Min eldste sønn er en rolig, sindig ung mann. Det skal litt til for å vippe han av pinnen. Nja.. så fremt det ikke impliserer en liten edderkopp eller to, for da blir den sindige rolige mannen til en skikkelig pyse!Det betyr at som alenemamma har jeg måtte drepe min andel av edderkopper til tross for at jeg overhode ikke er redd de. Alt for husfreden liksom.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag hadde en liten rakker sneket seg inn i gangen. Bare for mor å kvitte seg med den før Vesla kom hjem, for hun er like hysterisk som broren. Jeg bestemte meg for å trø på den (Vet det er brutalt. Sorry!), men den var like hel. Jeg prøvde en gang til, men til ingen nytte. Kanskje på tide å kjøpe noe middel for å kvitte seg med de små skremmende uhyrene? Eller bare kjøpe meg briller?

 

Vesla har mistet litt løsvipper, og det var den jeg stod å trampet på! Eddie the Eddie er trygg!

Her er livet snudd opp ned på bare kort tid, og jeg vet ikke om jeg synes det er spennende, fascinerende eller skummelt. Helt sikkert er det at jeg må bli vant til det om ikke annet.

Faktisk har alle fem ungene tatt store valg den siste tiden, og det gjelder alt fra flytting, bytte av jobb og familieforøkelse. Det er lykkelige omstendigheter for alle, men det er mye nytt å forholde seg til. Den mest inngripende endringen for min del er Vesla. Vesla har søkt skole i en annen by, og skal etter alle solemerker flytte på hybel. Hjelp! Lille ungen skal altså stå masse på egne bein, helt alene. Hun er nok klar for det, men er Mamma’n det?

For hennes del handler det om å gjøre en drøm til virkelighet. Hun drømmer om å stå på en scene, og vil ha det som levebrød. Den muligheten til utdannelse har hun ikke her i Bodø, derfor må hun krype ut av hjemmets lune rede og bo på hybel i en annen by.

Hun har klar strategien om hvordan hun skal lykkes. For noen uker siden besøkte vi Romerriket folkehøyskole for der har de en dramalinje som er kjent for å være bra. Vesla var i 100. Hun vil dit etter videregående, med mindre hun kommer inn på Teaterhøgskolen direkte, noe som nok ikke er så sannsynlig. Etterpå er det Oslo, og jakten etter å komme på scenen.

Godt Vesla har en plan med livet, men hva med meg da? Hva skal jeg gjøre når siste lille barnet forlater mamma’n som helt alene?

Jeg har ikke svarene klare, men jeg tror ikke jeg skal ha det minste problem med å fylle dagene, og jeg ser ikke det spor mørk på situasjonen. Faktisk så gleder jeg meg masse. Tenk så mye tid jeg får som jeg kan bruke helt på meg selv? Det blir saker altså! Men at livet kommer til å bli snudd opp ned, det er det ingen tvil om!