Alanya er typisk turistplass, og utestedene bærer preg av neonlys, billig interiør og unge menn som spretter rundt og er tilgjengelig for service og smiger. Det duger nok for de fleste for en kort periode, men så blir man lei. Det er begrenset hvor morsomt man synes det er. Eller kanskje det bare er meg?
Poenget er at jeg ikke synes det er så festlig å sitte å spise mens mer eller mindre halvkledde menn spretter rundt å danser på bardisk og i lokalet. Det må de gjerne gjøre på en bar i de sene nattetimer når jeg er lettere hvitvin-marinert og ikke bryr meg, men jeg synes det er slitsomt og kjedelig når jeg vil ha et godt måltid. I tillegg er stort sett maten som serveres grei, men ikke mer enn det. Menyene er de samme, og smakene går igjen. Det er ikke veldig mange plasser som har særpreg. Noen prøver med det blir liksom hverken fugl eller fisk. Bare kjedelig og billig.
Jeg så det første gangen i sommer, men gikk ikke inn. Plassen som var der før, var bare sånn midt på treet, så hvorfor skulle det være noe annerledes nå? Fasaden hadde endret seg riktignok, og bar preg av typisk Street food plass. Litt urban med litt forskjellige stilarter som gjorde at det så ut litt sånn shabby chic.
En morgen jeg var litt sein på tur til stranda fant jeg ut at jeg måtte ha frokost. Blodsukkeret var faretruende lavt, og det var skikkelig varmt ute. Nærmeste plass var Anjeliq House. På tide å ta plassen i nærmere øyesyn.
For en plass!
Da jeg kom inn gjennom dørene ble jeg møtt av en grønn oase av blomster, og et glass kabinett med de lekreste kaker som selv Pascal ville nikket anerkjennende til. Delikatessene ga meg vann i munnen. Dette så virkelig fristende ut.
Men det var ikke før jeg kom helt inn i lokalet at jeg skjønte at det var en perle av de sjeldne som befant seg innenfor. Dette var åpenbart ikke typisk tyrkisk restaurant. Inne har det definitivt Shabby chic. Det var rustikke spisegrupper i lokalet, men midt i lokalet var det satt opp et nydelig langbord av eldre årgang, men noen solide spisestoler rundt. Ikke for publikum, men det ga likevel et preg av gammelt og nytt satt sammen. Det var masse planter og dekoren var friske grønnsaker, Det ga et inntrykk av at maten kunne være så økologisk som man kan få det her nede.
Jeg bestilte et avocado smørbrød, og fikk et nydelig anrettet måltid. Her snakker vi smaker satt sammen helt perfekt! Avocado og noe som smakte som parmesan, og et hint av pesto. Det smakte fantastisk!! Jeg bestemte meg for å dra tilbake for å spise middag en kveld mens jeg var der.
På halloween gikk jeg nedover gaten. Jeg hadde egentlig en avtale, men ville spise alene for en gangs skyld. Det er mange som synes det er trist å gå ut å spise alene, men jeg liker det. Liker å sitte å observere de som er rundt meg. Bare sitte i fred og ro og dagdrømme. Suge til meg atmosfære. Det gir meg masse energi, og stimulerer meg masse å få sitte slik nå og da. Som fembarns mor er alenetid undervurdert. Jeg elsker det. Bare å få sitte for meg selv med mine tanker.
Da jeg kom til Anjeliq House stoppet jeg opp. Utenfor var det ansatte i skikkelig skumle kostymer de gikk rundt å ryddet bordene blant gjestene. Jeg bare MÅTTE gå inn. I restauranten strømmet housemusikken ut av høytalerene. Mye techno og dance. Servitørene var joker-sminket, og de hadde hatter på. Fra å ha gitt inntrykk av å være en bedre restaurant på dagtid, var det definitivt en urban og hip plass. Det var som Jamaica meets Alanya. Og det var definitivt et vellykket møte. Klientellet var unge hippe foreldre fra øvre middelklassen og turister. Prisnivået er ligger litt over det som er vanlig her nede, men ikke avskrekkende på noe vis.
Ut fra vinskapet ved baren fant jeg ut at jeg kanskje kunne få en vin som jeg hadde litt kjennskap til, så jeg ba om å få vinkartet. Det var eneste minuset. Det hadde de ikke, og servitøren min hadde ikke så kjempegod kjennskap til vin, men hentet hjelp som anbefalte en nydelig rødvin til husets burger. Det var ikke noe dårlig valg, så selv om jeg ikke fikk overblikk over hva jeg faktisk drakk, var det nydelig.
Vinen kom først til bordet, og med den fikk jeg servert en nydelig ost og litt druer. Osten smakte som en manchego ost, og ga bare mersmak på det som skulle komme.
Da maten kom var den bare fantastisk. Det var nøye sammensatte smaker som gjorde at det var nytelse i hver bit. Jeg glemte nesten å nyte atmosfæren i lokalet fordi jeg satt der og bare koste meg med den deilige maten. En ting er at mange av restaurantene i Alanya serverer vanvittig store måltider som må resultere i utrolig stort mat-svinn, men her var det porsjoner som var normale, og som slik sett kan redusere denne problematikken. Det er jo for meg en trend i tiden, og jeg synes det er viktige aspekter å ta hensyn til.
Restauranten og områdene rundt var klargjort for halloween. Jeg måtte gå litt rundt å se på pyntingen. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Det var stil og profil overalt. På tur til toalettet, som forøvrig var rent og delikat, var det sensorer som laget uhyggelige lyder mens jeg gikk. Spindelvev og edderkopper dinglet overalt.
Utenfor satt det to små barn med øyne som tinntallerken. Se så storøyd på all pyntingen og de skumle servitørene som gikk rundt å ryddet. Selv jeg ble ganske fasinert av alt som var å se på.
Anjeliq house – Kjærlighet ved første blikk. Skal du ha et bedre måltid og nyte en litt urban atmosfære med mat sammensatt av fantastisk gode smaker fra friske råvarer, så er dette plassen å dra til. Her er ingen halvnakne menn som henger over deg og serverer billige drinker. Her er bare kvalitet og herlig atmosfære.
Dette er blitt plassen i mitt hjerte! ❤️❤️❤️
