Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det er endelig høstferie, og både jeg og Vesla har fri. Derfor tar vi med oss Mimmi-ungen og drar på hytta. Vi blir noen dager der sammen med mor og far. Det tror jeg blir fine dager.
Jeg elsker høsten. Jeg elsker de rene fargene. Den skarpe lufta. Regn som pisket, blader som faller og alt hva man kan høste i naturen. Ikke minst årets siste solstråler inn i mellom, selv om de ikke varmer særlig mye lengre.
Snuppa har forøvrig pyntet seg skikkelig i årets høstfarger. Hun ser skikkelig lekker ut. Not! Med det verdenskartet på foten finner hun garantert veien hjem om ikke annet!
Hun får nok ikke være med oss til Villa Caos denne gang. Hun må studere og kose seg hjemme med den lille firbeinte sjefen i huset.
Har dere sett når rulleteksten har gått over skjermen etter at filmen er ferdig, og det kommer en stemme som sier «I made this»?
I dag var det sånn jeg hadde det. Jeg hadde mest lyst å rope det ut så alle hørte det. I MADE THIS! Jeg har nemlig vært å sett Snuppa og de andre jentene spille fotball. De fikk unektelig mye juling og hadde en tøff dag på jobben.
Det er ikke noe særlig å være keeper når man får sånn tøff motgang, men jeg har alltid sagt hun må sørge for å gi juling når hun får juling, hardt og konsist og sette seg i respekt med en gang. Hun gikk selvsagt så all in at hun fikk seg et gult kort og straffe mot seg. Jeg fikk nerve-trøbbel i mamma-hjertet!
Så redder hun jaggu straffen!!! Mamma’n tok helt av, og jeg er ganske sikker på at jeg burde hatt trippel dose med blodtrykksmedisin. Det var boosten som skulle til for at Snuppa virkelig tok sin del av ansvaret i kampen. Herregud, som den ungen kriget ute på banen!
Bortelaget ble nok noen nummer for store denne gangen, men det er godt å ha noe å strekke seg etter. Et mål å oppnå.
Etter flere feber-redninger fra ungen, hørte jeg noen fedre bak meg kommentere at den keeper’n var himla god, og om det var noen som visste hvem hun var og hvor hun kom fra? Jeg hadde bare så utrolig lyst å snu meg å si: «I made this!!!
Snuppa leverte i dag, og i lys av at hun følger mammas fotspor, er det ingen tvil om at undertegnede er veldig stolt. Om hun ga juling, så er det vel heller ingen tvil om at hun fikk endel også..
Nå begynner jeg å bli rimelig jentesur. Skal man plages er det greit å ta alt på en gang.
I dag tror jeg sannelig Blogg.no har konspirert i mot meg. Først la jeg ut et innlegg som ble skrevet i natt engang. Ved nærmere undersøkelse kom ikke innlegget opp i hele tatt. Jeg ble unektelig litt sutrete og forsøkte flere ganger å finne det, men nei! Det var sporløst borte. Så skrev jeg dagens velmenende ord, og trykket publiser. Først var der intet å se, og jrg trykket F5 gang på gang, og var nær ved å gi opp da det dukket opp en grå firkant. Hva i all verden skjedde nå? Nytter jo ikke å skrive offentlig når jeg blir sensurert. Ja kanskje ikke sensurert, men det er jo kjedelig med en blogg uten noe annet enn en grå firkant som blikkfang. Ja, da var jeg vel kommet over på stadiet lettere gretten.
Så jeg forsøkte en siste gang. Kanskje det var feil på kodingen, og jeg forsøkte meg frem en gang til. Ikke pokker! Ble ikke som jeg forventet nå heller, og at jeg ble jentesur var et faktum.
Jeg avslutter en teit digital dag, og kommer bedre tilbake i morgen.
På en Facebook-gruppe var det en dame som la ut et trist innlegg her om dagen. Hun og kjæresten hadde brutt opp etter 5 år, og hun følte seg lurt i stry av han. Han hadde i følge henne kjørt dobbelt forhold i lang tid. Selvsagt var hun lei seg og bitter, og ikke minst såret.
Hun la ut navn på mannen og advarte andre damer mot å involvere seg med han. Kanskje ikke det lureste, men hennes valg. En sak har alltid minst to sider, så jeg leste innlegget og kjente på litt medfølelse. Hun hadde det overhode ikke greit. Stort greiere gikk det heller ikke for seg i kommentarfeltet. En annen dame fortalte at hun hadde møtt denne mannen med ytterligere en annen dame. De to damene som kommenterte hadde åpenbart kjennskap til hverandre, og trådstarter mente at det burde hun fått beskjed om tidligere. Det er jeg jo for så vidt enig i, men det utviklet seg til en real verbal catfight. Plutselig var det kommentarer fra en hel herskere av damer, og meningene spriket i alle retninger. Alle hadde behov for å ytre sine meninger. Det var medfølelse, meninger om å henge noen ut, og det var forsøk på å roe gemyttene. Etter en lengre passiar ble innlegget slettet, og vi utenforstående satt nysgjerrige igjen. Hva skjedde nå?
Personlig tror jeg trådstarter la ut innlegget i affekt, og var så lei seg at hun ikke helt tenkte over konsekvensene av det hun gjorde, men det hele utviklet seg nesten til lynsje-stemning, og det kjente jeg at var ekkelt å lese. Jeg var ganske lettet da innlegget ble slettet for jeg vurderte faktisk om dette ble så voldsomt at det burde rapporteres.
Jeg har forståelse for at noen som opplever en så opprivende og traumatisk hendelse kanskje overreagerer og skriver på nettet i affekt. Det som er trist å vitne, er når andre oppildner situasjonen slik at det hele går ut over proposjoner. Det vil sikkert alltid være sånn. Vi skal mene noe om alt og alle, og med vi inkluderer jeg i høyeste grad meg selv. Likevel må vi huske at bak meldingene befinner det seg mennesker, og felles for de fleste av de som leser og kommenterer, er at vi ikke kjenner hele konteksten det er skrevet i.
Vær varsom med hva du svarer på slikt. Jeg tror ikke majoriteten egentlig vil legge ytterlig bør til den som alt bærer tungt, men det kan fort ende opp at det blir sånn.
Dessverre er det andre som driter totalt i hva de skriver i slike innlegg. Det virker som det er om å gjøre å hause opp og lage mer drama og ufred. Når jeg leser slik tenker jeg rett og slett at ingen er så genuint onde med hverandre enn det vi mennesker kan være.
Alt godt har en ende, og det gjelder også denne helga. Det har vært helt nydelig å ha fri, og jeg har nesten ikke gjort noen av de tingene jeg burde gjort. Ja, det er ikke sant, for jeg har vært med familien, og hva er vel viktigere enn det?
Nå er det altså mandag og ny uke, og ikke minst nye muligheter til gøy og ugang.
I går skulle jeg lage en fantastisk middag til meg og jentene. Langtidsstekte nakkekoteletter med rotgrønnsaker. Nå er vel det noe av det verste jeg vet, men hva gjør man ikke for ungene? Jentene elsker det!
Mens jeg holdt på å kokkelere, måtte jeg tømme søpla, og klikket hinsides ut i aftensangen. Jentene hadde tømt søpla, og ikke satt i rette poser, og matavfallsposene var sporløst borte. Alt var ei salig røre!
Jeg ringte Snuppa som var på jobb, og fortalte i klare ordelag hva jeg synes om sånt slurv! OG HVOR I POKKER VAR MATAVFALLS POSENE? DE MÅTTE DA KLARE Å HA EN VISS FORM FOR KONTROLL!?
Jeg fant de etterhvert. De var nesten der de skulle være, men ikke helt. Jeg sendte Snuppa ei melding der jeg ba henne om unnskyldning, og jeg fikk ei tørrvittig melding som satte det hele litt i perspektiv.
«Mamma klikka fullstendig for at ho ikke fant matavfallsposan. Serr! Ka trudde ho egentlig? At æ hadde tatt de med mæ på jobb?»
Må bare si jeg fikk meg en god, men beskjemmet latter om ikke annet. Kommentaren var i høyeste grad fortjent, og nå skal jeg trene på å telle til ti før jeg tar tilfart og begynner å kjefte og smelle.
Snuppa fikk i det minste herremåltidet jeg hadde lovet henne. Nakkekotelettene så ufattelig delikat ut, og alt var duket til en fantastisk middag sammen. Snuppa så vantro på meg da vi skulle spise. «Du.. ehhh… det e sommerkoteletta æ lik. Æ fordrar ikke nakkekoteletta!»
Ja, ja… Det positive var at Vesla fikk mat hun likte om ikke annet. 🌸🌸🌸
Jeg elsker å se på programmet Fra Bølle til Bestevenn. Det er så mange morsomme hunder og eiere. Felles for alle hundene er stort sett at det er eierne som er problemet, og hunde-treneren Maren er super flink og poengtere det på en morsom og konstruktiv måte.
Her i huset har vi vår egen lille Bølle. Han er litt bestevenn også. Akkurat som på TV-serien, er det eierne som har laget et lite katastrofeområde av husets pelstryne.
Den lille pelsdotten på knapt tre kilo tror jo han er høy, mørk og 150 kg reine muskler når han møter andre hunder. Jeg skjønner ikke at han gidder å yppe til bråk. Han blir jo bare en liten mellommåltids-snacks for de store gutta. Monty liker å utforske hele huset høyt og lavt, og til tross for at han har leker for flere tusen kroner, er det morsomste han vet å få tak i en dorull. Får han tak i den, løper han som en villmann med dorullene mellom stolene under spisestuen mens man surrer ut alt papiret. Så snur han og begynner å leke makuleringsmaskin. Det ser ikke ut etter han!
Får han tak i noe som kan bites i stykker når han er alene, ja så gjør han det. Sminke, tannbørster og øreplugger. Han knasker i stykker unna for unna. Skikkelig Bølle.
Så er han jo Bestevenn også. Koser og leker og er det søteste lille snusket på fire poter. Mer hengiven liten hund skal man lete lenger etter. Da blir han så bortskjemt med kos og oppmerksomhet, at han skjønner at han har noe å gå på når han finner på et hyss!
Jeg er definitivt en hunde-person, men innser at denne lille rakker’n snurrer meg rundt lillefingeren på null tid. Jeg skal plukke av han at han tror han er høy, mørk og 150 kg muskler, men at han gjør hyss.. Nja, jeg kniser litt og gjør alle feilene hundetrener Maren forteller om.
Så da blir det vel heller En bølle OG bestevenn ❤️
Det er deilig når det er helg. Det er det ingen tvil om. Jeg kan gjøre akkurat det jeg vil det meste av tida. Forrige helg var det tilbake til å være super-mamma, og det blir samme denne helga. I dag har jeg sett Snuppa spille kamp igjen. Denne gangen var hun rå på banen. At de vant i tillegg er definitivt også en høydare. I morgen skal Vesla synge i kirka. Selvsagt skal mamma’n dit også.
Det var surt og kaldt i dag, men vel verdt det. Dessuten finnes det ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og mor så ut som Michelin-mannen med alt tøyet på. Varmt og godt med andre ord.
Jeg synes ikke det er et ork å dra rundt for å være tilstede i barnas liv. For meg er det et privilegium. Det hender selvsagt at jeg et uopplagt og ikke har lyst, men det er stort sett bare dørstokk-mila. Når jeg først er kommet meg avsted, da nyter jeg stunden. Det var et valg å få fem barn, og jeg bestemte meg alt da Storesøster ble født at jeg ville ta del i ungenes liv, på deres premisser. Nå har jeg jo Mimmi-ungen som jeg også får lov å følge opp. Bedre blir det ikke. Fem unger og ett barnebarn, og jeg har vært med alle sammen. Ikke si jeg ikke bryr meg i så fall.
Huset kan gro over i skitt, klesvasken kan flyte, middagen kommer på bordet altfor seint, det er ikke nøye. Det som er nøye, er at jeg får sett ungene på de arena som de trives på. Heie dem frem gjennom det som de synes er morsomt. Dele deres opp- og nedturer. Det er viktig for meg. Heller supporter-mamma fremfor ei sur megge som gneldrer om rot i huset og som danderer de siste duppedittene som er kjøpt inn.
Min mamma hadde ei superkul fjøl hjemme. På den står det ganske enkelt: Heller litt søv i krokene, enn et rent helvete! Det bifaller jeg 100%.
Heller mamma for alle penga enn ei shopping-fjolle som løper rundt med et rødglødende kjøpekort og fjorten poser fra forskjellige butikker, selv om jeg digger det også når jeg har tid 🙈
I går forlot mor hjemmets lune rede, og reiste ut i den store vide verden. Reisen gikk ikke så langt denne gangen, men desto mer eksotisk. Vi dro til Kjerringøy og frekventerte kulissene til Hver gang vi møtes.
Det var en samling gjennom jobb, og det kunne ikke vært mer passende med disse kulissene, for endelig kunne hele kollegiet møtes igjen. Vi kunne virkelig si Hver gang vi møtes har vi det bra..
Vakre Kjerringøy kan ta pusten fra alle og enhver som besøker stedet, det gir en fantastisk sjelefred. Disse omgivelsene er bare så utrolig vakre. Det er så man glemmer både tid og sted. Det er ekte, og ikke bare kulisser som er satt opp for å vise det vakre en stakket stund.
Jeg gleder alltid til å dra hit, og savner alltid plassen når jeg drar herfra. Det finnes ikke en plass i verden som gir meg en sånn ro og et så velvære som her ute. Dette! Dette bør være på enhver bucket-list.
