Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Seriøst! Anno 2021 må man altså fortsatt ta opp kamper jeg faktisk trodde vi var ferdig med. Søppel! Så skuffet man kan bli av mennesker altså!
I dag skulle vi ned i fjæra og få med oss litt kultur via en digital vandring. Det ble nedtur! Det var søppel overalt på hele området. Åpenbart noen som hadde feiret en bursdag, for det lå endel ballong-lik flere steder.
Jeg synes det er fint å ta feiringer ute i det fri, men det bør være en selvfølge at man forlater plassen i samme stand eller bedre enn slik man finner den. Så var ikke greia her. Her var det søppel overalt!
Det er flott hvis man slipper slike syn! Vi tenkte vi skulle rydde, men hadde ikke pose med oss. Ikke var det noen søppelboks på området heller. Det er nok en medvirkende årsak til at søpla flyter. Helt klart at jeg ble litt sur, ingen vits å nekte på det. Hvor vanskelig kan det være å ta med seg søpla hjem igjen? Hvor lat og giddaløs kan man egentlig være?
Resten av turen var fin og vi fikk ei snill stund ute.
Hjemmekontor på hytta var litt mer utfordrende enn jeg hadde trodd. Nettet ble mer ustabilt, og jeg ble mer grinete. Da var det godt å ha en tur å se frem til etterpå.
I går var vi på oppdagelsesferd. Snupsi, meg og den lille pelsklingen. Det ble nok en fin tur. Bare for oss å nyte selv om ikke været var optimalt.
Vi fant noen gruve-innganger og andre mur-ruiner etter gammel gruvedrift. Det er så morsomt å undersøke ukjente plasser, men med varselsskilt overalt gikk vi med andakt.
Da vi kom tilbake til bilen bestemte vi oss for å kjøre til nærmeste tettsted. Snupsi trengte flere truser, for hun blir på hytta litt lengre enn først beregnet. Hun var åpen for alle slags truser utenom hipsters eller boxere. De krøller deg under thightsene. Skal si skrittelleren fikk jobbe, for de trusene skulle vi få leite lenge etter.
Vi konstaterte at det eneste vi fant var boxershorts i dagligvare butikkene. Snupsi var lei, og jeg var sliten i beina, og jeg var klar for å gi opp og mumlet surt at jeg lurte litt på hva de gjør på denne plassen hvis de trenger undertøy og ikke vil bruke boxere?
Snupsi bjeffet iltert at de nok gikk commando hele gjengen! Akkurat da gikk det noen godt voksne fruer forbi, og jeg hadde litt problemer med å undertrykke et aldri så lite knis i det jeg fikk uanstendige bilder i hodet, av voksne damer i stor-blomstrede kjoler og lange kåper, vandrende commando på butikkene. Ja, om jeg prøvde å se for meg disse ferme og frodige damene i boxer, så ble jeg ikke mindre lattermild av det
Vi ble tipset om en annen butikk, og vi dro dit. Der fikk Snupsi noen truser som hun godtok under tvil, men hvis hun ikke vil ha de, får hun bare gå commando hun også!
Å være hos mor og far er bestandig hyggelig. Nå ja, etter de siste dagene er jeg ikke riktig sikker lengre.
I mai blir jeg 50 år, og det gledes. Mor og far har brukt dagene på å spørre hva jeg ønsker meg i gave. De vil at 50 års gaven skal være noe spesielt. Smykker bruker jeg minimalt av, og vanlig klokke bruker jeg ikke. Vi diskuterte kunst trykk men jeg har ingen steder å henge det. Eneste jeg kom på, er at jeg ønsker meg ny aktivitets klokke.
Far var ikke videre imponert og mente jeg burde tenke meg om, for det skulle være en gave jeg skulle ha lenge, minst ett år. Vi diskuterte nytteverdi og levetid på klokka, men far var fortsatt ikke spesielt imponert.
Jeg syntes jeg var litt små-morsom da jeg sa at da var det bare en eneste annen ting jeg ønsket meg. En mann! Pappa bare så overbærende på meg og sa tørt: «Heidi! Æ sa jo at gaven skulle vare i hvertfall ett år!
Første dagen i påska, og vi kom oss ut på tur i et nydelig påskevær. Vi var på den Glömda Staden, som blir beskrevet som følgende av Skulpturlandskap Nordland:
Den glömda staden er et ikke-sted, en scene bygget for noe som kunne ha hendt, men nå er den tom og venter på sin framtid. Grunnidéen i denne konstruksjonen synes å være dens tidsparadokser. Steinen, som det urgamle materiale, formes til noe som ligner både en ruin og grunnstrukturen i et bygg. Ruinen som begrep avspeiler en av romantikkens grunntanker om å kunne oppleve tid og rom i et kort øyeblikk av intuitiv klarhet.
Hver påske har vi fast utfart hit, uavhengig av vær og vind. Er det ille kan man sette seg i ly av stein konstruksjonene, men er været som i dag, ja da nyter vi bare sola. Snupsi laget bål, Vesla hoppet som ei fjell-geit, og jeg slikket sol mellom ved-sankingen. Vi hadde med den lille firbeinte pelsklingen, og han fikk boltre seg uten bånd. Total nytelse rett og slett.
Det er slike dager man bare kjenner at det er godt å være til. Vi fikk tid til de gode samtalene, lek og moro. Selvsagt ville jentene ha bilder, og mor måtte være fotograf.
Her snakker vi om fantastisk bakteppe å ta bilder til. Selv den verste fotograf får til å ta fine bilder når det er så nydelig som her. Helt klart at vi kommer til å få ei fin påske. Den har allerede levert.
Været har vært upåklagelig og vi fikk oss en flott tur ut.
Det er på slike dager man skjønner hvor godt man har det. Hytta bjudar på, og vi bare nyter. Stille uke skal mor jobbe, men hjemmekontor kan jeg like gjerne ha på hytta som hjemme, så her blir vi inntil videre. Selv om det blir rart med bare oss samlet, skal vi kose oss masse!
Dersom du tar feil ord i munnen din kan du bli tillagt ideologier og bli oppfattet som nazist, rasist og mobber blant annet. Ordene vi ytrer definerer langt på vei hvem vi er.
Samfunnet har definert en del ord som krenkende. Det å definere andre mennesker ved hudfarge er krenkende. Dog bare hvis man ikke er hvit, for da er det lov. Det å definere noen som tjukke, er også krenkende. Kjønn er krenkende, men det er dog hvis man er mann og har en tittel i tillegg.
Det er altså adjektivene som langt på vei gjør utsagnene krenkende. Derfor har vi besluttet at noen ord er fy, fy!
Da de endret Astrid Lindgrens bøker der Pippis pappa ikke lengre var negerkonge men heller sydhavskonge, ble jeg litt overgitt. Ikke for at ordet neger er besluttet ukorrekt å bruke, men at det skal ha tilbakevirkende kraft. Boka «Pippi går om bord» er tross alt skrevet i 1947! Kunne ikke ikke litteraturen fått stå i fred? Det var tross alt ikke krenkende på den tiden det ble skrevet.
Adjektiv brukes for å beskrive. For små barn er det ofte adjektivene som konkretiserer når de skal forklare hva de mener. De sier den svarte mannen, eller den tjukke dama. Det ligger ikke noe galt i det, de vet ikke annen måte å konkretiserer hva de mener. Så irettesetter vi de. «Det er ikke pent å si sånn!»
Men barnet har ikke fordommer medfødt, det er jo vi som lærer dem at det er stygt å si at noen er svart. Ja da er det jo noe stygt med de mørkhudete også? Det er stygt å si tjukk, og da er det vel stygt å være tjukk?
Er det sånn, at vi gjennom å påpeke at enkelte ord er krenkende, påfører barna fordommer eller lærer vi de faktisk bare at det finnes andre måter å ytre seg på? Er det sånn at vi i vår iver til å lære barna forskjell på rett og galt, faktisk heller påpeker for barna at det er forskjeller og disse er negative?
Sånn går dagene når mamma’n til Vesla tilbringer for mye tid alene hjemme. Det er altså forskjellig man går å spekulerer på.
Nå raser det utenfor vinduene. Det knaker i tak og vegger og vinden uler i pipa. Da er det godt å sitte inne i varmen å bare se på det frådende havet.
Helt ærlig så liker jeg ikke å gå ut i slikt vær, men det er fantastisk å sitte inne å se naturkreftene leke seg og rulle bølgene helt opp til plenen. Vi har berget det som berges kan, så nå er det bare å sitte i vinduskarmen og nyte synet.
Når havet trekker seg tilbake for så å piske opp så kan man ikke annet enn å beundre de sterke kreftene som er i sving. Jeg kan sitte time etter time og bare beundre mens det stormer som verst 🤩
Da Dagfinn Høybråten innførte røykeloven, ble det stor ståhei i hele landet om at staten bedrev overformynderi. Det var altså ikke måte på at folk skulle umyndiggjøres og staten skulle bestemme hvordan man ivaretar egen helse. Fysj og fysj!
Nå er jeg veldig glad i røykeloven, spesielt etter at jeg sluttet å røyke selv. (Jada, har vært stor-røyker jeg også!) Jeg syntes også det var helt dustete at det måtte en lov til for at vi skulle påvirkes til å slutte å røyke, og mente at det måtte folk få bestemme selv.
Jeg sluttet, men det var den dagen jeg innså at røyken kostet så mye penger at jeg brukte et helt feriebudsjett på røyk. Da var det stopp! Heller en ekstra feriereise enn en sigarett! Loven påvirket altså ikke på langt nær som alle avgiftene for min del.
Det er mange som synes det er for mange ting som reguleres av sentrale myndigheter, og som synes det er for mange forbud og påbud i samfunnet. Likevel er det et lite paradoks at det nå under pandemien har tidvis snudd helt om.
I lokalavisen var det et oppslag det det ble rettet kraftig kritikk til Avinor fordi det var mange som brøt smittevernbestemmelsene på flyplassen. Det ble etterlyst vakter som kunne se til at smittevernbestemmelsene ble overholdt. Men hvem sitt ansvar er det egentlig?
Jeg tenker at det er hver enkelt sitt ansvar å påse at man etterlever bestemmelsene og beskytter seg selv og andre, og jeg mener bestemt at de aller fleste gjør nettopp det.
Forslaget om vakthold ble lagt frem. Jeg lurer da på hvilken myndighet denne vakten skal ha? Skal den veilede i smittevern eller ha rett til å bortvise passasjerer fra lufthavnen? Skal den ha rett til å utstede bøter eller gå til anmeldelser? Det har tidligere vært fokus på at ikke alle kan bruke masker av ulike årsaker, og diskuterer ikke det, konstaterer bare at det er endel som hevder de ikke kan det, skal de da fremlegge legeerklæring eller noe sånt?
Har vi ikke hatt storebror-ser-deg-følelsen før, får vi det definitivt hvis vi skal fotfølges innendørs i offentlige rom.
Jeg vil ikke bli utsatt for smitte, og bruker munnbind der det er påkrevd. Vesla må til og med bruke munnbind i timene på skolen. Vi tar våre forhåndsregler å holder oss unna de som ikke har munnbind i offentlige rom. Vi er vårt ansvar bevisst selv om ikke alle andre er det. Likevel vet jeg ikke om jeg synes det er greit med en vakt som skal overvåke oss der vi er og ikke minst ta avgjørelser på hva som er rett og galt i ethvert tilfelle.
Så må jeg komme Avinor til unnsetning. I forskriften for bruk av munnbind har næringsdrivende ansvar for at ansatte bruker munnbind på jobb, og ansvar for å informere kunder og besøkende om å bruke munnbind hvis de ikke kan holde avstand. Det ER den enkelte besøkendes plikt. Ikke Avinor.
Så for min del kan storebror holde seg hjemme, jeg kan passe på meg selv!
En sideeffekt av denne pandemien og sosial distanse, er jo at man får mer fritid som er henstilt til å ta hjemm, og det er begrenset hvor morsomt det er å sitte klistret foran TV i det lange løp, så da må man finne på annet å gjøre.
Så her ryddes det.! Vesla og meg har kvittet oss med 3 søppelsekker med gamle klær som er for små. For Vesla er det forventet at klærne skal bli for små, men for meg derimot.. Nå ja, vi har i det minste sørget for å fylle opp butikken til Fretex.
I tillegg har jeg funnet frem masse som egner seg for det lokale loppiset. Godt å kunne levere fullt brukbare ting til noen som faktisk har bruk for det, og samtidig støtte en god sak. Vinn-vinn.
På toppen av det hele dukket det opp nok av ting som skal leveres på søpla! Ræl som jeg ikke skjønner at jeg har tatt vare på. Så i dag Skal vi støtte det lokale renovasjons firmaet. De gjør gode penger på meg i denne pandemi-tiden.
Jeg tror jeg er litt slik som «kjekt å ha!» Samler på masse skrot som kanskje jeg trenger en gang i fremtiden. Resultatet er rot og skrot overalt. Jeg skulle definitivt hatt besøk av Synnøve Skarbø!
Selv om jeg kaster og kaster, blir det stadig mer ting i huset. Det er et skikkelig mysterium. Jeg lurer egentlig på om det holder å være hjemme med sosial distanse til 11. april, eller om jeg må søke om å få utvidet til minst 1. mai… Ja, da i 2022..
Jeg vet det er sosial selvmord, men jeg klarer ikke holde kjeft lengre. Det har holdt hardt å ikke slamre med kjeften tidligere, men nå kjenner jeg for å få ut litt steam.
Jeg skjønner at lærerne har tøffe tider, men det er det for veldig mange andre yrkesgrupper også. Det er ganske demotiverende å lese hvor jævlig arbeidshverdagen til lærene er. Det virker som de har det verst i verden! Ingen jobber så mye som dem, og ingen er så utsatt som den yrkesgruppen hvis man skal tro det som legges frem i media.
Hva med helsepersonell som står i første linjen dag etter dag, time etter time. De forsøker alt de kan for å gi syke og pårørende all den støtte og hjelp de kan? De møter de smittede med omsorg og pleie.
Hva med politiet? Hver dag må de sikre ro og orden, håndtere de som bryter loven og ikke minst de som blir psykisk syk og kollapser som konsekvens av påkjenningen av pandemien? Og ikke minst psykisk helsepersonell som er mer presset enn noen gang? De som skal håndtere ustabile mennesker som kan være smittet, krakilsk og spytte på pleierne.
Hva med bedriftseiere som balanserer hårfint på en knivsegg og ikke vet om de klarer seg fra måned til måned? De som ikke vet om de klarer å sikre levebrødet sitt eller sine ansatte?
Hva med de som jobber på NAV, og som må tåle både spitord og harselering for å ikke klare å håndtere en situasjon de ikke var forberedt på kjapt nok? De som står på alt de kan for å hjelpe de som er hardest rammet.
Hva med barnehage ansatte som har de yngste i samfunnet å ta vare på som MÅ ha nærhet, trøst og kos enten det er pandemi eller ikke? De som tørker snørr og tårer, og som ikke kan ha på maske fordi det forvirrer de aller minste.
Hva med vanlige ansatte som ikke vet om de har en jobb å gå til i morgen? De som vet at alt er usikkert på arbeidsmarkedet?
Hva med de som ikke lengre har en jobb? De som har mistet inntektsgrunnlaget som familien skal leve av?
Jeg mener ikke at det ikke er krevende for lærerne, for de gjør en fantastisk innsats, men det er det mange andre yrkesgrupper som også gjør. Vi ser de overalt i samfunnet. De som sliter, men står på seint og tidlig. Da virker det direkte sutrete at innlegg etter innlegg kommer ut i media om hvor vanskelig det er å være lærer. Hva med alle de andre? De som ikke klager? Er det sånn at det bare er de som roper høyest som skal høres?
Jeg tror faktisk vi alle gjør alt vi kan, og står på langt utover det ordinære, nettopp fordi vi vet vi er i en ekstraordinær situasjon.
Nei, dette er ikke en hets mot lærerne for jeg har den største respekten for det arbeidet som legges ned, ingen tvil om at det er en imponerende innsats. Likevel tenker jeg at det kanskje er andre yrkesgrupper som også burde vært tatt frem, som også gjør en fantastisk innsats.
Jada, sikkert sosialt selvmord å ytre noe slikt i disse dager, men det finnes andre pressede yrkesgrupper også som blir avglemt i medie-ståket over hvor vanskelig det er å være lærer.
