Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det spisser seg til, og det er hektisk i livet mitt. Jeg nekter ikke for det. Hektisk er ikke nødvendigvis stress, men bare knapt med tid for å gjøre mange oppgaver. Stress er når jeg mister oversikten over alt som skal gjøres, og jeg er ikke der ennå. Helt ærlig, så kjente jeg litt kaos i mellom ørene i begynnelsen av uken, men en yoga-runde med meditasjon fikk hodet mitt på plass der det skulle være, så nå har jeg fått blogget litt, OG tatt meg tid til venninne-besøk.
Å blogge gir meg tid til å sortere i hjernen, og jeg blir gjerne pragmatisk innstilt etterpå. Jeg merker at det gir meg energi og ro. Merkelig at det å uttrykke seg skriftlig har en slik effekt, men da er jeg hjemme i hodet mitt. En stille stund bare i mitt eget selskap, der jeg kan leke meg med ord og setninger helt alene. Noen ganger ut fra en bestemt retning eller med et mål, andre ganger uten mål og mening. Det er det siste som gir meg kreativitet. Jeg bare begynner, men vet ikke hva det ender opp med. Som en blåtur! Jeg vet ikke hvilke mentale opplevelser lek med tekst vil gi meg, for tankenes irrganger fører meg stadig til nye uutforskede tankesett. Slik får jeg stadig bevist at jeg er mye mer enn jeg tror!
Det som begynte som en mental trening for meg selv, er nå blitt min form for antidepressiva. Når det blåser som verst, er ordene min psykolog eller min sjelesørger. Ordene avslører meg som hudløs og sårbar. Selv om de aldri postes, er de den terapien jeg trenger av og til. Når tankene er skrevet, kan jeg legge de bort. Jeg har jo tenkt de tankene. Det er ikke behov for å ta de frem igjen. Jeg har satt ord på det som volder meg hodebry, og jeg kan se fremover.
For meg er bloggen plassen hvor jeg er meg. Jeg trenger ikke forestille meg, eller bli avbrutt i min tankerekke. Her kan jeg skrive hva jeg vil, også de viktige ordene..
De siste dagene med så masse fridager fullspekket med aktiviteter, har vært utfordrende for en introvert sjel som meg.
Herlighet så godt det var å komme på jobb igjen! Jeg var helt utslitt etter så mange dager fri. Tror du jeg tøyser? Nei, overhodet ikke! Det har vært bursdagsfeiringer, 17.mai, konfirmasjon og masse mennesker inn i mellom. Litt overkill etter min smak. Å ha fri betyr egentlig at jeg kan trekke meg tilbake, og bruke litt tid på bare meg selv, og det er jeg ganske avhengig av å få gjort. Det betyr at slike maraton-helger ikke er det optimale. Det koster enormt å tilbringe så mye tid med andre, uten å kunne trekke seg litt tilbake og få ladet batteriene litt. Jeg blir ufokusert, og klarer ikke samle tankene mine. Sånt blir det fort bare rot av.
Det er ingen tvil om at oppladningen min skjer hjemme. Alene. Jeg er rå på å finne unnskyldninger for å dra hjem når jeg er noen steder, og da lirer jeg gjerne av meg fraser som: “Unnskyld, jeg må gå hjem og ikke gjøre noe i noen timer. Det er veldig viktig.” Det ER viktig. For meg. Faktisk er det å få avlyse en avtale er utrolig tilfredsstillende. “Dessverre kan jeg ikke komme, må vaske håret.” Håret har aldri vært så rent, og tidvis har jeg masse energi å bruke på meg selv og mine egne kreative innfall i egen regi.
Under feiringen av grunnlovsdagen tok jeg en u-sving og havnet hjemme på sofaen alene. Masse gode unnskyldninger og bytte av klær. Faktisk måtte jeg ty til det to ganger i løpet av dagen. Jeg ble til en snikende ninjasoldat som forsvant sporløst. Det å plutselig bli borte er noen av mine superkrefter. Da jeg var ung og dro på byen, var jeg en mester i å snike meg hjem usett. Ingen visste hvor jeg var, og jeg var såre fornøyd med det.
Men nå er det altså tilbake til hverdagen, og muligheter for litt fred og ro på jobben. Nja, ikke helt forresten, for nå sitter jeg på flyplassen og gjør meg klar for noen dager i Bartebyen, og det er jo ikke direkte hverdagskost for meg. Jeg skal altså tilbringe to dager med et tettpakket program i en av Norges fineste kulturbyer. Det skal være et nettverksmøte innen kultur.
Jeg hadde elsket nettverksbygging, hadde det ikke vært for at det er så mange mennesker å forholde seg til hele tiden. Jeg hadde digget å hatt nettverksmøter alene!
Riktig så ille er det ikke, men helt klart at jeg kommer til å behøve litt tid alene mellom slagene. Det blir slitsomt, men det går når man er med flotte folk.
Det gledes også litt ekstra, for det er gode utsikter til at jeg får besøkt Snuppa litt også mens jeg er der. Da er det verdt det uansett!
Å være introvert er ikke bare utfordrende; det er også en kilde til endeløs humor og selvinnsikt. Så lenge vi kan le av oss selv, er vi i god form, og jeg trener jo til sommerkroppen så..
Nå har jeg virkelig fått høre det. Fått så ørene flagret, for hvilken mor er jeg egentlig? Av og til får jeg akutt behov for å være min egen person, og pleie mitt ego. Jeg har alltid hatt det behovet, og har begjærlig grepet muligheten til det når den har bydd seg. Aldri har jeg følt meg som en dårlig mor av den grunn.
Forrige helg var Vesla på vift, og jeg hadde en helg uten henne. Riktignok var Snuppa hjemme, men hun er voksen og tar vare på seg selv. Jeg la ut et innlegg på TikTok om akkurat det, og var egentlig såre fornøyd med tilværelsen.
«Det kan være frustrerende når en forelder virker mer opptatt av sitt eget liv enn tilstedeværelse for barnet sitt. Å føle seg oversett eller nedprioritert kan være sårende og skape usikkerhet hos barnet.»
Jeg måtte lese det flere ganger, og ble litt matt, for selv om Vesla er mitt lille barn, så er hun straks 16 år, og at mamma’n prioriterer seg selv når hun er borte, er i mine øyne ikke skadelig. Det ville vært mer skadelig om jeg satt hjemme å ventet på henne uten lyst til å være min egen person.
Selv når hun er hjemme er det sunt at jeg ikke bare er mammaen hennes, men også Heidi. Det skjer jo ikke på bekostning av henne.
Jeg er veldig opptatt av at vi skal være tydelige medvirkende voksenpersoner og omsorgspersoner i barnas liv, men vi har en plikt ovenfor våre barn å prioritere oss selv også. Hvordan vil de ellers lære å ta hensyn til andres behov?
Denne meldingen tok jeg overhode ikke anstøt av, og tok den heller ikke til meg personlig. Jeg er tett på Vesla og hennes liv. Vi har kanskje en utradisjonell måte å leve sammen på for noen, men det fungerer kjempeflott for oss, og det er det viktigste. Og når jeg kjenner behovet for å være Heidi, så er jeg Heidi, men ikke for enhver pris. Den viktigste rollen jeg har, er fortsatt å være mamma.
Da kan jeg konstatere nettopp som Ivar Aasen skrev så godt, «Til lags at alle kan ingen gjera» Jeg nikker gjenkjennende til ordene hans og grubler litt her jeg sitter.
Den rosenrøde idyllen i Blogglandia har slått store sprekker, og mye gruff er kommet for dagen. Jeg underholdes langt på vei av dette, men jeg har en greie som jeg ikke liker. Det er når noen angriper på personnivå. Da blir jeg ganske jentesur og grinete, og har behov for å si fra at det ikke er greit. So far so Good.
Men jeg liker heller ikke når jeg skjønner at mine innlegg og kommentarfelt blir brukt til å rakke ned på konkrete mennesker. Det er hvertfall ikke greit! Dessverre fikk jeg ikke helt tråden i det hele før lenge etterpå, og da først skjønte jeg at det var myntet på et menneske jeg liker og respekterer.
Jeg ble skuffet over meg selv, men lyn forbannet for at noen velger å bruke min lille arena for å spre galle om andre. NEI! DET GODTAR JEG IKKE! På min lille fredede flekk i Blogglandia er det åpent for meningsutveksling så mye som orkes, under forutsetning at det er sak og ikke personangrep som forekommer.
Om man sier fra om noe man er uenig i, og er veldig tydelig på hva man mener, betyr ikke det at man er uenige om alt, eller misliker noen av den grunn.
Jeg har ingen problemer med å skille sak og person. Om jeg er uenig med noen, kan jeg likevel føle empati med samme mennesket, og jeg kan finne mennesket morsom og underholdende. Det ene utelukker ikke det andre.
Du har nok sikkert vært vitne til det på digitale plattformer, du også. Provoserende innlegg man egentlig blir så forarget over at man har lyst å hamre løs på tastaturet og servere et sviende svar tilbake. Ofte velger jeg å la være å la meg provosere eller kommentere, for mitt eget beste.
Det er så jeg kjenner pulsen øke, blodet nærme seg kokepunktet, hornene sprette ut i panna, neglene bli lange og kvasse. og huggtennene bli godt synlige.
For Guds skyld! Jeg må ikke begynne å kommentere. Jeg vet jeg aldri kan vinne en diskusjon som bunner i en skikkelig urimelighet. De som skriver er låst i sin egen illusjon av virkeligheten.
Jeg leste et innlegg om voldshandlingene mellom Israel og Gaza her om dagen, der en tok til orde for å sitat: “Slakte faenskapet” på en av sidene. Farvel til alt som heter humanitet. Vi bare slakter dem. Utsagnet var så smakløst og ekkelt at jeg bare måtte rapportere det inn, og det er ikke ofte jeg gjør. Jeg hadde bra lyst å svare tilbake, men skjønner at det bare hadde vært å skvette vann på gåsa. Det hadde bare gitt vedkommende mer publisitet og ført til mere usmakelige skriverier, men det holdt hardt. Hva får folk til å skrive slikt ondsinnet møkk?
Jeg er åpen for at det finnes mange sider av en sak, og alle må få ha sine sannheter selv om jeg nødvendigvis ikke er enig i dem. Så kommer argumenter som bygger på alvorlig bristende forutsetninger eller direkte subjektive synsinger uten rot i virkeligheten, og det blir behandlet det som om det er en vedtatt allmenn sannhet. Det er noe som virkelig får meg til å ha lyst å gripe til tastaturet, men det er ikke vits!
Er jeg dum nok til å synke på deres nivå å begynne å diskutere på deres premisser har jeg tapt diskusjonen. De vil slå meg på erfaring!
Noe må man bare forbigå i stillhet, men det holder hardt!
Mental helse er utrolig viktig. Det blir et stadig større problem som konsekvens av at virkeligheten nå leves ut på digitale flater, og ikke i det virkelige liv. Vi glemmer å snakke med hverandre, og vi er mer opptatt av fasader og det feilfrie ytre. Livet er ikke feilfritt, og da krasjer ofte illusjon og virkelighet. Utrolig mye av jobben med å opplyse om mental helse foregår på digitale flater, og det er helt essensielt å være på de flatene mennesker ER på, men av og til lurer jeg på om det har tatt litt av i feil retning.
Vesla lurte meg inn på Tik Tok, og også denne plattformen er fylt til randen med følerier. Det er snørr, gørr og tårevåte ungdommer som griner over alt fra dype tragedier og traumer, til mer trivielle katastrofer som kjærlighetssorg og venne krangler. Det kan bli litt i meste laget for mamma’n i huset når det bugner av videoer av unge mennesker som har gått ut av tiden, eller babyer som aldri får startet på livet. Hjertet verker, og det svir i øynene, men jeg kan ikke se for mye av det uten å bli oppriktig trist selv. Jeg er voksen og kan stoppe meg selv når det er nok, men kan disse unge som er avhengig av SoMe det?
Også Vesla har noen snørr & gørr videoer. Det er vel ikke akkurat noe jeg liker spesielt godt, men da vi opprettet en felles profil, var det under forutsetning at jeg kan se hva hun legger ut, uten å begrense henne i nevneverdig grad. Det kan komme til å holde hardt i lengden. Jeg er nok litt sånn: “Det der er ikke noe å grine over, dette skal du oppleve mye av! Rist det av deg og gå videre!” Vesla blir av og til litt grinete når hun får servert en tirade, men jeg tror kanskje hun skjønner hva jeg mener, selv om hun ikke nødvendigvis er enig og synes nok jeg kan være litt hard.
I tenårene er utviklingen av følelser, intellektuell kapasitet, sosial funksjon og identitet spesielt viktig. Selv om ungdommene kan se ut som voksne, trenger de fortsatt grenser, støtte og veiledning, fordi senteret for impulskontroll i hjernen, ikke er ferdig utviklet før ut i 20 årene. Dette senteret er følsom for hormoner og adrenalin, og kan lett drive ungdom inn i overveldende følelsesutbrudd. Alt det disse unge voksne opplever, føles mye mer dramatisk enn det fortoner seg for en blasért mamma som vet det skal komme sterkere stormer senere. Klart jeg får vondt av disse unge som føler så sterkt, men jeg tror det er spesielt viktig at de voksne rundt, passer på at det ikke blir kos med misnøye! Det er faktisk utrolig mye omsog ved å si “Ta deg sammen! Nå er det nok!”
Livet er ikke alltid like enkelt for disse unge, men jeg synes det er viktig å terpe på at det å være trist og lei seg er normalt, og ikke betyr at man er deprimert. Livet skal selvsagt ikke bare føles vanskelig, men av og til er det nettopp det. Man må ikke sykeliggjøre det å være lei seg, selv om livet kan bli så overveldende at det fører til psykisk sykdom for noen.
Mental uhelse skal man selvsagt ikke kimse av, men å henfalle til grublerier og følerier uten å bli regulert og realitetsorientert, er like skummelt som å tie ihjel mentale utfordringer.
Nå begynner det å dra seg til i heimen. Det er bare noen dager igjen til Nordlysdrilliaden gjennomføres i Bodø. Det merkes på Vesla. Nå trenes det og hun har ikke fokus på noe annet. Verden utenfor er glemt, og når verden tvinger seg på henne, glefser hun tilbake. Nå er hun i bobla si.
Det er første gang Vesla skal konkurrere med solo på hjemmebane, men hun har rykket opp et nivå, så det er ikke så lett å gjette hvordan dette vil slå ut. Bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Tror hun synes det er verre å konkurrere her hjemme enn andre steder i landet.
Mor skal ha noen dugnads-økter i løpet av helga, som seg hør og bør, men bortsett fra det skal jeg kose meg med å se alle de flinke ungene i aksjon. Det gledes.
Frem til da skal jeg få på plass en masse forberedelser. Drakter skal gjøres klar, sminke må finnes frem, strømpebukser og hårstasj må kjøpes. Alt må sitte på konkurransedagene. Så fra generalprøven fredag skal jeg søke dekning helt til det er over, for under konkurransen er håpefulle høy-eksplosiv. Sånn sett kan man si jeg har unntakstilstand i heimen.
Noen ungdomsmiljø er seriøst syke, og jeg lurer på hvor i helvete vi har gått feil som foreldre? Har vi totalt mistet evnen til å være rollemodeller og gode forbilder, eller er vi totalt akterutseilt selv? Jeg sitter med kvalmen langt opp i halsen, og vet ikke hvordan i all verden man skal få rettet opp i galskapen.
Her vi bor er det ofte ungdomsfester. Som i alle andre ungdomsmiljø, er det flere som flørter med rusmidler på disse festene, men da primært alkohol.
Det er kjedelig at vi ikke har klart å få inn bedre holdninger for ungdommene våre, men vi gjør vel ikke de rette tingene da?
På fester der unge eksperimenterer med rusmidler, er det ikke til å komme fra at noen mister kontrollen, og havner i situasjoner de helst skulle vært foruten. Vi har alle fått med oss at “Nei, betyr nei!», selv om mange ikke forholder seg til det, og at dersom noen ikke er i stand til å si nei, så betyr det definitivt NEI!
Men hva skal man si når det hele er et stort ja, og ikke bare en gang, men flere ganger i løpet av samme kveld? Det jeg skal frem til, er at det på noen ungdomsfester utarter en utagerende seksuell adferd blant deltakerne. Når ei jente frivillig har sex med tre eller fire stykker på en kveld, må man som voksen reagere og rope et sinnsykt høyt NEI!
Det høres helt sykt ut, men det skjer faktisk.
Flere av ungdommene samtykker til å ha sex med flere av de andre deltakerne som de er på fest med, uten blygsel. Hva er det som skjer når 16-17 åringer frivillig går med på det, eller lar det skje?
Min teori er jo at dette er en konsekvens av fri tilgang på porno på nett. Det er med på å normalisere en utagerende seksuell adferd. Det skapes en konsensus om at slik adferd er helt naturlig blant festdeltakerne. Men skjønner disse ungdommene egentlig hvor avvikende dette er, og ikke minst konsekvensene det kan få? De er jo i faren for å få et avstumpet følelsesregister i forhold til sex, og hva med deres evne til å knytte varige relasjoner til et annet menneske? Hvordan kan sex da bli det fine som man kroner et ellers sunt og godt forhold med?
At voksne mennesker velger å eksperimentere med sex er for så vidt greit for min del, for da forutsetter jeg at de vet hva de går til og at de vet å både beskytte seg fysisk og psykisk, men gjør disse unge guttene og jentene det?
Selv om det skjer tilsynelatende frivillig, stiller jeg spørsmålet om det er frivillig i den grad det skjer under rus? Hvordan har de det dagen etter? Hvor mange ganger har man ikke hørt om de som egentlig ikke vil, men lar seg overtale? Det kan være vanskelig å stå i mot presset, spesielt hvis det kommer fra flere samtidig.
Konsekvensene kan bli mange og kjipe.
Min umiddelbare reaksjon på dette, var å ha en lang samtale med Vesla om det å respektere sin egen seksualitet og ikke minst grenser. Snakke om hvor mye slik adferd kan ødelegge for henne senere i livet. Det kan være bilder som kan bli tatt, og spredd på nett, kjønnssykdommer, uønsket graviditet og ikke minst det å leve med det faktum at du deltar aktivt i et overgrep på deg selv og kan miste store deler av din egen selvrespekt. Selv om hun var rystet over det jeg fortalte, lyttet hun, og var klar på at det ikke var slik i de miljøene hun er i. Hun vil heller ikke være en people pleaser i vennegjengen, og mener at hun aldri vil la seg overtale. Som mamma er det godt å høre henne legge frem sine holdninger og verdier, og jeg håper hun står fjellstøtt i egne sko om hun noen gang skulle havne i en slik setting.
Å være ung i dag må være utrolig utfordrende. De får så mange input via media og internett, så formaningene hjemmefra drukner i mengden. Jeg håper bare jeg har prentet inn i henne at hun må leve sitt liv slik at hun er fornøyd med den som ser tilbake på henne i speilet hver dag.
