Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Jeg holder på å jobbe med en artikkel. Det er ikke sant, for jeg holder på å jobbe med mange artikler. Problemet mitt er at når jeg skal skrive en artikkel, så bruker jeg så utrolig masse tid på kildekontroll/kritikk og ikke minst på å lese meg opp om temaet.
Skjønnlitteratur har jeg skrevet en del av, og noe er blitt publisert, men det er lenge siden nå..
Akademiske tekster var noe jeg bare hadde skrevet på universitetet, men har jo hatt utrolig masse idéer om hva jeg kunne hatt lyst å skrive om. Det meste har jo bare blitt med tanken. I vår fikk jeg en invitasjon til å levere en tekst til et magasin som utgis i samråd med Universitetet i Nord. Jeg hadde veldig lyst å skrive om innovasjon, som er noe av det mest spennende jeg jobber med, så da var i det minste temaet avklart. Det var morsomt å skrive en fagartikkel, og det ble masse ny læring for min del. De fleste vil nok finne teksten noe tørr, men det er jo slik jeg jobber med.
Ja, så da ble det jo flere sånne artikler i rugekassa. Jeg bryter litt på idéene mine nå og da, men de blir liksom aldri helt ferdige. Syns ikke det er bra nok liksom. Grunnen er jo at jeg gjør dette med tanke på å kunne selge til magasiner. Det er bare så masse jobb rundt dette, klarer liksom ikke bli enig med meg selv om hvordan jeg skal gripe det an. Kanskje jeg skal slutte i den vanlige jobben min og bare skrive?
Mens jeg knekker litt mer på dette, kan jeg jo glede meg over at fagteksten min ble publisert om ikke annet.
Kanskje jeg skulle skrive bok også? “Hvordan bli millionær på minussiden over natten” Da blir jeg kanskje invitert til Aschehougs hagefest? Only the sky is the limit!
Jeg er stort sett en handlingens dame så lenge det er muligheter som ligger innenfor mitt handlingsrom, men når det kommer til at noen blir syke, må jeg støtte meg til englene i hvitt.
Vesla er nede for fjerde dag på rad, og nå bærer det til legen. Mest for å få sjekket halsen hennes. Jeg tror hun kommer til å bli henvist til å få fjernet mandlene siden hun så ofte får luftveis.
Men Lille Gull.. Han ligger på sykehuset på tredje dagen, men de finner ikke ut hva det er. Det ryster min verden i grunnvollene. Den lille glad-gutten som alltid hopper rundt, pludrer og leker. Hjertet mitt blør for han. Han har fortsatt feber, han har fått lagt inn sonde, men likevel blir han ikke bedre. I går hadde vi sangstund via skype, men han var helt pudding. Matt i blikket og sløv, smilte litt men ellers bare rolig i armene på pappaen sin. Man blir så utrolig maktesløs når noen av de nærmeste blir syke. Verden min stopper opp, og jeg skjønner liksom ikke hvordan andre kan gå videre.
I dag dro jeg for å besøke han. Han sov for det meste, men våknet omsider og fikk en liten sykehus-gave. Når den lille drømme-mannen fikk tre nye biler og bare så vidt gadd å se på de, ja da er han syk. Jeg lovet han en pizza-date med is til dessert når han blir frisk. Bare han og meg sånn at mammaen ikke kan nekte han is. Jeg mener er man på date med Mimmi, så er man på date med Mimmi. Nå må han bare bli frisk..
OK, så er ABIP en suspekt greie! Anne Brith er en slem dame. Det måtte opp i dagen. Det er helt greit å fortelle det, og fremstillingen har vært veldig redelig og grei. Det var en kjedelig greie der samarbeidet ikke fungerte.
VI HAR FORSTÅTT DET!
Om noen føler seg forurettet så skjønner jeg at man har behov for å sette på plass skapet og si at nok er nok, men ikke skyv skapet frem og tilbake flere ganger. Du lager bare stygge riper i gulvet. Bli ferdig med det og gå videre! Mulig det bare er jeg som ikke forstår hvor ille det har vært for deg Mette, men om Anne.Brith gjør feil mot deg, rettferdiggjør det ikke en rein vendetta. En feil rettferdiggjør ikke en annen. Jeg har ikke noen relasjon til det ene eller det andre, jeg står utenfor og skjønner ikke hvorfor det skal gjøres om til en offentlig skittentøy vask? Hva godt skal det gjøre?
Det er slik at det begynner å minne om heksejakt andre veien nå, og nå begynner det å minne om å koke suppe på en spiker.
Jeg synes det er nok nu..
Men det er som de sier all PR er god PR. Mulig jeg både stikker hånden inn i et vepsebol, og at jeg heller bensin på bålet, men også jeg er en slik person som bare MÅ si i fra at nok er nok!
Igjen har jeg forsøkt å analysere innleggene mine ulite. Det er mest fordi det interesserer meg å finne ut hva som engasjerer, men jeg blir å gjøre som alltid. Skrive om det som faller meg inn der og da.
I januar kom jeg tilbake etter å ha hatt en måden mer eller mindre timeout fra bloggen. Det begynte å kjede meg å sitte å skrive. Manglet liksom helt inspirasjon, også hendte det noe som jeg egentlig ville skrive masse om, men som ikke egnet seg på trykk uten at flere ville følt at de ble utlevert. Når jeg brant etter å skrive om dette, klarte jeg ikke å engasjere meg til å skrive om et annet tema.
Så januar har gått til å bygge opp lesertall igjen. Har erfart at det er ute av øyet, ute av sinn..
Det var egentlig masse forskjellige innlegg. Det er hyggelig å se at mangfoldet engasjerer. Særlig siden jeg fortsatt skribler ned innlegg uten en plan for hverken det ene eller det andre. Planmessighet over en hobby gjør at jeg føler det går mer mot en bijobb og det er jeg ikke klar for..
Bunn fem var egentlig noen korte innlegg som var postet.
Jeg overraskes egentlig over at ikke politiske innlegg engasjerer, men det er jo på bakgrunn av at jeg selv er litt over middels stor politisk-kranglefant. Vi er alle forskjellige, og det er ulikt hva som enagsasjerer. Men jeg har selvinnsikt nok til å innse at mange av de temaene som engasjerer meg, ikke nødvendigvis fenger like mye hos alle.
Jeg kommer ikke til å skrive blogg-innlegg på bakgrunn av hva som blir lest men ut fra hva som beveger seg i mitt liv og engasjerer meg. Med andre ore, uten mål og mening og impulsivt. Ingenting er forandret…
I går skrev jeg et innlegg om min egen utilstrekkelighet innenfor styring i min egen privatøkonomi, eller mangel på styring er vel rettere å si. Etter bare to uker innser jeg at årsaken til at sparekontoen min ikke øker totalt 5.800 kroner hver måned, sannsynligvis er en noe overoptimistisk og i høyeste grad urealistiske tro på privat forbruk. I tillegg til et forbruk uten kontroll.
Altså, jeg har midler i bakhand når noe skjer, men burde ha mye mer oppspart. Jeg sulter ikke om noe går på tverke. Jeg har til en uventet vinterdag. MEN jeg gjorde da et søk på hva NAV sier en familie skal ha for å kunne eksistere i dette landet. Livsoppholdssatsene for en voksen med ett barn er altså 13.630 kr. Livsoppholdssatsene inkluderer alminnelige forbruksutgifter, herunder utgifter til kollektivtransport, elektrisitet/oppvarming, og innboforsikring, men ikke boligutgifter. Andre typiske forbruksutgifter vil være utgifter til mat, klær og sko, helse og hygiene, husholdningsartikler, telefon, media og andre utgifter til for eksempel ferie og fritid.
Dette er det vanskelig å greie. Jeg skal ikke forsøke en gang. Det er ikke noe rart at det er mange familier som sliter økonomisk i Norge hvis dette er satsene de må leve etter. Hvordan er det mulig? Man kan kanskje klare det hvis man ikke må ha NOE ekstra. Hvis barnet skal i to bursdager så er det straks 200kr ekstra i budsjettet. Hva om barnet har bursdag selv? Det er ikke midler til noen store utskeielser på de satsene. Hva med ferier? Jul, påske og 17.mai?
Jeg lurer på hvilke prioriteringer den voksne må gjøre for å greie seg? Det her har unektelig gitt meg en flau smak i munnen over utenlandsturer flere ganger i året, impulskjøp av klær, sminke og andre unødvendige kostnader. Så sutrer jeg over å ikke ha råd til å pusse opp når jeg har lyst. Jeg vet om foreldre som selv bare spiser havregrynsgrøt for at ungene skal kunne få det de trenger. Jeg vet om foreldre som ikke har vært hos tannlegen på flere år fordi det ikke er rom for det økonomisk. Jeg vet om barn som alltid har forklaringer på hvorfor de ikke kan delta på overnattinger eller turer der ungene skal ha med seg mat eller ekstra godis eller det er en egenandel.
Mer enn noensinne er det viktig å bekjempe barnefattigdom i Norge. Når en familie ikke har til mer enn absolutt det nødvendigste, er det deltakelse i de sosiale relasjonene som koster penger som må vike. Da er det jo endel barn som blir ekskludert. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt argumentet om at det “bare” koster 100kr å delta. Men hva når man ikke har 100kr? Hva med lommepenger?
Vi sier det er gratis skole i Norge. Så skal barna på tur og lage bål. Da får de ha med bålmat. Varm og kald drikke skal også være i sekken, og kanskje litt turkjeks. Sa vi gratis skole for alle? En klasse selger pizzaboller til skoletur, og det koster 10 kr for en. Hvem er det som ikke kan kjøpe? Hvem er det som ikke har råd til å lage disse? Det er forestilling på skolen. Det koster 100kr å komme inn å se på. Hvilket barn er det som ikke er representert?
Jeg tror ikke man skjønner hvor vanskelig og flaut det er å si at man ikke kan delta, spesielt hvis det er en liten egenandel man faktisk ikke har råd til. Har man ikke penger, så har man faktisk ikke penger..
Jeg må skryte av den lokale Lions Club her hvor vi bor. De har bidratt til å betale kontingenter for barn fra familier som har hatt det vanskelig økonomisk. De har tatt et samfunnsansvar som er helt fantastisk. Tenk så godt for de familiene som har fått hjelp. Jeg tror den gevinsten av dette er uvurderlig for de det gjelder.
Hva kan man finne på av aktiviteter som ikke koster noen ting å arrangere? Noe som ikke gjør at enkelte familier blir ekskludert? Hvordan kan man bidra til å redusere barnefattigdom i Norge?
Vesla og jeg har det stort sett greit økonomisk, men det betyr ikke at vi lever over evne. Vi sparer heller til reiser fremfor å bytte sykler, biler eller annen unødvendige ting. Vi prioriterer opplevelser foran materielle ting. Men ikke alle kan gjøre slike prioriteringer i hele tatt…
Omsider er jeg der at jeg kan tenke meg å treffe noen igjen. Det betyr jo at jeg chatter endel for tiden. De fleste jeg chatter med, ønsker jo da å utvide det hele med å prate i telefonen etter hvert.
Det er det verste jeg vet!
Jeg skal avsløre mitt handikapp. Jeg har bare hørsel på ett øre, og har ikke hatt hørsel på høyre øre siden jeg var 8 år. Jeg ble operert og fikk proteser i det indre øret og falsk trommehinne, i håp om å berge hørselen, men det gikk ikke. Legene på sykehuset har forsøkt å få meg til å bruke høreapparat, men jeg nektet. Det var ultra-teit å gå med høreapparat da jeg var barn og tenåring. Nå må jeg ha en ny operasjon for å bruke det, og jeg husker ennå så vondt det var med første. Det betyr at jeg har ikke spesielt lyst.
Jeg har for øvrig lært meg å tilpasse meg denne utfordringen, så det går bra. Setter meg alltid til høyre i et lokaler, og slik at jeg har mulighet til å se ansiktet til de som prater. Er det mange i rommet funker ikke det, så hvis jeg skal gå gjennom noe i store forsamlinger ber jeg alltid om å få notatene på forhån slik at jeg er forberedt. Jeg har en tendens til å snakke litt lavt faktisk, men det er mest fordi jeg er bevisst på at det er en utfordring at man er høylytt når man har nedsatt hørsel.
Sorgen er at jeg sliter med noe av toneregistrene i forhold til sang. Jeg blir himla sliten av å konsentrere meg om å lytte hele tiden. Sang er vel den definitive lidenskapen jeg har, derfor brukte jeg enormt mye energi for å trene hørselen på venstre øre til å kompensere for mangelen på høyre side. Det går tildels, men kan være vanskelig dersom man blir akkompagnert av blåsere, for da må jeg bare stole på at jeg synger riktig uten å klare å høre meg selv. Bortsett fra det merker jeg det nesten ikke.
Jeg fordrar ikke telefonsamtaler eller telefonmøter, men skype med video går greit. Da får jeg lest litt på leppene i tillegg til det jeg hører. Det blir noe spørsmål fra meg, men innenfor rimelighetens grenser.
Men altså, så spør disse jeg chatter med om de kan få ringe. Jeg har altså så utrolig mange unnskyldninger for å slippe. Det er alt fra at jeg ikke er alene, har lagt meg til at telefonen min er så himla dårlig. Det er så kjipt å sitte å si hæ? i annenhver setning. Samtidig gidder jeg ikke å begynne et bekjentskap med “Du, at jeg hører faktisk omtrent ikke hva du sier for jeg har ikke hørsel på ene siden!” Det ender med at jeg stort sett ikke gidder å svare. Jeg må være skikkelig opplagt og ha det helt stille rundt meg, ellers går det ikke i hele tatt.
48 år og utrolig tåpelig, men sånn er det altså..
Bahhh! Jeg skulle gjort mye for og hatt normal hørsel!
Vesla er ennå full av feber. Har ligget mellom 38 og 39 grader i hele dag. Tenker vi får kaste inn hånduken og si det blir hjemmedag i morgen. Hun er så skrekkelig lei seg. Ikke nok med at hun har tilbragt hele helgen på sofaen, men klassen skal på ekskursjon i morgen, og hun kan mest sannsynlig ikke være med.
Lille Gull er også syk. Der sliter de sånn med å få ned feberen at han må sove hos englene i hvitt. Godt det. Der er han i de beste hendene. Mammaen og pappaen skal være sammen med han.
Mimmi-ungen kom hit når de dro på legevakten. Hit til Mimmi’s barnehjem. Jeg laget middag når jeg hadde hentet henne, men siden det ikke var planlagt at hun skulle komme, hadde jeg alt spist.
-Laga du virkelig middag bare til mæ? Jeg tror sannelig hun ble litt overgitt over hvor snill jeg var. Sannheten var at jeg måtte bruke råvarene før de gikk ut på dato, og nå kan jeg fryse ned litt middag sånn at det er klart til Vesla å varme opp.
Men Mimmi-ungen skal altså være på barnehjem hos Mimmi. Jubelen var høylytt da jeg sa hun må ligge over til i morgen. Plaget henne ikke nevneverdig. Hun var litt stille en stund, og jeg lurte på om hun var redd for lillebroren sin.
-Nei, koffør sku æ det? Han e jo bare syk!
Jeg måtte nå le av henne. Hun er så fin. Ingen av de to pasientene i familien har drukket corona, så de er nok safe, men smittebærer er nok den søte Mimmi-ungen. Hun hadde feber i forrige uke, og da var vi på besøk. Hun gjorde en god jobb, Både lillebror og tante ble smittet. Hun holder det i familien i det minste. Så i kveld agerer jeg som en blanding av Florence Nightingale og Nanny Mcphee.
Det er endel ting som begynner å bli helt klart for meg. For det første er nok budsjettet på 8700kr urealistisk for meg! Jeg sliter utrolig masse rett og slett! Uke 2 har jeg brukt 910 kr mer enn jeg skulle. Her går det fra galt til verre!!
Jeg har brukt 1480 kr som ligger helt utenfor budsjett! jeg begynner å skjønne at det blir en kjip shoppe-fest på meg og Vesla i juni. Jeg bruker jo av det vi setter av til sparing. Litt etter litt.. Hadde jeg klart å unngått dette, hadde jeg faktisk tatt inn forrige ukes overforbruk, og klart å spare hele 32kr!!
Kanskje er 8700kr et urealistisk budsjett?
Jeg sjekket NAV sine sider for veiledende satser for livsopphold og de sier at Vesla og meg bør ha kr 10.350 kr i måneden. Men i disse satsene ligger også kommunikasjon og fritidsaktiviteter. Hvis jeg legger inn det vi har avsatt til kommunikasjon og fritidsaktiviteter i budsjettet vårt på 8700 kommer vi ut med 10.900kr. Det betyr at vi ligger 550kr over veiledende satser for livsopphold, og er jo ikke fryktelig mye.
DET FORANDRER IKKE DET FAKTUMET AT JEG HAR BRUKT 1.480KR PÅ UNØDVENDIGE GREIER DENNE UKA! To kjoler, lysestaker og noen lekre skåler. Skikkelig nyttige greier! Hadde ikke klart meg uten. Bahhhh.. Flaut!
Fortsetter det slik er det ikke mye igjen på sparekontoen min etter endt måned. Kanskje jeg ender opp med å la den gå i minus? Jeg setter av 4.500 kr på sparing til div uforutsette avgifter og 1300kr til moro-kontoen. Er det for enkelt å rett og slett føre tilbake penger til brukskontoen? Saldo på sparekontoen min mener i så fall det, for saldoen øker IKKE med 4500kr hver måned, og saldoen på moro-kontoen er ikke spesielt moro.
Og jeg skal liksom være en økonom som er rå på økonomistyring… jahhhh…. Dette er åpenbart en uhyre viktig øvelse for min del.
Status etter 2 uker: Overforbruk med kr 2.018 kr.
MEN: Fy fader jeg begynner å få utrolig respekt for de som klarer seg på MYE mindre enn det vi har, og skjemmes litt over alle impuls-kjøpene mine.. NÅ SKAL JEG SKJERPE MEG!
Forutsigbarhet og stabilitet. Det er to ord som jeg forbinder med et trygt hverdagsliv. Jeg har vært litt opptatt av å ha litt formelle papirer på plass i forskjellige faser av livet mitt, og akkurat tatt en liten gjennomgang av status for meg selv.
Samboerkontrakt for eksempel. Det har liksom vært godt å avtale i fredstid, det som kan bli kimen til ekstra konflikter ved et oppbrudd. Ved et oppbrudd er det så mange diskusjoner og krangler, men om man har regulert de store tingene, slipper man kanskje noen av dem. Det er ikke akkurat romantisk å skrive en slik kontrakt, men det ligger ganske mye omtanke i å regulere dette når hverdagene fortsatt er rosenrøde. Jeg vet om en sak som ble helt tragisk, det ikke forelå samboerkontrakt og testamente, men det var særkullsbarn i bildet. Etterlatte fikk ikke sitte i uskiftet bo, og endte opp med å måtte betale mye mer av boligen til livsarvingen, fordi det ikke var regulert inn at hun også eide deler av boligen. Hun endte opp med å måtte selge, og er i dag på leiemarkedet uten utsikter til å kunne kjøpe egen bolig i nær fremtid.
Særeie må man også regulere. For meg var det viktig å ha ut fra endel aspekter. Det er mange grunner til at det bør være på plass, men har den ene av partene vesentlig mer midler ved inngåelse av ekteskap bør dette reguleres på det tidspunktet. Har man særkullsbarn kan det være enda mer viktig.
Jeg har ikke testamente. Det er ingen mann involvert, så det er bare midler som skal fordeles til barna hvis jeg skulle falle fra, Alle barna vet at det foreligger en forsikringspolise som sikrer ekstra utbetaling om de er under 25 år, og en vanlig livsforsikring. Det jeg har usikkerhet rundt og som jeg kom på må sikres, er at jeg må få laget en anbefaling om eventuell verge for midlene som skal tilfalle Vesla. Hun vil nok ønske seg i pose og sekk, uten tanker på fremtiden. Det betyr at det definitivt er et behov for verge i denne sammenheng. Det skal jeg da ordne ganske snart. Jeg har lastet ned og så vidt begynt å fylle ut det som er viktig. Faktisk er dette så viktig at jeg velger å bruke advokat til det, men for å gjøre det billigst mulig kladder jeg den først selv. Det er utarbeidet mange ulike skjema som aman kan laste ned gratis på nett.
Men jeg har jo ingen mann!
Trenger ikke bekymre meg for at fordelingen skal bli komplisert og vanskelig eller at barna ikke skal være sikret, men hva om jeg blir dement? Ute av stand til å ta avgjørelser for egen fremtid. Da trenger jeg at prosedyrene er avklart på en annen måte. Nemlig en fremtidsfullmakt. Det er nok av historier om verge–saker som har gått helt galt. Vergen har tatt avgjørelser for klienter som har medført at klienten taper både hus og midler som skulle gått til arv. Hva om jeg midlertidig skulle havne i koma etc. Også våkner opp og finner ut at en uhildet person har solgt hjemmet mitt i mellomtiden? Jeg må faktisk erverve dette på nytt. Det vil ikke jeg. Derfor skal jeg nå skrive en fremtidsfullmakt.
Dette er ikke lystige ting å tenke gjennom eller fylle ut. Føles nesten som om man maler fanden på veggen. Det er ikke det. Det er bare mitt forsøk på å gjøre alt sa avklart som mulig for de som skulle stå igjen og føle seg usikker på hva jeg hadde villet. Jeg ønsker ikke at det skal være kime til splid mellom barna når jeg går bort, eller at de skal måtte bruke et hav av tid til å sette seg inn i hva som er best hvis uhellet er ute.
Jeg HAR hvitt testamente. Jeg HAR informert mine nærmeste og min lege om dette. Jeg har forsikringene på plass, men jeg mangler å fikse testamente og fremtidsfullmakt. Dette skal jeg forsøke å skrive selv, også tar jeg en gjennomgang med advokat for å sikre at alt blir som jeg mener er best.
Da slippper mine barn i såfall den ekstra belastningen..
Jeg kan ikke beskytte ungene mine mot alt som kan skje, men jeg kan sørge for at belastningen for dem er minimal dersom uhellet skulle være ute..