Jeg er så utrolig lei av å argumentere for alt. Med det mener jeg alt!
Jeg skjønner at jeg må argumentere med Vesla for å få henne til å forstå når jeg forteller henne enkelte ting. Det er ting hun ikke evner å se rekkevidden av, men hun er 11 år hva mer kan man forvente? Men når man hele tiden må argumentere med voksne mennesker for å forsøke å få de til å forstå, så blir i så fall jeg skrekkelig lei. Sur og lei.
Av og til er jeg overhode ikke enig med andre, men det er ikke alltid jeg orker å gå inn på den diskusjon rundt det. Kan hende jeg vurderer det som at det faktisk ikke er viktig å poengtere mitt syn, eller det bare sårer noen ved å poengtere mitt syn og det ikke vil gjøre noen forskjell likevel. Da kan jeg la det ligge.
Så hender det at jeg må ta avgjørelser over hodet på folk. Det kan være at de ikke vil eller klarer å ta en avgjørelse sev, og da må jeg bare sette ned foten og si at sånn må det bli. Å komme i ettertid å klage og ønske å argumentere med meg er nyttesløst. Jeg må ta en bestemmelse fordi andre ikke evner å gjøre det, men da nytter det ikke å klage etterpå.
Det verste er når enkelte ikke vil gi et svar på henvendelser bare for å være vanskelig og spille kostbar, og heller krangler frem og tilbake. Motivet kan synes å bare være vanskelig, og det lykkes de med til et visst punkt, siden det å argumentere opp igjen og opp igjen blir kjedelig. Det kommer jo aldri noen nye synspunkter. Det er bare retorikk. Men nok er nok. Når andre vegrer seg for å ta avgjørelser bare for å vanskeliggjøre å lage forutsigbare planer, ja da lager jeg planene alene, og utelukker problemene fra planene.
Da blir det som jeg har bestemt, for jeg vil ikke bruke tiden min på diskusjoner som ikke fører noen steder.
Krangle du, og se hva det gir deg, men det blir ikke med meg! Jeg skal bruke tiden min på noe som gir meg energi, og ikke tapper meg for den. Jeg velger å gå videre uten unødvendig støy i livet mitt. Carpe Diem!
