Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
London er en av byene jeg alltid ender opp med å dra tilbake til. London og Barcelona. Ikke egentlig for at byene er så fine og koselige, men fordi de representerer et mangfold av kulturer og severdigheter. Jeg vil fremheve en viktig ting med London; Uansett hvor man kommer, blir man møtt og ønsket velkommen. Alle smiler, er hyggelige og ønsker oss en god dag. Jeg merker at jeg smiler stort sett hele tiden. Visste du forresten at du forbrenner mer kalorier av å smile fremfor å være alvorlig? Ja, sånn er det, så enda en grunn til å smile til alle du møter.
Det blir vel ikke rare tiden jeg får til å vandre rundt i Londons gater denne gangen, men litt skal jeg nok få tid til, håper jeg. Vi må jo strekke litt på føttene imellom slagene vil jeg tro.
Litt bilder ble det på morgenen før vi startet dagen, for da måtte jeg ut å få meg en luftetur.
Nærmeste nabo og utsikten fra rommet er Kensington Palace. Jeg klager ikke på naboene altså. Tenkte jeg skulle ta bilder av gata opp ved siden, for der var det ambassader på rekke og rad, men det fikk jeg ikke lov til av noen barske menn med automatvåpen. Selv om jeg kan være tøff, yppet jeg ikke med dem i dag. Selv om det blomstrer må du ikke la deg lure. Det er bikkje-kaldt her. Føler meg nesten som hjemme i Bodø! Jeg savnet faktisk lua mi, og de fleste som var ute hadde pakket seg godt inn!
Selvsagt ikke jeg da. Nei, for jeg tenkte det var vår i London i mars. Så feil kan man ta. Samma det. Da vi var ute etter lunsj, fant jeg løsningen. Når det ble kaldt svippet vi bare innom en butikk eller to, så da var null det stress. Og butikker.. Ja, det et det overalt!
Sånne løsninger går jo dessverre ut over noen, så visakortet lider..
Noen kvelder er mer magisk enn andre. I dag har Aurora Borealis hatt et fantastisk show på himmelen. Hun har danset mellom stjernene, og brukt hele himmelhvelvingen. Et nydelig skue som kan gjøre den mest avstumpede av oss helt henført.
Som om ikke det er nok, spiller Glimt mot Poznan. Måtte kvelden bli helgul.. 💛💛💛
Så er innspurten i gang, og nå nærmer det seg faretruende vår og tid for konfirmasjonen til Vesla, som ikke er så mye Vesla lengre. Hun begynner å nærme seg voksen. Hvor rart er ikke det med tanke på hvor ung jeg er liksom?
I går kveld var det foreldremøte for årets konfirmanter. Vi skulle male lysholdere for vår konfirmant, og få noe info. Maling?? Hvor i pokker er pappa’n til avkommet når jeg trenger han? Jeg eier jo ikke noen kunstneriske evner, og er ikke noen kreativ sjel på dette området. Hvor mye kan det forlanges av en mamma liksom?
Ja, det ble som det ble, og jeg regner med Vesla kommer til å grøsse innvendig når hun ser mikk makke mamma’n klarte å få til, men jeg har aldri påstått å kunne noe som helst når det kommer til tegning eller maling. Jeg tenkte ta frem telefonen for å finne noe å male etter, men det tok jeg ikke sjansen på. De andre mammaen hadde sikkert himlet med øynene og ledd seg skakk! Ikke at jeg hadde brydd meg egentlig, men hva er vitsen liksom? Det hadde jo aldri blitt som på bildet likevel. Nei, Vesla får være glad for det hun får!
Av og til kommer vi til kort som foreldre, men det er læring i det også. Det er godt for de håpefulle å se at vi også feiler, om man skal si det sånn, men at vi likevel står støtt i skoene våre og er lykkelige. Livet kommer jo med en snubletråd her og der, og da er det fint å ha sett at rollemodellene bare reiser seg, børster bort støvet, og går på med krum hals. Men at mamma’n kom til kort i går, ja det er det ingen tvil om. Shit happends!
Det slo meg i dag at jeg begynner å få det fryktelig travelt med alt som skal eller burde gjøres, og litt lite tid å gjøre det på. Den ene fristen etter den andre sniker seg inn på meg. Det er nesten så jeg går ut av hvilepuls-modus, men bare nesten. Selv om det en litt skremmende følelse, virker det tilsynelatende som om har jeg det meste under kontroll, til tross for at det blir hektisk. Det er ikke ofte for en mester i prokrastinering.
Hvis alt går am planlagt, går det nok bra til slutt. Hvis ikke skjebnen slår til da?
Jeg slumpet til å lese mitt årshoroskop her om dagen. Interessant lesning om den stemmer. Da skal jeg få et aldri så lite kaos-år der alt er i bevegelse. Det var noen planeter og måner hit og dit, og kanskje ikke helt gunstig for meg, men det kunne være det også. Ikke det at jeg fester min lit til slike ukeblad-horoskoper, men det var litt sånn helgardering med hjemme, borte, uavgjort, spør du meg. Da må det jo klaffe.
Jeg fikk en gang stilt et horoskop av en venninne som kan litt mer enn sitt fadervår, og det var litt mer morsomt. Hun la til grunn tiden for når jeg ble født, og lengde og breddegrad i forhold til planetenes bane. En hel vitenskap spør du meg. Hun kjente meg ikke noe særlig da hun satte horoskopet opp, men traff på mye. Her var ikke noe spådommer om den store kjærligheten eller evig lykke og rikdom, men mer om sterke og svake sider, og grunnleggende personlighetstrekk.
Jeg er typisk tyr Lat, sta og glad i gull, glitter og komfort. Nytelsessyk og elsker det gode liv. Ingen overraskelser der altså, men å bruke et horoskop for å avgjøre om lykken vil stå den kjekke bi, er ikke min greie. Jeg tror mer på hardt arbeid og grundig forberedelse. Det er min lykkeamulett.
Akkurat i disse dager er det mye snakk om utdanningsvalg hjemme hos oss. Selv om det er ett år til Vesla skal søke seg videre, skal de i disse dager rundt på skolene å besøke sine utvalgte linjer som de kan tenke seg å gå på. Vesla får ikke besøkt den linjen hun sannsynligvis kommer til å søke på, og må derfor sjekke ut noen andre. Det går bra, man bør vurdere flere ting når man står på terskelen til å ta valg som kan påvirke store deler av livet. Jeg kommer garantert til å forsøke å snakke Vesla bort fra yrker som man har minimal sjanse for å lykkes i, eller få en stabil jobb, men hvis hun likevel insisterer, kommer jeg selvsagt til å støtte henne 100%.
Det viktigste kriteriet tenker jeg er at hun får en jobb hun trives med og kan utvikle seg i, samtidig som hun er stolt av hva hun gjør.
Hvor viktig det er at man har en yrkesstolthet, har vi sett mye i mediene i det siste. Det har vært en massiv pågang av lærere som forteller hvor ille det er å være lærer. De mener rammebetingelsene er umenneskelig, og lønna er bedriten. Det kan langt på vei stemme, men da bør vi gjøre noe med hele skolesystemet, for vi bruker mer penger på skole pr elev enn andre OECD-land. OECD-land er medlemsland i en internasjonal organisasjon av industriland med fokus på økonomisk samarbeid og utvikling. Mange av våre naboland lykkes med å gi elevene gode kunnskaper med mindre penger. Flere land skårer også høyt på testene, samtidig som de har relativt liten spredning i kompetanse mellom elevene. Kanskje det er på tide å tenke nytt? Det bør i såfall ikke fortsette som det har gjort til nå, for det skaper alt annet enn yrkesstolhet, snarere masseflukt fra yrket.
Et annet yrke som fremstår å være i krise er helsesektoren. De som jobber innen sektoren er slitne og overarbeidet. De får rett og slett for lite tid sammen med de som trenger dem. I Sverige trengs fem sykepleiere for å betjene en intensivplass, mens det i Norge trengs ti. I Loen vedtaket fra 1989 vedtok Norsk Sykepleierforbund at det i fremtiden kun skulle være sykepleiere, og ikke helsefagarbeidere som arbeidet med pasientpleie på norske sykehus. Det kan se ut som yrkesgruppen har malt seg inn i et hjørne, og trenger at noen kommer inn å ser på om det ikke behøves en omorganisering for å utnytte ressursene på en mer hensiktsmessig måte,
Felles for disse to yrkesgruppene er at de ikke drifter hensiktsmessig i forhold til sammenlignbare land, så da er det kanskje ikke så dumt med en omlegging av systemene for å optimalisere driften. Kanskje det kan hindre flukt fra denne yrkesgruppen også? Selv om det er som å banne i kirka, tenker jeg det er på tide å rasjonalisere de tjenestene man kan innenfor disse sektorene. Det er ikke dumt å se hva andre som lykkes gjør, man kan lære noe av det.
Det som slår meg er at det fortrinnsvis er kvinner som står frem og snakker ned yrket sitt, og det gjør at jeg spekulerer på om vi har fått en “sutre bølge” i samfunnet? Nå gjelder det ikke alle, for det er lyspunkter der medlemmer fra disse gruppene fremsnakker jobben sin, selv om ikke alt er rosenrødt. Men hvor er mennene? Hvorfor står ikke de frem i media for å fortelle hvor sliten de er av krysspress og umenneskelige arbeidskrav? Hvorfor er det kvinner som står frem? Hvar vi rett og slett ikke den stamina som trengs for å klare å stå i enkelte yrker? Det er interessant å spekulere på hvorfor det er slik, men jeg tror ikke jeg finner svarene med det første.
Så tilbake til Vesla. Hva skal man si til en 14 åring som skal ut å lukte på de utdanningsmulighetene som finnes? Jeg kan ikke fortelle henne om mine betraktninger, bare støtte henne uansett hva hun velger, men jeg håper for all del hun blir lykkelig uansett hva hun velger.
I dag var det minus to grader, blå himmel og nydelig solskinn ute. Jeg bestemte meg for at jeg skulle oppfordre gjengen til å bli med å gå etter lunsjen hvis vi ble ferdige med årsregnskapet. Hva er vel bedre teambuilding enn å ta ekstra lunsjpause, og beordre alle ut på tur til Moloen? Neida, det var ingen tvang, men alle ble med. Det var litt vind, men når er det ikke det i Bodø?
Det var syv effektive, men kjentes ut som minus tjue! Jeg var nummen på rumpa av kulden da jeg kom tilbake. Jeg fikk klar melding om hvem som var å klandre om de fikk lungebetennelse etter turen. La oss håpe det ikke går troll i ord da!
Selv om det var friskt ute, var det godt å få litt fysisk fostring i arbeidstiden, men neste gang vi gjør noe slikt bør det føles som tjue effektive pluss grader.
Nå er det treningstid! Mor trener til konfirmasjonen til Vesla. Ikke med bøy og tøy, selv om det sikkert ikke hadde vært så dumt. Nei, med ny kjøkkenmaskin skal det trenes på å bakes de lekreste kakene. Nå er det riktignok ikke selve bakingen jeg trenger mest trening med, men dekoreringen. Det er jeg elendig på. I går kveld ble det mekket en red velvet, med ostekrem.
Jeg skulle nok hatt mer melis i kremen, for den var ikke så enkel å pynte med. Men det fikser jeg neste gang.
Kaken i dag var IKKE ment å være estetisk vakker, den ble brukt til å trene pynte-teknikker, men det ser ut til å bli et langt lerret å bleke. Det er likevel alltid gøy å lære noe nytt. Da er ikke dagen forgjeves i det minste.
Jeg fikk til litt, men kremen ble fort myk i varmen på kjøkkenet, og da fløt den litt ut. Når den ble for tyntflytende, erklærte jeg meg for ferdig for dagen. Da gikk Vesla på kjøkkenet for å prøve litt.
Hun holdt på noen minutter. Kikket litt på TikTok, og kom for å vise meg resultatet. Det var fabelaktig! Det spørs bare om hun ikke må dekorere kaken sin selv, for det var klasseforskjell på hva vi presterte. Jenta har visst skjulte talenter.
Denne helga hadde ikke hverken jeg eller Vesla noen planer, og med bare to slike helger frem til påsken ferdig, blir de helgene hellig. I følge meg om ikke annet, for Vesla hadde ikke fått det helt med seg når hun sa ja til dansedugnad i dag. De skulle være på City Nord for å danse, og det passet bra. Da fikk mor gå på shopping for å få unna noen ærender i det minste.
God jul, sier jeg, for jeg har vært på julegaveshopping. Neida, ikke gaver til jula 2023, selv om jeg har begynt med det også, men jeg har brukt gavekortene jeg fikk til jul og som var øremerket bestemte ting. Plutselig var både kjøkkenmaskin og tursko på plass i heimen. Ja, takk til gode tilbud på akkurat det jeg trenger når jeg trenger det. Snakk om flaks. Det er på sånne dager jeg hevder å ha sort belte i shopping. Jeg var nesten euforisk. Kanskje ikke dagen var til ingen nytte likevel?
Da vi kjørte hjem, fikk både Vesla og meg vondt i hjertet. En elgku med kalv hadde forvillet seg mellom et viltgjerde på den ene siden, og gjerde rundt et anleggsområde på den andre. Problemet var bare at mellom disse går riksvei 80, og de to var åpenbart helt forvirret der de gikk frem og tilbake over veien og mellom gjerdene og forsøkte å komme seg vekk. Det var vondt å se på. Nytter ikke å sette opp skilt for dyrene om hvor de skal gå liksom. Mulig de også hadde vært på shopping.
Heldigvis gikk det bra, det vet jeg. Vimsete som jeg er, kom jeg på at jeg hadde glemt av et viktig ærend på apoteket, så da måtte jeg tilbake samme vei like etter. Da var de borte.
Nå har jeg og Vesla hatt en lengre sofa-strekk, og det er på tide for meg å utforske gavene litt mer, så da skal jeg se om jeg ikke får kjørt i gang kjøkkenmaskinen mens jeg tusler rundt på kjøkkenet i de nye turskoene.
.. når man driter i hva andre gjør, og passer på seg selv!
Kanskje det er nok kritikk mot Sofie Elise og Nora-ett-eller-annet nå? Det er vel ikke meningen at vi skal opptre som påtalemyndighet, dommer og bøddel i denne saken? Ikke at jeg synes noen om stuntet de to jentene gjorde den ene eller andre veien, uansett hva dette viser seg å være, men jeg synes heller ikke noe om forhåndsdømming..
I løpet av mine syv første år som mamma fikk jeg fire barn. Vesla kom ni år etter, og da var ting enklere. Som den evige optimisten jeg er, mente jeg at fire barn små på samme tid var overkommelig. Mange kvinner har hatt tøffere kår, så ingen grunn til panikk. I løpet av disse årene tok jeg høyere utdanning og fikk meg en god, men krevende jobb. Det var forøvrig nødvendig, for fire små barn er kostbart. Bare så det er sagt, ville jeg aldri valgt annerledes.
Likevel er det ingen tvil om at jeg hadde dårlig samvittighet for barna når jeg prioriterte jobben, og dårlig samvittighet for jobben når jeg prioriterte barna. Det var lite jeg kunne gjøre med det, for jeg måtte ha inntekt og barna hadde jeg valgt å få. Det var bare å stå i en vanvittig spagat noen år. Det var dager der jeg var så utkjørt at jeg satt å grein over klesvasken etter at ungene var i seng, og det var dager der jeg bare ville dra dyna over hode og glemme livet mitt fullstendig. Det var uten tvil noen heftige år, men vi kom gjennom det. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få med meg alt ungene var med på av treninger, fotball- og håndballkamper, skoleforestillinger og ikke minst alle foreldremøtene. Å gå ned i stilling eller bytte jobb hadde jeg ikke råd til, så da måtte jeg bare klare meg med mindre søvn og ta natta til hjelp for å bli ferdig med alt jeg skulle.
Men de fleste dagene var det verdt det. Slitsomt ja, men verdt det. Etterhvert ble de håpefulle større og mer selvstendig, og omsider følte jeg at jeg fikk hodet over vannet, og kunne puste igjen. Når jeg ser tilbake på den tiden, fikk jeg på en måte det beste av to verdener. Jeg fikk utvikle meg innen karriere og videreutdanning, og jeg fikk ta del i barnas oppvekst. Selvsagt gikk jeg glipp av opplevelser med barna av og til, men for det meste fikk jeg det til. Jeg er vanvittig stolt av de ungene, og jeg tror de er en anelse stolt av meg også selv om det ikke alltid var like bra når mamma var på reise eller satt fordypt i fagbøker. Jeg ofret egentid for å få det til, men det var verdt det for meg. Noen ganger var jeg nedstemt fordi jeg måtte forsake andre ting, men det var likevel mitt valg.
Jeg leste en artikkel om en mamma som syntes det er vanskelig å balansere karriere og småbarns tiden. Hun valgte å bytte jobb for å få mer kvalitetstid med barna. Ja, det er et valg man av og til må ta for sin egen del. Vi kan ikke få alt vi vil uten å ofre noe. Det gjelder ikke bare kvinner, men like mye menn som bruker mye tid på jobben sin, og går glipp av noen magiske øyeblikk med barna sine. Det er likevel kvinnene som går ut i media og forteller hvor vanskelig det er å balansere livet. Hvorfor?
Vi forteller om tidsklemma, flink pike syndromet, et samfunn som ikke legger til rette for oss yrkesmessig, urettferdighet fordi pappaen skal ha sin tilmålte tid med permisjon, at vi ikke får bestemme det selv, vi får for liten tid med barna før de må i barnehage, vi vil være med på alt og at vi vil være über mench.
I en tid der vi kvinner står på bastionen og krever mer selvbestemmelse på alle plan, forundrer det meg at vi ikke er i stand til å bestemme at vi ikke vil være med på en karusell der andre dikterer farten. Det er fortsatt fritt frem å ta utradisjonelle valg for at livet vårt skal leves optimalt. Det er ikke slik at vi på død og liv må gjennomføre lekestunder for barna, eller gå tilbake til jobb før man er klar for det, men man må ta et valg! Hva er viktigst for deg og din familie? Samtidig er det ikke synd på oss om ikke alt blir lagt til rette for oss, og vi må ofre noe for å oppnå det vi vil. Det er nesten så man kan lure på om vi har så mange valg, og ikke klarer å velge det som er viktigst for sitt eget liv.
Det nytter ikke å klage over samfunnet. Vi ER samfunnet. MEN: Vi kan ikke forvente å ha like god økonomi når vi velger bort inntektsgivendearbeid fordi tiden ikke strekker til. I det sier jeg ikke at det ikke er verdiskaping å ta vare på egne barn, men dersom det skal følge midler fra det offentlige for å være mer hjemme, må vi ta en samtale om hvem som skal betale for det. Jeg er for fleksibilitet i livet, og tenker alt til sin tid, men man kan ikke få alt. Da nytter det ikke å gå ut i media for å klage over hvor vanskelig det er å få til alt man ønsker på en gang. Man må velge hva man synes er viktigst. Det kalles for prioritering, og da er det noe som må velges bort.
