Det er ikke så ofte jeg blir direkte satt ut, men det ble jeg nå i kveld. Jeg holdt på å lese litt nyheter, og tittet litt innom FB. Jeg er litt slurvete med FB for tiden, og også med oppfølging på messenger. Har ikke lest forespørsel av nye meldinger, så det lå endel i mappen. Siden jeg har lagt ut litt for salg, fant jeg ut at jeg kanskje måtte sjekke om det var noe der som gjaldt dette.
Midt i all mulig rare meldinger lå den, og der har den ligget en stund. En melding som var kommet inn for noen måneder siden. Fra et menneske som jeg traff på en helt annen plass i livet. “Hei, husker du meg?” Jeg vet ikke helt hva min første tanke var, men jeg ble satt ut. Dette mennesket som bare forsvant. Tok valg som kanskje ikke var helt adekvate og smarte ut fra mine forutsetninger til å mene noe om det. Mennesket som bare slamret igjen døra til livet mitt med et brak som etterlot en øredøvende stillhet.
“Hei, husker du meg?”
Først ble jeg helt nummen. Hva skulle jeg liksom føle og tenke om dette. Så ble jeg sint. Etterpå var jeg helt tom. Hvorfor komme tilbake etter alt som har hendt? Hvorfor akkurat nå? Det ble en sein kveld på meg. Jeg tenkte gjennom om jeg skulle svare eller bare slette meldingen. Har jeg egentlig lyst å få svarene på alle spørsmålene jeg satt igjen med den gang for lenge, lenge siden?
“Hei, husker du meg?”
Visst faen husker jeg deg! Jeg husker at du bare forlot. Plutselig var du som sunket i jorden. Ikke mulig å kontakte på SoMe, telefon eller mail. Var det fordi jeg stilte for ubehagelige spørsmål? Var det fordi jeg så fasaden din falle sammen? Var det fordi jeg sa hva jeg kunne akseptere og ikke akseptere? Var det fordi det ble for vanskelig å forholde seg til kravene jeg stilte til deg?
Det er faktisk ikke nøye. Det jeg satt igjen med var masse ubesvarte spørsmål for egen del, men også masse spørsmål fra andre. Hvor var du? Hadde du det bra? Hva hendte egentlig? Var vi uvenner? Jeg kunne bare svare at jeg ikke visste.
“Hei, husker du meg?”
Jeg husker et menneske som ga meg alt jeg trengte av oppmerksomhet, men ikke rom til å utvikle meg selv. Et menneske som ikke hadde grenser for hva det ville gjøre for at jeg skulle ha det bra, men som ikke likte at jeg hadde min egen identitet. Et menneske som ville vise meg verden, men ikke la meg bli kjent med den på egne premisser. Et menneske med masse drømmer og vyer men ingen evne eller vilje til å gjennomføre. Du dro og lot meg sitte igjen å rydde opp i det du forlot..
“Hei, husker du meg?”
Ja, jeg gjør det men jeg vet ikke om jeg vil gå den veien igjen..
Hva vil du egentlig? Hvorfor kom du tilbake nå?
Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.