Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg har jobb PC som har et ganske godt antivirus system. Dessverre er det så godt at det ikke er alle blogger jeg kommer meg inn på engang. Det betyr at noen blogger må leses på telefon eller nettbrett.
At det er begrenset tilgang beskytter meg jo mot både spam og virus, men at det skal bestemme HVEM blogger jeg får lese og ikke er litt sært. Er jeg satt under oppsyn eller? 😂
I dag fikk jeg nesten kaffen i vranghalsen. Jeg ble nemlig nektet tilgang til min egen blogg. Ikke får jeg lese, og ikke får jeg skrive. Er jeg da pr definisjon en trussel mot meg selv? Nå er det vel mange som vil si seg enig i det, men jeg føler meg sensurert!
Nei, så galt er det ikke, men når man er avskåret fra å bruke PC til å blogge, blir det mye mer vanskelig.
IT konsulenten vår bedyret at det ikke var lagt inn sperre på PC med viten og vilje, men kanskje han syntes jeg skriver så mye merkelige greier at han måtte legge inn en sperre på meg?😂
Jaja, godt jeg har telefon og skriver likevel..
Vi får bare håpe det blir ordnet snart, for når jeg blogger via telefon bruker jeg jo en uke på et innlegg. Minst!
Det er dager der jeg lurer på om jeg er helt sprø. Det er dager der jeg faktisk må ha en virkelighets-sjekk hos en av mine beste venner. Jeg må spørre han om jeg er helt på trynet. Om jeg er helt desillusjonert i forhold til resten av verden. Har jeg misforstått helt hva alt dreier seg om? Det er typisk sånne dager der jeg hele tiden kommer i situasjoner der jeg må diskutere med folk jeg finner ultra teite. “Ikke diskuter med teite folk! Før eller siden drar de deg ned på sitt nivå, og slår deg på erfaring!” Det er noe i det, det er helt sikkert.
Han er en sindig, rolig og fornuftig mann han vennen min. Ja, alt er relativt da, for han kan være vill og gal når han bestemmer seg for det også. Stort sett er han enig i mine betraktninger. Det vil si han er enig i jeg er ved mine fulle fem selv om han ikke nødvendigvis er enig i mine meninger.
Det er godt å ha et kompass i livet. En som sier noe om når jeg er ute å seiler. En som jeg vill sagt noe om jeg hadde valgt feil kurs, og ikke bare hadde sitter på kaikanten og vinket med avsted.
Ikke alle er like rett frem som han. Han kaller en spade for en spade, og legger ikke noe i mellom dersom han mener jeg har feil. Han sier hva han mener, og jeg sier hva jeg mener. Oftest må vi være enige om at vi er uenige. Vi er ikke venner fordi vi har sammenfattende meninger, men fordi vi har lik måte å resonnere på og elsker å diskutere samfunnspolitiske problemer.
Av og til må kona hans skyte inn at hun må ha popcorn og cola. Det er stikkord for at det begynner å bli noe opphetet mellom oss. Det er så busta fyker av og til. Likevel er dette bare sunt, ingen blir forbannet men vi kan likevel være dypt uenige.
Jeg elsker å ha en solid diskusjon med han. Poenget er at vi liker å få hverandre til å tenke gjennom nye sider ved gamle problemstillinger. Vi Googler og sjekker. Digger når vi finner nye aspekter. Det er så vi nesten kappes om å finne de gode poengene.
For andre er vi sikkert gørr kjedelige når vi sitter der og lar politikere i inn- og utland få gjennomgå, men det gjør ikke noe. Når temperaturen i rommet har steget noen grader er det bare å le av det hele. Da har vi begge fått fylt energi-banken og trimmet hjernecellene. DA er vi klar til å erobre verden sammen. Da er vi verdensmestre!!
Alle skulle hatt en sånn bestevenn. Et jævla gnagsår på hjernebarken men en som er livsnødvendig for å være et tenkende oppegående vesen.
Jeg er så utrolig lei av å argumentere for alt. Med det mener jeg alt!
Jeg skjønner at jeg må argumentere med Vesla for å få henne til å forstå når jeg forteller henne enkelte ting. Det er ting hun ikke evner å se rekkevidden av, men hun er 11 år hva mer kan man forvente? Men når man hele tiden må argumentere med voksne mennesker for å forsøke å få de til å forstå, så blir i så fall jeg skrekkelig lei. Sur og lei.
Av og til er jeg overhode ikke enig med andre, men det er ikke alltid jeg orker å gå inn på den diskusjon rundt det. Kan hende jeg vurderer det som at det faktisk ikke er viktig å poengtere mitt syn, eller det bare sårer noen ved å poengtere mitt syn og det ikke vil gjøre noen forskjell likevel. Da kan jeg la det ligge.
Så hender det at jeg må ta avgjørelser over hodet på folk. Det kan være at de ikke vil eller klarer å ta en avgjørelse sev, og da må jeg bare sette ned foten og si at sånn må det bli. Å komme i ettertid å klage og ønske å argumentere med meg er nyttesløst. Jeg må ta en bestemmelse fordi andre ikke evner å gjøre det, men da nytter det ikke å klage etterpå.
Det verste er når enkelte ikke vil gi et svar på henvendelser bare for å være vanskelig og spille kostbar, og heller krangler frem og tilbake. Motivet kan synes å bare være vanskelig, og det lykkes de med til et visst punkt, siden det å argumentere opp igjen og opp igjen blir kjedelig. Det kommer jo aldri noen nye synspunkter. Det er bare retorikk. Men nok er nok. Når andre vegrer seg for å ta avgjørelser bare for å vanskeliggjøre å lage forutsigbare planer, ja da lager jeg planene alene, og utelukker problemene fra planene.
Da blir det som jeg har bestemt, for jeg vil ikke bruke tiden min på diskusjoner som ikke fører noen steder.
Krangle du, og se hva det gir deg, men det blir ikke med meg! Jeg skal bruke tiden min på noe som gir meg energi, og ikke tapper meg for den. Jeg velger å gå videre uten unødvendig støy i livet mitt. Carpe Diem!
Da jeg hadde min noe opphetede hjemreise, startet jeg fra Istanbul grytidlig på morgenen, men jeg var på flyplassen fra midnatt omtrent. Det var bedre enn å måtte stå opp midt på natten og dra fra hotellet. Jeg kunne sove en eller annen plass på flyplassen. Det har jeg gjort før, og hefter ikke meg et øyeblikk.
Etter å ha sjekket inn bagasjen og gått gjennom alle sikkerhets slusene, gikk jeg til noen sofa-stoler for å sove litt. Jeg trykket litt på telefonen, og skulle dandere meg til rette da en ung muslimsk kvinne med en liten baby i vogn, kom bort til meg. Hun spurte om jeg snakket engelsk, og om jeg i så fall kunne hjelpe henne med internett-tilgangen. Vi prøvde endel ganger, men hverken hun eller jeg fikk det til. Vi måtte bare konstatere at det ikke funket på hennes telefon, og hun så noe bekymret ut.
Hun bodde i Manchester, og skulle reise hjem til mannen sin med sin lille sønn på bare 9 måneder. Hun hadde vært på besøk hos mammaen sin i Tyrkia, og så var babyen blitt syk og hun bestemte seg for å reise tilbake. Hun måtte kontakte mannen sin og fortelle når hun kom, men fikk ikke telefonen til å virke. Jeg sa hun kunne dele internett med meg, slik at hun fikk kontaktet han.
Vi ble sittende å snakke sammen utover natten. Hun var en aldeles nydelig ung dame. Jeg ble slått av hvor vennlig hun var. Hun hadde så mange fine betraktninger på livet. Hun hadde en iboende tro på det gode i mennesker, og det var tydelig at hun respekterte mennesker uavhengig av etnisitet eller religion. Hun fortalte at så lenge mennesker var greie mot hverandre og viste hverandre respekt, så respekterte hun de også. Sjelden har jeg møtt et menneske med sånn verdighet og godhet i seg. Hun fortalte om hvordan livet hennes var i Manchester, som innvandrer jente. Kritikken hun møtte fordi hun valgte å bruke hijab. Forøvrig viste hun meg hvordan hun satte den opp ved hjelp av nåler, og den var dandert direkte rå-lekkert!
Noen mennesker kan være i livet ditt over tid, og man får ingen spesiell relasjon til dem. Denne unge mammaen var bare et flyktig møte en natt på en flyplass, men berørte hjertet mitt direkte.
Hvorfor fremhever jeg at hun var muslim? Jo, jeg satt der på en Tyrkisk flyplass, i ført en liten singlet, håret bustet i en bun, full av tatoveringer. Sikkert dobbelt så gammel som henne. Jeg var alt annen enn det som burde være naturlig for henne å kontakte. Hun hadde ingen fremmedfrykt. Hun rygget ikke selv om vi åpenbart har forskjellig religiøs bakgrunn. Jeg kan faktisk ikke huske at det noen sinne har hendt når jeg har vært i Tyrkia med noen. Kanskje vi har noe å lære av det? Kanskje vi klarer å åpne øynene og se at det kanskje er vi som er sneversynt og konservativ, og ikke dømme folk på bakgrunn av etnisitet og religion?
Ulikhetene til tross, vi er begge mødre, vi har langt på vei de samme drømmene for barna våre. Vi hadde masse like perspektiver på mye i verden. Masse like tanker om familieliv og ekteskap. Underfundig å tenke på med tanke på den store aldersforskjellen. Så mange likheter til tross for at vi har bakgrunn i to forskjellige tidsepoker. Det ble ei snill stund tenker jeg. To totalt forskjellige mennesker med et helt tilfeldig møte på en flyplass.
Snart glemmer jeg henne sikkert, men avtrykket etter møte med henne håper jeg sitter lenge..
Ikke for at det er så sensasjonelt, men fordi jeg i ettertid finner det litt morsomt og fornøyelig. Jeg tror jeg er kommet i overgangsalderen. I så fall hadde jeg et akutt tilfelle som lignet mistenkelig på det om ikke annet.
Da jeg satt på flyplassen i Istanbul og ventet på flyet, hadde jeg gjort meg mentalt forberedt på å komme hjem til vinter, derfor hadde jeg på meg den varmeste genseren jeg har, noe som er favoritten min for tiden. Jeg fryser alltid, og det er det verste jeg vet. Under genseren hadde jeg en singlet. Det må nemlig ikke bli for varmt heller.
Inne på flyplassen var det ikke spesielt kaldt. Selvsagt ikke. Jeg var jo fortsatt i steike-varmt-land, så hva kan man forvente. Det ble faktisk litt uutholdelig, så til slutt så jeg ingen annen utvei enn å vrange av meg genseren og sitte i singlet. Det til tross for at alle kvinnene rundt meg satt pent og tekkelig i hijab eller godt tildekket. Det fikk ikke hjelpe. Det øvrige tøyet lå i kofferten, så da måtte jeg bare sitte der halvnaken og føle meg litt dum.
På flyet tok jeg på meg genseren og sov hele turen hjem. Jeg våknet da vi gikk inn for landing, og det var kvelende varmt i flyet. De rundt meg satt alt i t-skjorter, så det var ikke bare meg. Jeg holdt tøyet på, for jeg visste vi landet til vinter, og jeg skulle ikke fryse!
For en gangs skyld hadde jeg relativt god til før neste fly, så jeg dro i et bedagelig tempo gjennom taxfreen og hentet baggasjen. Den måtte sjekkes inn på nytt etter tollen, før jeg måtte gjennom sikkerhets kontrollen igjen. Alt gikk så greit helt til jeg kom til sikkerhetskontrollen. Det var vanvittig kø! Jeg kjente jeg begynte å bli varm. Rundt meg stod det tett i tett med folk. Alle hadde på seg tykke jakker og skjerf. Og jeg ble bare varmere og varmere, og det varte å rakk.. Humøret begynte å bli synkende i takt med at temperaturen steg i meg, og så begynte jeg å skjelve i hele kroppen. Pokker! Jeg hadde jo ikke spist siste 24 timene. Nå var jeg vesentlig utilpass, og kjente det ulmet i topplokket. Endelig nærmet det seg min tur, og nå var jeg direkte heit. For all del, det var ikke noen sexy steamy måte heit, mer som heit og rødglødende. Jeg vurderte om jeg skulle late som om jeg var syk sånn at jeg fikk kommet meg gjennom, men fant ut at jeg snart var gjennom så det kom nok til å gå bra.
Foran meg i køen stod en eldre mann med MASSE fotoutstyr. Han brukte lang tid på å dandere utstyret i bakkene. Så tok han opp baggen sin og begynte å plukke ut flytende produkter. NÅ skulle han legge det i den fordømte plastposen. Det skulle han gjort FØR han kom i sikkerhetskontrollen! Jeg var harm og forbannet. Skjønte han ikke at jeg var en plaget sjel som trengte å komme meg bort derfra. Genseren min var GRUSOMT varm! Jeg hadde så lyst å rive den av meg, men behersket som jeg er, tok jeg rolig av meg beltet mitt som var fullt av metall, fant frem PC og min ferdig pakkede plastpose og ventet. Og ventet og ventet..
Endelig gikk han, men nå var jeg så varm at jeg kjente svetten sile i nakken, blodsukkeret var på minus siden og jeg var Hangry så det holdt. Jeg måtte bort fra alle som stod rundt meg og stjal lufta mi! Og jeg måtte ha MAT!
Han var knapt kommet seg gjennom scanneren før jeg gikk gjennom. Easy peasy! Nå skulle jeg bare ta tingene og komme meg bort. Men der stod han igjen! Foran tingene mine! Han var minst 2,5 meter høy, og jeg fikk IKKE tak i noe. Han stod stuck og begynte å kle PÅ seg! Belte først. Så anorakk..
Da snappet det for meg!
-Du må vær grei å ta tingan dine å gå en anna plass å kle på dæ, førr æ skal ha mine ting men får ikke det når du står her og lage kø!! Jeg planla å si det i en hyggelig tone, men når ordene kom ut av munnen min var det mer som de snerret seg frem. Mannen begynte å forklare om dyrt fotoutstyr som han ikke bare kunne overlate til seg selv, men NÅR BLE FOTOUTSTYRET VIKTIGERE ENN AT JEG VAR GLO-HEIT? Jeg dro tingene mine demonstrativt og iltert til meg. Gikk bort til benkene hvor man kan kle på seg. Reiv av meg den jævla genseren og kjente at jeg fikk puste igjen. Jeg fikk assosiasjoner til filmen Sex og singelliv der Samantha sliter med hetetokter i Abu Dabi, og river av seg klærne fordi hun var varm og forbannet, og begynte å knise for meg selv. Jeg må ha vært et syn for guder..
Så da gikk jeg der på Gardemoen, gomlende på en sjokolade. Iført en liten singlet blant folk ikledd boblejakker, tykke gensere og digre skjerf. Det var nok mange som lurte på om jeg hadde klikket der jeg gikk, men det ga jeg meg katta i. Jeg var i det minste ikke varm!!
Ja, sånn ser jeg for meg at det blir for husets øvrige beboere om dette skal fortsette…
Her skriver jeg et himla bra innlegg, poster det, så kommer det ikke opp på forsiden av bloggen. Det er ingen katastrofe, men jeg blir skikkelig grinete og regelrett jentesur.
Her bruker jeg masse tid, så poff! Borte!
Hadde det vært første gangen så greit nok, men det har hendt flere ganger. Jeg forsøker å reposte, men neida! Ingenting da heller. Kopiere og legge ut på nytt. Neida, det gikk ikke det heller!!! Er det rart jeg blir jentesur eller?
Ja, man skal jammen ta komme bort i mye rart gjennom denne bloggen. Noe er hyggelig, andre ting bare helt sykt!
For noen uker siden fikk jeg ei melding fra en pakistansk mann. Han var høflig og hyggelig, og fortalte at han var en fan av bloggen. Han brukte translate og leste innleggene mine. Det var jo overraskende og hyggelig, så jeg svarte så godt jeg kunne. Han hadde masse spørsmål om hvordan det var å leve som alene-mamma i Norge, om det var slitsomt å være en alene med ansvar for alt. Jeg svarte at det var stunder der man gjerne skulle hatt en å dele ansvar og plikter med, men det gikk nå stort sett bra.
Han lurte på om han kunne få kontakte meg privat, men jeg mente det fikk holde om han la til instagram-kontoen som følger bloggen. Det gjorde han. Han skrev jevnt og trutt, og var veldig interessert i om jeg ville ha en ny mann. Jeg forsøkte å forklare at jeg hadde mer enn nok med den jeg hadde, men han syntes det var rart at jeg ikke giftet meg på nytt. Han ville vite inntektene mine, og jeg ante at han kanskje ville be om penger, så jeg sa jeg var lavt-lønnet og knapt hadde til salt i maten. Det ville nok skremme han vekk. Han fortsatte å skrive likevel.
Så fikk han da med seg at jeg var singel igjen, og da kom det en forespørsel om jeg ville besøke han i Pakistan. Han skulle dekke alle utgifter siden jeg var lavtlønnet og sikkert ikke hadde all verden å rutte med. Jeg takket pent nei, men jeg var skrekkelig nysgjerrig på hva han egentlig ville. Han fortalte om sin dype og ektefølte kjærlighet for meg, og at om jeg kom ned til han kunne vi gifte oss. Jeg holdt på å få kaffen i vranghalsen! Gifte meg?! Jeg?! Aldri!
Jeg spurte helt ærlig om han var gal eller om han trodde jeg var gal, men han mente at om jeg satte av en uke, ville vi finne kjærligheten. Vi ville ha tid til å bli kjent, og det var viktig for han at vi gjorde ting på en seriøst måte. Grøss! Jeg var så høflig jeg kunne da jeg sa at det var helt utelukket og jeg var overhode ikke interessert i han, Da kom jammen ta meldinga som gjorde meg skikkelig kvalm. Hvis jeg giftet meg med han skulle han betale 10.000 US dollar. Jeg trengte bare komme ned og ha med meg papirene på at jeg kunne inngå ekteskap, og da med apostille-stempel, så ville pengene bli overført til min konto.
10.000 US Dollar?! Hva i helv..? Er det hva han tror jeg er verdt? Er jeg ikke verdt mer liksom? Penger for å gifte meg?!
Jeg svarte bare at det ikke finnes nok mange penger som jeg skulle hatt for å gifte meg med han, og at dette er ulovlig og umoralsk. Han spurte da hvor mye mer jeg ville ha. Da blokket jeg han! Makan!
Etterpå satt jeg å humret. For en tosk! Håper for all del ingen seriøst går med på sånne tåpelige forslag. Det fikk meg til å tenke på hvor desperat noen er til å komme seg bort fra det landet de lever i. Nå gadd jeg ikke spørre noe dypere om hvorfor, for det var ikke så interessant der og da, men jeg lurer på hva som får folk til å foreslå noe slikt?
Det er greit å tjene noen kroner ved å ha reklame knyttet til bloggen, men å inngå arrangert ekteskap via bloggen da? Er det en legal bi-inntekt? Skulle jeg fakturert Egmont for dette, og hvordan i all verden skulle jeg skattet av inntekten? Nei, tøyser nå bare med dette, men skremmende at folk bare sender forespørsel om betaling for å inngå ekteskap.
Det virker som alt kan kjøpes for penger for tiden, men det skal mer til for å lure en ring på min finger, og penger er ikke en av greiene!
Nesten så jeg fikk dollar-blikk i øynene, men heldigvis bare snapchat-filter..
I oktober hadde jeg skrekkelig mye på hjertet, dette til tross for at jeg tilbragte mange dager ute av gamle landet og ikke hadde tid til å blogge. Temaene var som vanlig varierte, og avspeiler tankevirksomheten min der og da.
Det som engasjerte flest lesere var litt sterke meninger, og noen litt mer private betraktninger på livet.
Er du forelder så får du jammen ta stille opp også!!! Innlegget ble delt masse, og jeg fikk masse tilbakemeldinger på forskjellige FB sider hvor det var delt. Majoriteten var enige, men jeg ble også omtalt som arrogant og lite fleksibel. Jeg tenkte gjennom kommentarene og leste innlegget på nytt, men ja.. Jeg står fortsatt 100% inne for det som står der.
Når tannlegen blir en utfordring.. Innlegget er et av de viktigste jeg har skrevet mener jeg selv. Det er under-kommunisert at det tidvis kan medføre vanskeligheter etter seksuelle traumer. Innlysende når man tenker over det, men like fullt et tema som ikke er spesielt mye belyst.
Kulturnatt i Bodø Her var en betraktning på den koseligste by-dagen i Bodø for Vesla og meg. Den dagen der man uavhengig av alder kan ta temperaturen på kulturen i byen vår. Med tanke på at vi skal bli kulturhovedstad i 2024, lover det godt.
Søndager er søndager Dette innlegget var skrevet dagen etter at bruddet med Tyrkia var et faktum. Jeg følte meg rimelig tom da jeg skrev det. Det vil si det var vel følelser nok involvert, men der og da fikk jeg det ikke ut via tastaturet. Tom innvendig, og et tomt innlegg..
For ei uke det har vært Dette innlegget var en oppsummering av uka i London. Det som aldri ble fortalt, var at det var under denne reisen jeg skjønte at forholdet til Tyrkia hvilte på en løgn. Da var det vanskelig å skildre den fantastiske reisen jeg faktisk var på. Det var noe annet jeg ville skrive. Faktisk ville jeg heller skrive at jeg var så forbannet og rasende som det bare gikk an. Men jeg skrev ikke det. Jeg bare oppsummerte det jeg syntes var essensielt fra selve reisen.
Det er forskjellig som opptar meg, men jeg ser helt klart at de innleggene hvor hjernen og hjertet er oppriktig med når jeg skriver, fenger mest. Det er fordi de er mest oppriktig og gjenspeiler virkeligheten på en ærlig måte. Uansett er det helt klart at jeg fortsatt må jobbe med overskriftene. Jeg må bli mer spisset på å lage de gode, fortellende og fristende overskriftene som gjør at leserne i det minste klikker inn og ser om dette er noe de liker å lese om. Jeg vil ha en stemme som høres, men da må jeg også evne å formidle budskapet bedre. Lære, lære, lære…
For min del representerer farsdagen en dag som er hyggelig. Den dagen vi lar pappa være den hedersmannen han faktisk er. Det gjør vi mer en gjerne for han er en fantastisk mann som alltid har vært en fantastisk pappa for oss barna. Han var en sånn pappa som ikke brukte stemmen unødig, men helst snakket oss til rette. Det var verre enn når mamma irettesatte oss med et noe høyere volum. Han var aldri direkte sint, men klar på at han var skuffet hvis vi hadde gjort dumme valg. Så farsdag er for meg frokost på sengen, kaffe og kake, og en liten gave til den ene delen som utgjorde den stabile klippen våre foreldre var i vår oppvekst. Farsdag var og er en en fin dag for oss.
Siden pappaen til Vesla bor så langt unna, får hun ikke feiret dagen med han, men hun lager tegning og kort til han som hun tar bilde av og sender slik at han får det på dagen. Likevel tror jeg nok det er litt sårt at hun ikke får feiret sammen med han. Vi kompenserer med å feire Beste. Mannen i mitt liv er på mange måter også mannen i mine barns liv også. Han er klippen for så mange av oss. Vi er ufattelig heldige som har en sånn bauta i livet.
Det er nok mange som møter dagen i dag med blandede følelser. Kanskje noen møter dagen med savn etter en pappa som ikke lengre er i tiden. Dersom det er første gangen, er kanskje sorgen ekstra sterk denne dagen. Det savnet vil være voldsomt vondt enten det er et ungt eller gammelt barn som sørger.
I takt med tiden og mange splittede hjem, er det mange barn som ikke har en pappa i livet sitt. Fortsatt er det slik at noen barn ikke har samvær med begge foreldrene. Denne dagen er nok ekstra sår for disse barna. Tenk det savnet de kjenner når de hører de andre fortelle om kosen av å feire pappa. De kan kanskje ikke ringe pappa og gratulere med dagen fordi mamma og pappa ikke samarbeider så godt. Savnet er det likevel, og ekstra tungt på slike dager.
Eller de barna som opplever vold, vanskjøtsel eller likegyldighet fra sin pappa. Tenk hvor vondt det må være å feire et menneske som man ikke har noen positiv relasjon til. En som kanskje representerer redsel og smerte. Kanskje dagen har vært preget av usikkerhet og redsel, og ikke noe man vil snakke om på skolen etterpå.
Jeg elsker alle den fine symbolikken med farsdagen, men synes det er blitt så kommersielt å feire mor. og farsdag. Det er et voldsomt fokus på fine gaver gjennom reklame fra handelstanden. Det er ikke lengre en symbolsk feiring. Det er om å gjøre å lage den fineste gesten som skal overgås år etter år. Borte er frokost på senga og kaffe og kake. Borte er kjernefamilien der mor, far og barn bor sammen og det er naturlig å feire dagen.
Vi skal feire farsdag for pappaen min. Det blir ikke i dag, for han er på hytta og nyter roen, men Vesla og jeg dro til byen og kjøpte en liten gave til han likevel. Den skal han få så snart han er hjemme igjen.
Vesla og jeg sørget for å få oss en deilig lunsj/middag når vi var på shopping. Vi feiret hverken det ene eller det andre, bare koste oss i hverandres selskap.
Med disse ambivalente tankene rundt dagen i dag vil jeg benytte anledningen til å ønske alle ferde der ute til lykke med farsdagen.
Ja, så var det definitivt over. Tre års forhold som kom til en ende. Det har vært det som kalles på godt unorsk, “hell of a ride!” Jeg har gått noen runder på om jeg skulle skrive noe om det, for det var jo ikke akkurat et vakkert brudd. Tyrkisk temperament blandet med nordnorsk forbannelse. Ja, det sier seg vel selv at det ikke var noe sårbart og sart over det bruddet.
I ettertid må jeg bare le, for sannelig ble det egentlig morsomt nok.
I sommer da jeg var hos han, var det et skikkelig vepsebol mellom oss. Vi kranglet og diskuterte over en lav sko, og han strøk på dør i raseri mer enn en gang. Ene natten kom han ikke tilbake før på morgenen, og jeg ga meg katta i hvor han hadde vært. I hvert fall i utgangspunktet. Rett før jeg reiste ned nå, spurte jeg han hvem han hadde vært med den natten. Han fortalte han hadde sittet og tatt noe whiskey med noen venner.
Jeg visste alt at historien var en annen, og hadde han fortalt sannheten kunne kanskje ting vært annerledes. Så jeg dro nedover, fylt av bange anelser. Dette kunne bli ille.. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg faktisk kunne ha levd videre med et feilskjær, men løgn er det lite aksept for hos meg.
Så når Tyrkia møtte Nord-Norge gikk det som det måtte, og Tyrkia ble reist rakt åt de store dype skoger og Nord-Norge skulle tilbringe resten av ferien i ensom majestet. Jeg hadde hatt behov for en avklaring, og den hadde jeg fått. Dette var nå avsluttet en gang for alle. Likevel bestemte jeg meg umiddelbart for at dette ikke skulle forringe resten av ferien min. Ingen tid til sure miner eller sutring. Jeg er voksen, og jeg visste hva jeg gikk til da jeg gikk inn i dette forholdet.
Så da var det bare å nyte ferien. Og for en fin ferie det ble!❤️
Dagene ble startet med en solid gåtur hver morgen. Det var fantastisk deilig. En morgen gikk jeg oppover fjellet på en form for kjerrevei. Det var litt overskyet, så en fin dag for å gi litt på så jeg ble både svett og godt andpusten. Godt oppe på tur fjellsiden hørte jeg det første drønnet, og kjente de første regndråpene, og jeg tenkte det var utrolig forfriskende. Noen minutter etter forandret jeg mening helt. Da ramlet det ned 10 liters dråper fra himmelen, og fortsatt hadde jeg en times tur til jeg var nede igjen. Jeg var så våt at det rant av meg. Det var som å stå i dusjen fullt påkledd. Eneste var at denne dusjen ikke var særlig varm. Det var bare en ting å gjøre, og det var å gå. Det var ingen biler eller hus, så jeg småløp ned i regnet. Skoene var selvsagt klissvåte, og samme var sokkene. Hadde jeg hatt åndsnærværelse nok der og da, hadde jeg tråkket ned hælkappa på skoene, men det gjorde jeg ikke, så vel nede på hotellet hadde jeg noen bunnsolide kjøttsår på hælene. Aiks!
Når jeg hadde vært på morgenturen, vel og merke med compeed etter fjellturen, bar det ned på stranda for å nyte sola. Vannet var så kaldt at det var bare føttene som ble avkjølt. Det skal sies at det var mange som fortsatt badet, men det var ikke egnet for en frossen-pinn som meg. Enten lå jeg på solsenga og halvsov, ellers satt jeg å skravlet litt med de som jobbet der eller noen av pensjonistene som hadde startet sin sesong. Jeg var på stranda til i firetiden hver dag, så tuslet jeg tilbake langs strandkanten. Det var rekreasjon for en forfrossen nordmann.
Nå som jeg var alene, kunne jeg ta opp kontakten med andre jeg har kjent fra før. Det ble mange hyggelige kafé og restaurantbesøk. Mange bekjentskaper som ble oppfrisket og mange hyggelige samtaler. Siden sesongen var på tur å avsluttes, hadde alle så mye bedre tid til å prate og kose seg.
Jeg innså at jeg hadde isolert meg selv mens jeg har vært der, fordi det har vært så viktig for meg å bruke tid på the significant other. Når han ikke lengre fantes, var det fritt frem for å være sammen med de jeg ønsket, selv om ikke tiden helt strakk til til det heller. Nå skjønner jeg at jeg faktisk kjenner endel mennesker der nede selv om jeg bare har vært der på ferie. Det ble fine dager, men kjølige netter for himmel det var kaldt! Faktisk så ille at jeg måtte kjøpe meg et ullsjal for å holde varmen.
Tyrkia tok det vel ikke helt fint at bruddet ble så bastant, men Nord-Norge er staere enn det staeste esel til tider, så det ga jeg meg katta i. Gjort er gjort og spist er spist! Jeg går i så fall ikke tilbake å gjør samme feil om igjen. Det er jo så mange morsomme feil jeg ennå har tilgode å gjøre, så når jeg skal gjøre feil, blir det noen nye! 😂 Jeg takket omsider pent for meg, men det ble vel ikke mottatt helt godt, men jeg hadde ikke tid til å akkedere med det. Jeg skulle hjem. ❤️
Nå er jeg tilbake i gamle landet, og kjenner at jeg er klar for å ha et ensidig fokus på mitt liv her. Det blir faktisk godt å ikke hele tiden gå på akkord med tidsforskjeller og kulturforskjeller. Godt å ikke trenge å tenke på visumsøknader og å tilpasse hverdagen for noen med andre preferanser enn de vi er vant til. Så får det være at Tyrkia sitter igjen og synes jeg er helt urimelig, men hadde vi snudd situasjonen ville nok pipen fått en annen lyd.
Jeg har lært en viktig lekse. Selv om det er ganske like regler i kulturene som også følges ganske langt på vei, er det ingen tvil om at tradisjonen i Tyrkia tillater menn til en helt annen livsførsel enn kvinnen.
Sorry! Det fikser jeg ikke. Jeg er norsk. Jeg lever etter de verdier som er akseptable i mitt samfunn. Reglene skal ikke endre seg om du er mann eller dame, DET kommer jeg aldri til å akseptere. Noe kunne jeg nok inngått et kompromiss på, men noe er for meg totalt uakseptabelt, og jeg kommer ALDRI til å finne meg i løgn enten det er fra den ene eller den andre.
Tyrkia var viktig for meg i en periode av livet mitt, men ikke livsnødvendig, så nå tar jeg med meg de gode minnene og så går jeg videre. The show must go on!
