Da jeg hadde min noe opphetede hjemreise, startet jeg fra Istanbul grytidlig på morgenen, men jeg var på flyplassen fra midnatt omtrent. Det var bedre enn å måtte stå opp midt på natten og dra fra hotellet. Jeg kunne sove en eller annen plass på flyplassen. Det har jeg gjort før, og hefter ikke meg et øyeblikk.
Etter å ha sjekket inn bagasjen og gått gjennom alle sikkerhets slusene, gikk jeg til noen sofa-stoler for å sove litt. Jeg trykket litt på telefonen, og skulle dandere meg til rette da en ung muslimsk kvinne med en liten baby i vogn, kom bort til meg. Hun spurte om jeg snakket engelsk, og om jeg i så fall kunne hjelpe henne med internett-tilgangen. Vi prøvde endel ganger, men hverken hun eller jeg fikk det til. Vi måtte bare konstatere at det ikke funket på hennes telefon, og hun så noe bekymret ut.
Hun bodde i Manchester, og skulle reise hjem til mannen sin med sin lille sønn på bare 9 måneder. Hun hadde vært på besøk hos mammaen sin i Tyrkia, og så var babyen blitt syk og hun bestemte seg for å reise tilbake. Hun måtte kontakte mannen sin og fortelle når hun kom, men fikk ikke telefonen til å virke. Jeg sa hun kunne dele internett med meg, slik at hun fikk kontaktet han.
Vi ble sittende å snakke sammen utover natten. Hun var en aldeles nydelig ung dame. Jeg ble slått av hvor vennlig hun var. Hun hadde så mange fine betraktninger på livet. Hun hadde en iboende tro på det gode i mennesker, og det var tydelig at hun respekterte mennesker uavhengig av etnisitet eller religion. Hun fortalte at så lenge mennesker var greie mot hverandre og viste hverandre respekt, så respekterte hun de også. Sjelden har jeg møtt et menneske med sånn verdighet og godhet i seg. Hun fortalte om hvordan livet hennes var i Manchester, som innvandrer jente. Kritikken hun møtte fordi hun valgte å bruke hijab. Forøvrig viste hun meg hvordan hun satte den opp ved hjelp av nåler, og den var dandert direkte rå-lekkert!
Noen mennesker kan være i livet ditt over tid, og man får ingen spesiell relasjon til dem. Denne unge mammaen var bare et flyktig møte en natt på en flyplass, men berørte hjertet mitt direkte.
Hvorfor fremhever jeg at hun var muslim? Jo, jeg satt der på en Tyrkisk flyplass, i ført en liten singlet, håret bustet i en bun, full av tatoveringer. Sikkert dobbelt så gammel som henne. Jeg var alt annen enn det som burde være naturlig for henne å kontakte. Hun hadde ingen fremmedfrykt. Hun rygget ikke selv om vi åpenbart har forskjellig religiøs bakgrunn. Jeg kan faktisk ikke huske at det noen sinne har hendt når jeg har vært i Tyrkia med noen. Kanskje vi har noe å lære av det? Kanskje vi klarer å åpne øynene og se at det kanskje er vi som er sneversynt og konservativ, og ikke dømme folk på bakgrunn av etnisitet og religion?
Ulikhetene til tross, vi er begge mødre, vi har langt på vei de samme drømmene for barna våre. Vi hadde masse like perspektiver på mye i verden. Masse like tanker om familieliv og ekteskap. Underfundig å tenke på med tanke på den store aldersforskjellen. Så mange likheter til tross for at vi har bakgrunn i to forskjellige tidsepoker. Det ble ei snill stund tenker jeg. To totalt forskjellige mennesker med et helt tilfeldig møte på en flyplass.
Snart glemmer jeg henne sikkert, men avtrykket etter møte med henne håper jeg sitter lenge..
