Noen ungdomsmiljø er seriøst syke, og jeg lurer på hvor i helvete vi har gått feil som foreldre? Har vi totalt mistet evnen til å være rollemodeller og gode forbilder, eller er vi totalt akterutseilt selv? Jeg sitter med kvalmen langt opp i halsen, og vet ikke hvordan i all verden man skal få rettet opp i galskapen.

Her vi bor er det ofte ungdomsfester. Som i alle andre ungdomsmiljø, er det flere som flørter med rusmidler på disse festene, men da primært alkohol.
Det er kjedelig at vi ikke har klart å få inn bedre holdninger for ungdommene våre, men vi gjør vel ikke de rette tingene da?

På fester der unge eksperimenterer med rusmidler, er det ikke til å komme fra at noen mister kontrollen, og havner i situasjoner de helst skulle vært foruten. Vi har alle fått med oss at “Nei, betyr nei!», selv om mange ikke forholder seg til det, og at dersom noen ikke er i stand til å si nei, så betyr det definitivt  NEI!

Men hva skal  man si når det hele er et stort ja, og ikke bare en gang, men flere ganger i løpet av samme kveld? Det jeg skal frem til, er at det på noen ungdomsfester utarter en utagerende seksuell adferd blant deltakerne. Når ei jente frivillig har sex med tre eller fire stykker på en kveld,  må man som voksen reagere og rope et sinnsykt høyt NEI!

Det høres helt sykt ut, men det skjer faktisk.

Flere av ungdommene samtykker til å ha sex med flere av de andre deltakerne som de er på fest med, uten blygsel. Hva er det som skjer når 16-17 åringer frivillig går med på det, eller lar det skje?

Min teori er jo at dette er en konsekvens av fri tilgang på porno på nett. Det er med på å normalisere en utagerende seksuell adferd. Det skapes en konsensus om at slik adferd er helt naturlig blant festdeltakerne. Men skjønner disse ungdommene egentlig hvor avvikende dette er, og ikke minst konsekvensene det kan få? De er jo i faren for å få et avstumpet følelsesregister  i forhold til sex, og hva med deres evne til å knytte varige relasjoner til et annet menneske? Hvordan kan sex da bli det fine som man kroner et ellers sunt og godt forhold med?

At voksne mennesker velger å eksperimentere med sex er for så vidt greit for min del, for da forutsetter jeg at de vet hva de går til og at de vet å både beskytte seg fysisk og psykisk, men gjør disse unge guttene og jentene det?

Selv om det skjer tilsynelatende frivillig, stiller jeg spørsmålet om det er frivillig i den grad det skjer under rus? Hvordan har de det dagen etter? Hvor mange ganger har man ikke hørt om de som egentlig ikke vil, men lar seg overtale? Det kan være vanskelig å stå i mot presset, spesielt hvis det kommer fra flere samtidig.

Konsekvensene kan bli mange og kjipe.

Min umiddelbare reaksjon på dette, var å ha en lang samtale med Vesla om det å respektere sin egen seksualitet og ikke minst grenser. Snakke om hvor mye slik adferd kan ødelegge for henne senere i livet. Det kan være bilder som kan bli tatt, og spredd på nett, kjønnssykdommer, uønsket graviditet og ikke minst det å leve med det faktum at du deltar aktivt i et overgrep på deg selv og kan miste store deler av din egen selvrespekt. Selv om hun var rystet over det jeg fortalte, lyttet hun, og var klar på at det ikke var slik i de miljøene hun er i. Hun vil heller ikke være en people pleaser i vennegjengen, og mener at hun aldri vil la seg overtale. Som mamma er det godt å høre henne legge frem sine holdninger og verdier, og jeg håper hun står fjellstøtt i egne sko om hun noen gang skulle havne i en slik setting.

Å være ung i dag må være utrolig utfordrende. De får så mange input via media og internett, så formaningene hjemmefra drukner i mengden. Jeg håper bare jeg har prentet inn i henne at hun må leve sitt liv slik at hun er fornøyd med den som ser tilbake på henne i speilet hver dag.

 

Slanking og bortforklaring på hvorfor man legger på seg er et kjent fenomen. Hvor vanskelig er det ikke å innrømme at man ikke har kontroll over hva man putter i munnen, og ikke klarer å være målbevisst nok til å bare spise de sunne tingene? Det er flaut å innrømme at dørstokk-mila er så lang, og at man sitter inne på sofaen og råtner på rot. Men det er så mange som slenger ut at feite folk bare er late og ikke eier viljestyrke, så da er det klart det er lett å heller ty til bortforklaringer.

Men det er ikke bare livsstil som nødvendigvis er årsaken til vektøkning alene, og man kan ikke generalisere og si det enten er overspising og lavt akvitetsnivå eller en kombo av dette, som gjør at man går opp i vekt. Det blir for lettvint. Bildet er ofte mye mer sammensatt enn som så, men at det er de to årsakene også er en vesentlig del av bildet, er jeg enig i.

De siste fire årene har kiloene kommet snikende på meg også, selv om jeg har kjempet iherdig i mot. Jeg har brukt Garmin aktivitetsklokke og appen Lifesum, for å ha kontroll på at jeg har holdt meg på et nivå der jeg burde gått ned i vekt i forhold til inntak av mat, men jeg opplevde det motsatte. I begynnelsen tenkte jeg at det kom til å gå seg til, men så ble det bare mer og mer demotiverende. Vektpila gikk konstant feil vei! Blodtrykk og diabetes 2 fikk jeg kontroll på i løpet av tre måneder, og  lege klødde seg i hodet fordi jeg likevel la på meg. Han tok masse prøver, men stoffskifte og alt annet han sjekket, var helt normalt. Forklaringen ble lagt på overgangsalder, dårlig søvnmønster og stresset livsstil.  Jeg var kjempe frustrert, for tidligere har jeg kunne lagt inn ei ekstra treningsøkt hvis jeg har kjent klærne bli trange, men nå funket ingenting. Hvorfor skulle jeg nå bruke flere timer i uka på å trene når det likevel gikk motsatt vei enn forventet? Jeg ville ha slankehjelp! Legen min mente medikamenter ville hjelpe på kort sikt, men det ville ikke løse utfordringen fremover så lenge jeg ikke klarte å lokalisere hvorfor jeg la på meg. Derfor var det bare å fortsette å lete etter en forløsende faktor mens frustrasjonen min bare vokste og vokste.

Ved en tilfeldighet leste jeg at den ene medisinen jeg må ha, har en sjelden bivirkning som er vektøkning. For meg falt puslespillet på plass, selv om legen min var noe mer skeptisk. Jeg bråstoppet med medisinen jeg gikk på, og det samme gjorde vektpila. Det gikk 3 mnd, og så var ett kilo borte. Kanskje ikke all verden, men jeg hevdet det var bevis godt nok for at medisinen var årsaken til vektøkningen, og ba om å få hjelp til å kvitte meg med de kiloene som er kommet på. Legen la frem alternativer som mer trening, men jeg var så demotivert at jeg sa alternativet for meg da, var pulverkur! Det syntes han ikke var et alternativ, så da fikk jeg wegovay. Det var ikke noen enkel utvei, og jeg følte med ganske langt nede da jeg gikk til det skrittet. Det var flaut at jeg ikke fikk fikset det selv ved hjelp av disiplin og struktur, det har jo alltid vært løsningen tidligere.

Meningen var å ikke fortelle NOEN om at jeg tok sprøyter for å få kroppen i gjenge igjen, for det var så flaut å komme i kategorien feit, lat og uten viljestyrke. Jeg så skikkelig ned på meg selv, og hadde det ikke noe bra.

Før jeg fikk resepten, fikk jeg tre nye måneder å tenke gjennom om bruk av medikament til slanking var noe for meg. Jeg måtte skjønne hvordan denne sprøyten virker, at wegovay ikke er slankende, men gjør at jeg ikke får frigitt dopamin i hjernen når jeg spiser usunn mat. Maten kjennes ikke ut som noen belønning lengre. Slik kan jeg innføre sunne matvaner, fordi jeg ikke er spesielt sulten og det er likegyldig hva jeg spiser. Det er dette mulighetsvinduet man må utnytte for å øke sjansene for å holde vekten når man slutter med sprøytene. Man må sove mer, og man må holde seg i jevn aktivitet i tillegg. Jeg begynte å sette opp matplaner på forhånd, slik at jeg har enkle rutiner som kan følges også når jeg slutter. Etter å ha tenkt gjennom dette flere ganger, satte jeg første stikket.

Bivirkninger som hodepine, tretthet og kvalme var jeg godt forberedt på, og jeg gruet meg til hver gang jeg skulle øke dose. I en periode bodde jeg nærmest på sofaen, for jeg var helt utkjørt etter en dag på jobb. Energinivået er ikke som det vanligvis er, men jeg må bare være litt streng med meg selv. Garmin klokka er lagt bort, og jeg logger ikke lengre kalorier. Faktisk har jeg ikke trent en time siden jeg begynte med sprøytene, men det skyldes at jeg ble valpe-matmor og nå årsoppgjøret, så det ville vært slik uansett på denne tiden av året. Men den beste endringen er psyken min. Jeg har det mye, mye bedre nå som mat og aktivitets krav ikke jager rundt i hodet mitt hele tiden. Livet mitt er mer enn bare sorg over de kiloene jeg ikke ble kvitt. Vekta er ikke lengre et hatobjekt!

Jeg skjuler ikke lengre at jeg trenger hjelp for å kvitte meg med de kiloene som kom snikende, men jeg tror heller ikke medisinen er manna fra himmelen. Det er langt fra sikkert at dette er den endelige løsningen for meg, for jeg synes en kostnad på 3000 kr i måneden er drøyt for sprøytene, men akkurat nå trenger jeg en opptur for min egen del. Da tar jeg meg råd til det.  På sikt skal jeg tilbake til trening og økt aktivitet, men jeg måtte ta en pause fordi jeg var kommet til et punkt der dette ikke ga meg noen form for mestring, tvert i mot.

Å generalisere andres forhold til fedme, aktivitet og vektreduksjon er noe man skal være forsiktig med å gjøre, for det er så mange faktorer som kan spille inn. Å si at feite mennesker er late og uten viljestyrke hjelper ingen, det gjør bare at man kanskje skjuler at man har et vanskelig forhold til mat, eller at dørstokkmila blir for lang. Jeg er heller ikke nødvendigvis for medikamentell slanking for alle med fedme. Noen tenker jeg trenger en ernæringsfysiolog og/eller en livsstilscoatch som kan hjelpe med varig endring før man tenker medisiner, men jeg heier likevel på alle som strekker ut en hånd og ber om hjelp fordi de innser at de ikke klarer det på egen hånd.

Sophie Elise fortalte i forlengelsen av avsløringene av svangerskapet, at hun kunne tenke seg å spise morkaken sin etter fødselen. Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og det er hevdet at hun er en helserisiko som fronter slike sinnsyke idéer, det er farlig, hun gir skumle signaler og ikke minst kan barnet hennes bli mobbet for mammaen sine påfunn senere.

Sånn det blir fremstilt, er Sophie Elise direkte farlig!

Nå må altså medie-Norge ta seg ei jævlig feit bolle og roe ned! Selv om «alle» vet bedre enn Sophie Elise, trenger de jo ikke publisere alle som er selvutnevnte doktorer på området. Forskning viser riktignok at å spise sin placenta, enten den er tilberedt eller i kapselform, ikke har noen helsefremmende effekter ved seg, men i kapselform som Sophie Elise vurderer, er det heller ingen fare. Det er mer placebo-effekten.

Men hør! Altså, der er nok av remedier og «helsefremmende» preparater vi trøkker i trynet i håp om å bli slankere, sunnere, sterkere, smidigere og ikke minst yngre, som beviselig ikke har noen virkning. Verden vil bedras. Dette synes vi er helt greit. Det bråker vi ikke om, selv om vi mange ganger ikke aner om det kan være skadelig i lengden. Vi hetses ikke av den grunn. Det er noe annet når det gjelder Sophie Elise!

Kan ikke bare folk la Sophie Elise få gjøre som hun selv vil, uten å lage en stor greie av det? Er det nødvendig at alle hennes avgjørelser skal dissekeres og diskuteres i medie-Norge? Det er ei voksen dame som skal ha et barn hun gleder seg voldsomt til å få, så la henne for Guds skyld være mamma på egne premisser, uten å få trykket ned andres meninger ned gjennom halsen!  Faktisk kan godt mamma-politiet også ta seg ei jævlig tørr bolle i samme slengen, for de gjør jammen ikke mye godt for usikre mødre. Bare sørger for at flere føler seg enda mer usikker og utilstrekkelig.
Og nei, forsvarstalen skyldes ikke at jeg har spist mine placenta. Det er ikke min greie. Bare tanken byr meg i mot, men hva andre gjør, eller vurderer å gjøre, er da jammen ta ikke min eller andres business!

Sophie Elise kan få gjøre akkurat som hun vil! Om hun tenker at å gjøre morkaken om til kapsler er en greie hun vil teste,  så har hun lov til det uten at andre skal åpne kjeften og ha en mening.

Jeg heier på henne OG andre mammaer som er mammaer på helt egne premisser. Jeg heier også på Sophie Elise fordi hun våger å si at hin vurderer noe som fremstår som uortodoks. Det et sikkert mange andre som tenker det samme som henne. Kvalifiserte «synsere» bør holde fred, og la disse mammaene bli trygg i sin egen mammarolle uten å behøve å bli overlesset av «forståsegpåere» som vet alt så utrolig mye bedre!

Endelig tar staten et steg i riktig retning. De jobber på spreng med å innføre lov om omvendt voldsalarm. Omvendt voldsalarm er en fotlenke som varsler politiet, når en person som ikke har lov til å oppholde seg i bestemt område, bryter forbudet. I dag kan man bare få omvendt voldsalarm etter dom.

I en vanskelig periode i livet, for noen år tilbake, ble jeg rådet til å be om besøksforbud og voldsalarm mot noen. Det var for at jeg skulle være trygg etter tildeles grove trusler. Jeg gikk mange runder med meg selv, og vurderte om jeg skulle gå videre med saken, men valgte å avstå fra å søke, men det var ingen enkel avgjørelse. Det var mange grunner til at jeg burde søke, men jeg følte det ble en for stor inngripen i mitt liv.

Jeg ble skikkelig forbannet på ordningen. Hvor skulle jeg ha alarm? En alarm som garantert hadde medført stress og en aldri så liten ekstra engstelse i mitt liv. Enn om ikke alarmen funket når jeg trengte den? Enn om jeg ikke hadde den nært nok? Enn om jeg glemte den? Hvorfor skulle jeg ta belastningen mens den som utgjorde trusselbildet kunne bevege seg relativt ubesværet rundt? Og viktigst av alt, hvilken redsel ville ikke noe slikt påført ungene i huset? Det føltes som om jeg ble straffet og ikke den som framsatte truslene.

Ting kom under kontroll, men jeg vil nok alltid se meg en ekstra gang over skuldrene, men jeg er ikke redd selv om jeg helst skulle kunne forsvart meg med noe. Jeg ville gjerne ha pepperspray, i tilfelle jeg skulle få behov for det, men det kunne jeg ikke. Pepperspray omfattes av våpenloven §§ 1b og 3e–f. Det er ulovlig for privatpersoner å eie peppersprayvåpen eller beholdere med pepperspray uten tillatelse fra politiet.

Jeg vet ikke helt jeg da. Hadde det ikke vært bedre for politiet å etterforske noen tilfeller av pepperspray-bruk fremfor mord? Det bør jo være mindre ressurskrevende enn draps etterforskning?

Anyways! Med omvendt voldsalarm er det endelig de som er en trussel som må ta konsekvensene og belastningen, ikke de som utsettes for de. Ansvaret legges på de som fortjener det. La oss bare få dette innført asap zulu!!

Så er tiden der til å levere selvangivelsen igjen. Ikke den selvangivelsen som staten krever, hvor du verdsetter ditt liv i kroner og ører for å finne ut om du eller staten har skyld og gjeld til hverandre, men den selvangivelsen du har med deg selv. Den mentale selvangivelsen. Ditt eget oppgjør.

For ett år siden hadde vi alle et helt nytt år foran oss. Et år med masse spennende muligheter. 365 sjanser til å skape oss selv en god dag. 365 sjanser! Tro hvor mange som husket på at alle disse sjansene var helt opp til en selv å utnytte?

Dette året har jeg satt meg selv i førersetet i mitt liv. Jeg har forsøkt å roe litt ned. Senke skuldrene og ikke hele tiden jage etter noe bedre. Jeg har konstatert at å hele tiden jage etter noe, hindrer meg i å nyte de fine stundene i livet. Det har jeg forsøkt å endre på.

Om jeg ikke hadde mer tid til familien, så skulle jeg i det minste kose meg mer den stunden vi var sammen. Menneskemøtene skulle verdsettes mye høyere. Det har gitt meg mye mer mening og mindre dårlig samvittighet for å prioritere meg selv i perioder. Jeg har brukt mye mer tid i mitt eget selskap, og jeg liker det.

Vesla skiftet beite, og startet året på en ny arena. En vanskelig og tung avgjørelse å ta, men veldig veldig riktig for henne. En som gjorde livet hennes så mye bedre, og vi fikk begge et nytt fokus fremover. Det betyr ikke at alt har vært fryd og gammen, for vi har jammen hatt våre trefninger gjennom året. Det tar på å være tenåring, og å leve med en tenåring, men vi står han av!

Jeg har innsett at jeg ikke kan oppleve hele verden, men jeg i det minste utforske den delen av verden som jeg har tilgjengelig. Gjennom året har jeg frekventert London, Milano, Færøyene, Bulgaria, Praha, Paris, Roma og Albufeira, i tillegg til Norge, så jeg sitter tilbake med masse inntrykk og impulser. Mest sitter jeg igjen med en utrolig stolthet. Jeg kan igjen reise rundt på egen hånd, uten å behøve å se meg over skulderen. Livet mitt er mitt igjen.

Jeg hadde mye håp for 2023. Jeg håpet at vi alle skulle gjøre det bedre i år. Håpet at noen skulle stille seg på bastionene og si at nå er for pokker nok NOK! Si at respekt, aksept og normal høflighet må komme på dagsorden og at vi må begynne med oss selv. Vi må begynne med den som møter oss i speilet hver morgen. Pay it forward! I stede ble det mer krig, og en woke-kultur som bare ble teit! Krenke-følelsen og sutring er synonymt med nordmenn. I stede for å bli store og rause mennesker er vi blitt små bitre selvsentrerte egoister! Skuffende! Det er mye som kan bli bedre, og jeg begynner med å forandre meg!

Skal jeg oppsummere året som har gått med et ord, må det være motstridende. Året har vært masse motsetninger på så mange hold i livet, men likevel har det også vært oppklarende. Jeg vil nemlig ikke være med i hamsterhjulet. Det er ikke min lekeplass lengre. Jeg orker ikke jage hverken i livet eller i jobb sammenheng. Det gjør meg bare sliten. Og for hva?

I 2024 skal jeg kose meg med livet. Jeg skal selvfølgelig levere på det som er forventet, men jeg går ikke skoa av med av den grunn. Jeg skal ikke lengre lage meg en god dag, jeg skal HA en god dag og sette av tid til å nyte den. Jeg har i teorien 365 sjanser til det før neste selvangivelse, og det skal jeg gå hardt inn for. I 2024 skal jeg bli nytelsessyk!

Jeg ønsker ved utgangen av 2024 at jeg skal si at min verden og mitt perspektiv er bedre enn ved utgangen av 2023, og jeg håper virkelig at jeg kan si at jeg nyter livet!

Godt nytt år, men husk å nyte siste dagen i 2023!

Jeg blir utrolig lei meg over alt styret rundt serien Snøfall 2. En serie som viser livet slik det kan være, og som viser triste stunder i en liten gutts liv. Det er for sterk kost for norske barn. Gud forby! Advent skal jo bare være kos og lykke ende til annen!

Da Snuppa var minste barn i familien, opplevde vi at et menneske i nær familie omkom i brann. Alle vi voksne var helt satt ut, naturlig nok, og det fortonet seg veldig dramatisk i vårt hjem. Først sjokk og redsel, deretter sorg. Masse sorg. Snuppa var bare fire og et halvt år, men vi valgte å fortelle alle ungene hva som hadde hendt, men da slik at det var tilpasset ungenes alder.

Pappa måtte reise avsted, mens jeg var hjemme fra jobb for å ivareta ungene. De eldste ville dra på skolen. Bare jeg og Snuppa var hjemme.

Hun satt musestille å lekte hele dagen, og jeg satt med en kaffekopp og prøvde å sortere det som hadde hendt.  Jeg vet ikke om jeg enset jenta som lekte for seg selv.

Snuppa kom i sofaen, og hadde en lommekalkulator i hånda. Jeg satt i mine egne tanker, og fulgte ikke helt med. «Mamma! Æ snakka med ho Kengu i mobiltelefonen!» Jeg så på den lille jenta som hadde funnet en ny funksjon for kalkulatoren. Den var blitt en imaginær mobiltelefon. Jeg svarte ikke så mye, nikket bare til svar, men fortsatte mitt eget tankespinn.
«Mamma! Ho Kengu si at Kengubarnet har dødd av for mye røyk i longan sine!»

Brått ble jeg bevisst ungen min. Mine egne tanker ble borte, og jeg skjønte at aldri hadde den lille jenta mer behov for å få sette ord på de tankene hun hadde rundt det som hadde hendt. Jeg spurte henne hvordan Kengu hadde det da, og hun svarte at Kengu var veldig veldig lei seg. Kengu gråt og ville ikke snakke med noen. En ganske klar beskrivelse av hvordan vi voksne her hjemme måtte ha fortonet seg for Snuppa. Jeg sa det er ganske vanlig, og at voksne også blir veldig lei seg av og til. Da trenger de kanskje å få gråte litt i fred. Det ble en fin samtale om alt som var vanskelig å sette ord på. Snuppa tok kalkulatoren til øret og snudde seg mot meg igjen. «Mamna! Ho Kengu lure på katti ho kan begynn å smil og flire igjen!» Da lo jeg, sikkert en anstrengt latter, men jeg lo, og forsikret henne at det ikke er noe galt å le, og at man kan le selv om man er lei seg. Jeg forklarte at det triste kanskje alltid ville være trist, men vi kom alle til å bli glade igjen. Brått ble det mer liv og røre i den vesle jenta, og hun spurte om ting rundt det som hadde hendt, bare for i neste sekund fortelle om noe fra barnehagen. I mitt stille sinn sendte jeg en takknemlig tanke til Kengu.

Å se noe på TV som er leit eller vanskelig, er ikke ødeleggende for barn. Det forteller barna at alt i livet ikke er like rosenrødt, og det viser at livet leves  selv om triste ting hender. Vi må ikke skåne barna fra alt i livet, men heller være til stede og snakke med de når trenger det. Snuppa måtte ty til Ole Brum og vennene i 100 meter skogen, kanskje andre barn trenger Snøfall 2? Det som er helt sikkert er at barna ikke trenger å pakkes inn i silkepapir og vernes for alt som er trist og leit i livet. Da er de svært sårbare når de selv opplever noe trist i livet.

Livet kan være så utrolig utfordrende i perioder. Det er så man kan undre seg på hvorfor enkelte får så utrolig tunge bører å bære i forhold til andre. Det er liksom ikke rettferdig fordelt på noen måter. På ene siden har man noen som alltid lykkes, og på andre siden får andre levert den tyngste baggasjen å dra med seg gjennom livet.

Tro om dette er skjebnebestemt eller om det er noe vi kan påvirke? Nå tror jeg ikke at skjebnen bestemmer om noen skal bli syke eller ikke, eller at hendelser forårsaker sykdom. Det skyldes genetikk, smitte, livsstil eller ulykker. Men er det flaks at du fødes i en velfungerende familie, eller er det skjebnen som gjør at du fikk drømmejobben, eller at du møtte bestevennen din første gang? Er det noen som sitter «der oppe» og drar i noen tråder som en playmaker?

Da jeg omsider bestemte meg for å fortsette utdannelsen min, etter å ha blitt mamma til to fine smårollinger, var jeg innom studiestedet for å ordne noen småting i forkant. Der havnet jeg på et forstudie som ikke inngikk i mitt studieløp ved et uhell. Det forstudie var økonomi, og det jeg absolutt ikke skulle gå. Det var vel neppe videre veloverveid, men etter noen dager var jeg økonomistudent. Var det skjebnen som var på ferdet, eller var det et kvalifisert lykketreff at jeg gikk inn på det forkurset?

Nevropsykologien mener «tanker er resultat av ubevisste fysiske prosesser i hjernen som blir påvirket av en mengde impulser fra omgivelsene og andre forhold som vi ikke kan kontrollere.» determinisme er læren om at alt det som skjer er strengt årsaksbestemt. Altså skulle jeg havne på det forkurset. Det var forutbestemt, og ikke en impuls fra min side.

Jeg tror enhver langt på vei er sin egen lykkessmed heller enn på skjebnen. Aristoteles var enig med meg i det. Han mente mennesket fikk det best ved å strebe etter å realisere sine egne muligheter på best mulig måte. Det er ikke alt et menneske kan styre selv, men jeg tror på fri vilje. Jeg tror ikke det var livet som førte meg inn dørene på forelesnings salen. Det var en impuls fra egne tanker og frie vilje.

Jeg tror derfor at å tenke at noen er mer uheldig enn andre i livet, mer er en trøst enn et faktum. Det vil alltid være parametre man ikke kan styre selv, men man kan langt på vei gjøre seg opp meninger om hva man skal gjøre ut fra disse. Noen ganger føles det som valg mellom suksess eller fiasko, andre ganger mellom pest eller kolera, men det er et valg. Jeg har ikke noe entydig svar på hva som er mer rett eller feil, men jeg velger å se på glasset som halv fullt og tro jeg kan påvirke livet mitt til å bli det beste for meg selv.

Det er søndag, og jeg har sånt å tenke på. Sånn mellom, krig, fred og politikk og sånt! Til dere andre ønsker jeg en nydelig søndag videre, og måtte dagen bli Glimt-gul og krones med gull! 💛💛💛

Livet altså.. Selv om det er fantastisk spennende og ikke minst fint, kan det jammen være utfordrende for hver og en av oss i perioder.

Jeg som skulle kjøre sjarm-offensiv på bloggen denne høsten, har nesten vært totalt fraværende. Jeg ble fanget i den berømte tidsklemma med energilekkasjer i alle retninger. Da måtte noe vike for å få dagene til å strekke til. Det ble ikke tid til blogg i alt kaoset. Livet tok meg.

Mange kvinner har det med å havne i en sånn “dårlig-samvittighet-for alt-sirkel”, og jeg er absolutt en del av denne gruppen. Dårlig samvittighet for at jeg har liten tid til ungene, dårlig samvittighet for mor og far,  dårlig samvittighet for alt jeg ikke har fått gjort på jobb, dårlig samvittighet for fille-bikkjene, dårlig samvittihet for venner, dårlig samvittihet for at jeg ikke får shinet huset og siste nå, dårlig samvittighet for at jeg ikke har fulgt opp bloggen.

Det rare er at det er sunt med dårlig samvittighet, men da må det være en grunn til å kjenne på det. Har vi gjort noen virkelig urett, og  skulle tatt et oppgjør med oss selv, er disse følelsene en rettesnor for å rydde opp etter oss. Men mange av oss tar disse følelsene frem for små bagateller vi egentlig bare burde kostet av oss. Skal vi gå rundt å ha dårlig samvittigeht for alt vi ikke rekker over hele tiden, eller burde vi ikke bli flinkere å akseptere at de prioriteringene vi gjør, av og til kommer på bekostning av noe annet, og så stå for det uten den pokkers samvittigheten? Enkelte ting kan vi ikke gjøre noe med, og skal vi da gå rundt å ha dårlig samvittighet for det?

Det er uten tvil en stor psykisk belastning å gå rundt å kjenne på egen utilstrekkelighet over tid. Det gjør deg ikke noe godt. Ofte bunner dette ut i at vi setter uoppnåelige krav og forventninger til oss selv. Vi blir vår egen verste fiende og psyker oss selv ut. Da er det på sin plass å sette grenser for seg selv og for de rundt som bidrar til dette usunne presset. Vi må slutte å ha dårlig samvittighet for å prioriteringer, og heller akseptere at sånn må det være av og til. Det kan ikke være slik at vi lar usunn  dårlig samvittighet styre hverdagen vår bestandig. Denne usunne dårlige samvittigheten har latt mange sterke kvinner og menn møte veggen fullstendig, derfor er det også underkommunisert hvor viktig det er å ta et oppgjør med den.

Egentlig har jeg lite skrupler i hverdagen. Det usunne samvittighets-gnaget plager meg sjelden. Jeg har en lav grad av tilbøyelighet for det, men det skjer av og til sånn som nå. Men, jeg følger mitt eget råd og koster det av meg. De siste ukene har jeg prioritert meg selv og mitt liv, og gått i skvis med det meste, men på lang sikt tror jeg det er det aller beste, for omverdenen er mer tjent med en Heidi som gir pokker i det meste og er glad og lykkelig, fremfor en Heidi som er sliten, sur og grinete for alt hun ikke rekker over.

 

 

Verdensdagen for psykisk helse er her igjen, og årets kampanje er at vi alle trenger å høre til. Verdensdagen for psykisk helse oppfordrer alle til å gjøre våre viktigste møteplasser mer inkluderende. Målet for kampanjen er å gjøre en felles innsats mot ensomhet og utenforskap. Det er særlig viktig med tanke på at det er mange som har tatt sitt liv fordi de har slitt psykisk, og dette har blitt forsterket av ensomhet og utenforskap.

Spørsmålet er hvor man skal begynne å sette inn innsatsen for å få den største gevinsten. Da tenker jeg de usynlige barna fortjener å bli sett. De som ikke passer inn noen steder. De blir ikke nødvendigvis ertet eller mobbet, de får bare ikke en del av fellesskapet.

Allerede i barnehagen finner du de. De små guttene og jentene som sitter for seg selv og leker. De sier ikke så mye, og de krever ikke så mye heller. De små som omtales som den snille lille jenta eller gutten som blir usynlig i en hverdag der mange små skriker og skråler og krever oppmerksomhet fra omverdenen. Mange av disse har ikke tusen venner, men kanskje bare en de kan relatere seg til. Etter barnehagen begynner skolen. Så skjer det, bestevennen finner en ny bestevenn,  men det gjør ikke den lille stille jenta eller gutten, og det å være det usynlige barnet begynner å bli ensomt. Dagene går uten at noen ny bestevenn dukker opp i horisonten. Siden den stille jenta eller gutten ofte er usynlig, blir den kanskje ikke prioritert i bursdager eller andre sosiale sammenkomster. Ikke av vond hensikt, men de blir aldri husket på.

De voksne på skolen prøver gang på gang å spleise det stille barnet med noen av de andre barna, men noen ganger går det bare ikke. Siden det ikke blir noe støy, bare stillhet, blir det kanskje ikke den høyest prioriterte oppgaven i en travel hverdag for klassestyrerne. Etterhvert blir det ett og annet fåfengt forsøk, men det gir ikke de store endringene.

Flere av disse barna vil etterhvert ikke gå på skolen, og utvikler skolevegring. Etterhvert faller de mer og mer på utsiden av samfunnet, men de blir ikke oppfattet som et stort problem. De lager ikke nok støy! De var usynlige når de var på skolen, og derfor merkes det ikke så godt at de er borte. Utenforskapet er et faktum. De inkluderes ikke.

Da jeg var barn og ungdom, lagde klassen brev til de som var borte fra skolen over tid fordi de var syke, eller hadde opplevd noe kjipt i livet enten det var i familielivet eller på skolen. Noen av elevene ble valgt ut til å dra hjem på besøk til den som var borte. Vi skulle fortelle at vi håpet medeleven snart kom tilbake på skolen.

Når vedkommende kom tilbake til skolen ga læreren vår noen elever ansvar for å legge til rette for det sosiale på skolen når den som hadde vært borte kom tilbake. Det kunne være å sitte sammen i klasserommet i friminuttet, eller gå sammen i kantina i lunsjen. Det var ikke en perfekt løsning, men det var noe. Vi lærte at det var viktig å se hverandre og akseptere at alle hadde forskjellige behov av og til. Det måtte vi respektere. Vi lærte å rekke ut ei hand.

I ettertid ser jeg at jeg fikk en viktig lærdom med meg. Jeg smiler til de jeg møter. Jeg hilser på de jeg treffer på bussen eller på butikken, og jeg er ikke redd for å rekke ut ei hand uansett hvem det måtte være som trenger det. Det revolusjonerer ikke verden, men det gjør den heller ikke til noen dårligere sted å leve.

Kanskje vi alle kan gjøre noe for både de store og små usynlige barna i fremtiden.

 

 

Kjære blivende foreldre og allerede småbarns foreldre!

Dere står midt i den mest krevende perioden i livet deres. Noen har fått, mens andre venter på å få noen små vergeløse vesen under sine beskyttende vinger, og forme disse til å bli veltilpasset og harmoniske barn. Senere forstandige voksne. Det er et stort ansvar, og man kan bli skjelven av mindre.

Dagene blir hektiske fremover. Det er den tiden i livet som krever mest logistikk og planlegging, og man er sårbar for uforutsette forandringer. Fra at dere foreldre har vært senter i deres eget univers, er det nå disse små som tar over og blir deres alfa & omega. Dere er ikke lengre dirigent i deres eget liv, men degradert til i beste fall å spille andre fiolinist. Alle de morsomme voksen tingene i livet som før var en selvfølge, må settes på vent til fordel for nattevåk, husvask, bleieskift, matlaging, kjøring til og fra aktiviteter, dugnader, foreldremøter og ikke minst familietid. Det er ikke for alltid, dere vil få tid til å skinne igjen. Men det tar noen år.

Den første tiden med barn er man som regel  forberedt på at barnet tar all tid, men når hverdagen med den lille håpefulle begynner å sette seg, kommer savnet av en svunnen tid. Egentid med venner, konserter, kinobesøk og reiser. Det savnet bør du bare legge bort. Ikke forsøk å få det beste av to verdener, for det kommer bare til å slite deg ut, og du kommer til å være på halv distanse med det meste.

Å kombinere familieliv med jobb er jævlig slitsomt. Ja, sånn er det, men man trenger lønn for å betale forpliktelsene sine. Vil du ha mer tid med familien så åpner loven for at du kan jobbe mindre, men selvsagt må du ta regningen selv. Da kan løsningen være å senke lista over forbruket. Det er ikke en menneskerett å ha alle luksusartikler til seg selv, hus og hjem. Og må du på død og liv jage karriere disse viktige årene i barnas liv? Må du overprestere fordi du vil ha en forfremmelse som gjør at det er enda fler forventninger til deg på jobb? 6 timers dag kan du se langt etter. Ingen arbeidsgivere har økonomi til å ta en slik regning, og Norge har allerede underskudd på arbeidskraft, så det er utopi.

De fleste barn begynner før eller siden i barnehagen, men utsett så lenge du kan, og når de først er kommer dit, bør dere sørge for å ha ettermiddagene sammen hjemme. Bruk tiden på å bygge med Lego, og lek med plastelina. Vær familie. Drit i leke-dater, barnesang og barneidrett. Ungene får nok stimuli på dagtid, og trenger å få roe ned hjemme på ettermiddagen. De er slitne og blir bare grinete av å mases hit og dit. De trenger også hvile etter en lang dag.

Innfør mobilfrie tider hvor DU ikke er tilgjengelig. Bruk den tiden til å være familie.  Glem å legge ut skrytebilder av 50 toppturer, ny-snekret garasje, 200 nybakte brød og rundvask for n’te gang. Det er BARE dere som bryr deg, og andre trykker bare liker for å være høflig. De fleste har ikke overskudd til å bry seg med deres hverdag, de har nok med sin egen.

Det er ingen enkel hverdag dere står ovenfor, men den lar seg løse hvis dere senker lista på forventningene. Dere har makten til å stoppe hamsterhjulet dere er så ivrige til å klatre inn i. Bestem dere for hva som er viktig for dere. En levelig hverdag med litt energi til overs, eller et «glansbilde-liv» som dere tror dere MÅ ha, med fare for å ødelegge familielivet og å møte den berømte veggen. Senk forventningene og aktivitetsnivået noen år, skap dere tid og rom til å slappe av!

Det er en tid for alt. En tid for å danse, og en tid for å le. Men det er også en tid for å være hjemme med ungene og sette dem i førersetet for livet deres noen år. Gjør det for dere selv, for det er så utrolig verdt det, og hvis dere planlegger godt nok, har dere ennå litt energi til å finne på litt sprell selv, når ungene er blitt litt større og mer selvstendig.
Det lover jeg!