Vesla er vel egentlig ei ganske aktiv frøken. Jeg tror det er noe som kom inn med morsmelka og gjennom arv.

I oppveksten min drev jeg med skyting, sjakk, fotball, handball, svømming, speider, kor og leikaring. Ikke alt hele tiden og samtidig, men måtte alltid fullføre det året jeg hadde begynt på. Heldige meg som har foreldre som lot meg prøve det meste. For min del ble nok favorittene fotball og kor.

Vesla har alt prøvd seg på fotball, handball, drill og kor. De tre siste lar seg kombinere samtidig selv om det er litt mye for en 10 åring. Den nye skolen har leksehjelp en time etter skolen, og det hjelper på. Det betyr at vi kan bruke tiden sammen på ettermiddagen.

På søndag skal Vesla og koret synge på gudstjeneste, så siste tida har det gått mye i sang og musikk her hjemme. Dirigenten har oversatt en Jackson sang til nordnorsk, og tirsdag fikk jeg høre koret finpusse på denne. Det car gåsehud-faktor!!

Men vi synger jo endel hjemme. Vesla og jeg. Stort sett går det greit, men i det siste har det vært store protester på musikkvalget mitt..

Hun synes unektelig at jeg synger for mange ballader og gamle sanger. «OMG… Kan du ingen sanga fra 2000-tallet eller?!»

Jaja, men godt vi liker mye av det samme for da kan vi gjøre noe som vi begge liker å holde på med.

Vesla synger litt ballader selv også 😊

Blogg-innlegget som ikke ble offentlig-gjort..

Jeg har forsøkt Wax-strips for ansiktet på bikinilinjen for noen år siden. Det resulterte i et blå-sort merke etter stripsen – i EN uke. Ikke videre vakkert, og ikke til å repetere med andre ord.

Jeg fikk wax-strips som var ganske store hos min søster i gave. Jeg har spekulert på om ikke disse var bedre å forsøke på bikinilinjen siden de ble så mye større, fordi min teori var at det da ble en større flate å røske av, og ikke bare konsentrert på et lite område. Men det ble med tanken.

Etter å ha vokset leggene her en kveld, ble jeg sittende og lese på pakken. For legs and body stod det.

Tja… var det ikke bare å prøve ut teorien liksom?

Jeg la stripsen pent på i vekst-sona på begge sidene, og strøyk godt før jeg røsket til! Bedre å gjøre det kjapt og smertefullt fremfor seigpining tenker nå jeg.

Åhhh.. milde himmel! Det var inn i helvete vondt!

Problemet er at de er doble, så det satt jo da fortsatt en til fast allerede.

Jeg var nesten begynt å hyperventilere, men den siste måtte også av! Jeg trakk pusten dypt, og begynte å telle til tre, men røsket den av på to! Det var hysterisk vondt, så jeg krøket meg sammen.

Jeg er ingen sylfide, så valkene la seg beskyttende på det såre området. Jeg satt noen sekunder før jeg reiste meg opp. Det var akkurat noen sekunder for lenge. Alt var klistret seg sammen hud, hår og valker i en salig blanding. Jeg måtte i dusjen!

Med olje, såpe, sminkefjerner og ikke minst hudkrem prøvde jeg å fjerne voksen. Ikke pokker! Det klistret seg sammen straks jeg samlet bena.

Jeg skjønte kjapt at her måtte det sterkere lut til, så løsningen ble å vaske med zalo antibakteriell.. Æ si bare: Gi mæ styrke!!! 😂

Fjerner fett står det. Vel, fettet forble der det har vært hele tiden men voksen ble borte. Likevel forhindret det ikke ei solid blå-mus! 🤭🤭🤭

Not to do again! 🙈🙈🙈

I dag er det reisedag på mamma’n i huset. Møtedag i Oslo. Det betyr å stå opp på natta for å ta morgen flyet ned, stresse inn til Oslo for så å ha litt møter. Deretter er det tilbake til Gardemoen og opp til nord.

Det blir litt stress på sånne dager, men stort sett går det greit.

I dag tok panikken meg.. Jeg hadde glemt å avtale med ferie-storesøster at hun måtte få Vesla på skolen. Det kom jeg på når jeg stod å skulle borde.

Jeg tok opp telefonen og begynte å ringe. Og jeg ringte og ringte og ringte..

Jeg begynte å få et faretruende stressnivå i kroppen.

Vesla selv var fri for strøm. Storebror og storesøster tok ikke telefonen.

Jeg begynte å trave rundt ved gaten. Mumlende sa jeg «Men så våkne da!»

Jeg må ha sagt det høyere enn jeg tenkte, for en eldre mann som stod ved siden av svarte leende: «Æ e våken!»

Jeg begynte å le i det en søvnig stemme svarte i andre enden av telefonen.

Huff.. Jeg er visst litt distré for tida, men nå er de i såfall våkne.

Ha en strålende dag 🌼🌼🌼

I dag har tårene trillet konstant. Det var så vondt å tenke på at livet til den vesle hunden nærmer seg slutten.

Når jeg har sett statuser på Facebook om kjæledyr som dør, har jeg ofte tenkt «Det var voldsomt til reaksjon da!»

Men det er fordi jeg aldri har avlivet en hund før. Mor og far ordnet det over hodet på oss barna. Nå er det min hund det gjelder. Den lille bunten som jeg holdt i håndflata mi bare tre dager gammel. Den lille lodotten som hoppet som en frosk første gang hun var ute i gresset. Som stjal hjertet mitt da toget kom tutende forbi, og hun løp å gjemte seg bak beina mine, men var så nysgjerrig at hun måtte stikke hodet frem for å se. Min tur-venninne. Den som alltid er overlykkelig når jeg kommer fra jobb. Hun som varmer føttene mine når jeg fryser. Hun som jeg har grått til og gjemt hodet i pelsen på, når livet har vært rævva.

Da jeg kom fra jobb i dag, begynte hun å logre og bjeffe. Jeg satt på trappa og gråt i pelsen hennes. Hun satt bare å så på meg. Tro om hun skjønner?

Jeg har ikke lyst å sove… Har ikke lyst at det skal bli «i morgen»… 💔💔💔

I familien vår har vi vakre Brandie. Hun er en aldeles vakker sheltie på snart 13 år. Dessverre rekker hun nok ikke å oppleve sin 13 års dag. Hennes dager ser dessverre ut til å være talte ganske snart.

De siste ukene har hun begynt å tisse overalt og hele tiden. Ikke vil hun gå ut.. Ikke engang en liten runde. Hun puster så tungt og har problemer med å gå. Nå har jeg bestemt at det er nok. Hun skal få slippe.

Barna er forberedt. Vi koser masse med henne, tar bilder. Skaper flere minner mens vi ennå kan. Nå er det ikke nøye om hun får godbiter hele dagen.

Vi skal nyte de dagene som er igjen. Også koser vi med henne, gråter litt.. ❤ Hun har vært så stor del av familien vår så lenge. Alle vil minnes en hund som har vært helt fantastisk.

I kveld måtte jeg et kjapt ærend til noen venner. Mens jeg var der kom en tekst fra eldste jenta at hun måtte komme for å få prate litt. Selvsagt dro jeg hjem, hva kunne skjedd nå??

Kvelden var satt til rydding før mellomste Snupsi kommer hjem på søndag. Men når eldste jenta trenger mammaen sin så får rydding være rydding.

Jeg strenet rett inn i stua, og der satt jenta å gliste fra øre til øre.

«Surprice!» ropte noen rett bak meg! Der stod lille Snupsi. To dager før hun egentlig skulle. Gjett om jeg ble glad. Snørr og tårer så det holdt!

Alle har konspirert mot meg, men jeg elsker sånne konspirasjoner! ❤

Så fikk jeg så fin gave… ❤❤❤

Jeg elsker livet når det er sånn ❤

Som mamma til to voksne gutter med ADHD, har jeg lyst å fortelle om en tese en av psykologene vi møtte hadde rundt tematikken.

For 150 år siden levde nordmenn mye av jakt og fiske.Vinnerne var de beste jegerne. Særegenhet ved å være jeger var at de var fokusert på det de skulle gjøre. Snappet opp og responderte på bevegelse og lyder. De beste hadde en kjempe kort responstid.

I dag er dette fremstilt som tildels negative egenskaper. Hvis du sanser lyder og bevegelser, og fanger disse opp, er du ukonsentrert. Hvis du responderer for kjapt, har du lav impulskontroll. Begge disse egenskapene er sett på som forstyrrende elementer hos mange barn i dag. Mange barn får da tildelt diagnosene ADHD/ADD.

Men tenk tilbake i tiden…

Vi levde ikke med å sitte i ro. Ingen satt i ro. Det var gårdsbruk, jakt og fiske hver eneste dag. Arbeidsoppgaver til sene kvelder. Ingen satt hjemme og slappet av. Selv kveldene var fylt med sysler. Det var naturlig. Det unaturlige var om de gjorde som vi gjør i dag. Det var lathansene og dagdriverne som gjorde det. Datidens vinnere innehadde mange av dagens kriterier for å bli diagnostisert med ADHD/ADD.

På mange måter kan man undre seg på om vi har tatt fortidens vinnerkriterier og sykeliggjort dem?  Er det slik at alle på død og liv skal inn på A4-arket og leve fornøyd der, eller skal vi kunne si at vi har utviklet oss i feil retning? Jeg vet ikke svaret, men erkjenner at problemstillingen trigger meg. Har utviklingen i levemåte gitt oss en ny adferds-diagnose?

Psykologens tese var at utviklingen i levemåter kan ha gjort at flere barn får tilpasningsproblemer i dagens samfunn. Så da slenger jeg ut en tanke.. Er det da riktig å medisinere disse barna, eller skal samfunnet ta ansvar å legge tilrette, slik at de får utvikle seg ut fra sine sterke egenskaper?

 

..Nei, jeg kødder ikke!

I går var jeg på jobb fra kl 07.45 til 01.00! Det var litt heftig. Nå skal det sies at jeg var på reise, og fikk oppleve en helt fantastisk plass. Gjennom jobb dro jeg med en gruppe til en øy som heter Støtt.

Øya ligger på grensen mellom Salten og Helgeland, og har ingen fastlandsforbindelse.

Bildet her er lånt fra siden støtt.no.

Etter å ha reist en times tid med båt fra Bodø, var vi fremme. Vi hadde foredrag og nettverksbygging på Støtt Brygge, etterfulgt av er nydelig måltid bestående utelukkende av fiskeretter. Det var fantastisk.

17 timer på jobb, og jeg var full av inntrykk da jeg kom hjem! Tiden flyr når man gjør det man liker, og jeg elsker jobben min ❤❤❤

Heldigvis er det ingen krav til å bli foreldre i dag. Hadde det vært det, hadde neppe jeg blitt mamma i hele tatt.

Før jeg fikk mitt første barn, hadde jeg en sort-hvitt forestilling på hvordan det var å være oppdrager. Det var jo bare å si ja eller nei, og stå ved det. Hva var greia med all dilling og dalling med disse barna? Jeg tenkte at når du har fortalt og vist barnet forskjell på rett og galt, ja da var det gjort! Kunne det være noe å skrive side opp og side ned om? Folk har jo fått barn gjennom alle tider og det ble jo folk av de fleste. Ble det ikke?

Jada, sånn tenkte jeg. Så ble jeg mamma selv, og den romantiske forestillingen av å få et lite barn som lå inntullet i masse rosa blonder og sov eller pludret blidt slo kjapt sprekker. Ikke gadd jeg å stryke skjorter 24/7, og babyen gjorde overhode ikke som forventet. Fra da innså jeg at strategien min kom til å gå rett til iceing. Barn har visst noe slikt som egen vilje… Hørt sånt?! Jeg fikk nesten panikk når jeg skjønte at dette kunne jeg faktisk ikke en dritt om! Heldigvis hadde vi ei fantastisk helsesøster som ba meg senke skuldrene og bruke den porsjonen med sunt bondevett som jeg hadde fått med meg, så gikk det nok bra.

Som mamma til 5, har jeg fått brynet meg på oppdragerrollen så det monner. Det er fem totalt forskjellige individer som jeg er opphav til. Selv om de er smidd over samme lest er det likevel fascinerende å både se og erfare på hvor forskjellig måte barna måtte møtes, for å få frem de beste i de. Ene har vært trygg, jordnær og realitetsorientert fra barnsben av. Vi ga beskjeder og de ble fulgt. Riktignok noe motvillig til tider, og ikke uten høylytte protester.En grubler, som likte å tenke og teste ut nye ting. Vitebegjærlig til tider. Men her måtte vi bruke en annen strategi. Korte klare beskjeder. Forberede barnet på endringer i god tid, og være klar på hva vi forventet. Vi som foreldre fikk en bratt læringskurve på hva det vil si å tenke strategisk på barneoppdragelse.Vi fikk en “professor”. Et barn som var vitebegjærlig og vimsete, men ønsket å følge reglene eller pliktene, hvis han bare hadde husket dem.. Denne seilte nok litt i medvind fordi storesøsknene alt hadde banet veien, og ble like mye oppdratt av storesøsken som av oss foreldre. En var en tanke mer introvert på en måte, men hadde en veldig sterk karakter. Litt egenrådig, og det var lite hensiktsmessig å pålegge, snarere snakke den rundt til å tro at den selv kom med løsningene. Og ikke minst Vesla som er et harmonisk barn, men med meningers mot. Hun er et relativt ubeskrevet blad, men har en litt filosofisk tankegang. Hun skisserer opp mulige løsninger, grunner litt på dem og finner ut hvordan vi skal løse ting.

Alle fem er flotte barn, men alle er forskjellig. Alle krever forskjellig tilnærming til oppdragelse og omsorg. Noen av disse klemmer og koser masse, mens noen ikke vil ha mer enn en klem. Alle prater! Herregud, som de prater! Når alle er hjemme er jeg helt ør i hodet, men jeg elsker hvert sekund av det.

Nå har jeg vært småbarnsmor i 26 år, og i løpet av tiden har jeg vært frustrert og fortvilet, lykkelig og stolt av de alle sammen. Jeg har alltid lest reportasjer og artikler på hvordan man skal tilnærme seg oppdrager-rollen med stor interesse. Det har vært masse jeg ikke har vært enig i, og masse jeg har funnet kjempe smart. 

Det er noen ting jeg synes er særlig viktig å lære barna:

  • Bli trygge på seg selv – gi barna troen på egen verdi og trygghet til å stå for egne meninger.
  • Utvikle empati – Verden dreier seg ikke bare om dem, vi må vise omsorg og hensyn for andre også.
  • Være høflig – Det er alltid fint når barna takker, og svarer hyggelig når de blir snakket til
  • Være ærlige – Et barn som står rakrygget og innrømmer feil er fantastisk.
  • Være pliktoppfyllende – Har de lovet noe, må de også holde det så langt det lar seg gjøre, og gjøre sitt beste.
  • Unne andre en tid i solen – man kan ikke alltid få alt, være best i alt eller kunne alt. Misunnelse er destruktivt.
  • Være lykkelig i kraft av seg selv – Ingenting er bedre!

Da de fire eldste var små var hjemmet vårt mye mer preget av regler og struktur. Vi var nødt til det, for å få greie dager, og ikke minst for å få logistikken til å gå opp. Alle måtte gjøre litt. Det var egentlig liten tid til annet enn å gå på jobb, gjøre lekser, følge opp fritidsaktiviteter og være ektepar inni mellom for oss voksne. Det var greit, for sånn var det for våre jevnaldrende venner også. Nå har vi ikke så mange regler hjemme. De vi har er likevel ikke noe mindre viktige. Vi gir beskjed hvor vi er, kommer når vi har avtalt det, snakker høflig til hverandre, gjør pliktene våre og viser hverandre respekt. Jeg har laget en regel for meg selv. Legg bort telefon og datamaskin når du snakker med noen. Der har jeg utviklet en skikkelig stygg uvane. Den jobber jeg med..

Jeg vil legge ved et av mine favoritt dikt av Ronald Russel, som heter “Livets lære”. Det er kloke ord som man aldri kan tenke for ofte over. Diktet har hengt i stua mi, for jeg synes det er så viktig å ha dette med seg når man skal forsøke å få disse vidunderlige små skapningene til å bli sunne sterke fantastiske voksne som kan ha gode verdier og holdninger med seg hjemmefra.

 

 

Alle barn har fra tid til annen behov for å avreagere litt. Det er helt naturlig i en prosess der de blir større og vil prøve flere ting. Noe vi som foreldre ikke alltid er like enige i.

Vesla røyk på en bunnsolid smekk i slutten av august, og var fri for nett på telefonen sin ut måneden.I helga fikk hun Internett tilbake igjen, men beskjed om at enkelte ting straffer seg mer enn andre.

I går kveld fikk hun beskjed om å stelle seg. Skjedde det? Neida, hun satt med telefonen og tøyde strikken. Da hun omsider hadde stelt seg ville hun jeg skulle følge henne inn, men ble padde-sur fordi hun ikke fikk ligge litt med telefonen. Jeg advarte henne om at hun var i kant med min tålmodighet, og bøyde meg ned for å gi henne natta-klem. «NEI!» Ikke tale om hun ville ha noe kos! Nei nei, tenkte jeg og begynte å gå ut.

Milde Madonna! Hvor i pokker har den vesle kroppen gjemt alt det temperamentet. Hun raste! Jeg hadde med å komme tilbake å gi henne en klem! Problemet er bare at en slik holdning og kommandering er som å vifte med en rød klut foran meg. Jeg snudde meg demonstrativt og gikk rett i stua og fjernet nettet på telefonen og la den bort. Og om jeg trodde jeg hadde sett henne sint før?!

Det er med stolthet å melde at jeg var klin-rolig da jeg ba henne legge seg. Merkelig nok gikk hun, og jeg gikk etter. Jeg satte meg ned og ba henne tenke på hva jeg hadde sagt om dårlig oppførsel.

Snufsende så hun opp på meg og utbrøt: «Det dær e bare DUST, men det tross alt du som bestæm alt! BESTANDIG!»

Jeg hadde lyst å knise litt, men forklarte at god oppførsel belønnes med å få goder, og de blir borte når man ikke følger regler og avtaler. Hun roet seg og spurte om vi kunne kose litt, så da krøp jeg i senga og fikk den lille kroppen i armkroken.

I dag vet jeg ikke helt hvor smart det der var. Klokka er fire. Jenta er ikke hjemme. Mammaen sitter nå her, men kan ikke ringe å be henne komme hjem… 😳😳😳

PS! Fikk akkurat telefon om at barnet er hos en klassevenninne, Og jeg bare vet hva hun kommer til å si: «Det her hadde ikke skjedd om æ hadde hadd telefonen min!» 😂