Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Av og til får jeg lyst å prøve nye ting. Tidligere var det mye fart og spenning, men nå er jeg blitt litt bedagelig av meg, så det jeg prøver er gjerne lavt hengende frukter. Det må være enkelt, og ikke evigvarende prosjekter.
Nå var det akryl maling på lerret.
Kanskje ikke rette tiden, men høsten er den visuelt vakreste årstiden, så da ble det det jeg prøvde meg på.
I tillegg prøvde jeg meg på å gjenskape en vinternatt. Noen Picasso gikk nok ikke tapt i meg, men det ga meg en merkelig ro å sitte å kline med malingen. Alltid fint å prøve noe nytt enten man er 10 år eller 52!
Vesla har søkt på videregående skole, og nå er plutselig karakterjaget et faktum, og det haster med å få levert forbedringer i forhold til endelig vitnemål.
Kampen om de gjeveste studieplassene handler i store trekk om å ha de beste karakterene, og det kan lønne seg å spille kynisk for å få best mulig resultat. Skal man oppmuntre ungdommene til å gjøre en ekstra innsats i de fagene som har lavest karakter, eller er det andre strategier som gir bedre resultat? Her har slaget stått mellom far og mor i heimen. Vi er nemlig ikke enige.
Far er den fornuftige som mener håpefulle må jobbe hardere i et fag hun ikke har full mestring, for at hun skal bringe denne opp en karakter. Det kommer til å bli vanskelig for henne, men hardt arbeid kan krones med forbedring. Mor sier håpefulle skal gjennomføre lekser og prøver, men legge den store innsatsen i de andre fagene som hun kan vippe opp en karakter med samme innsatsen, fordi set da kan bety at hun hever karakterene med tre-fire poeng, fremfor å legge innsatsen på et fag som krever masse og ikke nødvendigvis krones med hell.
Jeg er enig i at det beste hadde vært å få det ene faget opp på linje med de andre, for at hun kan føle en enorm mestring og lære at ekstra innsats lønner seg, men jeg mener at når det er et halvt år igjen, så må slaget stå om de fagene det er mest realisme å få uttelling på. Da må man tenke strategisk og kynisk. Hvor vil hun ha mulighet for best uttelling? Dit må innsatsen legges. Det er tre fag hvor hun må gå all in for hun har mulighet for full pott, og fire fag hun har mulighet til å øke karakterene, og to som jeg tenker hun skal gjennomføre med lekser og prøver, men ikke bruke masse ekstra tid på. De tenker jeg hun skal prioritere bort.
Pappaen synes nok jeg er kynisk, men jeg tenker jeg er strategisk. Målet må jo være at hun skal få høyest mulig snitt, slik at hun kommer inn på den linjen hun ønsker seg mest, og da må hun ha best mulig utgangspunkt. Så er det å være kynisk, ja så er jeg det da.
Når Bunny legger ut spørsmål og svar, og jeg begynner å le når jeg tenker hva jeg ville svart dersom jeg skulle vært 100% ærlig, ja da vet jeg ikke om jeg burde svare i hele tatt, i fare for å skrive noe jeg egentlig ikke er spesielt stolt av, men here we go!
Spørsmål 1: Har du angret på en tatovering?
Svar: Aldri, er storfornøyd med mine. Men jeg angret først på en jeg ikke tok, for i ettertiden være veldig glad for det. Jeg ville ha en rose på rumpeballen, hadde jeg fått den, ville det nok sett ut som en hengebjørk i dag..
Spørsmål 2: Bruker du å ta med deg små shampooflasker fra hotel du har bodd på?
Svar: Nei, har alltid nok å drasse på.
Spørsmål 3: Hvilken høytid på året er din favoritt?
Svar: Jula, for da har jeg FRI!
Spørsmål 4: Om du fikk lov å endre på noe som er forbudt i dag, hva vil du endre på da?
Svar: Selvbestemt assistert avslutning på livet.
Spørsmål 5: Om du skal oppnevne en plass til din favorittplass hvor hen i verden, hvilken plass blir det?
Svar: hytta
Spørsmål 6: Kan du beskrive den absolutt verste frisyren du har hatt?
Svar:Da Snuppa ble født mistet jeg så mye hår i panneluggen og det så rart ut da jeg ellers hadde håret halvlangt. Da var det så populært med sånn kjempekort lugg, så frisøren klipte det på meg. Vi glemte av at det er en grunn til at jeg alltid har lang lugg. Jeg har noen solige kvervler som gjør at håret står i alle retninger når det blir for kort. Det var mer skjeldent enn vakkert for å si det sånn.
Spørsmål 7: I hvilke situasjoner føler du deg sjenert?
Svar: På første date med en jeg ikke kjenner noe særlig på forhånd. Hva skal man si, hvordan vil det bli tolket, og ikke minst, hva tenker han om meg?
Spørsmål 8: Når sang du sist for deg selv, og for noen annen?
Svar: I går, helt til Vesla ba meg holde kj.. munn!
Spørsmål 9: Finnes det noe du har drømt om å gjøre lenge som du ikke har gjort, og hvorfor har du ikke det?
Svar: Starte egen virksomhet, men jeg er så feig at jeg ikke tørr satse økonomisk.
Spørsmål 10: Når gråt du sist så andre så det, og når gråt du når du var alene?
Svar: Det husker jeg ikke, men tror det var etter å ha lest en midlertidig forføyning i barnefordelingssak. Stygg sak egentlig.
Spørsmål 11: Er du av typen som strigråter av triste filmer?
Svar: Nei, men jeg kan trenge en kleenex hvis jeg blir rørt, og det skal ikke mye til. Lider jo av emosjonell inkontinens. (Begrep stjålet av en kollega) Men ikke direkte grining.
Spørsmål 12: Fotfetish er den vanligste seksuelle avvikelsen i verden. Hva syntes du om føtter?
Svar: Det er ikke for meg, men må innrømme at jeg har sparket noen under ehh.. en intim opplevelse, fordi vedkommende tok tærne mine i munnen under massasje uten noen form for advarsel på forhånd. Det ødela på en måte øyeblikket, og det ble ikke bedre av at jeg begynte å le nærmest hysterisk da jeg så han holdt seg for munnen. (Det gikk bra med tennene hans)
Spørsmål 13: Har du bråket med noen i trafikken?
Svar: Holder det å svare ja? Jeg har til og med forfulgt en sjåfør helt hjem for å fortelle hvor Adam kjøpte ølla!
Spørsmål 4: Hva var de dårligste fagene dine på skolen?
Svar: Nynorsk. Jeg begynte å bråke om faget på grunnskolen og fortsatte ut videregående. Hvorfor skulle jeg bruke tid på et språk som var så nært det jeg skriver og uttaler, når jeg heller kunne lært samisk eller tegnspråk? Jeg ble ikke hørt!
Spørsmål 15: Har du noen gang misforstått teksten i en låt?
Svar: Born to be alive av Bea and her business som jeg trodde handlet om å være livstrøtt, helt til jeg lyttet til teksten og fant ut at den er så livsbejaende som går an. Den handler om å starte sitt liv i kraft av seg selv.
Nå har jeg svart ærlig på oppgavene, så nå synes jeg det er din tur! 😊
Jeg har sett på Farmen kjendis, og jeg har latt meg begeistre av flere personligheter. I år synes jeg det har vært stor variasjon mellom deltakerne, både med hensyn til personlighet, arbeidsinnsats og kunnskapsnivå. Jeg hadde Emilie Nereng som favoritt i starten, men fant nye favoritter underveis. I år har jeg rett og slett ledd masse!
Den jeg digger soleklart, er Unni. Så tro mot sin egen personlighet, så avslappet som storbonde, og så vittig i kommentarene. Høydepunktet var da sirkusdronninga skulle klyve av hesten. Jeg lo så jeg nesten tissa på meg. Jada, søkke lat på skjerm, men hun var fantastisk underholdning. Også nydelige Emma. På mange måter herlig naiv i forhold til gårdsdrift, men for et vakkert menneske. Tok Bahare i forsvar i en diskusjon, og sa uredd at sånn oppfører man seg ikke mot andre. Jeg måtte hente kleenexen da Unni skrev dikt til Emma. Det var så rørende og vakkert øyeblikk når jeg så hvor beveget Emma ble.
Den som skuffet var kanskje favoritten min. Det å stå frem for å få flink-pike stemplet, for så å pakke inn i bomull nedsettende om andre, ble drøy kost for meg. Det minnet for mye om såm mean-girl greie. Det liker jeg ikke. Jeg har mer sansen for de som kaller en spade for en spade og ikke lager en fasade som skal se penere ut enn den er. Det toppet seg med oppførselen hennes da hun ble slått ut. Å prestere å si at Sander tok plassen hennes i finalen ble et skikkelig ick hos meg, men jeg tenkte først at det sikkert bare den umiddelbare skuffelsen. Når media da forteller at kjæresten hadde ringt dommeren i ettertid, dog uten hennes samtykke som hun hevdet, da var det ikke mer igjen. Hvis hun er så feig at hun lar andre (kjæresten) ta kampene sine, for så å si hun ikke visste noe om det, vet jeg ikke helt hvem som er litt rar av de to i mine øyne.
Jeg liker egentlig ikke farmen fordi jeg synes det blir så mye stygt av det, men av en eller annen grunn lot jeg meg virkelig begeistre denne gangen. Syns det var så mange morsomme og rørende øyeblikk, og veldig spennende å se hvordan interaksjonen mellom disse utviklet seg over tid.
Anyways! Tilbake står det tre fantastisk fine finalister. Bjørg, Sondre og Sander. De tre har vært, og er så flotte deltakere, og jeg unner alle å vinne, selv om jeg har Bjørg som en liten favoritt. Måtte det bare bli finale så fort som mulig! Kanskje jeg skulle melde meg på neste runde? Hadde definitivt blitt Unni nr 2. Dronninga av farmen!
Vesla skal ha treningshelg, så da ble det hjemmekveld på mor og datter i går. Passet bra, for mor er sylta forkjølet og går rundt med tårevåte øyne og en Rudolf-nese av uante dimensjoner.
Fint å kunne være hjemme når tårer og snørra renner om kapp.
Jeg HATER å være forkjølet. Det er ikke fordi jeg synes synd på meg selv. Altså, ikke er jeg syk, men jeg går rundt som en skikkelig smittebombe uansett hvor jeg er. Jeg føler at alle rundt meg tenker at jeg burde holdt meg hjemme, eller i det minste langt unna folk. I tillegg blir jeg så sår rundt nesen at jeg gruer meg hver gang jeg må ta frem kleenexen. Jeg har vurdert å stappe en tampong i hvert nesebor både for å stoppe Niagara-fossen som kommer ut, og for å slippe å snyte meg. Hmm.. kanskje jeg bare skulle gjøre det?
Noen ungdomsmiljø er seriøst syke, og jeg lurer på hvor i helvete vi har gått feil som foreldre? Har vi totalt mistet evnen til å være rollemodeller og gode forbilder, eller er vi totalt akterutseilt selv? Jeg sitter med kvalmen langt opp i halsen, og vet ikke hvordan i all verden man skal få rettet opp i galskapen.
Her vi bor er det ofte ungdomsfester. Som i alle andre ungdomsmiljø, er det flere som flørter med rusmidler på disse festene, men da primært alkohol.
Det er kjedelig at vi ikke har klart å få inn bedre holdninger for ungdommene våre, men vi gjør vel ikke de rette tingene da?
På fester der unge eksperimenterer med rusmidler, er det ikke til å komme fra at noen mister kontrollen, og havner i situasjoner de helst skulle vært foruten. Vi har alle fått med oss at “Nei, betyr nei!», selv om mange ikke forholder seg til det, og at dersom noen ikke er i stand til å si nei, så betyr det definitivt NEI!
Men hva skal man si når det hele er et stort ja, og ikke bare en gang, men flere ganger i løpet av samme kveld? Det jeg skal frem til, er at det på noen ungdomsfester utarter en utagerende seksuell adferd blant deltakerne. Når ei jente frivillig har sex med tre eller fire stykker på en kveld, må man som voksen reagere og rope et sinnsykt høyt NEI!
Det høres helt sykt ut, men det skjer faktisk.
Flere av ungdommene samtykker til å ha sex med flere av de andre deltakerne som de er på fest med, uten blygsel. Hva er det som skjer når 16-17 åringer frivillig går med på det, eller lar det skje?
Min teori er jo at dette er en konsekvens av fri tilgang på porno på nett. Det er med på å normalisere en utagerende seksuell adferd. Det skapes en konsensus om at slik adferd er helt naturlig blant festdeltakerne. Men skjønner disse ungdommene egentlig hvor avvikende dette er, og ikke minst konsekvensene det kan få? De er jo i faren for å få et avstumpet følelsesregister i forhold til sex, og hva med deres evne til å knytte varige relasjoner til et annet menneske? Hvordan kan sex da bli det fine som man kroner et ellers sunt og godt forhold med?
At voksne mennesker velger å eksperimentere med sex er for så vidt greit for min del, for da forutsetter jeg at de vet hva de går til og at de vet å både beskytte seg fysisk og psykisk, men gjør disse unge guttene og jentene det?
Selv om det skjer tilsynelatende frivillig, stiller jeg spørsmålet om det er frivillig i den grad det skjer under rus? Hvordan har de det dagen etter? Hvor mange ganger har man ikke hørt om de som egentlig ikke vil, men lar seg overtale? Det kan være vanskelig å stå i mot presset, spesielt hvis det kommer fra flere samtidig.
Konsekvensene kan bli mange og kjipe.
Min umiddelbare reaksjon på dette, var å ha en lang samtale med Vesla om det å respektere sin egen seksualitet og ikke minst grenser. Snakke om hvor mye slik adferd kan ødelegge for henne senere i livet. Det kan være bilder som kan bli tatt, og spredd på nett, kjønnssykdommer, uønsket graviditet og ikke minst det å leve med det faktum at du deltar aktivt i et overgrep på deg selv og kan miste store deler av din egen selvrespekt. Selv om hun var rystet over det jeg fortalte, lyttet hun, og var klar på at det ikke var slik i de miljøene hun er i. Hun vil heller ikke være en people pleaser i vennegjengen, og mener at hun aldri vil la seg overtale. Som mamma er det godt å høre henne legge frem sine holdninger og verdier, og jeg håper hun står fjellstøtt i egne sko om hun noen gang skulle havne i en slik setting.
Å være ung i dag må være utrolig utfordrende. De får så mange input via media og internett, så formaningene hjemmefra drukner i mengden. Jeg håper bare jeg har prentet inn i henne at hun må leve sitt liv slik at hun er fornøyd med den som ser tilbake på henne i speilet hver dag.
I går var det valentinsdag med forventninger om søte kort, blomster og sjokolade. Det er så fantastisk å hylle kjærligheten på en slik måte, og jeg hadde store forventninger da jeg kom hjem fra jobb. Hvor mange hilsner ville jeg finne i postkassen, og hvor mange kom til å ringe på døra min?
Da jeg kom hjem hadde jeg knapt tid til å parkere før jeg stormet mot postkassa. Der fant jeg et brev adressert til meg! Jeg reiv opp konvolutten, som var en anelse formell. I den var det bare en giro. Giro liksom?! Hva var romantisk med det? Her stod det at jeg hadde glemt å betale for kiropraktortimene til Vesla. Ikke akkurat noen kjærlighetserklæring, men en vennlig påminnelse om å betale, pluss et gebyr for omtanken. Det var valentinsbrevet sitt det!
En anelse skuffet gikk jeg inn og konstaterte at det hverken var blomster eller sjokolade lever på døra heller. Jeg var noe slukøret da jeg sank ned i sofaen. Hvor er alle beundrerne mine?
Det ringte på døra like etter, og forventningene steg for hvert skritt jeg nærmet meg inngangen. Endelig! Der stod det en flott ung mann med et digert smil. Ikke hadde han med sjokolade, og ikke hadde han blomster. Han lurte derimot på om jeg ville ha installert tyverialarm? Hva i all verden er dette for valentinsdag? Tyverialarm? Jeg tenkte i mitt stille sinn at det eneste verdt å stjele hos meg i går var hjertet mitt, og det var han åpenbart ikke interessert i så da takket jeg pent nei til alarm. Kan jo ikke ha tyverialarm når jeg helst vil at noen skal stjele hjertet mitt. Det gjelder jo å ha alle muligheter åpne! smilet på den unge mannen stivnet ved avslaget, men jeg var ganske oppgitt jeg også. Ikke mye romantikk å spore hjemme hos meg!
Håper dere andre hadde større hell med dere, jeg satser heller på 29. februar! Enten blir jeg gift, ellers starter jeg som kjent hanskebutikk!
Det er vel ingen som er perfekte foreldre, men de aller fleste forsøker så godt de kan å være så gode rollemodeller for sine håpefulle. Gjøre ungene til snille, trygge barn som skal utvikle seg til å bli gode samfunnsborgere som voksen. Jeg har nå sett Foreldrerollen på TV2, og priser min skaper for at jeg ikke er med der. For no fjas! Kåre den beste foreldrerollen?! Er folk blitt helt koko eller? Det er ikke alt man skal lage konkurranse om.
Dette blir helt feil i mitt hode. Jeg tror de færreste foreldre har en entydig foreldreprofil, men det er fint å kjenne til foreldrestilene og ikke minst alle fallgrubene man kan gå i, det er jeg enig i. Man henter nok litt fra alle roller for å få dette til å passe inn i den livssituasjonen man står i, eller en situasjon som oppstår der og da. Sånn er det for meg og de jeg kjenner som har barn. For min del er jeg autoritær når noen regler brytes, men bruker samtaleterapi når det gjelder andre regelbrudd. Jeg blir forbannet på noe, redd eller lattermild på andre igjen. Noen regler er jeg bastant på, og andre er jeg nesten unnfallen på å håndheve.
Alle familier eksisterer med ytre påvirkning av ulik art, så det som er rett for noen, trenger ikke være rett for en annen. Det betyr også at to familiekonstellasjoner som ellers er like, likevel kan ha ulike måter å fungere optimalt sammen på også.
Jeg tok foreldrestil-testen TV2 har lagt ut, og den konkluderte med at jeg er mest strukturert, og har minst felles med de som er beskyttende. TV2 lagt inn tips fra sykolog Reidar Hjermann til de ulike stilene. Kort fortalt gikk den strukturerte foreldrestilen ut på at barn kan finne trygghet i regler og strukturer, så lenge det blir kommunisert til dem på en god og forståelig måte, og at barna får en trygghet og en forutsigbarhet, så lenge de også får legge frem sine meninger og behov, og ikke er underlagt krav til blind lydighet. At jeg har minst til felles med å være beskyttende synes jeg er litt rart. Jeg er en mamma som sier mye nei til ting når jeg vurderer det som stor sannsynlighet for uønskede hendelser. De gangene jeg sier ja, er det fordi jeg har noen sikkerhets strategier klar, dersom noe uforutsett skulle skje. Men at jeg ikke skjermer ungene unødig, for de må få prøve vingene sine mer og mer ut fra alder og modenhet.. Jeg mener at det er bedre at barna opplever et knall og fall mens de har noen til å veilede dem gjennom det, og å lære seg at verden ikke sirkler rundt dem, men at det skal være et samfunn med rom for alle.
Det fine med programmet er at de viser at det ikke er en måte å gjøre ting på, og ikke en ting som er mer rett enn noe annet, men tilbake til kåringen. Nei, da bommer TV2 for min del. Det blir bare tant og fjas av noe som er viktig for de fleste foreldre.
Slanking og bortforklaring på hvorfor man legger på seg er et kjent fenomen. Hvor vanskelig er det ikke å innrømme at man ikke har kontroll over hva man putter i munnen, og ikke klarer å være målbevisst nok til å bare spise de sunne tingene? Det er flaut å innrømme at dørstokk-mila er så lang, og at man sitter inne på sofaen og råtner på rot. Men det er så mange som slenger ut at feite folk bare er late og ikke eier viljestyrke, så da er det klart det er lett å heller ty til bortforklaringer.
Men det er ikke bare livsstil som nødvendigvis er årsaken til vektøkning alene, og man kan ikke generalisere og si det enten er overspising og lavt akvitetsnivå eller en kombo av dette, som gjør at man går opp i vekt. Det blir for lettvint. Bildet er ofte mye mer sammensatt enn som så, men at det er de to årsakene også er en vesentlig del av bildet, er jeg enig i.
De siste fire årene har kiloene kommet snikende på meg også, selv om jeg har kjempet iherdig i mot. Jeg har brukt Garmin aktivitetsklokke og appen Lifesum, for å ha kontroll på at jeg har holdt meg på et nivå der jeg burde gått ned i vekt i forhold til inntak av mat, men jeg opplevde det motsatte. I begynnelsen tenkte jeg at det kom til å gå seg til, men så ble det bare mer og mer demotiverende. Vektpila gikk konstant feil vei! Blodtrykk og diabetes 2 fikk jeg kontroll på i løpet av tre måneder, og lege klødde seg i hodet fordi jeg likevel la på meg. Han tok masse prøver, men stoffskifte og alt annet han sjekket, var helt normalt. Forklaringen ble lagt på overgangsalder, dårlig søvnmønster og stresset livsstil. Jeg var kjempe frustrert, for tidligere har jeg kunne lagt inn ei ekstra treningsøkt hvis jeg har kjent klærne bli trange, men nå funket ingenting. Hvorfor skulle jeg nå bruke flere timer i uka på å trene når det likevel gikk motsatt vei enn forventet? Jeg ville ha slankehjelp! Legen min mente medikamenter ville hjelpe på kort sikt, men det ville ikke løse utfordringen fremover så lenge jeg ikke klarte å lokalisere hvorfor jeg la på meg. Derfor var det bare å fortsette å lete etter en forløsende faktor mens frustrasjonen min bare vokste og vokste.
Ved en tilfeldighet leste jeg at den ene medisinen jeg må ha, har en sjelden bivirkning som er vektøkning. For meg falt puslespillet på plass, selv om legen min var noe mer skeptisk. Jeg bråstoppet med medisinen jeg gikk på, og det samme gjorde vektpila. Det gikk 3 mnd, og så var ett kilo borte. Kanskje ikke all verden, men jeg hevdet det var bevis godt nok for at medisinen var årsaken til vektøkningen, og ba om å få hjelp til å kvitte meg med de kiloene som er kommet på. Legen la frem alternativer som mer trening, men jeg var så demotivert at jeg sa alternativet for meg da, var pulverkur! Det syntes han ikke var et alternativ, så da fikk jeg wegovay. Det var ikke noen enkel utvei, og jeg følte med ganske langt nede da jeg gikk til det skrittet. Det var flaut at jeg ikke fikk fikset det selv ved hjelp av disiplin og struktur, det har jo alltid vært løsningen tidligere.
Meningen var å ikke fortelle NOEN om at jeg tok sprøyter for å få kroppen i gjenge igjen, for det var så flaut å komme i kategorien feit, lat og uten viljestyrke. Jeg så skikkelig ned på meg selv, og hadde det ikke noe bra.
Før jeg fikk resepten, fikk jeg tre nye måneder å tenke gjennom om bruk av medikament til slanking var noe for meg. Jeg måtte skjønne hvordan denne sprøyten virker, at wegovay ikke er slankende, men gjør at jeg ikke får frigitt dopamin i hjernen når jeg spiser usunn mat. Maten kjennes ikke ut som noen belønning lengre. Slik kan jeg innføre sunne matvaner, fordi jeg ikke er spesielt sulten og det er likegyldig hva jeg spiser. Det er dette mulighetsvinduet man må utnytte for å øke sjansene for å holde vekten når man slutter med sprøytene. Man må sove mer, og man må holde seg i jevn aktivitet i tillegg. Jeg begynte å sette opp matplaner på forhånd, slik at jeg har enkle rutiner som kan følges også når jeg slutter. Etter å ha tenkt gjennom dette flere ganger, satte jeg første stikket.
Bivirkninger som hodepine, tretthet og kvalme var jeg godt forberedt på, og jeg gruet meg til hver gang jeg skulle øke dose. I en periode bodde jeg nærmest på sofaen, for jeg var helt utkjørt etter en dag på jobb. Energinivået er ikke som det vanligvis er, men jeg må bare være litt streng med meg selv. Garmin klokka er lagt bort, og jeg logger ikke lengre kalorier. Faktisk har jeg ikke trent en time siden jeg begynte med sprøytene, men det skyldes at jeg ble valpe-matmor og nå årsoppgjøret, så det ville vært slik uansett på denne tiden av året. Men den beste endringen er psyken min. Jeg har det mye, mye bedre nå som mat og aktivitets krav ikke jager rundt i hodet mitt hele tiden. Livet mitt er mer enn bare sorg over de kiloene jeg ikke ble kvitt. Vekta er ikke lengre et hatobjekt!
Jeg skjuler ikke lengre at jeg trenger hjelp for å kvitte meg med de kiloene som kom snikende, men jeg tror heller ikke medisinen er manna fra himmelen. Det er langt fra sikkert at dette er den endelige løsningen for meg, for jeg synes en kostnad på 3000 kr i måneden er drøyt for sprøytene, men akkurat nå trenger jeg en opptur for min egen del. Da tar jeg meg råd til det. På sikt skal jeg tilbake til trening og økt aktivitet, men jeg måtte ta en pause fordi jeg var kommet til et punkt der dette ikke ga meg noen form for mestring, tvert i mot.
Å generalisere andres forhold til fedme, aktivitet og vektreduksjon er noe man skal være forsiktig med å gjøre, for det er så mange faktorer som kan spille inn. Å si at feite mennesker er late og uten viljestyrke hjelper ingen, det gjør bare at man kanskje skjuler at man har et vanskelig forhold til mat, eller at dørstokkmila blir for lang. Jeg er heller ikke nødvendigvis for medikamentell slanking for alle med fedme. Noen tenker jeg trenger en ernæringsfysiolog og/eller en livsstilscoatch som kan hjelpe med varig endring før man tenker medisiner, men jeg heier likevel på alle som strekker ut en hånd og ber om hjelp fordi de innser at de ikke klarer det på egen hånd.
Fra tidlig i tenåra var jeg «velsignet» med et balkongparti som gjorde at mange menn ikke møtte blikket mitt overhode. Balkongpartiet fikk det meste av oppmerksomheten. Jeg skriver «velsignet» fordi det gjorde meg skrekkelig usikker og utilpass når kroppen min fikk mer oppmerksomhet enn meg som menneske, men samtidig var jeg fornøyd med puppene mine på den andre siden.
Nå som mange år er gått, er det ikke like stas med store pupper. Hva skal jeg med det liksom?
Etter å ha levd med «BH-størrelse à la Dolly Halvparten» i hele mitt liv, kneler nå nakke rygg og skuldre. Det er rett og slett et helvete å ha på BH en hel dag, og da har jeg sånn tannpine-vondt mellom skulderbladene, og jeg har i tillegg fått dype søkk på skuldrene etter et liv med BH. Når jeg i tillegg ligger på ryggen føles det som jeg får puppene opp i halsen og at de skal kvele meg. Så jeg har bestemt meg, jeg skal også fikse mine pupper, for jeg har fått evig nok! Nå vil jeg ha små pupper! Små og faste. Drømmen er å få en B-cup, og helst ikke trenge BH i hele tatt!
Dersom jeg skulle gjort dette i egen regi, snakker vi om en anstendig sum, men legen søkte om å få det gjennom det offentlige siden dette har vært et problem da jeg var 55 kg like mye som nå når jeg er.., ja, mye mer! Jeg har fått innvilget operasjon på sykehuset, men må gå ned en del kilo først før jeg får tatt den, så det ligger litt frem i tid. Det er motivasjonen sin til å gå ned i vekt. Fremtidsutsikter uten å være konstant øm i skuldre og ha vond rygg og nakke. Ja takk, sier jeg!
