Så er tiden der til å levere selvangivelsen igjen. Ikke den selvangivelsen som staten krever, hvor du verdsetter ditt liv i kroner og ører for å finne ut om du eller staten har skyld og gjeld til hverandre, men den selvangivelsen du har med deg selv. Den mentale selvangivelsen. Ditt eget oppgjør.

For ett år siden hadde vi alle et helt nytt år foran oss. Et år med masse spennende muligheter. 365 sjanser til å skape oss selv en god dag. 365 sjanser! Tro hvor mange som husket på at alle disse sjansene var helt opp til en selv å utnytte?

Dette året har jeg satt meg selv i førersetet i mitt liv. Jeg har forsøkt å roe litt ned. Senke skuldrene og ikke hele tiden jage etter noe bedre. Jeg har konstatert at å hele tiden jage etter noe, hindrer meg i å nyte de fine stundene i livet. Det har jeg forsøkt å endre på.

Om jeg ikke hadde mer tid til familien, så skulle jeg i det minste kose meg mer den stunden vi var sammen. Menneskemøtene skulle verdsettes mye høyere. Det har gitt meg mye mer mening og mindre dårlig samvittighet for å prioritere meg selv i perioder. Jeg har brukt mye mer tid i mitt eget selskap, og jeg liker det.

Vesla skiftet beite, og startet året på en ny arena. En vanskelig og tung avgjørelse å ta, men veldig veldig riktig for henne. En som gjorde livet hennes så mye bedre, og vi fikk begge et nytt fokus fremover. Det betyr ikke at alt har vært fryd og gammen, for vi har jammen hatt våre trefninger gjennom året. Det tar på å være tenåring, og å leve med en tenåring, men vi står han av!

Jeg har innsett at jeg ikke kan oppleve hele verden, men jeg i det minste utforske den delen av verden som jeg har tilgjengelig. Gjennom året har jeg frekventert London, Milano, Færøyene, Bulgaria, Praha, Paris, Roma og Albufeira, i tillegg til Norge, så jeg sitter tilbake med masse inntrykk og impulser. Mest sitter jeg igjen med en utrolig stolthet. Jeg kan igjen reise rundt på egen hånd, uten å behøve å se meg over skulderen. Livet mitt er mitt igjen.

Jeg hadde mye håp for 2023. Jeg håpet at vi alle skulle gjøre det bedre i år. Håpet at noen skulle stille seg på bastionene og si at nå er for pokker nok NOK! Si at respekt, aksept og normal høflighet må komme på dagsorden og at vi må begynne med oss selv. Vi må begynne med den som møter oss i speilet hver morgen. Pay it forward! I stede ble det mer krig, og en woke-kultur som bare ble teit! Krenke-følelsen og sutring er synonymt med nordmenn. I stede for å bli store og rause mennesker er vi blitt små bitre selvsentrerte egoister! Skuffende! Det er mye som kan bli bedre, og jeg begynner med å forandre meg!

Skal jeg oppsummere året som har gått med et ord, må det være motstridende. Året har vært masse motsetninger på så mange hold i livet, men likevel har det også vært oppklarende. Jeg vil nemlig ikke være med i hamsterhjulet. Det er ikke min lekeplass lengre. Jeg orker ikke jage hverken i livet eller i jobb sammenheng. Det gjør meg bare sliten. Og for hva?

I 2024 skal jeg kose meg med livet. Jeg skal selvfølgelig levere på det som er forventet, men jeg går ikke skoa av med av den grunn. Jeg skal ikke lengre lage meg en god dag, jeg skal HA en god dag og sette av tid til å nyte den. Jeg har i teorien 365 sjanser til det før neste selvangivelse, og det skal jeg gå hardt inn for. I 2024 skal jeg bli nytelsessyk!

Jeg ønsker ved utgangen av 2024 at jeg skal si at min verden og mitt perspektiv er bedre enn ved utgangen av 2023, og jeg håper virkelig at jeg kan si at jeg nyter livet!

Godt nytt år, men husk å nyte siste dagen i 2023!

Tradisjonene måtte vike denne jula. Ikke har vi vært storfamilie, ikke har vi fartet rundt på besøk, men heller vært hjemme. Heller ikke har vi mesket oss i julemat og julegodt. Likevel har det vært veldig flott. Kanskje blir dette våre nye tradisjoner?

Å være hjemme med valpene var ikke noe offer i jula. Det er ingenting som er så beroligende som å se de små nøstene utvikle seg fra små hjelpeløse bylter som mammaen måtte gjete hele tiden, til små valper som er så søte at de er til å få hull i tenna av!  Hos oss har vi ofte hatt ansamling inne på valperommet. Bare for å sitte å se på de to viltre krabatene mens de tumler rundt i kassen eller utforsker rommet.
Det er skikkelig rekreasjon, og jeg kaller det for valpeterapi. Er man sur, trist eller irritert, blir det som blåst bort så snart man kommer inn til de små. Bekymringer er som blåst bort, og det samme er følelsen av tid.

Snuppa har jobbet usannsynlig mye i jula, og veldig mye kveld. Da blir det ikke mye tid middags-Kos før jobb, og ikke spesielt gunstig med tung middag klokken elleve på kvelden. Da har vi måtte finne alternativer. Det har vært kvelds-tapas, reker og ikke minst vårruller. Ikke akkurat norsk tradisjons-jul, men sabla godt likevel. Vesla er rå på å lage vårruller.
Avslutningen på året skal feries nesten helt etter tradisjonene. Pinnekjøttet er satt i vann, og vi er klar til å spise en bedre middag med familien. Skåret i gleden er at jeg må reise hjem til valpene før midnatt. Greit å være sammen med de firbeinte når det smeller. Jeg blir som Askepott. Forvandles til en sliten husmor når klokka slår tolv og det nye året starter. Det går fint, det viktigste er å få være med alle de flotte menneskene det meste av kvelden.

Av og til kommer det et skjær i sjøen for å gjøre som man alltid har gjort, og det rare er at av det kan det komme nye og bedre tradisjoner. Hvordan det blir neste år vites ikke, men det blir nok en slags julefeiring da også. Tradisjoner er bra, men man skal ikke holde på de for en hver pris.

Omsider kom julekvelden. Det kunne vært et kappløp med tiden for å bli ferdig med alt som skulle  vært gjort, for det er sånn det ofte er her i huset, men denne gangen hersket en behagelig ro over huset, og vi ble ferdig med de vi skulle. Jula kunne altså komme uten tilløp til panikk.


Julekvelden ble ei snill stund, men det ble veldig seint. Vesla, Lille Storebror og meg var i kirka, spiste middag og spilte spill, og når Snuppa kom hjem fra jobb, hadde vi kveldskos og åpning av pakker. Det kjentes nok litt annerledes ut enn storfamilie-jul som vi er vant til, men det ble en fin jul likevel.

Juledagene har vært tilbragt hjemme. Det har vært en sann balsam for en sliten sjel. Akkurat det jeg trengte mest. Fred og ro.

Vi har hatt besøk av de nye familiene til Luxi og Ronny. De to nydelige hårballene er om mulig blitt ennå skjønnere. Nå spretter de rundt på gulvet. De er full av eventyrlyst. Mammaen er begynt å gi litt blaffen i de, men er fortsatt innom med litt mat i ny og ne. Alt går som det skal. Valpelivet var mye mer gøy enn jeg forestilte meg.

Nå starter nyttårshelga. Tiden til ettertanke og for nye vyer for fremtiden. Jeg skal bruke den godt. Tenke meg om, og vurdere noen avgjørelser for fremtiden. Det skal Vesla også. Hun tar fatt på siste halvåret før hun skal starte videregående skole. Det betyr at hun har noen viktige avgjørelser å ta for sin egen del, og ikke minst at hun går inn i et viktig halvår.

Ingen av oss vet hva fremtiden vil bringe, men det hjelper på om man vet hva man vil. Livet er spennende, og heldigvis bruker det å ordne seg for snille piker. Og er vi ikke snille piker, ordner det seg som regel likevel. Det er som det sies «Good girls goes to heaven, bad girls goes wherever they want!”

Fortsatt God Jul til alle sammen! 🎄

“Same procedure as last year, Miss Heidi? Same procedure as every year, World.”

Så sitter mor her da. I år som alle andre år. Ungene har lagt seg, og stua er julepyntet. Det er langt over midnatt, men jeg finnes ikke trøtt. Utslitt derimot, det er jeg. Så mange ting tidsoptimisten i meg ikke rakk, men jaggu ble det ikke jul i år også likevel. Nå er set meste vasket og ryddet, og masse skrot er kastet! Det er herlig å få ryddet unna i huset. Endelig går det an å puste her.

Så sitter jeg her da, og lar roen senke seg. Treet er pyntet, og gavene lagt under. Ja, bortsett fra gaven fra mor til mor, for de er på gulvet. Jeg har investert i lettstelte matter som er enkle å vaske og lette å riste. Men treet fikset Vesla. Det ble så fint.

Nissefar har vært innom å fylt strømpene til ungene. Eller unger og unger.. I år feires julekvelden med Vesla og Lille Storebror, men Snuppa er også hjemme selv om hun jobber. Snuppa kommer først fra jobb på kvelden. Hun skal ta vare på våre eldre mens vi feirer. Det er litt rart å ikke feire med storesøster og familien, men siden vi har de små valpene er det best sånn.

Jeg tror jula i år blir super fin. Vesla og Lille storebror pyntet pepperkakehuset i kveld, og det ble nok mer sjeldent enn vakkert. De laget scener fra en grøsser, mer en et koselig pepperkakehus à la Hans og Grete, tross mine protester.

Da de var ferdige med pyntingen hadde vi pysj-party. Alle fire i like pysjer, så forsvant de i seng en etter en. Bare den standhaftige tinnsoldat (mor) ble på post.
Jeg nyter det. Stillheten og freden som er i huset. Den roen jeg får når de har lagt seg, og jeg vet de er hjemme. Jeg savnet de to eldste som har egne familier, men skjønner de vil ha jul hjemme, de også. Uansett møtes vi til felles julefest 1. juledag, og får være sammen da.

Nå skal jeg legge meg på lading, for i mogen kommer nok en dag, og jeg har masse på to-do lista mi da også.

 

 

Fy flate som jeg har holdt på her hjemme. Det har vært vasking, rydding, kasting og rensing av sofa, stoler, senger og matter! Om det er Jesusbarnet eller Mattilsynet som kommer, spiller ingen rolle. Her skal det bli rent og pent! For ikke å snakke om alle de husmorpoengene som ikke er til annet bruk enn heder og ære blant andre husmødre. Vanligvis er jeg den første til å begrense juleforberedelsene, men siden vi fikk mini-hårballene i hus, blir det mye tid hjemme, og jeg har hatt tid til å se hvor skittent det har vært overalt.

Jeg måtte rense sofaen TRE ganger før den ble bra, men da ble den veldig bra faktisk. Vesla som har søkt asyl hos søsteren noen dager, var tilbake igjen i dag, klar til dyst. Det forlot to SØPPELSEKKER med for små klær ut av skapet hennes, men ennå har hun masse klær igjen! Hun lider ingen nød dersom hun får bare harde pakker under treet.

Det begynner å bli lenge siden Vesla og jeg har vært ute å spist, så i dag strøk vi til byen og spiste burger. Jeg orket ikke å begynne å lage mat midt i all ryddingen, så da fikk det bli junkfood. Etterpå gikk vi på julekjole-shopping, og fant til slutt en lekker sak til Vesla. Jule-pysjen min er så tynnslitt at det er nummeret før fingrene mine går gjennom stoffer, så da måtte alle i huset få ny pysj til julemorgenen.

Vesla er åpenbart en nisse, for hun klarte å blåse lys i julekulen, noe jeg ikke klarte! Alt har man tid å utforske når man går rundt uten mål og mening i byen, rett før jul.

Jeg er ferdig med alle julegavene. De er til og med pakket inn og det meste levert ut. Nå gjenstår det bare å hente noen pakker, dra innom polet, handle og en helgevask, før vi kan pynte treet. Vi har en plan om å være ferdig med det innen midnatt i morgen, for da kommer student-ungen hjem. Se det gledes!
Denne jula legger jeg opp til å være ferdig med det meste på forhånd, slik at jeg kan kose meg med familien når de har tid. Resten av tida skal jeg prøve å få Heidi-tid. Sitte hjemme å gjøre akkurat hva jeg vil hele tiden.

Vi blogges!

Nå er innspurten mot jula i gang. Jeg rydder, kaster og pakker i sekker for å levere til de som trenger litt ekstra tøy. Dette huset fremstår som et kvalmende overflødighetshorn hvor det veller ut med klær og stasj som bare tar plass og skaper rot. Her snakker vi så total mangel på bærekraft som det går.
Jeg har kjøpt meg en skjorte siden sommeren, og det var fordi jeg måtte ha en jobbskjorte som var tynnere enn de jeg vanligvis bruker fordi jeg er blitt en noe heit dame! I sommer bestemte meg for bare å kjøpe noe når jeg var helt nødt, kun fordi jeg har altfor mye av alt. Det samme gjelder de to andre damene i huset. På den ene siden er vi over middels glad i klær og mote, på den andre siden er vi samlere. Det er dårlig combo, og nå har det tatt overhånd. Nok får være nok!

Jeg begynte inne hos Snuppa. Hvordan kan det ha seg at hun har full garderobe og vel så det her hjemme, til tross for at hun flyttet for et og ett halvt år siden? Da jeg skulle legge alt i skapet, var det skapet til Vesla som stod for tur, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor hun ikke finner det hun trenger. Det var fylt til randen med klær. Himmel for et kaos! Halvparten av klærne er jo for små til henne i tillegg. Mitt skap ryddes ganske ofte, tro det eller ei, men jeg har noen gensere som er så utvasket at de ikke har mer genser i seg. De skal få gi tapt. Dette er et langt lerret å bleike, men jeg gir meg ikke.

Nå er det straks jul, og jeg tenker det blir noen myke pakker under treet, men trenger vi strengt tatt mer? Jeg rydder og kvitter meg med ting for å få plass til mer. Hvor er logikken egentlig?

Jeg har anlegg som å samle på ting. Litt sånn «Kjekt å ha!» som Øystein Sunde synger om. Det skal det bli slutt på. Fra nå skal ting gis bort når det ikke brukes lengre, og så skal det manes til å ikke kjøpe nytt før vi må. Nå har jeg lært måtehold når set kommer til innkjøp av matvarer, og nå skal det innføres på klær også. Å ha så mye liggende ubrukt når andre ikke har noe, er kvalmt, og jeg sier stopp!

Nå er det tre sekker klar i gangen. En med skrot, en med ødelagte klær til gjenvinning og en til å levere på flyktningmottaket. Slik det er nå håper jeg aldri det blir igjen!

 

Jeg er i en slags sorgprosess for tiden. Det er sånn at jeg er litt lei meg for at valpene bare er til låns noen uker til, så skal de leve i sine nye familier. På ene siden vil jeg bare kose meg med de små nøstene, men da blir jeg jo bare enda mer glad i de, og jeg blir enda mer lei meg når de drar. Denne så jeg ikke komme.

Omsider ble lille Luxi lagt ut på Finn.no, og jeg følte meg som en forræder. Hvordan kan man selge et levende vesen og fortsatt kjenne på at det er ok? Snålt egentlig, for Monty og Daisy ble kjøpt på den måten, og da hadde jeg ingen tanker om at det var umoralsk av selger, men når jeg skal gjøre det selv..

Jeg håpet det var noen seriøse hundeelskere som tok kontakt, og som ville si hun er perfekt for dem. Jeg håpet de tikker av på det som jeg synes er viktig. At det er noen som ser en nydelig liten hund som trenger like mye dressur som en labrador! Noen som ser at selv om det er en liten hund, kan hun gå langt likevel. Noen som oppdrar henne kjærlig men bestemt, tar henne til dyrlegen når hun trenger det, koser med henne og behandler henne som et fullverdig familiemedlem.

Beste julegaven jeg kunne få, er å vite at hun kommer til noen som vil være oppriktig glad i henne. Egentlig er det mitt eneste ønske.

Det var to som var interesser med en gang annonsen ble lagt ut, men jeg kjente ikke at kjemien helt var til stede. Så tikket det inn en melding på messenger som ga meg ro i sjelen. Noen jeg kjenner, var på utkikk etter ny hund. Etter en god prat ut på kvelden ble det bestemt at lille Luxi skal få et nytt hjem, og jeg vet at hun får det bra! Ikke nok med det, hun skal få beholde navnet sitt også.

Jeg tror begge valpene er kjempeheldig og kommer til flotte mennesker som garantert kommer til å ta godt vare på dem. Nå kan jeg glede meg over de to små røverungene, som nå har funnet ut at de skal utforske verden utenfor valpebingen.

Det er ikke noe galt å være mamma blogger. Tvert i mot, men med det kommet det også et ansvar. Da tenker jeg på  selve budskapet og hvordan man velger å fremstille barn og familie på bloggen. Jeg har som kjent harselert med begrepet, men da ut fra det imaget denne gruppen bloggere stod for en tid tilbake siden. En utskjelt gruppe, og jammen ta ble jeg ikke en del av denne gruppen selv. Jeg ville være en motvekt til det som for meg stod som absurde og urealistiske familieidyll i forhold til slik jeg opplevde det. Det skulle være en blogg som viser at å være foreldre er glede, sorg, stolthet, forbannelse, irritasjon, utfordrende, vanskelig, fantastisk, kjærlighet og ikke minst, økonomisk ødeleggende.

Da er det stas å bli nominert og ikke minst å vinne en Gryxen for innsatsen. Tusen takk for de og takk for initiativet til prisen Gryende.  Det gjør meg stolt og glad! Nei, det er ikke Vixen, men Gryxen er mye gjevere! Dette er en rein bloggpris, og ikke en influenser pris. Her høster man bare heder og ære, og det lever jeg lenge på!
Når jeg i tillegg var nominert sammen med mange flere flotte og store bloggere, blir jeg ekstra glad.

Og om noen skulle tenke på dette som et innlegg som er ironisk ment, så kan jeg forsikre at dette er ektefølt stolthet, så nok en gang; Tusen takk ❤️

Ja, nå er det noen timer igjen av avstemmingen på hvem som blir årets vinner av den gjeve Gryxen-prisen, som årets mamma- eller pappa blogger. Hvem skulle tro det når bloggen ble opprettet nærmest som satire?

Som fembarnsmor, alenemamma, i fulltidsjobb og med aktive unger som krevde oppfølging med skole og fritidsaktiviteter, føltes mange av innleggene til de store influenserne på den tiden, som et regelrett hån mot oss som lever i realitetens verden. Det glansbildet som ble vist frem, har utrolig lite med den virkeligheten jeg levde i. Litt ironisk valgte jeg å kalle bloggen for Livet med Vesla, fordi jeg planla at jeg skulle fremstå som mamma’n til Vesla… Get my point?

Anyways! Her står jeg å er nominert til akkurat den prisen jeg agiterte så masse mot. Ironisk! Men siden Gryxen-prisen henger så høyt hos meg, må jeg bare bøye meg for merkelappen jeg har fått!

Hvis du synes bloggen er verdig til å vinne, kan du stemme med et innlegg direkte på avstemmingen, eller skrive e-post til juryen.

Lille Luxi fikk ikke et tilfeldig valgt navn. Pappaen min sa hun burde hete det, og jeg ville selvsagt vite hvorfor jeg skulle navne henne med det. Etter å ha fått historien hadde jeg ingen tvil i min sjel. Valpen skal hete Luxi, i alle fall så lenge hun bor her.

Pappa var bare liten guttunge under krigen. Han vokste opp på øya Loppa, men de forlot hjemstedet mens krigen pågikk. En dag han var utenfor huset de holdt til i, kom det en tysk soldat med en schafer tispe i band. Pappa syntes den var kjempefin, og den tyske soldaten sa han kunne få en av valpene hennes, hvis han fikk lov hjemme. Han måtte bare vente til de var store nok til å forlate mammaen sin. Han fikk tillatelse fra farfar, og gikk jublende ut til den tyske soldaten. Etter en stund kom valpen hjem til han. Det var en liten tispe. Hun fikk navnet Luxi.

Luxi ble et kjært familiemedlem, og de var alle svært glad i henne. Pappa som var eldst, gikk hver dag sammen med farfar og Luxi for å hente litt melk på en nabogård. Akkurat da var  den ene onkelen min spedbarn og han måtte ha litt ekstra. På turene lærte farfar Luxi å bære den lille bøtta, først frem til gården, så tilbake med melk i. Til slutt kunne hunden veien frem og tilbake alene. Når den vesle onkelen min begynte å gå, var har veldig fascinert av havet og ville ned dit hele tiden. Pappa og tante fikk i oppdrag å passe på han, men han var en kjapp krabat Da lærte farfar Luxi å bite seg fast i jakken hans, og dra han bort derfra. Hun var nesten hunde-barnepiken i Peter Pan. Alle var så glad i henne.

På slutten av krigen måtte alle i Finnmark evakueres. Tyskerne ville ha de bort. De måtte pakke sammen det lille de hadde, for de skulle hentes  med båt. På spørsmål om hva de skulle gjøre med dyrene, fikk de beskjed om å levne eller drepe dem. Farfar mente at hunden fikk de vel ta med deg, men det fikk de ikke. De kunne ikke levne henne alene, for de visste ikke hvor lenge de ble borte. Kanskje ville hun sulte- eller fryse ihjel. Det hadde de ikke hjerte til. Farfar hadde gjemt alt av våpen slik at tyskerne ikke skulle finne det, og sa han ikke kunne avlive hunden, og om tyskerne kunne gjøre det, men de sløste ikke bort ammunisjon på en hund. Farfar fikk slengt en striesekk og en øks bort til seg. Han fikk gjøre det selv..

Selv om pappa bare var seks år da krigen endte, husker han det godt. Han husker at det var en båt med metallskrog som hentet dem. Båten het Solgløtt, og han husker at det første han så da han kom ombord , var masse mennesker, og at mange hadde fått med seg sine husdyr…

Vår Luxi fikk sitt navn etter denne historien. Historien til en ukjent heltinne på fire bein fra andre verdenskrig, men vi håper vår Luxi lider en bedre skjebne.