Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Min eldste sønn er en rolig, sindig ung mann. Det skal litt til for å vippe han av pinnen. Nja.. så fremt det ikke impliserer en liten edderkopp eller to, for da blir den sindige rolige mannen til en skikkelig pyse!Det betyr at som alenemamma har jeg måtte drepe min andel av edderkopper til tross for at jeg overhode ikke er redd de. Alt for husfreden liksom.
Da jeg kom hjem fra jobb i dag hadde en liten rakker sneket seg inn i gangen. Bare for mor å kvitte seg med den før Vesla kom hjem, for hun er like hysterisk som broren. Jeg bestemte meg for å trø på den (Vet det er brutalt. Sorry!), men den var like hel. Jeg prøvde en gang til, men til ingen nytte. Kanskje på tide å kjøpe noe middel for å kvitte seg med de små skremmende uhyrene? Eller bare kjøpe meg briller?
Her er livet snudd opp ned på bare kort tid, og jeg vet ikke om jeg synes det er spennende, fascinerende eller skummelt. Helt sikkert er det at jeg må bli vant til det om ikke annet.
Faktisk har alle fem ungene tatt store valg den siste tiden, og det gjelder alt fra flytting, bytte av jobb og familieforøkelse. Det er lykkelige omstendigheter for alle, men det er mye nytt å forholde seg til. Den mest inngripende endringen for min del er Vesla. Vesla har søkt skole i en annen by, og skal etter alle solemerker flytte på hybel. Hjelp! Lille ungen skal altså stå masse på egne bein, helt alene. Hun er nok klar for det, men er Mamma’n det?
For hennes del handler det om å gjøre en drøm til virkelighet. Hun drømmer om å stå på en scene, og vil ha det som levebrød. Den muligheten til utdannelse har hun ikke her i Bodø, derfor må hun krype ut av hjemmets lune rede og bo på hybel i en annen by.
Hun har klar strategien om hvordan hun skal lykkes. For noen uker siden besøkte vi Romerriket folkehøyskole for der har de en dramalinje som er kjent for å være bra. Vesla var i 100. Hun vil dit etter videregående, med mindre hun kommer inn på Teaterhøgskolen direkte, noe som nok ikke er så sannsynlig. Etterpå er det Oslo, og jakten etter å komme på scenen.
Godt Vesla har en plan med livet, men hva med meg da? Hva skal jeg gjøre når siste lille barnet forlater mamma’n som helt alene?
Jeg har ikke svarene klare, men jeg tror ikke jeg skal ha det minste problem med å fylle dagene, og jeg ser ikke det spor mørk på situasjonen. Faktisk så gleder jeg meg masse. Tenk så mye tid jeg får som jeg kan bruke helt på meg selv? Det blir saker altså! Men at livet kommer til å bli snudd opp ned, det er det ingen tvil om!
Dag to av rettssaken mot bestemor er i gang, og det viser seg at saken har et stort engasjement blant presse og tilskuere. Første dag gikk med på å legge frem videoer som bestemoren har delt, og det var tiltalte fornøyd med fordi det langt på vei belyste hvorfor hun måtte ty til disse midlene.
I dag skulle bestemoren endelig få gi sin frie forklaring. Under forklaringen påpekte bestemoren flere årsaker til hvorfor hun mener det er viktig og nødvendig å rope høyt om det forholdene hun tar opp i videoene sine, som publiseres på TikTok og andre sosiale medier og forsvareren påpeker at hans klient snarere har kommet med kritikk av offentlig myndighetsutøvelse – som er helt i kjernen av ytringsfriheten. Hun erkjenner altså ikke straffeskyld.
Dagen skulle ikke løpe helt uten dramatikk, da en tilhører hadde delt på sin sosiale kanal direkte fra rettssaken. Hen ble da utvist fra rettssalen for å dele sensitive opplysninger. Retten går for åpne dører, men det er forbud mot å dele/publisere sensitiv informasjon om de fornærmede eller informasjon som kan identifisere de fornærmede i saken. (La meg for orden skyld informere at jeg siterer fra Avisa Nordland, og ikke er i rettssaken.)
Disse som mener seg hengt ut for å ikke ha gjort jobben sin, krever erstatning for å blitt navngitt. Det er søkt, for disse personene kan ikke saksøkes personlig for å utføre jobben sin dårlig. Ikke mye symmetri i lovgivningen der altså.
I går kom Kjerringtanker med en god innfallsvinkel på saken. Bestemoren er jo strengt tatt en varsler som ikke ble hørt gjennom de offisielle kanalene og ved å gå tjenestevei, så hun har brukt de kanalene hun har hatt tilgjengelig. Da tar jeg det et skritt videre og viser til at alle som varsler om en sak, har krav på beskyttelse mot gjengjeldelse. Ser man det slik, mener jeg offentlige instanser har brutt masse lover, og hvem burde da sittet på tiltalebenken..?
Så gikk alt bra tilslutt. Trenerne kom i tide, Vesla kom seg på gulvet, og jeg fikk et aldri så lite hakeslepp. Drilleren jeg forlot i gangen, så ikke ut som hun som entret gulvet! Jeg ble helt forvirret, for hun hadde da gul drakt på da jeg så henne sist.
Åpenbart var dette dagen for Murphys law, for mens hun gjorde siste forberedelsene, røyk hempa bak på drakten, og hun måtte skifte i ei sabla fart, men heldigvis hadde hun jo nok drakter tilgjengelig. Aldri så galt altså..
Konkurransen gikk så bra den kunne, og hun var mellomfornøyd. Som mamma var jeg jo overdådig stolt og fornøyd selvsagt, og jeg fikk en aldri så liten photoshoot etterpå.
Nå skal vi bare pakke sammen, og se på de andre jentene før hun reiser hjem igjen, og jeg frekventerer stedet alene, for nå skal mor ha alenetid..
Jeg er veldig for god planlegging, og så holde seg til planer. Gjerne åpen for mindre justeringer, men mye endringer holder jeg meg unna. Det gjør ikke Vesla, og i dag er det konkurranse.
Først fikk hun ny stav fordi hennes knakk, og i går endte hun opp med å bytte kostyme, som hun satt flere timer å «blinget» opp, før hun endte opp med å bruke lønna si til å kjøpe enda en drakt. Ikke for at hun MÅTTE, men fordi begjæret ble for stort.
Vi var tidlig på tur i hallen, men opplevde århundrets kaos. Døra på vår Airbnb gikk ikke opp. Vi stod fiklet mens taxien som skulle få oss i hallen stod å ventet. Enden på visa var at Vesla hoppet ut vinduet for å låse opp fra utsiden.
De vi kom i hallen begynte hun å varme opp, men kom kjapt løpende opp på tribunen til meg. Ene skoen røyk! Satan i gatan, vil det ingen ende ta? Heldigvis hadde en utstyrsleverandør stand, men quanta costa! Jeg ba henne komme seg rett ned til treneren ASAP, for nå begynte tida å løpe.
Nei, sa hun. Ingen av trenerne var kommet, de var forsinket i trafikken. Det var akkurat da jeg kjente panikken og frustrasjonen stige, men Vesla var klin rolig. Tilfeldigvis kom treneren til et av samarbeids lagene våre forbi, og overhørte oss. Null stress! De tok over frem til hennes trenere kommer, så det blir bra!
Så nå sitter jeg her da.. Alt av følelser er utenpå kroppen. Vet ikke om jeg skal le eller gråte…
Jeg synes livet er litt slitsomt akkurat nå, og føler meg litt som ei sjøstjerne. Ei som er strekt i alle retninger på en gang. Det skjer mye, og det er mye å tenke på. Det er mange som vil ha noe fra meg, og ingen vil vente. De vil ha det NÅ! Jeg skjønner man kan bli utålmodig, men når et tosifret antall mennesker skriker om hva de trenger samtidig får jeg ikke tid til å gjøre noe skikkelig, og havner på halv distanse med alt.
Jeg er langt på vei et kapasitets menneske, men jeg erkjenner at jeg ikke har noen i mitt hjørne som kan fange meg opp hvis jeg faller. Jeg har ingen som har ryggen min. Det er en ensom erkjennelse. Det er et valg jeg selv har tatt om å ha det sånn, men akkurat nå angrer jeg på valget mitt. Jeg skulle ikke valgt å leve alene, samtidig så vet jeg ingen som fikser å leve sånn jeg gjør. Grådig på alt jeg vil gjøre, all in på det jeg bestemmer meg for, og tar natta til hjelp når dagen ikke strekker til. Sove skal jeg gjøre når jeg blir gammel.
Jeg trenger søvn! Herregud som jeg lengter etter å få sove masse. Fade ut av virkeligheten, og bare slappe av. Det trenger jeg nå. Men jeg må jo stå på, for kravene og forventningene til hva jeg skal fikse øker hele tiden. Jeg har plassert meg i hamster hjulet, og må bare fortsette å løpe selv om farten øker.
Jeg skal ta tilbake den delen av livet mitt som innbefatter sinnsro og harmoni. Det er bare to måneder igjen før det skjer endringer til det bedre, men det kan hende jeg må fortelle omverden med litt høyere stemme at jeg kun er et enkelt menneske og det er begrenset hva jeg får ordnet alene.
Ja, det skal altså ikke mye til før sjefsøkonom Kyrre M. Knudsen drar frem sjokk-ordet når han skal kommentere det som nå skjer. Kjerneinflasjonen har steget fra 2,8 til 3,4, og var mye mer enn forventet. I Avisa Nordland mener de at det i hovedsak skyldes økning i prisene på strøm og matvarer.
Inflasjoner vedvarende vekst i det generelle prisnivået, og er det samme som et fall i verdien av penger. Det vil si at man får mindre varer og tjenester enn før for en bestemt pengesum.
Men jeg må innrømme at jeg lo godt da jeg leste følgende setning: «Særlig dette med matvarer er veldig overraskende, og det er mye høyere enn det Norges bank hadde ventet.»
Det er vel på tide disse økonomene tar seg en tur innom super’n nå og da, og ikke bare spiser på restauranter, for da ville de definitivt fått med seg at det er blitt vesentlig dyrere å leve i Norge. I tillegg har det vært fokusert på økende strøm- og matvarepriser lenge, så at dette skal komme som et sjokk på økonomene, burde komme som et sjokk på meg, for det er jo dette de får betalt for å analysere. Men jeg måtte bare le. Jeg må vel bare si at det helt ærlig ikke overrasket meg med inflasjonen, for jeg har tross alt vært i butikken nå og da, og registrerer at alt er blitt dyrere, og det tror en hvilken som helst som står for familiens innkjøp er enig i. Vi som handler inn til hjemmene har altså mer økonomis sans enn sjefs økonomene
Det første jeg gjør om morgenen er å bla innom riksavisene og nyhetskanaler, og det siste jeg gjør før jeg legger meg er det samme. Jeg må ha med meg de store linjene om det som skjer rundt omkring. Hovedsaklig er det nyhetene i Norge og spesielt i nærområdene som holder meg i ånde, men utenriks er for så vidt noe jeg også pløyer gjennom. Jeg har oppriktig forsøkt å begrense meg, for av og til tar det litt av, og jeg blir sittende litt mer enn jeg burde. Jeg har hatt «avrusning» flere ganger. Da har jeg laget tentative regler om hvor mye tid jeg kan bruke nyheter, og det har fungert sånn noenlunde.
Fra forrige fredag og det famøse møtet i det Hvite hus har jeg gått på en smell. En solid smell. Jeg har nyhetskanaler stående på 24/7. jeg har sugd til meg alt jeg har kunne finne, og brukt utallige timer på å sette meg inn i hva som faktisk skjer der borte i Uniten.
Å være nyhets-junkie er selvsagt ikke det verste, for det betyr at jeg får med meg mye av det som skjer, men når verden snus opp ned slik som nå, er det også hemmende. Jeg har et intenst behov for å svinge innom avisene flere ganger i løpet av dagen, og når jeg kommer hjem må jeg sjekke BBC og CNN for å se om nyhetsbildet vurderes likt i alle media, for hva om jeg går glipp av noe?
Jeg har vært våken til langt på natt for å få med meg pressekonferanser og taler «over there», noe som resulterte i minimalt med søvn på natta, og døgnet snudd opp ned hele uka. Jeg har KUN vært på jobb, luftet pelsdyret og laget middag gjennom uka. Ikke NOE annet.
Takk og pris at Vesla ikke har vært hjemme, for hun hadde ikke fått mye oppmerksomhet i nyhets hysteriet mitt.
Men nå kommer Vesla hjem, og jeg må få huset høvelig på stell, for her ser det ikke ut. Jeg kan ikke være bekjent av at huset ser like ille ut når hun kommer hjem. Problemet er bare at det fortsatt er nyheter å følge med på..
Nå nærmer tiden seg for at vi skal få et nytt lite gull i familien, og jeg skal bli mormor igjen, eller Mimmi som vi sier.
Det går jo gjetord om hvor elendig jeg er til å gjøre ferdig håndarbeid, så ingen regnet med at jeg skulle komme med annet enn kjøpings-ting til den lille, men jeg hadde tenkt å gjøre alle blå for de tankene. Jeg ville hekle et vogn teppe. Det hadde jeg ikke gjort før, så det kunne jeg vel få til. Jeg kjøpte garn og heklekrok, dro til venninnen og sa: «Lær meg!»
Man er aldri for gammel til å lære, og jeg ble himla fornøyd med resultatet.
Det var egentlig enkelt, men du verden så mye festing av tråder det ble. Det var kjedelig, og tok tid. Nå gjenstår det bare å få det vasket og dampet, så er det klart. Da kan Lille Bump bare komme.
Teppet er heklet i baby ull, og med pinne nummer 3. Mønsteret er typisk mormor ruter, passende for anledningen og litt nostalgisk. Foruten festing av tråder, gikk det overraskende kjapt å hekle det ferdig.
Husets Pelsprinsesse er overlykkelig. Hun er overbevist om at det er hennes, og legger seg på det, straks hun ser sitt snitt til det. Det blir spennende å se om hun gjør det samme når Lille Bump skal bruke det.
Anyways, nå må jeg vel i det minste ha klart å skaffe meg noen mormor poeng? Jeg er i alle fall veldig fornøyd med meg selv.
Gratulerer med dagen alle flotte kvinner. I dag er det vår dag til å markere kvinners kampsaker og rettigheter, både hjemme og internasjonalt.
Vi har kjempet frem kvinners rettigheter over mange år, og det er så mye som langt på vei er oppnådd, men fortsatt har vi mange kampsaker igjen å kjempe.
Vi må fortsette å jobbe mot seksuelle overgrep og vold. Hvert 4. drap som begås i Norge er partnerdrap, og siden år 2000 er 192 kvinner og 28 menn drept i partnerdrap i følge VG. Dette er et enda større problem internasjonalt, hvor kvinners verdi er lav eller fraværende, og æresdrap er en mer eller mindre akseptert reaksjon mot kvinner som tar egne valg mot familiens vilje. Det kan vi vel ikke sitte stille å se på bare fordi det ikke rammer oss?
Det må forskes mer på kvinnehelse. Vi kan ikke fortsette å akseptere at alvorlige helseproblemer som typisk rammer kvinner ikke skal forskes på, og det betyr forskningsmidler til dette må prioriteres. Det må også forskes på litt mer trivielle helsetilstander som rammer kvinner, slik at hverdagen kan bli bedre for de kvinnene som rammes.
Lik lønn for likt arbeid, uavhengig av kjønn er ennå en reell kampsak. Fortsatt er det slik at mange kvinner har lavere lønn enn menn i lik stilling. Kvinner må selv bli bedre på å forstå sin verdi som arbeidstaker, og kreve mer lønn.
I lys av alt som skjer over i Uniten, drukner kvinnenes kamp for retten til selvbestemt abort. Det er viktig å støtte våre medsøstre som ikke blir hørt. Her har MENN fortrinnsvis innført at abort er ulovlig, og jeg har dratt noen slutninger mot serien Handmaids tail.. Anyways, vi kan ikke sitte hoderystende hjemme i vår egen stue å se på at dette skjer uten å gjøre noe.
Vi kvinner må selv senke forventningene til hva vi skal få utrettet i sårbare faser av livet. Altfor lenge har vi latt oss fange i egne forventninger til alt vi må innfri på. Vi må ta frem evnen til å gi litt faen og gi slipp på stresset med å være et supermenneske som sjonglerer mellom yrkesliv, familieliv, husarbeid, kjøpepress, livsstils press og det vi tror andre måler oss etter. Vi må bli lykkelig i kraft av oss selv, og gi slipp på alt som gjør at vi løper i et hamster hjul, uten å skjønne at det er selve livet vi forsøker å løpe fra.
Derfor oppfordrer jeg alle medsøstre som ikke har planer om å bruke dagen til å storme barrikadene, til å tenke gjennom hva som skal til for at DU skal bli lykkelig, og gi slipp på det som stresser deg unødig og gir deg en vanskeligere hverdag.
God kampdag alle fantastiske kvinner, og la oss gå sammen under parolen « Ja til Sisterhood og et lykkelig liv!»
Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt
