Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Da var helga i Bartebyen over for min del, men for ei herlig helg det har vært! Jeg har fått campet hos de fineste, møtt bonus-ungen og fått nusset masse på pels-prinsen.
Så ble det et mini-bloggtreff, etterfulgt av middag og sosialt samvær med nevøen og Snuppa.
Hovedgeskjeften derimot, den var lagt til Scødar’n. Der var det over 400 utøvere i sving hele helga, og det var en begivenhetsrik helg i en hall hvor musikken ljomet ut av høyttalerene non stop. Masse fantastiske prestasjoner, mye glitter og stasj som seg hør og bør. To dager å sitte rett opp og ned i en hall er litt drøyt for min smak, så tidvis kjente jeg at jeg nesten gikk fra konseptene, men jeg tok meg sammen og holdt ut.
Vesla stresset litt under konkurransen, og jeg tror nok forrige runde hang igjen i henne. Hun ville så mye og hadde så mye å bevise. Jeg synes hun gjorde det bedre, og er super stolt av henne uansett. Hun har ikke fått resultatene ennå, men jeg krysser det som krysses kan for at hun får bedre uttelling enn forrige konkurranse da.
Jeg er omsider kommet meg på flyplassen, og jeg ER LITT SLITEN. Heldigvis har fått meg mat! Det var lurt, for hvis jeg hadde blitt hangry er det ikke godt å si hva jeg hadde gjort i frustrasjon.
Nå skal jeg bruke litt tid på å planlegge uka som kommer, for den blir på ingen måte mindre hektisk enn denne.
Snuppa og jeg forlot bartebyen grytidlig og satte kursen mot Stjørdal. Det er der magien skal skje.
Vesla var i sitt sedvanlige kommanderende, snerrende konkurranse-jeg. Heldigvis smeltet hun når hun så storesøsteren, så hun mildnet betraktelig ovenfor mamma’n sin også, men noen fotograf blir jeg aldri i følge håpefulle.
Jeg fikk hverfall tatt ett bilde før søsteren måtte overta.. Det ble bra bilder det!
Så var det en stor overraskelse for håpefulle, for jammen ta kom ikke enda en storesøster, og søstrene sisters manglet bare den eldste for å være fulltallig, men hun var med via FaceTime. Teknologien er fantastisk!
Det var et rørende gjensyn, men Vesla måtte svelge masse for å ikke ødelegge sminken. Det var så hyggelig å se Bonus-ungen igjen!
Vi fikk se Vesla i aksjon. Hun var ikke helt fornøyd, men får ikke resultatet før i morgen. Jeg tenker det gikk som det gikk, og det var bedre enn forrige konkurranse, og gikk det ikke, så er denne konkurranse runden et tilbakelagt stadium etter morgendagen likevel. Jeg bare krysser fingrene og håper på det beste. Må alle gode krefter stå den kjekke bi!
Herlighet for et spetakkel det har vært nå på morgenen. Vesla er klar for en ny konkurranse helg, og denne gangen håper hun å gjøre det bedre enn forrige. Hun er klar til å sloss mot seg selv og forrige rundes poengsum. Realitetsorienteringen hun tok med seg selv fungerte, og nå er hun så skjerpet som hun bør være. Det betyr ikke at hun er noe mindre grinete enn det hun bruker å være, bare at hun er mer fokusert på sterke armer, strake armer, point, og strekk! Jeg håper virkelig hun får reist kjerringa for seg selv!
Det har vært et broket år for henne så langt. Hun har hatt en solid motbakke å gå, men poenget er at hun går den selv. Skritt for skritt. Alt privat drama, skader, tonnevis med skolearbeid, skvis mellom drill og lekser har gjort sitt. Når forrige konkurranse gikk skitt, tørket hun tårene og bestemte seg for å gjøre det bedre denne gang. Jeg håper hun lykkes, for jeg vil hun skal få med seg at god innsats og godt forarbeid betyr noe og gir frukter.
Og nå er helga her!
Jeg gikk helt bananas når det kom til draktene hennes denne runden. De ble helt nydelig!!! Det er ikke ofte jeg sier det når det kommer til min evne til å jazze opp med glitter og stasj, men fytti katta altså! Jeg kan når jeg vil. Det skal sies, det var Vesla og meg i fellesskap.
Vesla reiser i ettermiddag sammen med noen venninner, og jeg følger etter i kveld. Da skal jeg gjøre bartebyen utrygg. Neida, skal ikke det, men jeg skal møte Snuppa og campe hos henne og kjæresten. Det blir bra! Jeg har ikke sett henne siden jul. Heller ikke pels-prinsen! Jeg er så spent på reaksjonen hans når jeg kommer. Denne helga gleder jeg meg virkelig til! Bartebyen, se opp! Nå kommer jeg!
Det var altså nummeret før jeg fikk bli med i Veslas “blåveis-piken forening”. Håpefulle var så forbannet på meg at det så ut som hun hadde mest lyst å lappe til meg der jeg satt i bilen og tåpflirte til henne. Alt på grunn av en liten lek som gikk ulite for langt. Vi lekte “Gul bil”.
For de uinnvidde er “Gul bil” så enkelt som at du skal slå til partneren i armen når du ser en gul bil, og si gul bil. Det kunne vært greit hvis det ikke var for at jeg ikke kan fordra leken mens jeg kjører, for jeg skvetter jo så inn i granskauen, men hovedproblemet er at Vesla reagerer lynkjapt og alltid dasker til meg først, derfor blir jeg ALLTID sur, og sier at hun får kutte ut, for jeg orker ikke den dritt-leken. Men i går snudde det på seg..
Da vi skulle kjøre til årsmøte kjørte vi forbi tre gule lastebiler, og jeg deljet løs på henne mens jeg gaulet “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun satt helt i sine egne tanker og ble lettere oppgitt over sin triumferende mor. Til alt overmål hadde vi kjørt feil, og måtte snu. På turen tilbake gaulet jeg om mulig enda mer triumferende “Gul bil! Gul bil! GUL BIL!” Hun var litt mer oppmerksom, og jeg senset at hun ble små irritert, men sa ikke så mye. Vi kom til bestemmelsestedet som var like ved og gikk inn på møtet.
Da vi skulle dra derfra, husket jeg jo de tre gule bilene, men jeg måtte jo se de først for å kunne “ta” henne, så jeg måtte skape en distraksjon og sa “Du, jeg synes de blåveisene dine er blitt ekstra markante!” Vesla tok ned solskjermen for å sjekke i speilet, men mente det var som før, og lukket solskjermen. Jeg dro på det, og tenkte at vi snart kom til bilene. Hun måtte ikke se de først! “Jeg synes du gar fått en skikkelig knekk over nesa, er du sikker på at det ikke er blitt verre?” Nå var Vesla blitt bekymret, og ofret ikke gule biler en tanke. “Kan det være farlig?” Spurte hun noe mer engstelig.
Bare litt til så hadde jeg de gule bilene i øyesyn. Jeg dro på det og sa at det kunne det hvis den blå streken,,, Lengre kom jeg ikke før jeg så de tre gule herlighetene. “GUL BIL! GUL BIL! GUL BIL!!!” Jeg bortimot hamret løs på ungen mens jeg brølte, og hadde det ikke vært for at hun hadde sikkerhetsbeltet godt festet, hadde hun lettet fra setet der hun satt.
Men da hadde Vesla fått evig nok. “Nu gir du faen i det dær! Ka e det som e galt med næsa mi? E det farlig?” Jeg var passe høy på meg selv og sa leende at det ikke var noe galt med nesa, og at det bare hadde bare vært en avledingsmanøver.
“KA E DET SOM E FEIL MED DÆ EGENTLIG? DU KAN IKKE SI SÅNN UTEN AT DET E NÅKKA! DU SKREM JO VETTET AV MÆ!”
Plutselig føltes det som om hun var den voksne, og jeg var en irettesatt tenåring, men jeg klarte bare ikke la være å le. Hun var harmdirrende. Der satt jeg i bilen å lekte hennes lek, så endte jeg opp med å få skikkelig kjeft! Det føltes helt absurd, og jeg klukklo. “NU E DET SLUTT PÅ DET DER JÆVLA GUL BIL SKITEN, Æ ORK IKKE MER!” Hun formelig sydet av sinne. Jeg satt knisende å forsøkte å konsentrere meg om kjøringen i stillhet. Omsider begynte hun også å le, og mumlet noe om at jeg var et sykt, sykt menneske.
Dette kan slå begge veier. Enten er det slutt på den irritasjons-greia med gule biler, ellers har jeg skapt et monster.. Jeg frykter det siste.
Vesla har bestemt seg for å reise kjerringa etter en begredelig konkurranse på hjemmebane, så siste ukene har drillstaven fått kjørt seg i takt med nervene til undertegnede. Det har vært millimetere fra katastrofe i heimen, men håpefulle har vært velsignet med at millimeterne har vært på hennes side. Helt til i dag.
I dag skulle de ha tretimers trening med team, og ti minutter ut i treningen skulle de gjøre et kast til hverandre. Staven til Vesla traff en annen, og begge stavene endret retning og straff Vesla over nesen. Etter å ha fått bort blod, snørr og tårer, hadde Vesla hoven nese og hodepine. Det var den treningen for hennes del.
Jeg tok en telefon til legevakta, og de mente det ikke er så mye å gjøre i første runde, vi må se det an etter at hevelsen er gått ned, men jeg måtte passe på hvis hun ble trøtt. Det ble hun, men jeg har vekket henne hver time. Mulig hun har en mild hjernerystelse. Nå er det to uker til trøndersk mesterskap, så det skal holde hardt frem til konkurranse.
Det er nå det vil vise seg hvor hardt hun er villig til å jobbe for å få et bedre resultat enn i forrige runde, hvor mye blod, svette og tårer hun tåler. Men først skal hun hvile ut og komme seg litt!
Jeg blir utrolig lei meg over alt styret rundt serien Snøfall 2. En serie som viser livet slik det kan være, og som viser triste stunder i en liten gutts liv. Det er for sterk kost for norske barn. Gud forby! Advent skal jo bare være kos og lykke ende til annen!
Da Snuppa var minste barn i familien, opplevde vi at et menneske i nær familie omkom i brann. Alle vi voksne var helt satt ut, naturlig nok, og det fortonet seg veldig dramatisk i vårt hjem. Først sjokk og redsel, deretter sorg. Masse sorg. Snuppa var bare fire og et halvt år, men vi valgte å fortelle alle ungene hva som hadde hendt, men da slik at det var tilpasset ungenes alder.
Pappa måtte reise avsted, mens jeg var hjemme fra jobb for å ivareta ungene. De eldste ville dra på skolen. Bare jeg og Snuppa var hjemme.
Hun satt musestille å lekte hele dagen, og jeg satt med en kaffekopp og prøvde å sortere det som hadde hendt. Jeg vet ikke om jeg enset jenta som lekte for seg selv.
Snuppa kom i sofaen, og hadde en lommekalkulator i hånda. Jeg satt i mine egne tanker, og fulgte ikke helt med. «Mamma! Æ snakka med ho Kengu i mobiltelefonen!» Jeg så på den lille jenta som hadde funnet en ny funksjon for kalkulatoren. Den var blitt en imaginær mobiltelefon. Jeg svarte ikke så mye, nikket bare til svar, men fortsatte mitt eget tankespinn.
«Mamma! Ho Kengu si at Kengubarnet har dødd av for mye røyk i longan sine!»
Brått ble jeg bevisst ungen min. Mine egne tanker ble borte, og jeg skjønte at aldri hadde den lille jenta mer behov for å få sette ord på de tankene hun hadde rundt det som hadde hendt. Jeg spurte henne hvordan Kengu hadde det da, og hun svarte at Kengu var veldig veldig lei seg. Kengu gråt og ville ikke snakke med noen. En ganske klar beskrivelse av hvordan vi voksne her hjemme måtte ha fortonet seg for Snuppa. Jeg sa det er ganske vanlig, og at voksne også blir veldig lei seg av og til. Da trenger de kanskje å få gråte litt i fred. Det ble en fin samtale om alt som var vanskelig å sette ord på. Snuppa tok kalkulatoren til øret og snudde seg mot meg igjen. «Mamna! Ho Kengu lure på katti ho kan begynn å smil og flire igjen!» Da lo jeg, sikkert en anstrengt latter, men jeg lo, og forsikret henne at det ikke er noe galt å le, og at man kan le selv om man er lei seg. Jeg forklarte at det triste kanskje alltid ville være trist, men vi kom alle til å bli glade igjen. Brått ble det mer liv og røre i den vesle jenta, og hun spurte om ting rundt det som hadde hendt, bare for i neste sekund fortelle om noe fra barnehagen. I mitt stille sinn sendte jeg en takknemlig tanke til Kengu.
Å se noe på TV som er leit eller vanskelig, er ikke ødeleggende for barn. Det forteller barna at alt i livet ikke er like rosenrødt, og det viser at livet leves selv om triste ting hender. Vi må ikke skåne barna fra alt i livet, men heller være til stede og snakke med de når trenger det. Snuppa måtte ty til Ole Brum og vennene i 100 meter skogen, kanskje andre barn trenger Snøfall 2? Det som er helt sikkert er at barna ikke trenger å pakkes inn i silkepapir og vernes for alt som er trist og leit i livet. Da er de svært sårbare når de selv opplever noe trist i livet.
I dag fikk jammen ta Vesla kjørt seg som tante. De skulle ha juleshow på drillen, og Vesla fikk drakten da hun kom, og det viste seg at den var litt lang. Det var den for flere. Deriblant også Mimmi-ungen som er på samme drill-team. Vesla ringte og ba meg ta med sikkerhetsnåler når jeg kom, og det gjorde jeg.
Da jeg og Storesøster kom for å se på, møtte vi Mimmi-ungen, og jeg ga henne sikkerhetsnålene. Det var ikke så mange, men nok til at Vesla fikk i det minste fikk fiksa drakten. Problemet var bare at Mimmi-ungen trodde de var til henne, så Vesla fikk ingen. Skal si det ble bråk når tanten oppdaget at tantebarnet hadde tatt hennes sikkerhetsnåler. JEG fikk så ørene flagret!
Det er fint med familie, og det er bra de to får brynet seg litt på hverandre, men himmel jeg er glad bare en av de bor her i huset til daglig. To av de hadde blitt galskap i hodet mitt!
Showet var fint da. Både solo og team-danser. Det ligger endel timer øving bak dette. Ingen tvil om det, og når jentene kom på gulvet var det bare smil og se heldigvis.
Heldige meg som får se både datter og datterdatter i aksjon på én gang. Det er ganske fint å vite at disse to jentene har et band som er så sterkt at det overlever det meste, og at de til syvende og sist er veldig glade i hverandre, hersker det ingen tvil om.
I dag var det skandinavisk finale i First Lego League på Mo, og der var gruppa fra klassen til Vesla. For bare tre uker siden var det finale Salten her i Bodø, som de vant, men nå var det altså skandinavisk mesterskap. Det som er bra, er at det er et solid stykke arbeid som er lagt ned for å komme dit. Ungene har søkt sponsorer, de har programmert robot, og de har funnet innovative løsninger på oppgaven.
De har jobbet selvstendig, men på slutten måtte de ha litt drahjelp fra foreldrene for å kunne dra. Vi opprettet spleiser og brukte media, og til slutt hadde de nok penger til å reise. Takk til alle som støttet!
I dag var det altså dags for å finne ut hvor gode de egentlig er! Dessverre stod det seg ikke helt inn, og de ble slått ut helt på tampen. Spiller det noen rolle? Nei, ikke i hele tatt. Dette har vært et prosjekt med masse læring både i og utenfor oppgaven.
Det beste er at ungdommene er fornøyd med egen innsats. Bedre blir det ikke.
Jeg er veldig stolt av Vesla. Ganske uredd prøver hun ut nye ting. Denne uka dro hun på teater-workshop. Det var et alders spenn fra 26 til 66 på de andre deltakerne, og henne på 15. Det hindret henne ikke. Hun storkoste seg.
Jeg blir litt forundret når jeg se henne ta nye retninger i livet, og spesielt når hun virker trygg og rolig mens hun gjør det, og ikke minst når hun utfordrer nye arena hun ikke har særlig kjennskap til. Så voksen liksom. Hvordan i all verden har jeg klart å oppdra et barn så fylt av fasetter?
I helga som var, deltok en gruppe elever fra klassen til Vesla i First Lego Leauge. Jaggu ta vant de ikke hele greia også. Årets oppgave heter Masterpiece, og Vesla deltok på gruppen som jobbet med «forskningen» til oppgaven, og annen gruppe stod for programmeringen. De flinke elevene skal nå delta i den skandinaviske finalen om noen uker.
Stolt, sliten og litt lattermild sukket jeg til min søster: «Det e greit at ho skal delta med alt mulig, men må ho ha så mye gullhår i … at ho bestandig e med på laget som går videre i alt? Det blir hele tida nåkka ækstra!»
Ikke misforstå, for jeg er fan av First Lego Leauge. Det er et prosjekt som gir utrolig mye læring, både faglig og om det å jobbe i team. Det er god læring for fremtiden. Disse ungene lærer å være litt entreprenører. I disse dager holder de på å setter opp budsjett for reise og opphold, undersøker priser, søker etter sponsormidler, og Vesla driver meg fra vettet, for hun har ekspertisen blant favorittene på telefonlista. Det er jo hyggelig å kunne samarbeide litt med håpefulle, uten at vi tar død på hverandre. Men jeg håper for all del at det blir med denne ekstra finalen, for nå fylles dagene kjapt opp med julekonserter og oppvisninger av alle arter. Vi er heldige om vi får presset inn litt julefeiring mellom slagene.
Men jeg lar henne holde på. Det kommer tidsnok den tiden der fritidsaktiviteter er noe hun drev på med tidligere, så bare å kose seg mens hun ennå er i full sving med alt det morsomme.
Jeg elsker de fleste skoene mine, og innrømmer først som sist at jeg ikke eier magemål når det kommer til sko. Jeg har altfor mange! I fjor innførte jeg en regel for meg selv om at jeg skulle ha to par sko ut av huset, før det kom ett nytt par inn. Jeg må redusere og tenke bærekraft. Det har resultert at jeg nesten ikke har kjøpt sko, ikke fordi deg ikke har lyst på nye, men fordi jeg har så lite sko som er nok slitt til å kastes.
Da Vesla dro til Paris fikk hun låne Gabor-støvlettene mine. Det var under sterk tvil, for hun har litt større føtter enn meg. Da jeg sa ja, var det under forutsetning at de skulle erstattes hvis de ble ødelagt, for de kostet meg en anstendig gjeng med høvdinger da de ble kjøpt. De er mine favoritter. Heldigvis kom de hjem i livet. Det var ikke en selvfølge, for hun har slitt ut to par med mine sneakers i sommer fordi hun bruker skoene i skog og mark, til tross for at de bare var egnet til å gå med på tørr vei.
Selv kjøper jeg helst ikke sko brukt. Det betyr ikke at jeg ikke titter på utvalget som selges. Jeg er bare litt restriktiv til brukte sko, fordi jeg ikke vil ha sko som er trådd skeiv av andre, men er skoene tilnærmet nye, er saken en annen.
Det er langt fra alle sko som legges ut, som er i den forfatningen at de burde selges. Faktisk er det litt flaut å se hva enkelte får seg til å legge ut med beskrivelsen ubetydelig brukt. Når noen legger ut hvite Nike sneakers som er blitt grå i skinnet kan du ikke påstå at de er ubetydelig brukt. Eller når tuppen er begynt å tippe oppover på støvlettene, og de er full av riper. I mitt hode er de da godt brukt. Så er det prisen! Enkelte får seg til å kreve ågerpris for brukte sko, bare fordi de heter Hoka, Nike air eller Gabor. Det er nesten så jeg får lyst å kommentere på om de ikke eier skamvett for å kreve slike summer for utslitte sko! Men den enes tull, den andres gull!
Anyway, jeg får bruke nettet til vindusshopping, og da ser jeg både på nytt og brukt, for her skal jeg ikke ha nye sko inn i huset på lenge, Gabor-skoene mine overlevde tross alt Vesla i Paris! Eneste faren er om jeg får de tilbake. De så faktisk mer smashing ut på henne, enn de noen gang har gjort på meg!
