Hva skjedde på mitt kjøkken i natt?

Lillebror dro på reunion 3 år etter russetida. Det betyr at han nærmer seg 22 år, og mamma’n bør egentlig være rolig når han drar på byen. Jeg har innsett at det blir jeg ikke. Det har med at jeg liker å vite hvor de er og at de har det bra.

Rundt klokka fire kom han hjem, og hadde med en kompis som trengte overnatting. De var stille, men jeg sovnet ikke igjen før de sloknet. Null stress..

Da jeg stod opp og gikk på kjøkkenet for å sette på kaffen, ble jeg møtt av et sinnsykt syn.

Jeg skjønte at det ikke var blod, og vurderte ei knust flaske rødvin, men manglet lukta. Hvor pokker kom det der fra? Det så ut som det kom fra taket, og jeg så opp…

 

Solbærsirup!!!

Søndagsmorgen og jeg har vasket kjøkkenet. Ikke fordi jeg har støv på hjernen, men fordi det var en dyd av nødvendighet..

Men jeg bare konkluderer med at det kunne vært verre. Det vet alle som har våknet opp etter at de unge voksne har kommet hjem fra fest. 😂

 

Det er av barn og fulle folk…

Vesla  var i et fortryllende humør da hun fikk beskjed om å rydde opp alt rotet i hagen. En solskinnsdag, og alt skal ut på en gang. Mens hun dro ut tingene ga jeg beskjed om at det skulle ryddes også.

Når hun da var ferdig å leke, var interessen for å rydde også over, og jeg måtte bli vesentlig skarpere i stemmen for å få henne igang. Hun gikk motstrebende mot rotet og spurte samtidig om jeg kunne hjelpe henne. Jeg sa at klarte hun å rote fikk hun også rydde.

»Æ ska husk det når du e på gamlehjem og ber mæ om nåkka. Da skal æ også si du får gjør det sjøl! Og du! Det e ikke lenge til!»

 

Ja, det e fra sine egne man skal ha det.. 😂

Påsketur

Endelig er påska offisielt startet, og hele gjengen dro på påsketur. Hos oss må alle bli med på tur uansett vær og vind. Vi var 12 stykker som forlot hytta etter å ha løst påskelabyrinten mens vi spiste frokost ute i godværet. Undertegnede prøvde å sitte ute i shorts, men nord for polarsirkelen var det noe overmodig.

I dag gikk turen til Den Gløymde Stad i Meløy.

Været var ikke det aller beste, men store og små koste seg likevel. Vi grillet pølser og drakk kakao. Litt marshmallow ble det også.

Vesla skulle klatre i tre, og ble årets påskekylling. Storesøster hadde til og med laget premie!

Vesla storkoste seg, og var ikke redd for å få et hardt og tøft møte med moder jord.

 

Vesla tar påskeferie

Endelig hadde vi en rolig søndag hjemme. Vesla og jeg.

Det er ikke så ofte vi får disse rolige dagene sammen der vi sitter å gjør ingenting lengre. Vesla begynner å bli større og her mer utferdstrang enn tidligere. Har nesten alltid avtale med venner om å møtes eller om overnatting. Da skal det være full rock n’ roll hele dagen.

Men ikke i går.

Vi koste oss med brus og peanøtter, så film og hadde hudpleiesalong i stua. Jeg tok på en peel-off maske og hun fikk en fuktighetsmaske. Da min peel-off skulle rives av måtte hun selvfølgelig få gjøre det. Det var i følge henne DISGUSTING! Jeg la på noe fuktighetskrem og stasj, og så kom det tørt fra min eminente sidemann. “Du trur vel ikke det dær funka? Du blir gammel uansett!”

Så var det fotpleie. Det er jo bare så deilig uansett om det ikke hjelper, for velvære-følelsen må aldri undervurderes. Så fikk jeg pedikyr! Vesla fikset og ordnet mens mor lå halv-svimt i sofaen. Det er jo så godt!

Klokka 23.00 fant vi ut at det var kveld. Da tuslet mor og datter til sengs. Blid og fornøyd. Mor så like gammel ut som tidligere, men med tånegler som glitret slik at de kunne konkurrert ut et hvilket som helst kostyme fra et show i Las Vegas, Vesla med hud så myk som på et lite barn, i følge henne selv.

Siden mor skulle på jobb i dag ble alarmen satt som vanlig, og Vesla bare så skrått på meg mens hun gjespet og sa: “Ikke vækk mæ i mårra da, æ har påskeferie!”

I dag kommer storesøster hjem på påskeferie, det gleder vi oss til alle sammen. Kanskje mamma’n aller mest..

 

En rolig søndag…

Jeg er lettere lattermild her.

Det som var en for meg viktig sak å sette fokus på, druknet i diskusjonen om headerbilet på bloggen. Budskapet ble knapt viet oppmerksomhet, men endte opp med beskjed om at min blogg ville blitt slaktet av øvrigheten, som omtrent burde få den fremlagt, og jeg er åpenbart ikke i stand til å ivareta min datters integritet.

Jeg følte meg nesten som litt som Fru Johnsen foran tilsynet for høy moral. Nå har jeg og Fru Johnsen det til felles at vi ikke er så veldig redd for å gi svar på tiltale, og vi tar begge tillfart i aftensangen og gir oss blanke i når det kommer til slike utsagn. Vi ser an avsender..

Jeg har ingen problemer med at min rolle som forelder skal bli gått etter i sømmene. Jeg er fullt ut istand til å stå opp for meg selv, og det til tross for jeg vet at jeg stiller meg lagelig til hugg for allmennheten.

PS! Legger diskusjonen død for nå, og skal bruke tiden min på å hvordan man kan jobbe for å skape bedre holdninger enn de som utvikler seg i samfunnet i dag . Gode innspill mottas med takk 🙂

 

Jeg har valgt å endre headerbildet av Vesla for ettertid. Ikke fordi jeg tenker at hun eksponeres for mye, men fordi jeg ikke vil at bilde av henne skal komme opp når jeg blogger om andre ting enn livet med henne.

Jeg hevder at det er helt innaforr med bilde i forhold til å fortelle om hennes gjøren og laden, men kjenner at det er helt feil på andre områder.

Så da får dere heller se et vakkert bilde av utsikten fra balkongen min ❤️

Det blåser på bastionene.. særlig når bygdedyret i høyeste grad er levende

I går ble en noe stressende dag for yours truly.

Jeg brukte masse tid i forkant, på innlegget som ble lagt ut. Leste det om og om igjen, vurderte om dette ble rett eller galt. Vurderte hvem som ville bli støtt av det, og om jeg hadde god nok ryggdekning for det jeg skrev. Innlegget kan leses i sin helhet her.

De som jobbet videre med saken fra skolens side, har vært intet mindre enn profesjonell. De har vært opptatt av at min datter og de øvrige impliserte ble ivaretatt og fikk mulighet til å forklare/forsvare det som har hendt. Ingen skal til galgen, og vi har ryddet opp i denne saken sånn at alle kan gå videre. Så håper og tror jeg at vi vet what not to do again. Guttene var fryktelig lei seg og har gjort bot for sine utsagn, det står det respekt av. De gjorde en feil, men har rettet det opp. Som Vesla sa, hun var hverken redd eller utrygg, men hun syns de var ekle.

Jeg som mamma og som kvinne, reagerer derimot på at vi tillater og aksepterer holdninger som sniker seg inn i hverdagen vår på generell basis. Er det slik vi vil at våre sønner skal behandle jenter og kvinner rundt seg?

Jeg har to sønner over 20, og har messet til de at de alltid må respektere jenter. At nei betyr nei, tja betyr nei. Nja betyr nei, og at det eneste som betyr ja er JA! Men hva har jeg gjort med deres kommunikasjonsform mot jenter? Hvor mange ganger har jeg ikke kjeftet fordi jeg ikke synes det er ok med uttalelser som at hun er ei fitte eller ei jævla bitch? Da guttene var yngre fikk de sanksjoner for sånt snakk, men det var jo bare når jeg overhørte det. Hva med alt de sa til jentene når jeg ikke hørte de? Jeg tenker at de er blitt mer sofistikert i sine uttalelser og samtidig mer direkte. Nå blir det mer som hun er jo direkte tåpelig, eller er skikkelig idiot.

Likevel hadde vi en periode der seksuelt ladet ord var en omtaleform om jenter. Det gikk over.. Hvor hentet de det fra da? Hvem var rollemodellene som ga de innspill på at dette var en ok tiltaleform? Har jeg vært med på å normalisere det? Hvor skal man begynne å jobbe forebyggende med slikt? Hvem kan man få rådgivning hos? Hva er rett og galt? Hvis vi skal si noe til allmennheten om at dette finner vi oss ikke i, hvor er det da best å starte å rope det ut?

Jeg ender stadig opp med min nemesis, gaming på internett og internett generelt. Jeg tror at det er et så lite regulert samfunn at det meste av den uønskede adferden får utvikle seg der, og når den blir synlig i samfunnet forøvrig er det alt så forankret i enkelte grupper at man ikke lengre kan tenke forebyggende, men innse at det alt er en reell problemstilling. Holdningene har alt fått satt seg, og vi som skal være rollemodeller er så bakpå at vi knapt skjønner hva som skjer. Så hvem kan og bør ha kontroll på dette?

Men tilbake til i går. Da innlegget ble skrevet, var det fordi vi som er voksne kvinner må reise oss opp på bastionen og fortelle at dette finner vi oss ikke i. Vi driter i hvem som har implementert holdningen i samfunnet, men vi vil ha det bort! Vi utgjør 50% av verdens befolkning, og nekter at vårt kjønn og seksualitet skal være et argument eller en form for hersketeknikk! #Metoo kampanjen ble dessverre så utvannet at den mistet noe av kraften i seg, men vi trenger fortsatt en kampanje! Vi må gjøre noe!

Jeg ønsket å spre budskapet, og ba en venninne dele dette på en lokal FB side. For å starte i nærmiljøet og rope ut at dette kan vi ikke lengre akseptere. Våre døtre skal ikke vokse opp med at dette er en naturlig måte å bli tiltalt på. Jeg vil at vi skal gjør noe, og at vi skal gjøre dette sammen, stå sammen og være en felles front mot slik adferd. Brøle ut fra bastionen at DET DER ER IKKE GREIT!

Dette ble fjernet av administrator fordi han mente jeg eksponerte min datter. Argumentet var at jenta kunne kjennes igjen via bilder på bloggen, og det var hans plikt å beskytte henne mot meg. (vel og merke mine ord!) Han mente at budskapet var viktig men ikke kommunikasjonsformen. Det er ikke ok med en blogg der et barn blir eksponert på de sidene. Jeg kaller slikt overformynderi eller god gammeldags sensur. Men alle har rett på egne meninger og det respekterer jeg fullt ut, selv om den jeg argumenterte med ikke evnet å respektere mine. Så da får jeg et behov for å forsvare litt, og selv om jeg vet jeg går i skyttergropa skal jeg forsøke å ikke skyte fra hoftene.

Denne bloggen handler om meg og min datter. Den handler om en usminket hverdag for meg og mini-me. Mine andre barn er voksne, og jeg krangler ikke lengre med de om klær, sminke, matvaner, rydding og lekser. De er voksne, og er gode trygge fantastiske voksne. Det er ikke Vesla. Vesla er et fantastisk lite menneske som stadig vekk får meg til å bli forundret over verden. Hennes betraktninger får meg stadig vekk til å sitte å tenke gjennom ting på nytt. Jeg elsker å fortelle om henne. Jeg elsker henne. Hun kan få meg så forbannet og irritert, så stolt, så forundret, så glad, så sliten! Denne bloggen er ikke skrevet for å gi et bilde av en idyllisk familie som har en fasade som aldri slår sprekker. Klart det er mange som synes det er urettferdig mot Vesla at jeg skriver om at hun er sur og lei, og som synes jeg skal formidle andre sider av livet vårt. Det kunne jeg jo gjort. Men det gir jo ikke et usminket bilde av livet. Jeg orker ikke tilgjorte historier om en lykkelig familie som holder skittentøyvasken innad husets fire vegger, selv om omverdenen vet at det finnes mange flere falsetter av livet. Vi er ikke lykkelige 24/7, gjør ikke alltid de rette valgene, vi tar lettvint løsninger.. Vi er mennesker.

Jeg har full forståelse for at ikke alle vil være enige med meg, men ganske mange finner det også befriende at noen tørr å kalle en spade for en spade. Vise livet som det faktisk er. Du finner ikke dagens outfit eller sunne middagsoppskrifter, ny-shinet hus eller treningstips her. Du finner livet. Livet mitt og til Vesla. Du finner det sånn som det er. Men jeg kommer ALDRI til å dele min fantastiske datters innerste tanker her. De hemmelige samtalene vi har. Jeg ville ALDRI fortalt om de små samtalene som gjør henne sårbar. De tingene er våre. Det er våre hjertehemmeligheter. De tingene vi snakker om på sengekanten, eller når hun kryper inn i armkroken min. Det er diamantene jeg ALDRI vil dele med noen. De vakreste øyeblikkene som mamma. De er bare mine..

Vesla er sterk, sta og stolt! Hun har i alder av 10 år meningers mot. JEG har gitt henne dette. JEG har bidratt til at dette lille fantastiske mennesket orienterer seg frem i en verden som blir mer og mer uoversiktlig for henne dess mer hun ser av den. JEG har bidratt til at hun er vitebegjærlig og nysgjerrig. JEG vil formidle at denne lille personen opplever ting på godt og vondt, men også hvordan hun møter utfordringer. Fordi hun gjør med så ufattelig stolt. JEG ER STOLT AV Å VÆRE MAMMA’N TIL VESLA!

Ja jeg eksponerer deler av henne. Dere får se noen falsetter av henne og hennes liv, men det er bare fordi hun er så viktig i mitt liv og fordi jeg elsker henne mer enn livet selv, slik jeg gjør med alle mine barn.

Jeg har et budskap med denne bloggen, og det er at vi som har barn, møter på utfordringer mens vi prøver å gi de vi elsker mest, den beste starten i livet. Av og til snubler barna og gjør feil, men det er greit! De lærer av det!  Av og til snubler vi som foreldre, og det er også greit! Vi lærer også!

Livet går videre, og om du snubler syv ganger så reiser du deg opp åtte…

Bodø by og universell utforming- Har dere glemt noe???

I helga var vi et gjeng som bestemte oss for å dra ut på byen.

Samlet er vi et herlig gjeng, og trivselsfaktoren var stor. Siden vi bor litt ute på landet (ca 20 km fra sentrum) er vi avhengige av buss/taxi eller privat transport. En av oss har et handikap som  som gjør at han ikke kan gå så mye. Derfor bruker han rullestol når han er i daglig virke, men når vi drar ut sørger vi for at han kan sitte slik at vi kommer oss dit vi vil, men derfor måtte vi ha privattransport ut. Taxi ville kostet oss en anstendig sum.. Han fikk derfor niesen til å kjøre oss ut, så fikk det heller bli taxi hjem.

Første utfordringen var når niesen hans skulle slippe oss av. For at han skulle slippe forhøyningen opp til fortauet, kjørte hun opp på kanten av det. Da kom selvsagt politiet, for det er jo ikke lov. Han forklarte da at det var for at han skulle komme seg inn på enklest måte. Det skjønte de jo, men de må jo sørge for at alle følger lover og regler. Heldigvis valgte de å utvise skjønn, og vi fikk ikke bot.

På utestedene var det NULL problem å få sitteplass. Alle ga velvillig fra seg en stol når vi spurte. Det syns jeg er fint, for det betyr jo at de fleste viser hensyn til andre, også etter ei øl eller flere. Så alt i alt hadde vi en flott kveld. Men selvsagt måtte vi ha natt-mat, og gikk rett over gata for å få noe å spise. Igjen var det upåklagelig service. Så vi spiste og koste oss mens vi satt og så på det som hendte utenfor vinduet.

Omsider var vi klar til til å dra hjem, og siden vår eminente venn ikke er så mobil av seg, var ikke buss et alternativ. Altså måtte vi få tak i en taxi. Når man har et menneske som er bevegelseshemmet, regnet jo jeg med at det å få en taxi til å komme dit vi var, var uproblematisk, selv om vi var i en stopp-fri sone av byen. Jeg tenkte at de da kunne utvise skjønn når det ikke var mulig for han å gå. Så vi ringte å ba om å bli prioritert på henting, men det var ikke mulig. Det hadde taxisentralen ikke hørt om, og det medførte en lengre diskusjon på telefonen. Kunne han ikke bare gå å stille seg i taxikøen som alle andre? Etter å ha truet med lensmann og prest, la de omsider inn en bestilling på bil til oss der vi var. Ganske kjapt kom det en bekreftelse på at bestillingen var mottatt av en taxi, og den var på tur. Og vi ventet og ventet og ventet… Heldigvis lå mobilnummeret til taxien i tekstmeldingen, så vi purret opp. Nei, sa sjåføren. Der kunne han ikke hente oss. Vi måtte gå til taxisentralen. På nytt måtte vi argumenter på hvorfor vi ikke kunne det, men han ga seg ikke. Han måtte følge reglene.

Jeg synes det er kjempebra at man følger reglene, men etterlyser evnen til å utvise skjønn.

Tilslutt avviste han turen og vi måtte bestille ny tur. Denne gangen kom bilen og vi fikk en flott sjåfør som stoppet selv om han ikke skulle det. Vi fikk inn alle som skulle avgårde, og da kom politiet. Det var jo ikke lov å stoppe i den sonen, og sjåføren fikk da tilsnakk. Han forklarte hvorfor han hadde stoppet, og vi fikk kjøre uten bot også denne gangen.

Vi hadde en fantastisk artig kveld, men dette er jo ikke første gangen vi er ute, og det er samme sirkuset hver gang. Det er ikke at jeg ikke skjønner at vi må ha regler, men vi jobber for å få et samfunn med universell utforming slik at alle kan delta på det som skjer ut fra sine gitte forutsetninger. Da er det helt fantastisk at lokale transportregler skal være satt på en slik måte at de virker ekskluderende. I tillegg er det helt forkastelig at det ikke skal være subsidiert alternativ transport for de som er ekskludert fra å benytte offentlig transport. Prislappen på hjemturen endte opp på 1500 kr og da sier det seg selv at det ikke blir ofte det er rom for å dra på byen.. Men det er vel utopi å håpe på noe slikt. Når jeg reiser fra byen betaler jeg 70 kr med buss, til sammenligning..

Det er ikke en kritikk til de som følger reglene eller de som er satt til å håndheve de, for kritikken går i retning av de som har satt disse lokale reglene. Har dere helt glemt av inkludering og krav til universell utforming av infrastrukturen?? Hva med å uttrykke et unntak for de som faktisk er fysisk forhindret til å følge reglene? Da hadde ikke vi behøvd denne runddansen hver gang vi bestemmer oss for å dra ut på byen..

Det er så tomt når to går til å bli en..

Til tross for noen suspekte erfaringer med banditter på nettet, så tenker jeg at så lenge jeg har vett til å bruke hodet i tillegg til hjertet er det ikke så farlig inne på nettet. Det som er farlig er i virkelighetens verden. Det synes jeg er mye mer skremmende.

Det å møte noen som man liksom skal ha kjemi med, er ikke det enkleste å finne. Jeg har jo forsøkt, men har aldri møtt den ene som jeg tenker at jeg vil være sammen med over tid. Jeg bruker å tøyse med at jeg kan finne tusen det kan være interessant å gå til sengs med, men det hjelper lite når jeg ikke finner den ene jeg har lyst å våkne opp med. Nei, så får jeg være fri da!

Jeg var sammen med en mann i godt over to år. Et veldig vanskelig og komplisert forhold ut fra flere faktorer. Det gikk så langt at jeg tenkte at dette kunne jeg leve med resten av livet, til tross for at det var masse hindringer i veien. Vi var dessverre så i utakt at når jeg var klar for det, har jeg ikke lengre et valg i hans liv, bare en mulighet. Det kunne ikke jeg leve med. Jeg vil ikke ha et liv der jeg bare er en mulighet for min partner. Jeg vil også være den ene som det er verdt å våkne opp med.

Jeg vil også ha happily ever after. Ikke det at jeg tenker at hvis man møter en partner som er den helt store kjærligheten, så er alle problemene løst, men da har man den ene i livet som man vil dele alt med. Men for meg handler det ikke bare om å finne en jeg kan elske og være glad i, men å finne en som kan leve med meg over tid. Og det er vel heller en større utfordring, for jo lengre jeg bor alene, jo mer spesiell blir jeg og verre kriterier setter jeg.

Nei, jeg tenker jeg er lykkelig i kraft av meg selv! Jeg savner han andre som jeg så et potensiale i, og vil vel egentlig ikke treffe noen nye ennå. Hverken å gå til sengs med, eller våkne opp med. Kanskje jeg bare er blitt gammel og sær, men jeg vil ha den ene som betyr noe, ikke alle de andre..