Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Du snakker om å seil i medvind for tida. Blåst bort e alt som minne om å vær trøtt og sliten, for i dag fikk jeg en skikkelig energi-boost! Vi ble kåret til årets museum!!!
Nå skal vi feire flere dager til ende, og ta i mot alle fine gjestene som vil besøke oss!
Gratulerer til oss alle som har jobbet med dette herlige Jektefartsmuseet. Hipp hipp hurra!!!
Du vet når du møter nye mennesker første gang, så føles det som man har kjent hverandre hele livet? Når man møtes, og praten går ubesværet om alt mellom himmel og jord? Å møte sånne mennesker er helt uvurderlig, og sånn hadde jeg det i dag da jeg havnet på (en) Snurr!
Dette møtet var planlagt for et år siden, men da gikk det seg ikke til, men denne gangen klaffet alt.
I fjord hadde jeg planlagt å reise på mitt første bloggtreff. Det var i Trondheim, og det var Kari som dro det hele i gang. Vi var flere bloggere som skulle møtes, og Kari hadde satt opp et spennende og allsidig program. Jeg gledet meg masse til ei blogghelg. Selvsagt fant kroppen til kvinnen med jernhelsen det for godt å ikke spille på lag, og jeg måtte bli hjemme. Kjedelig, men sånn er det av og til.
Men ikke i dag! Da ble det omsider bloggtreff på meg også.
Jeg møtte Kari på en liten søt kafé og selv om vi ikke har møttes før, var det helt naturlig med en god klem som hilsen. Da var standarden satt, og skravla satt løst. Kari fortalte om noen av hennes spennende planer som jeg håper hun får realisert, og jeg gleder meg til å se resultatet av. Ellers gikk praten om løst og fast, før vi fant ut av vi trengte bildebevis.
Heldigvis var det Kari som stod for bildene, for som kjent er jeg ingen kløpper på det området.
Tiden gikk rasende fort, som det gjerne gjør i godt selskap, og til slutt måtte vi bryte opp, og dra hver til vårt. Det var et så koselig møte at det må vi få til igjen!
Og nei, det var ikke fordi vi så dypt ned i en vinflaske at vi var på en snurr, men Snurr var navnet på kaféen vi møttes på!
Det er en så herlig kveld, at jeg må ha splittet personlighet for å kunne nyte max! Jeg og meg har en nydelig stund uten bekymring for barn, barnebarn eller hunder. Det er så utrolig deilig, og må bare nytes!
Jeg dro tidlig på flyplassen, lokket av lysten på et glass hvitvin før flyturen. Lille Storebror kjørte mamma’n sin før han dro hjem til barnehjemmet for å være Daisy-vakt i helgen. Tror han koser seg med den lille pelsklingen. Hun koser masse med han i hvertfall.
Noen timer hvor jeg kan være voksen-Heidi er alltid kjærkommen. Det å bare være sin egen person er fantastisk. Det er ikke for mange av de ennå. Misforstå meg rett, det er et privilegium å få være en mamma ungene vil ha i livet sitt, men siste 12 årene har jeg gjort dette alene. Det har ikke vært like kult bestandig, men av og til blir det bare sånn.
Nu vel, jeg skal ikke bruke tiden på melankolske tanker. Det kommer ikke noe godt ut av det i kveld, og jeg har masse annet å la tankene mine kretse om.
Jeg har fått tid til å lese nyheter, ledd litt av morsomme papegøye-videoer, og bare betraktet de som skulle ut å reise. Noen ser utrolig slitne ut, andre oppspilt, mens andre bare ser ut til å kjede seg, kanskje litt lei av å vente? Tro om de reiser til noe, eller de reiser fra noe? Ville de ta denne reisen, eller måtte de?
Jeg har ikke med meg bok eller håndarbeid. Ganske urutinert spør du meg, men tida løp i fra meg. Jeg var så opptatt av å gjøre ingenting! Da må jeg sitte å spinne opp historier fra mitt eget hode. Det blir som regel både drama, snørr og tårer, og et aldri så lite mord i ny og ne, når jeg lar fantasien løpe løpsk.
Nå er jeg på flybussen på vei inn mot Trondheim, bare en liten stund til jeg treffer Snuppa og Monty som skal møte meg, så skal vi gå hjem til Svigersønn. Det gledes så masse, og kanskje får vi til et ulite «bloggtreff» også!
Hurra for oss! Vi er nominert som en av tre museer til årets museum med Jektefartsmuseet! Nå er det julaften, bursdag og 17.mai på én gang!
Jektefartsmuseet åpnet dørene sine for snart fem år siden, og ett og et halvt år var det mitt hovedfokus på jobb, og det eneste jeg pustet og levde i. Det var altoppslukende! Nå er jeg tilbake der igjen, men denne gangen bare for en kortere periode. Likevel er det ikke mindre stas med en slik nominasjon.
Årets Museum er en nasjonal museumspris som deles ut årlig i forbindelse med Det nasjonale museumsmøtet. Formålet med prisen er å anerkjenne godt museumsarbeid, samt inspirere andre museer til innovativ og nyskapende virksomhet av høy kvalitet.
Det er sinnsykt artig å være en del av dette, og jeg er så stolt av alle de dyktige kollegene mine, og ikke minst den fantastiske jobben de gjør! De er magiske, og får til så mye morsomt!
Så nå skal vi bare nyte nominasjonen og la hele Norge få øynene opp over hvor sinnsykt kule vi er!! 🇳🇴🇳🇴🇳🇴
I går viste Skauvoll seg fra sin beste side, men vi skulle ut på tur til den Glømde stad, spent på om det var like fint der. Tradisjonelt sett bruker vi å dra i fjæra langfredag, men i år ble det heller litt fjell og kulturlandskap.
Det fine med å være der, er at det er perfekt å leke litt og samtidig som man kan gå litt rundt omkring. Det ble grilling, leking, og litt foto.
Vesla måtte holde tradisjonen i hevd og klatre opp påsketreet sitt. Heldigvis endte det ikke i bruddskader i år heller. Selv om hun hang høyt, var hun ikke sur, heller blid som ei sol der hun svaiet i vindkastene.
Det var et nydelig påskevær, men det blåste mye i kastene. Noen timer ute ble det likevel. Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
I går ble Kulturhovedstaden åpnet med brask og bram. Det var en formell del i Stormen Konserthus, og en åpningssermoni for alle nede i havna. Folkets dom lot ikke vente på seg, og kritikken haglet i SoMe.
Jeg må innrømme at da jeg leste søknaden for å bli Kulturhovedstad, syntes jeg det var en litt kjedelig søknad, og trodde ikke juryen ville gå for Bodø. Det viste seg likevel at denne søknaden var akkurat det Europa ville ha mer av, og dermed var Bodø2024 et faktum. Siden jeg er dedikert ungdoms mamma som er hjemme når Vesla er å smaker på livet på egen hånd, fikk jeg bare med meg det hele via TV, men jeg syntes det var en nydelig seremoni. Seremonien bar bud om at vår historie, vår natur, vår kultur og alle våre folk skal vises, og ikke minst mangfoldet i oss. Det var gjort på en stemningsfull måte.
Så startet kritikken. Hva i pokker hadde samene å gjøre i dette bildet? To joiker og en dans som viste en reinflokk i bevegelse. Det ble rett og slett for mye for den gemene hop. «Det e altfor mye om saman!»«Æ har aldri sett hverken same eller rein i Bodø!» og «E det her alt vi har å by på? Kor e han Halvdan og kor e Glimt?» «Det her har vi glæmt innen mandag!»
Det som slår meg, er at det virker som ikke alle skjønner at kulturen vår er mer enn Glimt, Halvdan eller andre kommersielle kultur personligheter. Kulturen vår er samenes historie, det er fiskebøndenes historie, det er naturen vår, det er rikdommen havet har gitt oss, og enda mye mer. Men en åpningssermoni på 45 minutter kan ikke ta for seg alle disse delene uten å virke oppstykket og fragmentert, og det som ble vist, var alt annet enn oppstykket og fragmentert. Det viste hva som er utspringet til det mangfoldet av kultur vi har her i dag.
Det var en forestilling som bar med seg en rød tråd gjennom det hele. Sceneshowet var estetisk vakkert, og joiken satte en nydelig ramme fra start, danserne som symboliserte reinen på vidda, ørna på himmelen, musikken, fisken som kom inn, fembøringen med et lite bilde av mangfoldet av mennesker.. Alt! Det tok tidvis pusten fra meg, og jeg elsket det!
Så når Bodø Nu rullet frem terningekast 3, og sa vi kommer til å ha glemt dette innen mandag, så kan jeg godt være enig, men vi er nok dypt uenig om hvilken mandag, for den jeg tenker på, er ikke i 2024 hvertfall.
Jeg er stolt av det jeg så. Jeg likte det så bra at største kritikken min er at det varte for kort tid! Og må kanskje si at en litt flau smak i munnen til slutt dessverre når Ella Marie Hætta kritiserte at det ikke var ytret et eneste ord på hverken lulesamisk elle pitesamisk på scenen, det kunne hun godt ha spart seg. Det var ikke tid og sted for det. Men musikken hennes.. Det var gåsehud-opplevelse.
Så spør du meg, vil jeg påstå at Bodø2024 leverte og gjorde meg både rørt, stolt og glad. Nå gleder jeg meg bare til resten!
Foto: Visit Bodø
I går dro Vesla til Paris. Guds lykke at hun i hele tatt kom seg avsted, for vi forsov oss, og våknet bare 32 minutter før hun skulle møte på flyplassen. Vi bor 17 km unna, så det kunne gått ille hadde det ikke vært for at vi begge la godviljen til og var i bilen etter 9 minutter. Vesla kom akkurat tidsnok. Vi kan hvis vi vil.
Flyet hennes gikk 06.55, og mitt 08.10, det betyr at vi startet dagen veldig tidlig til tross for at vi sov lengre enn vi skulle. Jeg skulle til Stokmarknes på møte så flyplassen var destinasjon for oss begge. Jeg rakk så vidt å gi ungen en klem, og vipps så var hun dratt. Da fikk jeg endelig satt meg ned med en kaffe!
På Stokmarknes var det styremøte, faglige møter og refleksjoner. Det ble en lang og intens dag. Dagen ble avsluttet med en omvisning på Hurtigrutemuseet. Det var skikkelig flott. Finnmarken er absolutt en attraksjon, og et tilbakeblikk på en historie der båten var det som bandt stedene langs kysten sammen.
Selv bilene fikk bli med båten og fikk plass på dekk.
Det ble historiske tilbakeblikk, og til og med et møte med selveste Richard With, som var en norsk forretningsmann, skipsfører og stortingsmann. Han omtales gjerne som Hurtigrutens far.
Det ble ei snill stund, med mye historie og formidling rundt hurtigrutens betydning for alle små kystsamfunn, og spesielt her nord.
Avslutningen på rundturen stod ikke tilbake for noe. På akterdekket fikk vi en intimkonsert som var både stemningsfull og vakker.
Skulle du mangle noe på din bucket-list, anbefaler jeg å føre opp et besøk hit. Det var både nostalgisk og lærerikt.
I går dro vi venninnene på kontoret til en venn for å ta en kaffe. Sikkert dagligdags for mange, men det ble en fantastisk opplevelse for oss, for han har kontor ombord på et av skipene til Havila.
Det var et helt fantastisk skip, og vi fikk the Grand tour rundt på båten. Vi fikk også sett hvordan de som jobber har det, og hvordan det jobbes bak i kulissene. Vi ble ikke mindre imponert etter det vi fikk sett.
Selvsagt måtte vi reise et lite stykke med båten når vi først var der, og ikke minst skape noen nye minner til minnebanken. Hvorfor gjøre noe halvveis?
Havila kystruter fikk det fjerde og foreløpig siste skipet i drift i går, så de feirer det med gratis havn til havn reiser for publikum. Vi booket tur fra Bodø til Stamsund.
Turen over Vestfjorden tok nesten fire timer, men det var så mye å gjøre på skipet at det virket som det bare var et øyeblikk før vi var inne i Stamsund. Her skulle vi også være i litt over fire timer, så vi startet med litt sightseeing.
Vi fant et internasjonalt teater, men dessverre var det ingen oppsetninger akkurat når vi var der. Jeg tror det er et rikt kunstnermiljø, for mens vi gikk rundt å tittet, så vi flere mindre gallerier. Dessverre var de også stengt. Men vi fant masse morsom gatekunst.
Skrik! Sier bare jeg!
Det er Mr. Bean som kjører, Donald Trump som sitter bundet, og Putin i baksetet sammen med morderen fra filmen «Skrik» Hvem som ligger under bilen og skrur, vites ikke, men kan det være Støre?
Etter å ha sett oss litt rundt, gikk vi på restauranten Live Lofoten for å spise. DET var foodgasm! Fish and chips som var helt utrolig, etterfulgt av en nydelig sjokoladefondant. Rein nytelse for ganen. Etter måltidet ble det en «voksen-kaffe» før vi fant ut at det var på tide å gå tilbake til kaia for å dra hjem. To lattermilde og knisende damer vandrende i Stamsund. Først da vi så båten legge til kai, kom vi på at vi faktisk skulle være PÅ båten når den gikk, og ikke på kaia! Skal si vi fikk opp farta!
På turen hjem kjente jeg at det hadde vært en begivenhetsrik dag, full av inntrykk, og jeg har bestemt meg for å være mye mer turist her oppe i nord i fremtiden. Vel ombord i båten gikk vi opp i baren og satte oss, og rett og slett roet ned etter ettermiddagen og kvelden. Da var det blitt mørkt, og ikke så mye å få sett før innseilingen til Bodø. Men, den som venter på noe godt..
Bodø by night 💖 Jeg vet ikke noe finere.
Å være på reise der noen blir syk, er ikke et drømmescenario, og verre blir det når en del av sykdommen er et ukjent utslett. Ikke bare fordi utslettet er ille i seg selv, men fordi man ikke nødvendigvis vet hvor det kommer fra. I vårt tilfelle var skrekken at det hele starter med alle turisters mareritt. Veggdyr!
Veggedyr er et blodsugende, vingeløst insekt som er tett knyttet til mennesker. Stikkene kan gi kløe og irritasjon, og gi infeksjoner.
Veggedyr spres typisk med bagasje. De forekommer gjerne på steder hvor det er stor gjennomtrekk av mennesker, som hoteller, campinghytter, ungdomsherberger, studenthjem og passasjerbåter. Hvis man etter en overnatting mistenker at det var veggedyr på stedet, kan det være lurt å kulde- eller varmebehandle bagasjen når man kommer hjem.
Ergo! Her var det om å gjøre å skade begrense i tilfelle vi hadde fått noe gørr med oss hjem i baggasjen.
Da Vesla og jeg kom hjem, kom ikke koffertene lengre enn på trappa. Der var det stopp, og utpakkingen ble tatt foran alle naboene. Klærne ble sortert i poser, klar for å legges rett inn i vaskemaskinen. Snakk om å ta skittentøy-vasken i full offentlighet! En etter en er posene tatt inn for vask, men koffertene står fortsatt ute. Tom, vel og merke. Gud vet hvor lenge de blir stående der, for vi har bare fryseskap, og da er det vanskelig å få plass til å fryse ned koffertene.
Det er første gang vi har vært i en slik situasjon at vi har måtte tatt ekstra sikkerhetsforanstaltninger, men heller føre var enn etter snar. Renholdet på siste hotellet var ikke noe å skryte av, det var heller under pari, selv i min målestokk. Jeg forsøkte å klage, men da skjønte plutselig ingen engelsk, kun portugisisk. Meget bekvemt.
Shit happends! Ingen katastrofe, bare utrolig kjedelig at dårlig renhold sannsynligvis ødela en tredjedel av ferien vår.
Lunsjen til Vesla var servert!
I går kveld kom vi hjem etter tre uker på loffen i Europa. Vi har med oss masse fantastiske opplevelser, men siste uken begynte det å nærme seg ferien fra helvete.
Vesla våknet med feber dag 6 i Portugal. Siden det er vanlig at hun blir pjuskete, tok jeg det med stoisk ro. Dag to hadde hun fått lett utslett, men dag fire så hun ille ut. Feberen raste, og hun hadde utslett overalt! Da var det bare å se hva forsikringen vår var verdt, og den funket! Vi ble sendt på en privatklinikk hvor de undersøkte Vesla opp og ned, og hit og dit. Legen ville ikke konkludere, men hun fikk antihistaminer intravenøst, og kremer til å smøre på. Likevel ble hun verre, og dag seks bar det tilbake til klinikken. Legen sperret opp øynene og tok en ny runde med kontroller.
Konklusjonen var at Vesla hadde fått et ukjent utslett, og så hadde det gått infeksjon i dette. Omsider fikk vi to typer antibiotika og ble sendt på hotellet. Det gjorde susen, og da hadde vi to dager igjen av ferien. De måtte vi sørge for å nyte.
Selvsagt er det kjedelig å miste en uke av ferien, men det er jo bare en bagatell så lenge jenta ble bra igjen, men det var godt å vite at forsikringen funket når vi trengte det, også fikk vi beviset på at man faktisk bør ha europeisk helsetrygdkort, noe vi selvsagt hadde med oss.
Selv om man reiser fra øst og til vest, borte er herlig, men hjem til 30 varmegrader er definitivt ikke verst! Fortsatt god sommer fra nord!
