Jeg blir utrolig lei meg over alt styret rundt serien Snøfall 2. En serie som viser livet slik det kan være, og som viser triste stunder i en liten gutts liv. Det er for sterk kost for norske barn. Gud forby! Advent skal jo bare være kos og lykke ende til annen!

Da Snuppa var minste barn i familien, opplevde vi at et menneske i nær familie omkom i brann. Alle vi voksne var helt satt ut, naturlig nok, og det fortonet seg veldig dramatisk i vårt hjem. Først sjokk og redsel, deretter sorg. Masse sorg. Snuppa var bare fire og et halvt år, men vi valgte å fortelle alle ungene hva som hadde hendt, men da slik at det var tilpasset ungenes alder.

Pappa måtte reise avsted, mens jeg var hjemme fra jobb for å ivareta ungene. De eldste ville dra på skolen. Bare jeg og Snuppa var hjemme.

Hun satt musestille å lekte hele dagen, og jeg satt med en kaffekopp og prøvde å sortere det som hadde hendt.  Jeg vet ikke om jeg enset jenta som lekte for seg selv.

Snuppa kom i sofaen, og hadde en lommekalkulator i hånda. Jeg satt i mine egne tanker, og fulgte ikke helt med. «Mamma! Æ snakka med ho Kengu i mobiltelefonen!» Jeg så på den lille jenta som hadde funnet en ny funksjon for kalkulatoren. Den var blitt en imaginær mobiltelefon. Jeg svarte ikke så mye, nikket bare til svar, men fortsatte mitt eget tankespinn.
«Mamma! Ho Kengu si at Kengubarnet har dødd av for mye røyk i longan sine!»

Brått ble jeg bevisst ungen min. Mine egne tanker ble borte, og jeg skjønte at aldri hadde den lille jenta mer behov for å få sette ord på de tankene hun hadde rundt det som hadde hendt. Jeg spurte henne hvordan Kengu hadde det da, og hun svarte at Kengu var veldig veldig lei seg. Kengu gråt og ville ikke snakke med noen. En ganske klar beskrivelse av hvordan vi voksne her hjemme måtte ha fortonet seg for Snuppa. Jeg sa det er ganske vanlig, og at voksne også blir veldig lei seg av og til. Da trenger de kanskje å få gråte litt i fred. Det ble en fin samtale om alt som var vanskelig å sette ord på. Snuppa tok kalkulatoren til øret og snudde seg mot meg igjen. «Mamna! Ho Kengu lure på katti ho kan begynn å smil og flire igjen!» Da lo jeg, sikkert en anstrengt latter, men jeg lo, og forsikret henne at det ikke er noe galt å le, og at man kan le selv om man er lei seg. Jeg forklarte at det triste kanskje alltid ville være trist, men vi kom alle til å bli glade igjen. Brått ble det mer liv og røre i den vesle jenta, og hun spurte om ting rundt det som hadde hendt, bare for i neste sekund fortelle om noe fra barnehagen. I mitt stille sinn sendte jeg en takknemlig tanke til Kengu.

Å se noe på TV som er leit eller vanskelig, er ikke ødeleggende for barn. Det forteller barna at alt i livet ikke er like rosenrødt, og det viser at livet leves  selv om triste ting hender. Vi må ikke skåne barna fra alt i livet, men heller være til stede og snakke med de når trenger det. Snuppa måtte ty til Ole Brum og vennene i 100 meter skogen, kanskje andre barn trenger Snøfall 2? Det som er helt sikkert er at barna ikke trenger å pakkes inn i silkepapir og vernes for alt som er trist og leit i livet. Da er de svært sårbare når de selv opplever noe trist i livet.

I dag fikk jammen ta Vesla kjørt seg som tante. De skulle ha juleshow på drillen, og Vesla fikk drakten da hun kom, og det viste seg at den var litt lang. Det var den for flere. Deriblant også Mimmi-ungen som er på samme drill-team. Vesla ringte og ba meg ta med sikkerhetsnåler når jeg kom, og det gjorde jeg.

Da jeg og Storesøster kom for å se på, møtte vi Mimmi-ungen, og jeg ga henne sikkerhetsnålene. Det var ikke så mange, men nok til at Vesla fikk i det minste fikk fiksa drakten. Problemet var bare at Mimmi-ungen trodde de var til henne, så Vesla fikk ingen. Skal si det ble bråk når tanten oppdaget at tantebarnet hadde tatt hennes sikkerhetsnåler. JEG fikk så ørene flagret!
Det er fint med familie, og det er bra de to får brynet seg litt på hverandre, men himmel jeg er glad bare en av de bor her i huset til daglig. To av de hadde blitt galskap i hodet mitt!

Showet var fint da. Både solo og team-danser. Det ligger endel timer øving bak dette. Ingen tvil om det, og når jentene kom på gulvet var det bare smil og se heldigvis.
Heldige meg som får se både datter og datterdatter i aksjon på én gang. Det er ganske fint å vite at disse to jentene har et band som er så sterkt at det overlever det meste, og at de til syvende og sist er veldig glade i hverandre, hersker det ingen tvil om.

I dag var det skandinavisk finale i First Lego League på Mo, og der var gruppa fra klassen til Vesla. For bare tre uker siden var det finale Salten her i Bodø, som de vant, men nå var det altså skandinavisk mesterskap. Det som er bra, er at det er et solid stykke arbeid som er lagt ned for å komme dit. Ungene har søkt sponsorer, de har programmert robot, og de har funnet innovative løsninger på oppgaven.

De har jobbet selvstendig, men på slutten måtte de ha litt drahjelp fra foreldrene for å kunne dra. Vi opprettet spleiser og brukte media, og til slutt hadde de nok penger til å reise. Takk til alle som støttet!

I dag var det altså dags for å finne ut hvor gode de egentlig er! Dessverre stod det seg ikke helt inn, og de ble slått ut helt på tampen. Spiller det noen rolle? Nei, ikke i hele tatt. Dette har vært et prosjekt med masse læring både i og utenfor oppgaven.
Det beste er at ungdommene er fornøyd med egen innsats. Bedre blir det ikke.

Jeg er veldig stolt av Vesla. Ganske uredd prøver hun ut nye ting. Denne uka dro hun på teater-workshop. Det var et alders spenn fra 26 til 66 på de andre deltakerne, og henne på 15. Det hindret henne ikke. Hun storkoste seg.

Jeg blir litt forundret når jeg se henne ta nye retninger i livet, og spesielt når hun virker trygg og rolig mens hun gjør det, og ikke minst når hun utfordrer nye arena hun ikke har særlig kjennskap til.  Så voksen liksom. Hvordan i all verden har jeg klart å oppdra et barn så fylt av fasetter?

I helga som var, deltok en gruppe elever fra klassen til Vesla i First Lego Leauge. Jaggu ta vant de ikke hele greia også. Årets oppgave heter Masterpiece, og Vesla deltok på gruppen som jobbet med «forskningen» til oppgaven, og annen gruppe stod for programmeringen. De flinke elevene skal nå delta i den skandinaviske finalen om noen uker.

Stolt, sliten og  litt lattermild sukket jeg til min søster: «Det e greit at ho skal delta med alt mulig, men må ho ha så mye gullhår i … at ho bestandig e med på laget som går videre i alt? Det blir hele tida nåkka ækstra!»

Ikke misforstå, for jeg er fan av First Lego Leauge. Det er et prosjekt som gir utrolig mye læring, både faglig og om det å jobbe i team. Det er god læring for fremtiden. Disse ungene lærer å være litt entreprenører. I disse dager holder de på å setter opp budsjett for reise og opphold, undersøker priser, søker etter sponsormidler, og Vesla driver meg fra vettet, for hun har ekspertisen blant favorittene på telefonlista. Det er jo hyggelig å kunne samarbeide litt med håpefulle, uten at vi tar død på hverandre. Men jeg håper for all del at det blir med denne ekstra finalen, for nå fylles dagene kjapt opp med julekonserter og oppvisninger av alle arter. Vi er heldige om vi får presset inn litt julefeiring mellom slagene.

Men jeg lar henne holde på. Det kommer tidsnok den tiden der fritidsaktiviteter er noe hun drev på med tidligere, så bare å kose seg mens hun ennå er i full sving med alt det morsomme.

Kilde: Digitalt museum

Jeg elsker de fleste skoene mine, og innrømmer først som sist at jeg ikke eier magemål når det kommer til sko. Jeg har altfor mange! I fjor innførte jeg en regel for meg selv om at jeg skulle ha to par sko ut av huset, før det kom ett nytt par inn. Jeg må redusere og tenke bærekraft. Det har resultert at jeg nesten ikke har kjøpt sko, ikke fordi deg ikke har lyst på nye, men fordi jeg har så lite sko som er nok slitt til å kastes.

Da Vesla dro til Paris fikk hun låne Gabor-støvlettene mine. Det var under sterk tvil, for hun har litt større føtter enn meg. Da jeg sa ja, var det under forutsetning at de skulle erstattes hvis de ble ødelagt, for de kostet meg en anstendig gjeng med høvdinger da de ble kjøpt. De er mine favoritter. Heldigvis kom de hjem i livet. Det var ikke en selvfølge, for hun har slitt ut to par med mine sneakers i sommer fordi hun bruker skoene i skog og mark, til tross for at de bare var egnet til å gå med på tørr vei.

Selv kjøper jeg helst ikke sko brukt. Det betyr ikke at jeg ikke titter på utvalget som selges. Jeg er bare litt restriktiv til brukte sko, fordi jeg ikke vil ha sko som er trådd skeiv av andre, men er skoene tilnærmet nye, er saken en annen.

Det er langt fra alle sko som legges ut, som er i den forfatningen at de burde selges. Faktisk er det litt flaut å se hva enkelte får seg til å legge ut med beskrivelsen ubetydelig brukt. Når noen legger ut hvite Nike sneakers som er blitt grå i skinnet kan du ikke påstå at de er ubetydelig brukt. Eller når tuppen er begynt å tippe oppover på støvlettene, og de er full av riper. I mitt hode er de da godt brukt. Så er det prisen! Enkelte får seg til å kreve ågerpris for brukte sko, bare fordi de heter Hoka, Nike air eller Gabor. Det er nesten så jeg får lyst å kommentere på om de ikke eier skamvett for å kreve slike summer for utslitte sko! Men den enes tull, den andres gull!

Anyway, jeg får bruke nettet til vindusshopping, og da ser jeg både på nytt og brukt, for her skal jeg ikke ha nye sko inn i huset på lenge, Gabor-skoene mine overlevde tross alt Vesla i Paris! Eneste faren er om jeg får de tilbake. De så faktisk mer smashing ut på henne, enn de noen gang har gjort på meg!

Jeg har forsøkt å gi Vesla gode vaner med bruk av penger, og messet om at den som sparer den har, men jeg har også messet om at man må leve hver dag som om det ikke kommer en dag i morgen. Jeg har kanskje vært litt uklar, og ikke skilt disse uttrykkene godt nok, for det virker som Vesla har tolket det som shop som om det ikke kommer en dag i morgen.

Vesla er i Paris, og har etterlevd uttrykket shop til you drop. Nå er hun riktig nok der på språkskole, så da så jeg ikke for meg at det skulle ta helt av med shoppingen. Så feil kan man ta. Hun reiste ned med en relativt velfødd konto. En konto med summer som mange kunne klart seg med en uke og vel så det. Det er hennes egne lommepenger, hun har spart fra lønna si i sommer, så det var penger hun disponerer til eget bruk. Etter kun tre dager var det tomt!

Jeg ble litt irritert fordi hun klatret bort pengene på no time, men kan jeg klandre henne? 15 år i en verdensmetropol med tilgang på all verdens moter og sminke! Det er lett å la seg friste. Som 15 åring kunne jeg gått i akkurat samme fella.

Men, Vesla har en slu mamma. Hun fikk med seg det jeg hadde igjen av euro som lommepenger i første omgang. Tilsynelatende uten tilgang på mer, men jeg hadde mine baktanker. Tenkte jeg at dette kunne skje? Ja, dessverre er jeg smertelig klar over hvor lett hun blir fristet, så hadde hun fått matpenger i samme slengen, er jeg redd de kunne gått med i det store sluket. Da hadde det blitt en kjip tur på slutten.

Hun var litt stresset i første runde, og jeg lot henne svette noen timer før jeg sendte melding om at hun skulle få dagpenger til mat resten av turen. Jeg tror hun pustet lettet ut, men mer shopping får hun se langt etter, for nå er det nok!

Vesla har vært på treningshelg, og jeg har ikke hørt noe fra henne mens hun var borte. Ikke engang en god natt melding, og det var litt uvant. Tidvis ringer hun hjem altfor ofte, men nå begynner det å avta. Løsrivelsesprosessen er i gang for fullt.

Hun og meg skulle på førpremieren i kveld, men siden kvikksølv-søyla har passert 37,5 med god margin, kunne ikke jeg bli med. Jeg regnet med hun skulle bli litt grinete, men hun spurte om hun kunne ta med en venn i stede. Det var jo selvsagt en grei løsning, så hun strøk på dør.

Nå sitter jeg her i fred og ro, og nyter kvelden. Det er nesten så det er meg som må bearbeide løsrivingen mest, og ikke henne. Eller bearbeide og bearbeide.. Ennå er vi der at jeg nyter det.

Nå er det en spent stemning i heimen. Denne helga er Vesla klar til å entre et nytt podium i livet sitt, og på mange måter begynne å oppfylle jente-drømmen sin. Hun skal delta på en workshop som modell. I mitt stille sinn har jeg hatt lyst å knise litt, og spørre om hun er sikker på at det ikke er akt-modell, men jeg er langt fra sikker på om hun vet hva det er, og da hadde hun vel reist meg dit pepper’n gror. For tiden er jeg skikkelig super-dust, så best å ligge litt lavt i terrenget. Uansett så er hun klar, og gleder seg masse. Det hun synes er mest artig, er at hun skal sminkes av makeup-artist.

Jeg påstår hardnakket at hennes glede av å bli foreviget har hun gjennom mors-genet. Jeg egner meg også til det, og har hatt en egen liten fotoshoot for å bekrefte påstandene mine. I følge Vesla ble jeg ikke noe mindre super-dust etter det.

Alderen hennes tatt i betraktning, er hun nå på det stadiet der hun tar seg selv veldig høytidelig, og hun kan alt, og hun vet alt. Uansett hva jeg sier, så er det i beste fall utdatert news, men helst fake news. Jeg er utnevnt som æres-fossil! Det er slik at jeg av og til angrer på at jeg lærte henne å prate!

Likevel skal det sies at jeg nok ofte plager vettet av henne, og jeg gjør det bevisst. Det er så morsomt når vi diskuterer noe, og jeg blir påståelig. Hun glemmer helt å holde seg til sak, så taper hun argumentasjonen ved at hun blir irritert og argumenterer med følelser og ikke fakta. Hver gang hun gjør det, sier jeg som pappa sa til meg: «Den som mister besinnelsen i en diskusjon, har tapt uansett hvor gode argumenter man kommer med!» Etter det er det bare å søke dekning…

Når jeg blir skikkelig fjasete avslutter jeg diskusjonen med: «Mamma vet alltid best!» så løper jeg så fort jeg kan og søker dekning!

Fy flate for et vimsehode jeg er for tiden. Roter bort snart det ene, så det andre. Så er det full lete-aksjon huset rundt. Jeg fornekter meg ikke!

I dag hadde jeg aksjon «hvor-i-pokker-er-snusboksen-min» på jobb. Resultatet var at jeg sto på hodet i søpla til slutt. Kanskje var det et hint om at jeg burde slutte, men det tok jeg ikke. Jeg var overhodet ikke mottakelig.

Da jeg kom hjem, skulle Vesla straks på trening, og spurte om jeg visste hvor jazz-skoene hennes var. Så var sirkuset i gang igjen. Vi snudde opp ned på hele huset, og fant de BAK vaskemaskinen. Så var det thights! Den var sporløst borte, og hun måtte ta en nødløsning med en for liten. Da begynte det å bli trått med tid, og håpefulle måtte løpe. Men hvor var telefonen? Det kom et lettere hysterisk utbrudd fra henne da hun løp rundt å lette. «Kan du ikke bare ring mæ i stede for å bare sitt dær!» Hun var lettere små hissig, og jeg bedyret at jeg ringte hele tiden.

«MAMMA!!!»

Hun var dyp-rød i ansiktet, huggtennene var nede, hornene var på plass sammen med klørne. «TELEFONEN LIGG RÆTT VED RÆVA DI!»

Jeg klarte ikke la være, og begynte å stor-le da hun løp ut døra. Det er ingen tvil om at vi er mor og datter. Ingen tvil i hele tatt!!

Da var det ikke mer helg igjen, og nå starter hverdagene sakte men sikkert opp igjen. Da er det godt at helga har vært strålende og ikke minst fredelig. Jeg er fullt oppladet med andre ord.

I dag har jeg jobbet med utvikling, og sett på nye muligheter. Jeg holder på med noe som er sinnsykt spennende, men kritisk suksessfaktor er tid! Ikke akkurat gunstig for en evig tidsoptimist, men alt kan gå!! Nå er det bare å lete etter penger, og for å få det, må opplegget være bankers! Så nå er mulighetene i spill!

Vesla har også store planer på gang, men vi sliter skikkelig med å få på plass timeplanen for fritidssyslene hennes. Hun blir liksom ikke helt enig med seg selv. Hun er nemlig også litt tidsoptimist. Hun vil så mye, men i år er det 10.klasse, så da må hun sette inn et ekstra gear på skolen om hun skal komme inn der hun ønsker. Det holder ikke med skippertak-skole nå lengre. Det er litt mer alvor.

I dag er hun på kulturskolen og synger. Det er vel det eneste jeg vet sikkert at hun skal holde på med. Hun fabler om et kor, flere danseparti, drill dans, hjelpetrener også må jeg ikke glemme at hun skal jobbe så mye som mulig!!! Det er så jeg blir svett bare med tanken, og derfor har jeg lagt ned veto! Hun får ikke bli med på alt hun vil i år. Mor skal sette grenser. Litt skal hun få lov til, men alt med måte!

Sangfuglen er ferdig for i dag 🎶🎵. Nå skal vi hjem å diskutere hvor mye tid hun skal få bruke på andre aktiviteter. Jeg håper ved Gud jeg ikke lar meg lure/overtale i år også..