Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Så gikk alt bra tilslutt. Trenerne kom i tide, Vesla kom seg på gulvet, og jeg fikk et aldri så lite hakeslepp. Drilleren jeg forlot i gangen, så ikke ut som hun som entret gulvet! Jeg ble helt forvirret, for hun hadde da gul drakt på da jeg så henne sist.
Åpenbart var dette dagen for Murphys law, for mens hun gjorde siste forberedelsene, røyk hempa bak på drakten, og hun måtte skifte i ei sabla fart, men heldigvis hadde hun jo nok drakter tilgjengelig. Aldri så galt altså..
Konkurransen gikk så bra den kunne, og hun var mellomfornøyd. Som mamma var jeg jo overdådig stolt og fornøyd selvsagt, og jeg fikk en aldri så liten photoshoot etterpå.
Nå skal vi bare pakke sammen, og se på de andre jentene før hun reiser hjem igjen, og jeg frekventerer stedet alene, for nå skal mor ha alenetid..
Jeg er veldig for god planlegging, og så holde seg til planer. Gjerne åpen for mindre justeringer, men mye endringer holder jeg meg unna. Det gjør ikke Vesla, og i dag er det konkurranse.
Først fikk hun ny stav fordi hennes knakk, og i går endte hun opp med å bytte kostyme, som hun satt flere timer å «blinget» opp, før hun endte opp med å bruke lønna si til å kjøpe enda en drakt. Ikke for at hun MÅTTE, men fordi begjæret ble for stort.
Vi var tidlig på tur i hallen, men opplevde århundrets kaos. Døra på vår Airbnb gikk ikke opp. Vi stod fiklet mens taxien som skulle få oss i hallen stod å ventet. Enden på visa var at Vesla hoppet ut vinduet for å låse opp fra utsiden.
De vi kom i hallen begynte hun å varme opp, men kom kjapt løpende opp på tribunen til meg. Ene skoen røyk! Satan i gatan, vil det ingen ende ta? Heldigvis hadde en utstyrsleverandør stand, men quanta costa! Jeg ba henne komme seg rett ned til treneren ASAP, for nå begynte tida å løpe.
Nei, sa hun. Ingen av trenerne var kommet, de var forsinket i trafikken. Det var akkurat da jeg kjente panikken og frustrasjonen stige, men Vesla var klin rolig. Tilfeldigvis kom treneren til et av samarbeids lagene våre forbi, og overhørte oss. Null stress! De tok over frem til hennes trenere kommer, så det blir bra!
Så nå sitter jeg her da.. Alt av følelser er utenpå kroppen. Vet ikke om jeg skal le eller gråte…
Nå sitter vi pent på flyet, Vesla og meg. Vi skal til stor-Oslo, nesten.. Vi skal frekventere Jessheim, der håpefulle skal drille. Er det ikke det ene så er det det andre. Heldige oss! Vi skal få gå hverandre på nervene HELE helga.
Nja, det gjør vi vel ikke akkurat, vi har det stort sett hyggelig i lag, så helga blir nok fin.
Flaks at vi sitter her på flyet forresten. Vi forsov oss i dag, og ingen av oss hadde fått pakket. Vesla måtte på skolen først, og jeg måtte pakke litt ekstra fordi jeg reiser videre. Da er det fint å våkne under en time før vi skulle kjøre.
Håpefulle stormet ut døra, og jeg sprang som ei hodeløs høne og prøvde å få med meg alt jeg skulle. Det var kamp mot klokka for å rekke å sjekke inn bagasjen. Jeg forlot et hus og en hund i et salig kaos!
Heldige oss som har Lille Storebror. Han skal campe med Pelsprinsessa, og styre huset. Jeg spurte pent, og han lovet å rette opp i det verste kaoset jeg etterlot meg. Godt er det, for før jeg kommer meg hjem, kommer Snuppa hjem. Hun skal besøke den lille skatten som er kommet inn i familien. Jeg er blitt mormor til en vakker liten gutt som er blåkopi av mammaen sin.
Tilbake til helga. Oppladningen til helga var heller ikke uten dramatikk. På generalprøven knakk staven til Vesla. Hadde ikke behøvd å være noe stress, men det var ikke lang nok stav å oppdrive her oppe. Så da var det å bruke nettet, men hva hjelper det når Posten går i sirup? Jeg surret rundt, og fant en leverandør som skal være i hallen, og fikk bestilt derfra. Saved by the bell!
Så sitter vi på flyet da. Vesla med øreverk av en annen verden, og jeg med tannpine som kom med trykk forandringen. Ikke rakk jeg å dusje, ikke rakk jeg å sminke meg..
Livet altså! Livet tok meg fullstendig igjen! Det har vært hektisk, og igjen har det vært slik at dagene ikke har gitt rom for alt det jeg har hatt lyst til. Med andre ord, lite mulighet for «me-time». Sånn er det på denne tiden av året for oss økonomer. Gleden var derfor stor da rapportene var lever fredag. Akkurat i grevens tid, og rett før helg.
Vesla har reist for å frekventere Askim sammen med pappa’n, og jeg har EN HEL UKE FOR MEG SELV! Ja, ikke helt for meg selv, jeg har jo Pelsprinsessa sammen med meg. Også skal jeg jo jobbe, men jeg får altså TO HELGER ALENE! Det er luksus!
Vesla ja.. Snakker om! Hun overtalte pappa’n sin til å kjøpe togbillett fra Bodø, fremfor fly. Hvem foretrekker et og et halvt døgn på tog, fremfor en og en halv time på fly? At han ikke luktet lunta om at noe var på gang er for meg et under, men togbillett med overnatting hos Snuppa ble det da. Selvsagt er det en gutt som er årsaken. Hva annet kunne det være liksom? Snakk om å være lettlurt pappa, og snakk om å være en utspekulert Vesla. Jeg skjønte det umiddelbart, men da var billetten kjøpt.
Da ble det litt komisk at toget var forsinket til Trondheim, så det ble ikke noe møte likevel, bare kosekveld og overnatting hos Snuppa.
Jeg kniste litt for meg selv, og tenkte hun skal få kjede seg godt. Hun gjør neppe det der igjen. Eller kanskje gjør hun det, for jeg fikk akkurat en melding om at det var kommet noe skikkelig «eye candy» på toget, så nå var det hyggelig på toget. EYE CANDY?! Hva har hendt med ungen min som jeg har kjeftet på om å ikke bare dømme boken ut fra omslaget? Hun har åpenbart ikke hørt et ord av hva jeg har sagt! Uansett.. Det virker som hun er som katten, og alltid lander på beina. Evner å snu et nederlag til noe positivt. Ingen dum egenskap i det, men stort sett er det en gutt involvert.
Jeg håper hun kjeder seg skikkelig på turen slik at hun lærer at selvgjort er velgjort, og ikke tar slike klønete reisevalg igjen.
Tenk at jeg har en hel uke for meg selv! Nå kan jeg være helt for meg selv, og bare gjøre det jeg har lyst til. Denne uka skal jeg bare være Heidi, og gjøre akkurat det Heidi har lyst til.
Hvor lett er det å hoppe på nye ting du aldri har gjort før? Jeg hevder at om fallhøyden er stor, er det veldig skummelt, også tenker jeg det er lurt å forberede seg litt før man hopper ut i det, og da er man ikke akkurat impulsiv.
Vesla er impulsiv. Hun er så impulsiv at jeg noen ganger må bremse henne ved å be henne tenke seg om en gang til, men så hender det at hun gir seg katta i mine formaninger, og hopper ut i det likevel. Stundom går det skeivt, men stundom går det.
Influensaen som herjer har gjort at vi har hatt frafall av kokker på jobb, og det har skapt litt hodebry å finne erstatning, men redningen var nærmere enn forventet. Vesla har vært litt på kjøkkenet med kokkene våre tidligere, men aldri hatt ansvar for maten. Men må man, så må man. Jeg vurderte å stenge kjøkkenet, og bare servere kaker da hun sa hun kunne ta kjøkkenet. Det begynte som en fleip, men så ble det alvor. Jeg var betenkt, men etter å ha konferert med kjøkkensjefen ble vi enige om at kjøkkenet skulle være åpent, og ha de enkleste rettene på menyen. Hun er litt Pippi den jenta mi. «Det har jeg ikke gjort før, det klarer jeg! Dette blir gøy!» Da hun kom hjem var hun fornøyd. Noe hadde gått greit, noe hadde gått strålende. Hun gjorde noen betraktninger på hva hun måtte endre på i dag, og dro av gårde med masse arbeidslyst i dag også.
Nå er det ikke hjernekirurgi eller rakettforskning hun driver med, men å ha ansvar for et kjøkken som 16 åring gjør at jeg blir stum av beundring for hva hun våger. Hun griper begjærlig alle muligheter som dukker opp. Prøver og feiler, lærer og utvikler seg. Hadde det vært meg som 16 åring ville jeg takket nei, fordi jeg aldri ville våget å ta på meg et så stort ansvar, men det var ikke i hennes vurderinger.
Jeg er veldig stolt mamma. Hun er ikke skygge redd den ungen, det kan ingen påstå. Overmodig kanskje, men samtidig har hun en kapasitet i seg selv som gjør at jeg lener meg tilbake og sier «I made this!»
Da Vesla var Vesla, altså veldig liten og ikke kunne lese, kom jeg over henne mens hun satt å bladde i lovsamlingen min, og jeg spurte henne hva hun holdt på med. «Æ læs i bibel’n!» svarte hun. Jeg trakk på skuldrene og tenkte at jeg hadde gjort en god jobb med henne så langt. Å ha lovsamlingen som sin bibel er vel ikke det verste?
Storebror ble faktisk konfirmert, og jeg er fortsatt undrende til hvordan det egentlig gikk til. Da han var liten, men stor nok til at han hadde knekt lesekoden, satt han i stua med bibelen i hendene. Jeg spurte litt forundret hva han holdt på med. «Æ les om æventyr og mytologi!» Jahh.. hva skal man si? Gutten er nå voksen og har i høyeste grad samme innstillingen til bibelen.
Som sagt, jeg har alltid oppfordret ungene til å lese, men bibel og lovsamlinger har ikke vært min anbefaling av litteratur, men vil de lese får de gjøre det da. Hver sine lyster sier jeg.
Herlighet! Nå går det i så mye jente prat her hjemme, så det er litt sånn at ørene mine visner litt etter litt. Det går i mensen, hormoner, sex og sminke. Alt i en skjønn forening. Det er mye som må fortelles og mye som må diskuteres.
Samtidig må jeg innrømme at det er tilløp til at jeg har det hysterisk morsomt sammen med Vesla. Hun er så til de grader seg selv, og har null filter.
Dagens samtale gikk ut på at hun hadde en humor diskusjon med en i klassen som omtalte henne som tjukk. Hun tok seg ikke nær av det, men satte seg demonstrativt ned å spiste potetgull foran han. Jeg spurte hvorfor hun gjorde det, og hun bare svarte: «Fordi æ kan!»
Selvsagt skulle jeg vært en god mor og sagt at det er viktig å spise sunt og variert, men jeg spurte heller om hun ville ha middag? Mellom noen munnfuller med sjokolade, sa hun nei, det ville hun ikke ha, for hun var ikke særlig sulten. Det kunne endt der med et lite knis fra min side, men så kom det fra håpefulle: «Ork du å kjør mæ på treningssenteret etterpå?»
Jeg lo litt av henne og lurte på om sjokoladen var dagens middag. Uten antydning til skam sa hun bare kort og godt, at det var det! Jeg prøvde å argumentere for at det ikke hjelper å spise potetgull og sjokolade hvis hun skal holde seg sunn, men da så hun bare overbærende på meg. «Koffør trur du æ trene?»
I dag var ikke dagen for noen moralpreken og formaning om dårlig kosthold, så hun fikk bare spise. Satser på at det går bra med sjokolade middag en gang i blant, og dessuten skal jeg kjøre henne på treningssenteret når jeg drar på fotballpub for å se Bodø/Glimt møte OGC Nice.
I dag er det skoleball, og Vesla stor-gledet seg til fest. De siste dagen har det gått i kjoler, frisyrer, sminke og annet tjafs. I tillegg har det vært gauling uten sidestykke siden hun er med i skolebandet. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og jeg kan ikke fri meg fra å tenke hvordan ting hadde vært om hun hadde vært like dedikert når det gjelder skolearbeidet?
Nu vel, håpefulle har som kjent gått kokko-bananas i mine gamle kjoler, uten umiddelbart hell, så vi begynte å tråle på nettet. Det ble mange nei, og jeg begynte å bli lei av å leite etter kjoler. Så kom meldinga. Den nydeligste kjolen skulle selges, og det var her i byen. Vesla dro for å inspirere herligheten, og det var full jackpot! Kjolen ble kjøpt, og vi har beundret den vakre kreasjonen som bare ventet på å bli tatt i bruk, og i dag er kvelden!
Det har vært minke og hår for full gjeiping. Ikke helt at jeg skjønner hvorfor, for det er maskeradeball, så da skal hun jo ikke vise ansiktet.
Vesla får altså være prinsesse for en kveld. Det måtte selvsagt foreviges før hun dro. Hun ble riktignok ikke kjørt med hverken hest eller limo, så det ble mammaen som måtte stille opp som sjåfør. Så da får vi se da, finner hun drømmeprinsen sin? Håper hver fall hun kommer hjem med begge skoene på, for de er mine!
Jakten på den perfekte kjolen fortsetter, og i går kveld ble Vesla innviet i det aller helligste. Hun fikk leite etter kjoler hos dronningen av rare kjoler. Vi åpnet Pandoras eske. I dette tilfellet består den av tre plast bokser med kjoler fra alle tidsepoker av livet mitt.
Herregud vi fant mye rart! Jeg står neppe frem som noe moteikon for Vesla etter dette, hun lo og grein på nesen, og det skjønner jeg godt, for jeg gjorde det samme.
Så gjorde hun store øyne og gaulet ut: «Æ ser nåkka!» Opp av eska kom en kjole som jeg en gang mente var skikkelig flott, og jeg overtalte Vesla til å prøve. Det er stor forskjell på hva jeg syntes var flott og hva jeg synes er flott, enkelt og greit. Den så ut som en potet sekk på håpefulle.
Neste ut var en lekker liten sak i babyrosa lurex. Jeg husker ikke sist den var i bruk, men det er nok en del kilo siden. På Vesla så den smashing ut, men ballkjole er det ikke. Så kom første kjolen med potensial. En liten sånn babydoll sak som er riktig så søt, og Vesla så ut som ei lita dukke, men det er vel neppe det imaget som representerer henne best.
Omsider fant hun kjolen vi KAN gjøre noe med, og som ligger innenfor søm ferdighetene mine. En sikkert 20 år gammel kjole som ble kjøpt til et eller annet ball, men som aldri ble brukt. Vesla var overgitt over alle kjolene, men som sagt ikke helt imponert over stilen min. Det er nok litt mye dill dall for henne. Så da kjører vi på, og jakten fortsetter. Jakten på drømme kjolen. Vi har 8 dager igjen..
Jeg tror noe av det Vesla har gledet seg aller mest til ved å begynne på videregående, må være skoleballet. Hun har snakket og drømt seg bort i tema, kjole og sminke. Siden jeg synes det er en hype, og ikke minst at skoleball-greia er blåst opp ut over alle sine proposisjoner, har jeg bare hørt etter med et halvt øre.
I går fikk mor en realitets sjekk. Ballet er den 16. januar, og Vesla har ikke fått drømme kjolen sin. Faktisk hadde jeg ikke tenkt over om hun skulle få det engang, og plutselig er det ikke mer enn tida og veien for å få alt på plass. Tida var inne til å tenke bærekraft og omsøm. Hvor er Jenny Skavland når man trenger henne?
Jeg er jo samler, og jeg elsker sko og klær, så selvsagt har jeg kjoler i an mass, samlet helt tilbake fra da Adam og Eva var i paradis. Vesla gikk opp for å se hva hun fant i boden, og brått var husets unge dame i paradis. Hun fant brudekjolen min, om måtte selvsagt prøve den på. Den var både for lang og for vid, men nostalgien ligger i at mamma sydde den til meg, sammen med brudepikekjoler til jentene.
Så kom Vesla triumferende ned. Hun trodde hun hadde funnet noe som muligens hadde potensialet. Jeg ble skikkelig mjuk om hjertet da jeg så henne, for hun hadde funnet ballkjolen mamma sydde til meg da jeg var 18 år. Visst var den for vid, for jeg hadde vesentlig større balkong parti enn det Vesla har, men gud så artig det var å se kjolen igjen.
Det er nok ikke helt kjolen hun ønsker seg, men nostalgien tok meg atter en gang, nettopp fordi jeg elsket den kjolen da jeg fikk den. Akk, den som var 18 år igjen..
Det var ingen av mine kjoler som var en rein innertier, men det ble en koselig tur down memory lane likevel, men for at Vesla skal finne sin drømme kjole, har jeg lagt ut annonse om å se om vi finner noe brukt. Jeg innser at det er for dårlig tid til omsøm med mine sy-ferdigheter, så derfor skulle jeg hatt Jenny her. Jeg ba Vesla finne et bilde av drømme kjolen som jeg kunne bruke som illustrasjon og inspirasjon, og jeg skjønner jo nå hvorfor mine kjoler ikke rakk helt opp..
Bildet er hentet fra JJ house.
Vi skal nok finne en kjole for ballet for jeg har en plan. Det finnes nemlig flere kjoler å prøve..
