Vi var altså 7 tidvis 8 personer i kjernefamilien. På julaften var vi samlet. Ja, også mor og far da. Da snakker vi 9-10 personer.
Så kom Mimmi-ungen og svigersønn. Det er dette som kalles en bunnsolid stor-familie. Klart vi trengte julekaker. Vi trengte mengder med julekaker!

Som så mange andre familier i tiden ble familien oppløst på grunn av samlivs-brudd, og så ble barna voksne og begynte å flytte ut..

Jeg har bestemt meg for å fortsette tradisjonene vi har skapt rundt adventstida og ikke minst julebaksten.

Selv om vi ble færre i huset har jeg fortsatt å bake julekaker, og i mitt hode har jeg redusert porsjonene underveis. I dag var det en urliten runde med hvite kakemenn. Jeg er ganske imponert over å ha bakt 2 av 7 sorter, og det alt før desember er startet!

Hvordan i all verden kan en som er økonom være så utrolig dust på et kjøkken når det kommer til å beregne mengde? Vi er altså tre stykker som er fastboende i huset pr dato, og bare ei lita snuppe som spiser kaker. Det kjennes ut som jeg bakte minst 1.000 hvite kakemenn!!!

Her kommer det til å bli tvangs-spising av julekaker til langt ut i juni, for dette var i mitt hode halv porsjon, men jeg halverte ikke mengden.. Jeg doblet…. 🙄

i dag skal jeg innrømme at jeg må legge ut et noe kryptisk innlegg, det er fordi jeg synes ting er rimelig spennende akkurat. Mulighetenes tid er nå, uten tvil.
Jeg har tenkt at tiden har vært moden for endring en stund. I det siste har jeg kjedet meg litt og kjent at livet må by på noe mer! Gi meg noen muligheter som jeg kan bryne meg på. Jeg trenger noe som okkuperer hjernen min utover det normale. Jeg trenger det for å trives rett og slett.

Jeg og meg jobber med en master-plan. Her skal det komme endringer. Ingenting er banket i stein, og det er fortsatt noen problemer og utfordringer, men problemer og utfordringer bringer meg fremover. Jeg må bare evne å snu på problemstillingen og å tenke nytt.

Det klarer jeg!

Nå når alt er under vurdering, kan jeg ikke rope ut planene, derfor så kryptisk men det er helt klart en og annen som bør skjelve litt i buksa, for nå er jeg ung og rocka igjen! 😂

Jeg tror nesten jeg trenger noen dager ferie for å komme meg etter denne helga. Den har altså gått i ett! Nesten så jeg er litt sliten her.

Egentlig skulle Vesla vært borte denne helga, så jeg hadde planlagt ei bunnsolid kosehelg. Ting går ikke alltid som planlagt, så Vesla ble med meg i stede. Jeg tenkte det likevel skulle bli er rolig helg.

Fredag lurte Vesla på om hun kunne dra med en venninne i klatrehallen, og jeg sa ja. Da vi kom dit skjønte jeg fort at her måtte jeg være sammen med dem, og fikk flott opplæring i hvordan sikre mens jentene klatret opp etter veggen. De hadde aldri klatret i seler, men var kjempe flinke. Jeg må bare skryte av den flotte staben som jobber der, og så nøye de var med opplæring og sikkerhet. Tommel’n opp!

Da vi kom hjem fortsatte Vesla og jeg på Harry Potter-maraton som vi hadde begynt på. Innimellom fikk jeg bakt litt pizzasnurrer som vi skulle ha med på dugnad lørdag, mens Vesla spilte handball-kamper.

Lørdag ble det en lang økt med 6 timers dugnad. Laglederen (meg) må ha vært gal som satte opp så lange vakter!! Det var hyggelig og sosialt, så det var faktisk ikke så ille.

På kvelden var det kos hjemme med godis og Harry Potter-fortsettelsen.

Heldigvis hadde Vesla seine kamper i dag, så det ble en rolig start på dagen. Det kom godt med når vi hadde sett på film til midnatt.

Jeg og goingene fikk en deilig frokost, og minste hadde bestilt egg og bacon. Ingen av oss motsatte oss det ønsket i nevneverdig grad, og mor disket opp. Det var ei snill stund før det bar tilbake i hallen.

I dag fikk jeg selskap av Mimmi-ungen som ville se på når tante spilte. Hun ville bli med hjem til oss for å spise middag og bake første sort til jul. Da ble det serinakaker i den første boksen. Selvsagt fikk de to fine bake-jentene prøvesmake.

Vi avsluttet helga med siste film i Harry Potter Eventyret. Alt i alt ei hektisk men deilig helg. Trenger vel egentlig ikke ferie, bare flere slike dager for de er så deilige..

Helga ble ikke som planlagt, men likevel ble den fin. Faktisk helt nydelig. Nå står ei ny uke for døren. Den blir hektisk men jeg gleder meg masse!!

Håper alle har hatt ei flott helg med masse påfyll i minnebanken sin. ❤️❤️❤️

 

 

 

.. eller pappa for den saks skyld, er det fineste jeg kan tenke meg. Det å få et lite vesen i livet som elsker betingelsesløst er det vakreste som finnes.

Det å få ta del i dette miraklet som beriker livet med så mye nytt, er i sannhet bare helt fantastisk. Det å få være ved siden og se det lille barne vokse og oppleve nye ting. Se barnet utvikle som egen personlighet, og mange ganger se deg selv igjen..

Selv når det er dager der du er sliten og det er dager der du lurer på om du noen gang hadde din egen identitet, dager der du er bekymret eller usikker. Dager der alt synes nytteløst. Selv de dagene er det virkelig verdt det ❤️

Jeg er så privilegert over å ha fem fantastiske skapninger som jeg har bært under mitt hjerte og har fått følge gjennom livet deres. Og ikke nok med det, jeg har fått to nydelige Mimmi-unger i tillegg. Jeg er så stolt av alle, og er uendelig rik! 😍

 

Dette innlegget kan fortone seg som vanskelig å forstå for alle som bor sentralt i en større by, men oss nord for moralsirkelen vil garantert skjønne problemet.

Jeg har tatt tog i et år, men har da kjørt til togstasjonen som er ca 1,5 km unna, men har bestemt meg for å prøve buss, for slik å ikke bruke bilen i hele tatt. Vesla og jeg har fokus på hva vi kan gjøre for å bistå moderjord. Unødvendig bruk av bil er dyrt og forurensning som ikke er nødvendig. Det skal sies at vi har gjennomført endel andre tiltak også, men bilen blir altfor mye brukt hos oss.

Her vi bor er bussforbindelsen egentlig ok. Litt lite busser på ettermiddag/kveld men greit nok når man skal til og fra jobb. Ja, tror jeg i såfall i henhold til appen som fylkeskommunen har utgitt.

Den appen har en funksjonalitet som er ELENDIG!!! Nå har jeg forsøkt meg på å bruke buss aktivt, og derfor kjøpt meg månedskort. Det måtte jeg gjøre i en annen app enn den som brukes over rutetilbudet. Allerede her rynket jeg på nesen første gangen. To apper for å benytte seg av tilbudet er egentlig en for mye.

Nå har jeg gjort dette i 9 dager, og så langt har det IKKE vært suksess.

Hvis jeg legger inn i appen at jeg skal dra fra busstoppet utenfor huset mitt, forventer jeg at det er det som kommer opp i oversikten.

Neida! Etter å ha testet litt og gått fem på noen ganger viser det seg at jeg må følge NØYE med, for andre ruter i gangavstand kommer også opp. Noen er direkte feil, andre viser rutene feil vei.

Nå har jeg tatt bilde av rutene som er satt opp på buss skuret for å finne ut av det, og det funker.

I tillegg er bussene oftere forsinket og jeg blir skikkelig stressa av å komme for seint til noe. Det har resultert at jeg velger bil når det blir kritisk å komme tidsnok.

Likevel tror jeg at det blir å gå tilbake til tog når månedskortet går ut, for dette blir for ustrukturert for meg.

Nei, må nok skuffe Vesla. Jeg blir nok miljøsynder igjen..

Det er ikke så ofte jeg lar meg provosere av hva andre skriver på nett. Jeg prøver å tenke at det er bare å scrolle videre dersom jeg synes ting blir litt dumme. Jeg mener alle har rett til å ha sin egen oppfatning, selv om jeg er sterkt uenig i den. Jeg har tross alt ikke gått noen mil i deres sko, så da vil jeg være forsiktig med å dømme på bakgrunn av hvordan mine sko passer.

Så skjer det fra tid til annen at jeg blir så til de grader provosert at jeg ikke klarer å legge bånd på meg. Jeg bare verker etter å komme meg til et tastatur sånn at jeg får hamret løs med mine meninger.

Denne gangen startet det med et innlegg som kom opp som reklame for meg på FB. Det var fra ADHD veilederen. Et nettforedrag om hvordan møte barn med ADHD. Løsningen var 4 trinn, uten roping og uten konsekvenser. INGEN KONSEKVENSER? Nå skal det sies at det BARE var denne løsrevne setningen om ingen konsekvenser som provoserte, overhode ikke innlegget i seg selv for jeg digger at foreldre kan få hjelp og at det er fritt for alle å delta. (Anm. I ettertid) Alt i meg strittet imot. Jeg nekter! Barn må vite at det er konsekvenser for alle handlinger! Årsak- og virknings sammenheng!

Hele livet mitt har jeg blitt fortalt at mine handlinger gir konsekvenser. Smarte valg gir gode konsekvenser, dumme valg gir dårlige konsekvenser. Det å ikke gjøre leksene og skolearbeidet mitt medførte dårligere karakterer, mindre lærdom og begrensninger når jeg skulle søke videre skole/jobb. En pris jeg måtte betale. Derimot å gjøre dette som best ut fra mine forutsetninger, ville langt på vei gi meg de mulighetene jeg drømte om. Hardt arbeid ville gi resultater i form av større valgfrihet.

Å droppe pliktene hjemme medførte at jeg også fikk negative svar når jeg spurte om noe ekstra, bryte reglene var ensbetydet med at jeg minsket min egen handlefrihet på andre områder. Gjorde jeg derimot det jeg ble bedt om og stod på litt ekstra hjemme, var mamma og pappa mer tilbøyelig til å si ja dersom jeg spurte om noe. Vi lærte hjemme at ingenting kommer gratis, du må jobbe for å komme deg noen vei.

Brøt vi regler eller avtaler, fikk dette konsekvenser. Vi måtte ta ansvar for våre handlinger. Å skylde på andre var liten vits, siden en av hoved parolene i vår barndom var at vi hadde fri vilje og kunne ta egne valg. Vi hadde lært forskjell på rett og galt, og måtte derfor vise de hjemme at vi tok de riktige valgene. Selvsagt gikk vi på trynet i ny og ne! Da hadde vi noen trygge klipper som hjalp oss opp og viste oss hvordan vi tok konsekvensene for egne dumme valg og rettet det opp igjen. De gjorde det ikke for oss, det måtte vi pent gjøre selv, men de var ved siden av oss hele veien!

Hvorfor skal ikke barn ha konsekvenser lengre? Hva er feil med å lære å ta ansvar for egne handlinger fra du er liten?

Det er ikke akkurat sånn at om et lite barn knuser en ting på en butikk ved et uhell, så skal barnet ikke få lørdagskos i tre uker som straff. Det bør likevel forventes at barnet hjelper til å si i fra om det som har hendt, rydder opp og ber om unnskyldning. Det er en konsekvens man bør forvente av et barn SÅ LENGE DE HAR TRYGGHETEN TIL SIN VOKSNE MED SEG.

Den senere tiden er det fokusert masse på at ungdomskriminaliteten er blitt råere. Ungdommene som begår voldshandlinger blir stadig yngre. Hvorfor er det sånn? Kan det være at de ikke helt har forstått KONSEKVENSENE av sine handlinger? Er det nå vi skal lære dem det? Når de er blitt ungdommer? Når de er strafferettslig ansvarlig for sine handlinger? Er ikke det i seineste laget?

-VI TRENGER MER POLITI I GATENE!! Det ropes fra hvert et hjørne av landet. Det blir slått opp stort i avisene. Det er ikke måte på hvor stort ansvar som ligger på politimyndighetene.

Fordi barna og ungdommene ikke er i stand til å vurdere hvilke KONSEKVENSER deres handlinger gir, så må vi ha mer politi i gatene som skal forebygge ungdomskriminalitet? Ja, da husker vi disse som var barn og skulle vokse opp uten å lære om konsekvenser? Poden som var en real villstyring på barneskolen men som ikke skulle ha konsekvenser. Hun som dere mente ville lære dersom hun så at godene hun kunne ha fått uteble.

Er det overhode noen som tenker at dette kan bli for abstrakt for noen barn å skjønne? At noen barn ikke evner å lære på denne måten. At noen barn MÅ få en adekvat straff for å forstå sammenhengen?

På nettsiden NRK.no etterlyser justisministeren strengere tiltak mot unge lovbrytere, og statsektetæren hans peker på mangelen av tydelige voksne.

– Det er viktig at foreldrene tar dette på alvor og prater med barna sine. Dette er ikke akseptabelt, sier Kristoffer Sivertsen.

Han får støtte fra sin partikollega i Frp, Erlend Wiborg.

– Barn i alle aldre må lære seg at handlingene deres får konsekvenser. Så må man selvfølgelig tilpasse konsekvensene ut fra barnets alder. Men foreldrene må ta langt større ansvar, sier han.

Det er musikk i mine ører!

Vi som er foreldre MÅ komme på banen. Vi må lære barna våre fra de er små, at det er konsekvenser for handlinger. Konsekvensen er goder når man gjør som forventet og ønsket, og sanksjoner dersom regler blir brutt. Da selvfølgelig tilpasset barnets utviklingsstadium.

Barn skjønner dette bare de blir fortalt det. Bare de ser at dette er en konsekvent gjentakelse når reglene ikke følges.

Vi som er foreldre MÅ ta ansvar!
Det er ikke skolen eller politimyndighetene som skal gjøre det når problemene er et faktum. Det er DU som foreldre som må lære barnet ditt at det ikke skal kaste ting i bakken i raseri over å ikke få det som det vil. Det er du som skal hjelpe barnet å rydde opp, og forklare at dette ble skrekkelig dumt og nå må dere rydde masse for at det skal bli pent igjen. Det er du som skal fortelle håpefulle at dersom barnet ikke hadde blitt så sint kunne dere brukt tiden på å legge puslespill eller lese en bok.

Da slipper kanskje politiet og ringe deg hjemme en fredagskveld mens du sitter å ser en film på TV, og fortelle at sneipen er innbragt for slåssing og har påført noen andre livstruende skade. Da slipper ungdommen din å lære livets harde side på en brutal måte, og kanskje bruke hele livet på en grusom skyldfølelse.

Det kom et svar på reportasjen som var publisert på NRK.no fra en far ved Vestli skole, og undertegnede kjente at det ble en smule koke varmt under topplokket da jeg leste den.

Ikke legg skylden på foreldrene hvis barna havner i trøbbel.

«Jeg mener at man ikke kan konkludere etter voldsepisoder med å peke på foreldrene og spørre hvor de er, eller på andre måter referere til foreldre som en vag målgruppe.

Dette må i stedet være startskuddet på en prosess. Denne prosessen må være preget av systematisk tenkning og tverrfaglig vinkling.

Da er skolen og foreldreorganisasjonen et åpenbart alternativ. Ikke gi foreldrene skylda hvis barna havner i bråk. Involver dem heller i forkant.

Vi må ha et system for foreldreinvolvering i mye større grad enn i dag. Foreldrene må ses på som en naturlig del av det tverrfaglige teamet rundt elevene og brukes som en ressurs. Forvent mer!»

Men for pokker da! …Skolen og foreldreorganisasjonen et åpenbart alternativ, Ikke gi foreldrene skylda …

HVEM ER ANSVARLIG FOR Å LÆRE BARNA FORSKJELL PÅ RETT OG GALT??? Bruke foreldrene som en ressurs.. Jeg tror jammen ta at noen er slitte pine gal, og enten er det denne pappaen eller meg!

Det er da for pokker vi foreldre som har satt barna til verden, og vi MÅ TA KONSEKVENSENE av dette og oppdra barna våre! Være til stede i livet deres. Gi de veiledning og trygghet til å ta de riktige valgene. Vi er ikke en naturlig del som skal brukes som ressurs, vi er den PRIMÆR ressursen for barna våre! Vi ønsket de til verden og har en plikt til å ta del i deres hverdag og engasjere oss i deres liv! Vi skal dekke deres primære behov. Vi skal elske de betingelsesløst. Vi skal hjelpe de til å bli den beste utgaven av seg selv. Vi skal skryte av de, og hjelpe de opp når de faller. Vi skal være deres sikkerhetsnett, IKKE en ressurs! Og vi skal veilede de. Være deres moralske kompass.

Min jobb er og har vært å lære barna mine forskjellen på rett og galt, og å elske de betingelsesløst. Det kan aldri bli noen annens jobb med mindre noen andre har omsorgen for dem.

Sjelden har jeg blitt så provosert!!!! Kjære Vestli-pappa, ta konsekvensen av å ha satt barn til verden! Vær ungen sin primærperson på godt og vondt! Det er jobben din de først 18 årene av livet til arvingen din!

Jeg synes ikke det virker som om konsekvensene er utfordrende for barn og unge, men fravær av voksne til å hjelpe å håndtere konsekvensene som er problemet.

Ungdommene må lære at lover og regler er absolutte og ikke veiledende, og det FØR de kommer ut i samfunnet og skal klare seg uten å ha voksne til veiledning hele tiden.

En digresjon i det hele er at barn som må ta ansvar for egne handlinger, og er fortalt hjemmefra at man kan få negative konsekvenser for feiltrinn, ofte forsøker å unngå dette. De vet at livet kan komme med en kald dusj og er forberedt på dette i større grad enn de barna som har vært skånet for det. Barn liker regler og klare forventninger. Det er forutsigbart og trygt. Barn som har klare retningslinjer og vet hva som forventes av dem er også bedre rustet til å ta sine første famlende skritt mot voksenlivet. Men foreldre! Ikke gå for langt unna, for om de snubler er det din hånd de leter etter for å komme seg på bena igjen, ikke foreldreorganisasjonen eller tverrfaglig team.. ❤️

 

Jeg vil bemerke etter noen kommentarer i kommentarfeltet, at dette ikke dreier seg om bokstavbarna, men om barn innenfor «normalen»! Og poenget er at jeg kritiserer de foreldrene som skyver ansvar for oppdragelsen på skole og politi, og ikke tar dette ansvaret selv! Det er INGEN kritikk til de som sliter med å få hverdagen til, og prøver og prøver,  der er vi alle foreldre fra tid til annen. De heier jeg skikkelig på! ❤️

 

Stort sett er jeg rene pusekatten. Snill og fornøyd med livet. Selvsagt kan jeg bli irritert og forbanner og bruse litt med fjærene, men sjelden at jeg gidder å ta frem stor kanonene for å skyte spurv.

Så hender det at noen trår meg på tærne og jeg har behov for å både rasle med sablene og  heve stemmen. Det er likevel en ting som får meg til å være blod og da slå ut vingene i all sin prakt. Det er dersom noen er slem med mine. Dersom mine blir truet eller behandlet dårlig. Da er klørne ute på et øyeblikk og jeg går etter strupen. Det finnes ikke begrensninger for hva jeg gjør for å beskytte dem.

Da de eldste vokste opp hadde vi noen utfordringer med å få et av barna til å fungere optimalt. Der var en kompleks og sammensatt problemstilling som var krevende for hele familien, men vi kom oss styrket gjennom det. Det er likevel helt klart at det aldri hadde gått hvis ikke jeg hadde vært så sta og bestemt på at dette skulle vi klare. Jeg tror det bare var jeg som hadde trua i en periode, og jeg jobbet knallhardt for å komme i mål. Det var en vanvittig bratt lærekurve for min del.

Herregud så ensom, liten og redd jeg følte meg på den tida. Ung og uerfaren mamma, som stod der og talte hele det etablerte midt i mot. Jeg var ung og målbevisst. Det måtte bare gå! Til helvete med rektorer og skolekontor! Vi måtte få det til! Og vi gjorde det..

Det hjalp med å ha ei fantastisk trygg og god helsesøster i bakhode. Helsesøster Henriette som sa de forløsende ord under svangerskapet med Storesøster, akkurat da jeg var som mest usikker på om jeg egnet meg som mor.

-Heidi, du har begge beina godt plantet på jorda og er utstyrt med en god porsjon sunt bondevett! Følg magefølelsen din, så går det nok bra!

Alle skulle hatt ei helsesøster Henriette! ❤️

Årene har gått, og mine har det gått bra med, men så skjer det da. En av mine får ikke den hjelpen de trenger. En har forsøkt å gå tjenestevei men opplever å stå på stede hvil. En av mine har det tungt fordi andre ikke evner å se hva som skjer og hjelpe.

Jeg er åpenbart bare pusekatt på utsiden, for nå er klørne ute igjen. Hornene stikker snart frem på hodet. Øyenfargen nærmer seg rød og jeg værer blod…

Jeg har ikke tatt frem kanonen ennå, men spretterten ligger ladet og klar på bordet.

Du kødder ikke med en mamma fra Tverlandet!!! 😈

I går kveld fikk Jørgine andre plassen i Skal Vi Danse. Aleksander stakk av med det gjeveste trofeet. Jeg skal være ærlig å si at av de to var det vanskelig å si hvem som var best, for de var fantastisk flinke begge to. Vesla er ikke enig. Hun har heiet på Jørgine fra dag én. Det vil si sorgen var stor…

Jeg har fått lov å legge ut bildet av henne, bare så det er sagt. Vesla var helt utrøstelig. Jørgine var jo best!
Rumbaen hun startet med er jo bare så nydelig, men showdansen til Aleksander var også utrolig vakker da. Nok om det.

I dag måtte vi tidlig opp, for Vesla skulle på drill-seminar. Storesøster hentet, for Mimmi-ungen er også drilljente. Jeg skulle bruke dagen til å rydde litt i skuffer og skap, så jeg begynte i andre etasje. På en av turene ned med skittentøy, sjekket jeg telefonen. O’hoi! Masse ubesvarte samtaler og meldinger.
Vesla var skadet, men når de ikke fikk tak i meg ringte de storesøster og hun kom Vesla til unnsetning. Ikke mer drill på Vesla i dag.

Jeg lurte på hva hun hadde gjort, og hun fortalte hun hadde løpt inn i veggen. Blåveis og forslått skulder var resultatet.

Vel hjemme fikk hun en Paracet og litt omsorg. Så ville hun sove..

Som hardbarket fembarnsmor gikk selvsagt alarmen og jeg kontaktet legevakta. Da var det bare å kjøre på besøk til dem. Så her sitter vi da å venter..

Det ble en dum søndag, Og Vesla er åpenbart ikke fornøyd med dagen..

 

 

I dag skal Vesla synge med koret sitt på konsert på Stormen Bibliotek. Stormen er endel av kulturkvartalet i Bodø, og Vesla er veldig glad i stormen og generelt i kultur.

Jeg lar meg ofte fascinere av Vesla og hennes nedslagsfelt innen sang og musikk. Hun liker så masse forskjellige musikk- og danseformer, og kan hoppe fra klassisk og pop, og over til hip hop og joik. Jeg liker så godt å se at hun er allsidig og har lite begrensninger på området.

Akkurat nå sitter jeg med en kopp kaffe mens hun er å varmer opp. Egentlig er hun alt varm i stemmen, for vi har pugget tekst og trent litt sangteknikk  allerede.


Vesla synes det er spesielt flott å få synge med Arktisk Filharmoni, men litt skummelt med fremmed dirigent.
Det er flere andre kor som også deltar. Masse sangglade unger i Bodø altså. 😁

Ja, dette tyder på å bli er snill stund med fine unger. Nyt dagen alle store og små 🌼🌼🌼

Mamma nyter en kopp kaffe før konserten. Det blir litt venting når det er lydsjekk og siste fin puss før det braker løs..