Når tannlegen blir en utfordring..

Etter at jeg valgte å fortelle om min opplevelse med å dopet og utsatt for et overgrep, har jeg funnet ut at dette er for meg nå et tilbakelagt kapittel. Det er ikke noe jeg skal gå tilbake å skrive om, det er skrevet og lest, og ferdig med det. Livet mitt består av andre og viktige ting som krever min tilstedeværelse. Det betyr ikke at jeg ikke har noen nede-stunder, det betyr bare at det ikke lengre går over dager. Livet går videre. Jeg er sterkere. Dette går bra!

Det har egentlig bare vært én jævlig stor greie for meg, men jeg har faktisk ikke forstått at det var det før i sommer. Nemlig tannlegen..

Rett før alt dette hendte, fikk jeg betennelse i ei visdoms-tann som ble kjempe ille og måtte opereres ut. Det ble en skikkelig mye styr av, og planen var å fortsette behandlingen ut på sommeren for å få renset skikkelig opp etter betennelsen som hadde vært. Så skjedde det jo mye som gjorde at jeg lekte struts noen år, før jeg tok tilbake styringen over livet. Det innbefattet også at jeg måtte komme meg tilbake til tannlege stolen. Jeg har utsatt, og utsatt og utsatt. Brukt unnskyldninger som tannlegeskrekk så det holder.

Helt til barnebarnet Lille-Gull på ett og et halv år var på besøk. Han skulle på død og liv ha de små fingrene sine inn i munnen min. Jeg kjente jeg ville brekke meg. Den lille rampen trodde jeg vred meg unna fordi jeg lekte med han, og jeg begynte å kjenne at svetten silte. Jeg ville IKKE ha noe i munnen, og ikke kaste den lille baby-gutten i gulvet heller.  Der og da tenkte jeg ikke så mye på det, men så fikk jeg inn i granskauen så vondt i ei tann.

Vondt eller ikke vondt, jeg ville ikke til tannlegen. Jeg lå våken noen netter med solid smerte, men ikke pokker om klarte å ta opp den telefonen å bestille time. Ibux, voltarol og paracet gled ned som sukkertøy, men å gjøre noe med selve problemet klarte jeg ikke. Til slutt tenkte jeg at jeg fikk debriefe meg selv. Hva var jeg så redd for? Smerte? Nei, for de har elefant-dop for sånne pyser som meg, så det var det ikke. Sprøyter? Nei, det er ikke en greie. Lyder? Ja, de er gufne, men det tåler jeg. Men tanken på å gå til min tannlege var grusom. Jeg hadde ikke lyst. Enda til at jeg har verdens koseligste tannlege? Men han er mann, og tanken på at en mann overhode skulle holde på i munnen min fikk meg til å brekke meg umiddelbart.

Det er ikke en rasjonell følelse, men den var veldig reell for meg. Det er ingen som hadde forberedt meg på dette. Tanken hadde ikke en gang streifet meg før, men jeg kjente det var helt korrekt. Jeg har faktisk utviklet en intens motvilje mot å få noe inn i munnen min som jeg ikke har kontroll over selv. Hos en tannlege har ikke jeg kontrollen, og det gjorde at jeg var skikkelig redd for å dra dit. Jeg hadde bare ikke lyst! Hovedsaklig fordi min tannlege var en mann.

I det jeg erkjente dette for meg selv, var halve problemet løst. Neste halvdel var å finne en kvinnelig tannlege. det er heldigvis uproblematisk i denne byen, og jeg fant en helt fantastisk tannlege. Da jeg kom dit første gangen, var det med hyperventilering, brekninger og stri-grining. Stakkars tannlege! Det må jo ha vært pasienten fra helvete for henne. Det verste er å få noe langt inn i munnen, så røntgen er pyton. Det store suget er heller ingen høydare, men et søtt lite borr og et speil går fint. Etter første besøket som jeg 10 timer i strekk, men hun forberedte meg på at det nok ville komme en eller annen form for reaksjon.

Da jeg var der andre gangen var jeg rå-tøff! Null stress, og ikke spesielt nervøs, men gikk høy på naturlig adrenalin resten av det døgnet. Tannbehandlingen var helt grei, men å ha på seg tøff-trusa medfører at det ikke ble noe søvn den natta.

I dag hadde jeg behandling nummer tre, kun å fjerne tannstein. Problemet var vel at jeg alt hadde brukt mye energi på å reise igjen, så det var en sliten dame, ute av form som kom inn. Jeg sleit med å holde munnen oppe, sleit med å puste, fikk krampe i kjeven og var rett og slett helt utkjørt etterpå. Litt for masse instrumenter i munne på en gang, og jeg kjente at det holdt hardt. Pulsen var skyhøy, og vi måtte ta noen pauser nå og da. Men det ble nå gjort. Jeg prøvde å si hun bare måtte overse meg å gjøre det hun skulle, men da satte hun i storfliringen og sa at det var litt vanskelig å overse pasienten sin. Omsider ble vi ferdige. Hun er bare kjempe flink.

Jeg tror ikke jeg noen sinne har tenkt på at et overgrep kan resultere i intens motvilje mot å gå til tannlegen. Jeg gledet meg ikke til å dra til tannlegen før heller, men har nå gått med slepende skritt uten for store protester. Men den motviljen mot at andre skal ha kontroll over hva som skjer i munnen min forstod jeg ikke. Jeg er bare så glad for at jeg omsider skjønte sammenhengen.

Ut fra den måten jeg ble møtt på, og sånn jeg blir behandlet, tror jeg tannlegene er opplært til å møte pasienter med slike traumer. Det er bare viktig å fortelle de som har vært utsatt for et slikt traume, at det er naturlig at man kan utvikle motvilje mot dette også. Alle har forståelse for at man får utfordringer på det seksuelle planet etterpå, men at det kan bidra til like store utfordringer å gå til tannlegen blir aldri nevnt. Det er for dumt at man må finne det ut selv, men alle som har gjennomgått noe slik bør være obs på at tannlegen er også en lege som man kan snakke med etterpå, for da kan de legge tilrette slik at man mestrer den situasjonen i mest mulig grad.

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.