg ikke ble kvitt. Vekta er ikke lengre et hatobjekt!
Jeg skjuler ikke lengre at jeg trenger hjelp for å kvitte meg med de kiloene som kom snikende, men jeg tror heller ikke medisinen er manna fra himmelen. Det er langt fra sikkert at dette er den endelige løsningen for meg, for jeg synes en kostnad på 3000 kr i måneden er drøyt for sprøytene, men akkurat nå trenger jeg en opptur for min egen del. Da tar jeg meg råd til det. På sikt skal jeg tilbake til trening og økt aktivitet, men jeg måtte ta en pause fordi jeg var kommet til et punkt der dette ikke ga meg noen form for mestring, tvert i mot.
Å generalisere andres forhold til fedme, aktivitet og vektreduksjon er noe man skal være forsiktig med å gjøre, for det er så mange faktorer som kan spille inn. Å si at feite mennesker er late og uten viljestyrke hjelper ingen, det gjør bare at man kanskje skjuler at man har et vanskelig forhold til mat, eller at dørstokkmila blir for lang. Jeg er heller ikke nødvendigvis for medikamentell slanking for alle med fedme. Noen tenker jeg trenger en ernæringsfysiolog og/eller en livsstilscoatch som kan hjelpe med varig endring før man tenker medisiner, men jeg heier likevel på alle som strekker ut en hånd og ber om hjelp fordi de innser at de ikke klarer det på egen hånd.
Sophie Elise fortalte i forlengelsen av avsløringene av svangerskapet, at hun kunne tenke seg å spise morkaken sin etter fødselen. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og det er hevdet at hun er en helserisiko som fronter slike sinnsyke idéer, det er farlig, hun gir skumle signaler og ikke minst kan barnet hennes bli mobbet for mammaen sine påfunn senere.
Sånn det blir fremstilt, er Sophie Elise direkte farlig!
Nå må altså medie-Norge ta seg ei jævlig feit bolle og roe ned! Selv om «alle» vet bedre enn Sophie Elise, trenger de jo ikke publisere alle som er selvutnevnte doktorer på området. Forskning viser riktignok at å spise sin placenta, enten den er tilberedt eller i kapselform, ikke har noen helsefremmende effekter ved seg, men i kapselform som Sophie Elise vurderer, er det heller ingen fare. Det er mer placebo-effekten.
Men hør! Altså, der er nok av remedier og «helsefremmende» preparater vi trøkker i trynet i håp om å bli slankere, sunnere, sterkere, smidigere og ikke minst yngre, som beviselig ikke har noen virkning. Verden vil bedras. Dette synes vi er helt greit. Det bråker vi ikke om, selv om vi mange ganger ikke aner om det kan være skadelig i lengden. Vi hetses ikke av den grunn. Det er noe annet når det gjelder Sophie Elise!
Kan ikke bare folk la Sophie Elise få gjøre som hun selv vil, uten å lage en stor greie av det? Er det nødvendig at alle hennes avgjørelser skal dissekeres og diskuteres i medie-Norge? Det er ei voksen dame som skal ha et barn hun gleder seg voldsomt til å få, så la henne for Guds skyld være mamma på egne premisser, uten å få trykket ned andres meninger ned gjennom halsen! Faktisk kan godt mamma-politiet også ta seg ei jævlig tørr bolle i samme slengen, for de gjør jammen ikke mye godt for usikre mødre. Bare sørger for at flere føler seg enda mer usikker og utilstrekkelig.
Og nei, forsvarstalen skyldes ikke at jeg har spist mine placenta. Det er ikke min greie. Bare tanken byr meg i mot, men hva andre gjør, eller vurderer å gjøre, er da jammen ta ikke min eller andres business!
Sophie Elise kan få gjøre akkurat som hun vil! Om hun tenker at å gjøre morkaken om til kapsler er en greie hun vil teste, så har hun lov til det uten at andre skal åpne kjeften og ha en mening.
Jeg heier på henne OG andre mammaer som er mammaer på helt egne premisser. Jeg heier også på Sophie Elise fordi hun våger å si at hin vurderer noe som fremstår som uortodoks. Det et sikkert mange andre som tenker det samme som henne. Kvalifiserte «synsere» bør holde fred, og la disse mammaene bli trygg i sin egen mammarolle uten å behøve å bli overlesset av «forståsegpåere» som vet alt så utrolig mye bedre!
Endelig tar staten et steg i riktig retning. De jobber på spreng med å innføre lov om omvendt voldsalarm. Omvendt voldsalarm er en fotlenke som varsler politiet, når en person som ikke har lov til å oppholde seg i bestemt område, bryter forbudet. I dag kan man bare få omvendt voldsalarm etter dom.
I en vanskelig periode i livet, for noen år tilbake, ble jeg rådet til å be om besøksforbud og voldsalarm mot noen. Det var for at jeg skulle være trygg etter tildeles grove trusler. Jeg gikk mange runder med meg selv, og vurderte om jeg skulle gå videre med saken, men valgte å avstå fra å søke, men det var ingen enkel avgjørelse. Det var mange grunner til at jeg burde søke, men jeg følte det ble en for stor inngripen i mitt liv.
Jeg ble skikkelig forbannet på ordningen. Hvor skulle jeg ha alarm? En alarm som garantert hadde medført stress og en aldri så liten ekstra engstelse i mitt liv. Enn om ikke alarmen funket når jeg trengte den? Enn om jeg ikke hadde den nært nok? Enn om jeg glemte den? Hvorfor skulle jeg ta belastningen mens den som utgjorde trusselbildet kunne bevege seg relativt ubesværet rundt? Og viktigst av alt, hvilken redsel ville ikke noe slikt påført ungene i huset? Det føltes som om jeg ble straffet og ikke den som framsatte truslene.
Ting kom under kontroll, men jeg vil nok alltid se meg en ekstra gang over skuldrene, men jeg er ikke redd selv om jeg helst skulle kunne forsvart meg med noe. Jeg ville gjerne ha pepperspray, i tilfelle jeg skulle få behov for det, men det kunne jeg ikke. Pepperspray omfattes av våpenloven §§ 1b og 3e–f. Det er ulovlig for privatpersoner å eie peppersprayvåpen eller beholdere med pepperspray uten tillatelse fra politiet.
Jeg vet ikke helt jeg da. Hadde det ikke vært bedre for politiet å etterforske noen tilfeller av pepperspray-bruk fremfor mord? Det bør jo være mindre ressurskrevende enn draps etterforskning?
Anyways! Med omvendt voldsalarm er det endelig de som er en trussel som må ta konsekvensene og belastningen, ikke de som utsettes for de. Ansvaret legges på de som fortjener det. La oss bare få dette innført asap zulu!!
