Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det å feire at mamma er 80 år i dag, har vært kjempekoselig. Vesla og meg tok de to firbeinte med oss i bilen og kjørte ned på hytta for å besøke jubilanten. Der vanket det kaffe og kaker, og ikke minst en bedre middag. Snakk om herlig! Det er bare en ting som slår meg; Hvorfor etset jubilanten som skal stelle i stand til fest? Hvorfor skal den rydde og vaske, bake og ordne til for egen feiring? Burde ikke andre ordne det for å gjøre ære på jubilanten liksom?
Familien skal ha en stor-feiring litt senere, så da skal ikke mamma gjøre så mye. Da fikser vi til henne. Det skal bare mangle liksom!
Nå er det aksjon «Finn de pokkers kvitteringene» her hjemme. Jeg skal jo fylle ut kjærlighetsbrev til skattemyndighetene, så da må jeg jo legge ved årets minner for å bevise min intense kjærlighet. Ja, så skal jeg selvsagt være ferdig før klokka 23.59! Bare å begynne å skrive da. Er ikke mer enn tida og veien nå, så ønsk meg lykke til!
Mandag og reisedag er god kombo, og når jeg i tillegg får en tur til vakre Hamarøy og Hamsunsenteret må det bare bli toppers.
Hamsunsenteret er et litterært senter over Knut Hamsuns liv og forfatterskap. En omstridt forfatter og et omstridt bygg. Det er et spesielt bygg på utsiden, man på innsiden vises Hamsuns forfatterskap på mange forskjellige måter. Det er moderne og trendy, og vel verdt et besøk.
Jeg har aldri vært noen Hamsun-fan, og sleit meg gjennom «Markens Grøde» på videregående, men da jeg hørte «Sult» som lydkonsert var jeg solgt! Om jeg ikke er en Hamsun-fan er jeg likevel en Hamsunsenter-fan, for de kan formidle! Det var så jeg satt med klump i halsen og bare lyttet. Det var vakkert, poetisk og sårt. Alt på en gang.
Når jeg får formidling av dette kaliber beveger det meg langt inn i sjelen. Det blir et sterkt møte med en litteratur som egentlig ikke er min genere, men som jeg erkjenner at jeg liker uansett.
Så må jeg jo innom kaféen som har det mest beskrivende navnet; Sult. Her serveres lokal og kortreist mat av ypperste klasse. Ingen kan dra derfra uten å smake Edvards vaffel!
Det er liten kafé med en lun og koselig atmosfære. Den er lekker og innbydende. På is-disken står det skrevet et Hamsun sitat som er spot on. Ordene han skrev til sin kone passer perfekt!
Å oppsummere Hamsunsenteret med noen få ord, er ikke rettferdig. Utstillingene rommer så mange sider av forfatterskap og mannen selv, men ikke nok med det; Bygget selv forteller sin egen historie. Hamsunsenteret kan ikke beskrives på en rettferdig måte. Det må oppleves!
For en god og ikke minst, kvalitativ opplevelse anbefales et besøk hit på det aller varmeste. Senteret er åpent hele året, men i sesongen kan du få flere forskjellige formidlinger i løpet av dagen.
På mange måter den fineste dagen i uka, for da er det ikke så mye som skjer, så det er god tid til å hente seg inn før ei ny uke begynner.
Det har vært en rolig dag uten så mye styr, men Vesla hadde samtalegudstjeneste i kveld, så da bar det en tur i kirka. Det ble ei snill stund, og håpefulle leste litt tekst for anledningen.
Før vi dro i kirka sjekket jeg noen selvangivelser. Det er en sær greie med å være økonom. April er stappet med skattespørsmål fra nær og fjern, og de fleste tror jeg har alle de smarte løsningene klar for dem, men det krever som regel litt grubling for å få det beste resultatet. Det er for så vidt ikke så enkelt lengre, eller skal jeg si det er blitt så enkelt at det er blitt komplisert?
Selvangivelsen er blitt så standardisert, så det er nesten ikke rom for å gjøre vurderinger av kostnader til fradrag. Det er litt dumt, for det er alltid kostnader man bør få vurdert som fradragsberettiget, men nå er det ingen åpenbare steder å legge de inn lengre.
«Betal din skatt med et smil, det kommer deg til gode før eller senere!»
Nei, det gjør jeg ikke bestandig, for det er mange ting jeg er uenig at skattepengene skal brukes til. Men jeg betaler min skatt om ikke med glede, så tidvis lettere irritasjon og likegyldighet. Staten tar og staten gir, men det jeg klager over er I-lands problemer og ikke verdt å bruke tid på.
Skatten blir nå betalt, men selvsagt synes jeg at jeg betaler altfor mye hver gang!
Jeg fremhever at jeg er født på feile breddegrader, og skulle vokst opp på varmere strøk. Det ville kledd meg mye bedre enn sur og kald vinter. Men det er ikke bare sol og varme om sommeren, og hemmeligheten er at jeg liker regnet også. Litt. Det er så deilig å kjenne regnet svalende mot ansiktet når jeg er ute å går. Som regel møter jeg ikke så mange andre kjente som er ute i sånt vær. Da kan jeg gå rundt i mine egne tanker. Tenke på stort og smått som surrer rundt. Det blir en form for rekreasjon. Likevel er det sola jeg liker best av alt!
Dagene er hektiske på jobb nå. Det vil si, det er alltid hektisk, men nå nærmer det seg sesongstart, og alle jobber som noen helter for å bli ferdig med alt som er planlagt for sommeren. Men før det blir sommer, må det bli skikkelig vår. Det er det ikke riktig ennå, selv om det er begynt å våres.
Små søte gåsunger spretter som bare det på trærne, og men det er ikke akkurat grønt i skogen ennå.
Det ligger ennå snø her og der, men våren kjemper sin kamp og ser ut til å vinne denne gangen også.
I dag fikk jeg den strålende idéen at jeg og noen venner skulle tusle ut i marka og spise middag der. Planen var god den, plussgrader og oppholdsvær ga lovnad om en koselig ettermiddag ute. Jeg tok med meg pelsprinsessa og dro.
Da vi gikk ut av bilen åpnet himmelen slusene. Typisk når jeg skulle ut å være villmarkens datter. Det funker bare på meg når det er godt vær, og regn inngår ikke i den kategorien. Det var vær til å bli sutrete av, men med gode venner funket det likevel.
Vi hadde fått meldinger om st det var tørt og fint i marka. Det har til og med vært gult farevarsel for skogbrann. Vel, noen prater en masse tull, for snøen lå ennå godt og det har så vått at det surklet godt på de bare flekkene som fantes. Jeg var altså ikke videre bekymret for noen brann.
Det regnet godt, men vi slo oss ned i en gapahuk. Der ble det ei snill stund ute. Vi fikk i oss noen pølser før regnet drepte bålet fullstendig. Jeg følte meg som en druknet kattunge, men det var hyggelig likevel.
Livet er godt ute også, men jeg hadde ikke vært lei meg om gradestokken hadde vartet opp med noen flere varmegrader. Uansett! Dette skal vi gjøre mer av, og jeg erklærer tursesongen for åpnet!
I dag leste jeg et innlegg i lokalavisa om hvor vanskelig læreryrket er, og hvor viktig det er å styrke dette yrket. Det ble tatt frem at vold og trusler i løpet av arbeidsdagen er noe som er helt normalt, og at dette er et stort problem i samfunnet. Det er jeg enig i, for bare en kjapp titt på avisene understreker nettopp dette. Samtidig ble det pekt på at løsningen ikke er å peke tilbake på lærerne, men bedre situasjonen for disse. I innlegget var det mye jeg kunne være enig i, men det er så energikrevende å hele tiden fokusere på at bare lærerne har det så vanskelig i arbeidslivet i så måte. De fremstår så stakkarslig og som en særlig utsatt gruppe.
Det er mange yrkesgrupper som har en utsatt arbeidshverdag. Dette gjelder stort sett alle som jobber i relasjon til andre mennesker.
Politiet utsettes for vold og trusler hele tiden. De trues også tidvis på privaten når de jobber med tunge saker og alvorlig kriminelle miljøer. Nå er jo deres jobb å forebygge dette, så man kan jo si at de har en utdannelse som gjør de mer forberedt på slike uønskede hendelser. Det samme gjelder kanskje de som jobber innenfor psykriatri og barnevern. De som jobber i psykiatrien får seg ofte en blåveis eller to mens de utfører jobben sin. Å bli tatt kvelertak og få noen kutt her og der er heller ikke uvanlig. De jobber tross alt med psykisk ustabile mennesker. Men skal de godta det? Likeså gjelder dette de som jobber i barnevernet. Kanskje disse fortrinnsvis utsettes for direkte trusler mot sin person og nærmeste relasjoner, og ikke direkte vold. De går inn i situasjoner der mange føler seg avkledd og sårbar, derfor går mange til angrep på denne yrkesgruppen.
Men det er ikke bare de som har yrker som er utsatt. Bare tenk på alle oss kvinner som har født og som har reist jordmoren til et sted som er varmere enn der pepper’n gror! Eller bartenderen som stadig må forholde seg til aggressive mennesker i rus. Man er ganske forsvarsløse når man ikke engang vet hva man står ovenfor. Eller butikkmedarbeideren som nekter noen å kjøpe alkohol eller røyk, eller fersker noen som stjeler i butikken. Ikke minst helsearbeideren som skal håndtere demente som ikke engang skjønner at de som er der skal være der for å hjelpe. Alle disse har risiko for å møte på vold og trusler i løpet av en arbeidsdag.
Poenget mitt er at alle yrker hvor man skal forholde seg til mennesker er forbundet med en risiko for å havne i ubehagelige situasjoner. Livet er ikke bare enhjørninger som sklir på regnbuer og fiser hjerter i lykkerus. Livet er også mennesker som ikke alltid har en god dag. det kan være mennesker i krise, eller mennesker som trenger å bli sett.
Å ensidig fokusere på at lærerne er de som må forholde seg til vold og trusler i yrkesutøvelsen blir for snevert. Det gjelder de fleste yrkesgrupper som samhandler med andre mennesker. Vi må innse at det er blitt en lavere terskel for å ty til vold og trusler i hele samfunnet. Ikke bare i skolen. Det er noe å tenke på når man ønsker seg et yrke der man skal relaterer seg til andre mennesker. Man møter de på både gode og dårlige dager, og da er spørsmålet kanskje like mye HVORDAN man møter disse? Jeg mener mange ganger at grunnen til at situasjoner eskalerer ligger i manglende personlig egnethet i en stilling. Våg å tygge litt på den så kan vi snakkes!
Passer ikke det å jobbe med mennesker, får man bytte yrke og jobbe på kontor slik som meg. Det verste som sjer i løpet av en arbeidsdag er at jeg kan ende opp med et papirkutt og en plasterlapp på en finger. Likefullt må vi jobbe med å heve terskelen for å ty til vold og trusler, ikke spesielt for lærerne som yrkesgruppe, men i samfunnet generelt.
Nå er jeg begynt oppkjøringen til konfirmasjon, og jeg innser at jeg er godt i rute eller helt på viddene jeg er, alt etter hvordan man ser det. I dag fant jeg omsider ut hvordan bordkortene skal være. Det vil si, jeg ser det for meg i hodet mitt hvordan jeg vil det skal være. Hvordan de ender opp er alltid spennende..
Jeg har fått mange snille som skal bake kaker. Det er bra, for det er ikke min sterke side. Damen som skulle bake kaken til Vesla måtte avlyse, så nå mangler jeg selve konfirmasjons kaken men det ordner seg. Håper jeg.. Det er nemlig ikke noe særlig glamorøs kake hvis jeg skal dekorere den. Det kan bli et selsomt syn.
Talen har jeg begynt på, sangene laster jeg bare ned, men så var det videoen da.. Jeg må lage den i Vimeo, så det kan gå bra. Jeg må bare få Storebror til å mixe musikken. Også må jeg få lastet over noen bilder fra noen gamle pc’er. Shit! Det begynner å haste!
Så var det fotograf. Heldigvis kommer bonusdatteren også, og hun er en utmerket fotograf til å forevige dagen, med god hjelp fra Snuppa. Det ordner seg sikkert.
Ja, også blomstene. De oppsatsene lager jeg selvsagt selv. Det GLEDER jeg meg til. Egentlig kan jeg lite om hvilke blomster som egner seg sammen, men det bruker jeg å få til likevel. Det er null stress!
Neste helg er det presentasjonsgudstjeneste, og det føles som det ikke er mer enn tiden og veien å ferdigstille alt på. Kjenner nesten at jeg er litt stresset og føler på en antydning til panikk.. Jeg vet ikke hvorfor, for det ordner seg alltid for snille piker, og jeg er usannsynlig snill! Håper jeg..
NAV bestemmer altså utrolig mye av livet mitt. De bestemmer hvilke rettigheter jeg har, og de bestemmer hvilke plikter jeg har. De avgjør mine sosiale rettigheter i livet.
Det syke er at de også bestemmer hvilke økonomiske forpliktelser jeg skal ha, og pålegger meg å fungere som finansierings institusjon. Dette MÅ jeg gjøre uten å få noen som helst sikkerhet for de pengene jeg låner ut, eller noen form for avkastning. Høres det sprøtt ur? Det er helt sant, og i det hele straffes jeg for å sikre min fremtid økonomisk, ved å bli pålagt ekstra ansvar for andres økonomi. Hele greie er helt føkka, og kalles bidragsordning.
Når mor og far ikke klarer å bli enige om bidragene, kan man få hjelp fra NAV for å fastsette bidraget. Ber jeg om det, må jeg betale 1243kr. Det må den andre parten også. Det er ikke en engangsbetaling, men et gebyr som påløper HVER gang på begge parter, uavhengig HVEM som søker endring.
NAV undersøker inntekten til begge foreldrene og fordeler den økonomiske byrden for å fø opp et barn ut fra foreldrenes inntekt og familieøkonomi. I tillegg er det fradrag for samvær som gjør at det skal bli rettferdig fordelt. Hvor rettferdig kan det bli hvis den ene parten jobber hardt og målbevisst for å øke sine inntekter, når det medfører at NAV da bestemmer at den også skal få overført økt andel av den økonomiske belastningen? Hva er vitsen med økt verdiskapning når man etter økt skatt og økt bidragsbelastning sitter igjen med NADA?
Og ja! De regner også bidragsevne ut fra hva som kommer fra bloggen i tillegg! Men for all del, det er ment at det er det som blir lest rettferdig, men heretter kommer jeg til å takke nei til lønnsøkning og heller be om andre goder, for det lønner seg ikke lengre for min del.
Så skjer det da at den ene parten ikke betaler, og da kan faktisk NAV forskuttere betalingen sånn at midlene kommer barnet til gode, men det fordrer at bidragsmottaker ikke tjener over et visst beløp. Tjener man over, forventer NAV at man skal dekke dette opp selv. «Det blir jo gjeld hos bidragspliktig, og den slettes ALDRI! Det er de som har fått bidrag fra en foreldre når de er 30 år!» Så flott! Men det er jo ikke barnet som forskutterer disse pengene. Det er jo bidragsmottaker! «Ja, men etter at barnet fyller 18 år overføres fordringen til barnet!»
I praksis betyr det at jeg gir et «lån» ved å betale det den andre parten skulle betalt, for noen MÅ betale det som det koster, men jeg får ikke noen renteinntekter på dette, og det er slett ikke sikkert jeg engang får pengene tilbake! Da snakker vi om å skyve belastningen litt i feil retning. Jeg betaler i realiteten for hele moroa alene!
NAV kan gå å ta seg ei seig feit bolle, og måtte de for all del sette den i halsen! Hvis dette er hva de kaller en rettferdig ordning, så konkluderer jeg med at jeg har en helt annen oppfatning av hva som er rettferdig og ikke!
Et menneske som bærer på et ønske om å trå ut av tiden, trenger hjelp. Den trenger hjelp til å komme ut av det mørke som har omsluttet den fullstendig. Den klarer ikke lengre å se en verdi i livet selv, og føler at den selv er redusert til noe ubetydelig som bare ligger andre til byrde.
Det vanskelige er vanskelig å uttrykke. Ordene vil ikke komme ut. Det er som et taust skrik som aldri høres. Ingen kjenner de hudløse følelsene. De ser ikke det åpne såret som aldri vil Gro, men bare etser seg større og større og blir en verkende byll.
Kanskje aner noen konturene av noe, og prøver å ta den vanskelige samtalen, men blir bare møtt av en øredøvende taushet. «Alt er bra, du trenger ikke bekymre deg..”
Tiden leger ikke alle sår. Ikke når alle de vanskelige tankene torpederer sinnet. Mørket som har vært der så lenge truer med å ta fullstendig overhånd. Så er det skyldfølelsen. Skyldfølelsen over å ikke greie livet. Samvittighetsnag ovenfor de man er glad i. De skulle ikke trenge å bekymre seg. Kanskje det beste for dem er at de får slippe. Kanskje de blir lykkelige da?
Det beste er å holde seg unna. Ikke belemre noen med det vonde. Alt det vonde som har ligget og lurt under overflaten kommer frem når ensomheten er der. Styggen på ryggen hvisker “Du er ikke verdt noe. Ingen kommer til å bry seg. Du gjør andre en tjeneste. Du har ikke noe å tilby.” Styggen på ryggen som er den verste fienden. I stillheten blir han hørt. Ordene hans runger høyt og klart over alt kaoset som eller fyller tankene. “Du er ingenting!”
Det er hjelp å få, men så vanskelig å vrenge sjelen sin slik at man får det som trengs. Så vanskelig å utlevere alt det vonde. Men slik våren og lysere dager følger etter vinteren, blir ofte livet bedre når man sier de vanskelige ordene. «Jeg trenger hjelp!»
Så skimter man kanskje et lys langt unna. Noen som rekker ut en hånd å holde i. Noen å gå sammen med. Noen som forandrer mørket til strimer av dagslys, og man begynner å ta tilbake livet. Man finner flere stunder med glede, og glimt av lykke. Øyeblikk når man tenker at livet ikke er så verst likevel..
