Vesla våknet veldig tidlig i dag. Hun hadde så vondt i halsen. Litt tett i nesen og vondt i hodet i tillegg. Hun fikk en paracet, også ga det seg. Bra det, spesielt siden hun hadde to handball-kamper som hun gledet seg til.

Hun og laget spilte to kjempegode kamper, og etterpå dro vi for a kjøpe noen småting vi manglet. Før vi fikk handlet noen ting ba Vesla tynt om å få dra hjem. Hun var kald og ville sove. Jeg la handa på pannen hennes og fikk mistanken bekreftet. Feber. Igjen!

Da bar det rett hjem. Hun fikk litt Paracet og halsepastiller og sovnet ganske fort.

Helgefreden kom brått og litt tidlig,  men jeg nyter den likevel. Skåret i gleden er når det lille hjertet mitt er syk igjen. Feberen raser i kroppen og hun er ør og svimmel. Jeg synes så synd på henne som blir så ofte syk, men det er heldigvis ikke noe alvorlig.

Mamma’n hadde planer om å lufte seg litt, og dra på Aha-konsert, men det skrinlegges til fordel for sofa kos med go’ jenta ❤️

Jeg hører det på lang vei. Barnet som roper og skriker høylydt. Sinne og raseri så det holder. Det er lørdags formiddag på kjøpesenteret. Jeg ser mor og far prøve å stagge barnet, snakke det til rette. Det er ikke bare jeg som ser det. Halve byen ser det også. I mitt stille sinn tenker jeg bare: stakkars foreldre! De prøver alt! Lirker og lokker, men ingenting virker. Bratz! Tenker jeg i det jeg går forbi. Han eller hun skal sannelig bli god å ha med å gjøre når han blir større, hvis ikke de foreldrene får kustus på den lille adrenalin-bunten som raser som besatt. Det tenker sannsynligvis majoriteten av de som går forbi også. Noen sender dem irriterte blikk, andre ser medlidende på dem når de passerer. Sannsynligvis en unison oppfatning at disse  foreldrene kunne ha godt av å få besøk av nanny-hjelpen.

Jeg leste et innlegg fra Bergenstidene, debatt, en mor som skriver at dagens foreldre blir styrt av sine barn. Langt på vei er jeg enig med henne, men jeg tenker at det ikke er så krystall-klart som hun fremstiller det.

Vi stiller av og til urealistiske krav til barna våre. Vi har gjerne lest artikkel på artikkel om hvordan vi skal møte barna våre og deres behov slik at de får realisert sitt potensiale på en god måte gjennom oppveksten. Vi som foreldre vil fremstå som at vi har kontroll og er gode trygge rollemodeller som ikke har behov for å korrigere våre barn høylydt i det offentlige rom. Vi føler at vi lykkes ut fra hvor velykket våre barn fremstår.

Det er ingenting som er så leit som når barnet ditt ikke oppfører seg slik du ønsker når man er i det offentlige rom. For min del blir jeg ofte stresset og irritert. Det har hendt at jeg møter noen på butikken og stopper opp for å utveksle høflighets fraser, og Vesla har kommet bort å avbrutt med å be meg om å komme. Gjerne i en litt kvass tone. Det er vel ingen ting som er så irriterende og til og med flaut. Jeg vil at hun også skal fremstå som høflig og hyggelig. At det skal vises at hun kommer fra et møblert hjem. Jeg konfronterer henne sjelden med dette fer og da, med mindre vi kjenner de jeg prater med veldig godt, men vent til vi sitter i blien du! Nå er det sjeldnere at hun gjør dette, for hun begynner jo å bli ganske stor.

Jeg har fem barn. De fire eldste var tripp trapp tresko, og følgelig var det hektisk da alle var små. Det er jo utfordringer med alle barn på ett eller annet plan. Jeg hevder de som påstår at de aldri har hatt noen runder med ungene fordi de må jobbe bort noen uvaner, nok har valgt å overse disse.  Jeg husker at det stadig var ting vi måtte stramme inn på fordi det begynte å skli ut når vi var unnfallen til å holde fastsatte grenser. Heldigvis ikke de store tingene som gikk på adferd i det offentlige rom, så det var ikke ofte vi trengte å ta konfrontasjoner med ungene der. Hos oss gikk dette på leggetid, gjøre plikter, gjøre lekser, skippe tannpuss etc. Også den jæ..a språkbruken! I perioder har det hørtes ut som ungene mine var bryggesjauere fra forrige årtusen, men det har vi sannelig kunne takke oss selv for. Eksemplets makt er stor! Når det begynte å skli så mye ut at vi foreldre skjønte at vi måtte stramme inn, var det gjerne flere ting som var begynt å glippe, og dagene var preget av masse konfrontasjoner. Det var fire barn, og masse plikter. Jeg rakk ikke å følge opp alt 24/7, og orket ikke heller i perioder fordi livet krevde min oppmerksomhet på alle hold. Så var det bare å brette opp armene, og stramme inn på unotene som var dukket opp.

Av og til forventer vi himla mye av disse små søte- De skal være rene og pene med sunne verdier. De skal være pliktoppfyllende på skolen. De må gjøre sitt beste med lekser og skolearbeid hele tiden. De skal være en god venn og vise omsorg for alle. Vi vil at de skal være populære og ha mange venner. De skal ikke skille seg ut men ha egen verdi, og de skal ha alt det materielle som de trenger. De skal ha fritidsinteresser. Disse skal være sunne og almenn-dannende. Lista er lang, og forventningene er mange allerede. Det er mye som skal huskes på, og mye som skal gjøres. Mange forventninger å opprettholde.

Tenk på følgende: Vi som voksne skal være yrkesaktive. Vi skal tjene til livets opphold, Du skal samhandle med alle dine kolleger. Funker det ikke kan du bytte jobb. Barna MÅ stå i dette uansett, De kan ikke bare bytte ut medelever om det ikke fungerer. Så kommer vi hjem, vi voksne. Det er middag og litt husarbeid, også følge opp lekser med barna. Ungene skal også gjøre sine plikter, lekser og spise middag. Etterpå kan vi voksne slappe av. Ikke ungene. Enten skal de sosialiseres med venner eller de skal på fritidsaktiviteter. Når de kommer hjem er det kanskje tid til litt avslapping før det er kveldsmat, kveldsstell og natt. Vi voksne har gjerne slappet av hele ettermiddagen og fylt opp energilageret vårt. Ungene er gjerne dønn sliten. Har det hendt noe i livet til barnet som kanskje barnet trenger å snakke om, er det kanskje ikke tid til at barnet kan få bearbeidet dette med de voksne fordi da er det kveld og voksentid.

Vi har laget en dagsplan som passer for oss, men kanskje fylt opp dagsplanen til ungene slik at de er kjempe slitne. Så når barnet plutselig viser drittunge-tendenser er det kanskje for at barnet er sulten, sliten eller trøtt. Tenk på det neste gang du ser mor og far slite med en trassig pode på kjøpesenteret. Poden var kanskje våken klokken syv, og har ikke spist siden frokost. Kanskje er det sult eller tørste som er grunnen, eller kanskje barnet bare har hatt mer behov for en stille og rolig dag hjemme?

Jeg tror at det er så mange forventninger og grenser for ungene at av og til opponerer de faktisk fordi nok er nok! De kan ikke ta ut skillsmisse fordi mamma og pappa ikke forstår hva de mener eller hører på de. De kan ikke bestemme at i dag tar jeg en timeout fra verden og henter meg inn igjen. Vi forventer at de stiller opp på det de skal.

Det er vi som er foreldre som må vurdere hvorfor barnet opponerer mot grenser. Er det atferd fordi barnet kanskje har vært i en situasjon som var vanskelig? Har barnet sovet nok, og spist måltidene? Har barnet tilstrekkelig tid til å slappe av? Har vi laget planer i familien som setter barnet i tidsklemma?

Vesla kjenner nok på det av og til. Det er årsoppgjør og lange dager med mye jobb. Hun er overlatt til seg selv mye med leksene, og det blir så som så med det. Min dagsplan gjør altså slik at hun får mer ansvar for å gjøre lekser, lage middagen sin (varme opp), komme seg på fritidsaktiviteter. Jeg er sliten og har ikke like mye fokus på hva hun sier til meg, Jeg hører ikke etter mange ganger.  Dette merkes med at vi blir stadig mer høylytt og amper her hjemme. Det blir dårlige forutsetninger for den gode samtalen, og hun svarer med å tøye på grenser og opponere mot vedtatte sannheter nedfelt av meg. Jeg svarer med å stramme grepet og stille strengere krav til henne. Ting utvikler seg negativt. Nesten så jeg lurer på om hun ikke ønsker å ta ut seperasjon snart…

Det kan være ganske mange grunner til at jeg velger å la henne tøye på grensene, ikke bare at jeg er unnfallende og rett og slett ikke orker enda en konfrontasjon. Kanskje fordi jeg vet at hun ikke rakk å spise middag og er kjempe lav på energi og blodsukker. Eller jeg vet kanskje at de ble sent kvelden før, og hun var tidlig oppe slik at hun nok er skikkelig sliten. Kanskje har hun hatt en opprivende og lei opplevelse som bare jeg vet om, og er egentlig ganske emosjonell.

Nei, vi trenger en endring i hjemmet, og jeg må stå for den endringen. Det er nemlig jeg som må legge tilrette for at hun skal kunne komme i mål med mestringsfølelsen. Jeg må senke forventningene og ta større ansvar. Det er min plikt som mamma! Hun skal ikke trenge å få hele flink-pike-syndromet midt i fleisen, og det er bare jeg som kan lære henne at godt nok er godt nok og det er lov å gi litt faen for henne også!

 

 

Jeg ble noe forbauset da jeg leste om en irritert pappa som ikke fikk sendt 12 åringen sin alene med fly fra Tenerifte med mellomlanding på Arlanda og Oslo. Norwegian tilbyr nemlig ikke en tjeneste som følger passasjerer fra gate til gate. Oslo var ikke noe problem, for det kunne hun ordne selv, men Arlanda kunne bli en utfordring.

Mine barn har reist alene til pappaen sin med fly i feriene. Det kan de så lenge det er en direkteflygning, Ved mellomlanding er jeg ansvarlig for å ordne tilsyn mellom flightene. Det er en regel at de ikke kan ta vare på seg selv uansett om jeg hadde hevdet at de var fullt ut i stand til å ta vare på seg selv.

En av hjemreisene for barna ble noe lengre enn forventet. Da de skulle lande her i Bodø var det så mye tåke at de måtte fly videre til Evenes, og ta buss hjem. Det ble sikkert 7 timer ekstra. De fikk følge av en flyvert hele veien, og vi hadde telefonkontakt med de flere ganger underveis. Barna fikk mat og drikke og ble tatt veldig godt vare på.  Da de kom hjem, hadde jeg hatt det grusomt mens ungene så på det hele som et eventyr der de fikk reise med fly, buss og ferge.

Mulig jeg er veldig sær, men hvem sender en 12 åring alene med et fly som skal  mellomlande på en så stor flyplass? Hva hvis flyet får en teknisk svikt og må lande i København og må ombookes? Hva om hun må overnatte på en fremmed plass? Jeg tenker ikke dette vitner om at Norwegian er sær, jeg tenker det er foreldrene som er sær?

 -Hele poenget med at jeg skriver dette er for å understreke hvor latterlige det er at de ikke kan yte litt service og hjelpe oss selv om de har ikke en tjeneste for det, svarer xxxx. AN 31/1-20.

Jeg ler nå litt for meg selv. Jeg forventer at personalet på bensinstasjonene skal komme ut å fylle diesel for meg. Selv om de ikke tilbyr dette, kan de i det minste yte litt service og gjøre det for meg! See my point?

Siste gang de største ungene mine reiste med tilsyn på flyet, fulgte jeg de ombord. På den tiden fulgte alltid foreldrene barna helt inn i flyet før de andre passasjerene fikk komme ombord. Storesøster og storebror satte seg godt til rette. Storesøster smilte triumferende mot Storebror.

-Styrter vi med flyet overlever ikke du, men det gjør jeg! Jeg har bind med vinger! 😂

Norwegian kan nå være litt vel tverre av og til, men i denne saken heier jeg på dem!

Selvsagt er det store individuelle forskjeller på unger, men jeg hadde ikke sendt Vesla alene med fly med mindre det er en direkte flight. Jeg ser for meg at det hadde endt opp som Hjemme Alene 2. der hun hadde stått i et fremmed land å klødd seg i hodet og spekulert på hvor hun var og hvordan i all verden hun havnet der!

Intimsone er ikke et problem for meg. Jeg gir venner klemmer og har ikke problem med nærhet fra de jeg kjenner.

Fremmede derimot.Det å bli strøket over håret av fremmede kjennes ikke bekvemt. Ikke i hele tatt.

Jeg tar jo som kjent toget om morgenen, og i dag, på tur ut av toget strøyk en mann meg over hodet. Helt uten mål og mening. Han smilte og sa noe. Jeg hadde øreplugger i, og nappet de ut og snudde meg men da var han gått videre. Jeg syntes det var litt merkelig og sært at noen kommer innpå en vilt fremmed dame og stryker henne over hodet.

Da jeg holdt på å dandere ørepluggene på igjen, ble jeg passert av en annen mann som smilte og hilste.

– Morn, fått deg ny lue?

Det er ikke verst! Jeg aner ikke hvem han er. Smigrende å bli lagt merke til av fremmede menn på toget. At de i tillegg har lagt merke til hva jeg har på meg..? O’boy! Det er fredag, og jeg kjente jeg ble passe høy på meg selv.

Jeg langet ut fra togstasjonen og mot kontoret.  Musikken ljomet for fullt i ørene mine. Jeg hadde god driv oppover bakkene, og passerte mange andre passasjerer. Jeg rundet hjørnet på ei bygning og der blåste det sinnsykt masse.

Jeg kjente at noen plukket meg oppe på hodet. Hva i all verden var det nå da?! Det var ingen rundt meg, og jeg tok handa opp til hodet.

Det var ingen grunn til å være høy på seg selv. Jeg hadde glemt å ta av lappen på lua jeg fikk til jul…

Jeg har så ufattelig lyst på no schnavvel!

Den som hadde hatt smash i huset, eller cola zero, eller potetgull med løk! Jeg har så ufattelig lyst på noe totalt utenfor det jeg både har i huset, og som jeg ikke skal trø inn i munnen. Makroner! Eller nybakte boller!

I dag er faktisk første dagen hvor jeg sliter med å kutte på karbohydrater. Det er jo helt sprøtt! Tror aldri jeg har hatt sånn cravings før. Like før jeg satte meg ned å spiste O’boy med skje som erstatning for sjokkis, og sprøstekt løk for potetgull.

Neida, jeg holder meg fortsatt til min fantastiske shot! Den smaker utrolig… KJEDELIG! Men jeg varierer med et glass vann i mellom også da.

Jippi! det er så himla gøy å spare samtidig med at man skal passe på å ikke ese ut!

Vet dere noe som er en aldri så liten kuriositet? Helse-Norge betaler ut en formue grunnet innbyggernes livsstilssykdommer. Det er et stadig økende problem at vi blir syke av måten vi lever på, samtidig som vi i de industrialiserte landene lever lengre. Da er det noen ting som slår meg.

  • Hvorfor koster det mere penger å kjøpe sunn mat enn junk food? Særlig med tanke på at det er årsaken til mange av sykdommene?
  • Hvis vi lever lengre men får mer sykdommer, forringes ikke livskvaliteten da? Er det vits å leve så lenge?
  • Hvis jeg trener 2,5 time i uken slik WHO foreslår, bruker jeg 1300 timer på trening på 10 år? Kan man ikke gjøre mye morsommere ting de timene? Det utgjør nesten 55 dager..
  • Hva skal man gjøre med den tiden livet forlenges? Det forlenges jo på slutten av livet når man får alle sykdommene?
  • Når jeg ikke skal spise junk, drikke alkohol, trene ofte, sove mer… Hva er vitsen med å bli gammel da? Det er jo ikke noe gøy?

Takk Gud at det er helg i morgen, for da kan jeg spise akkurat hva jeg har lyst på, men i mellomtiden nyter jeg et rugsprø med avokado og pepper…

 

Det er aldri moro å få kritikk for det man gjør, og som man selv mener er rett. Selv om endel av bygda mener at det er aspekter som rettferdiggjør handlingene så langt, føler jeg at jeg står fjellstøtt i min oppfatning.

I saken jeg omtale i går, skal det sies at jeg uttalte meg på bakgrunn av det som stod i media. Selvsagt kan man kritisere at jeg velger å sitere fra en avis, og vedta at hendelsesforløpet er slik det er lagt frem, men det er engang den sikreste informasjonen som har vært gitt i denne saken så langt, for min del vel og merke.

Uavhengig om det er mer ved denne saken enn det som har kommet frem, lander jeg på det faktum at alle har rett til å bli møtt med respekt og god folkeskikk, på tross av hva de angivelig måtte ha har gjort tidligere i livet.

Jeg tar ikke stilling til hva som er rett eller galt, men er dypt uenig i prosessen som har vært kjørt.

Det er vel mang en besteborger som har en fortid man ikke vil bli minnet nevneverdig om. Tro hvis vi skulle gått rundt å spadd opp gammel møkk om alle vi møtte, og dømt de som mennesker på bakgrunn av dette? Huff, det ville jeg synes var kjempe kjipt for egen del.

Jeg skulle ønske de impliserte partene i denne saken kunne skrudd tiden tilbake og begynt på nytt, og satte seg inn i situasjonen til denne damen. Hvordan ville de likt å bli behandlet slik av andre?

Jeg spør meg selv hvorfor vedkommende som blir omtalt, ikke fikk være tilstede for å redegjøre FØR avgjørelsen ble tatt?

Det å ekskludere et menneske på en slik måte blir feil for meg. Rettelse, sosial ekskludering kan gi mennesker depresjoner og ødelegge livskvaliteten. Jeg kan ikke sitte stille i båten å se på at det skjer. Det er urettferdig og slemt! Hvis man har gjort noe som er galt, må man få sjanse til rette opp i dette å komme seg på beina igjen.

Vi har alle en fortid. Vi har alle hatt bedritne dager der vi tok noen lettvinte løsninger og i etterpåklokskapens navn, teite valg. La oss bli sett for dagen i dag, ikke for fortiden.

I bygda vår har åpenbart vårt Tilsyn for høg moral vært på ferde igjen, og du skal jaggu ikke komme her å tro du kan la noen få et positivt syn på deg! Har de bestemt at du er et dårlig papir, ja så er du det! Ferdig snakka!

Sprer du rykter om andre uten å ha gått noen mil i den andre sine sko?
Tenker du noen gang over om den informasjonen du vedtar som sannhet, faktisk ER sannheten? Stiller du spørsmål om sannhets-gehalten i det du hører? Tar du avgjørelser om andre personer på bakgrunn av hva andre forteller deg, eller for hva du faktisk vet?  Sluker du alt rått, eller evner du å tenke selv?

 

Jeg bor på landet. 

Her lever alle i harmoni med hverandre, og ingen er uenige. Alle er big hæppi family. Vi løser opp i små og store bagateller med den gode samtalen, og forhåndsdømmer ingen. Her er vi åpen og inkluderende, og alle får en fair sjanse til å vise hvem de er og hva de står for.  

Neida, det er ikke sånn på dette landet heller! 

Her lever bygdedyret i beste velgående. Ingen fare for noe annet. 

Vi har hatt et samfunnshus som har stått for forfall en god stund, og nå har det et skrikende behov for vedlikehold. De som har eierandeler i bygget, varslet på høsten i fjor, at de ønsket å selge bygget da det ikke lenger var interesse for bygget og derfor kom det ikke inn inntekter til å holde det vedlike. 

Plutselig mobiliserte mange av bygdas beboere sammen, og det ble gjort en real innsats for å blåse liv i det gamle bygget. I jula ble det arrangert fest på Huset, og det bar en real brak-suksess. Det ble laget et styre av de frivillige, og de begynte å sette opp en aktivitetsplan. Bygdefolket snakket om hvor flott det er at bygget blir reddet. Dette skapte et flott samhold for mange unge og gamle. 

De som ønsket å selge bygget i første runde, forholdt seg rolig. En stakket stund. De var sikkert lettet over at bygget endelig ble ivaretatt. 

Men bygdedyret var begynt å våkne, om ikke annet lå det og gnikket søvnen ut av øynene. 

En i styret av venneforeningen er gift med et medlem av en motorsykkelklubb av type 1% klubb, så da var kaoset i gang. Til tross for at hun ikke er medlem var hun å anse som et faremoment for nærmiljøet på grunn av sin mann. Det at mannen var medlem i denne klubben har vært allmenn kjent, så ingen info som har vært fordekt på noen måte. Styret fikk så følgende brev fra eierne: 

Eierne av xxxxxx samfunnshus er gjort kjent med at en av de som har sagt seg villig til organisering og gjennomføring av arrangement/drift i Samfunnshusets venner xxxxxx , også har en nær relasjon til motorsykkelklubb som er en 1%-klubb. 

Som eiere ønsker vi ikke en slik sammenblanding med xxxxxx samfunnshus. Vi kan derfor ikke fortsette samarbeidet uten at denne uheldige situasjonen blir avklart. Denne frivillige kan ikke være med i noen form for organisering eller drift rundt xxxxxx Samfunnshus. Alle arrangement som er planlagt avventes inntil Samfunnshusets venner har avklart situasjonen. 

Dette ble lagt ut i en av næravisene, BodøNU, som belyste saken. (Dessverre en betalings reportasje) Leder for venneforeningen var oppgitt fordi eierne ikke gikk i dialog før de tok et slik skritt, og syntes det var utrolig kjedelig siden den frivillige gjorde en kjempebra jobb for å berge bygningen. All aktivitet var nå lagt død. 

Saken ble delt på en lokal FB side for bygdelandets beboere, og da skapte det harme. Den gemene hop var enstemt. Hvem hadde egentlig rett til å sette seg til doms over andre? Hvordan kunne damen dømmes nedenom og hjem på bakgrunn av hva hennes mann har medlemskap i?  

Det ble lansert en konspirasjonsteori om at andelshaverne så på den nye aktiviteten i bygget som konkurrent til et annet bygg de drifter, og at de derfor ønsket å stikke kjepper i hjulet for venneforeningen. Ved salg vil hver av andelshaverne få tildelt midler av overskuddet. Det ble nevnt faremomentet av å ha en person med en fot i begge leirer som slik sett blandet kortene. Kanskje er det slik, hva vet vel jeg? Jeg kjenner dog vedkommende og det er en veldig ryddig person, så det ser jeg ikke på som sannsynlig i hele tatt, og synes slike beskyldninger er kjempe kjedelige.

Nå har bygdedyret fått våkne skikkelig, og det har fått utrolig mye næring. Snakken går. Begge parter snakkes ned, og ingen sitter igjen som vinnere. Det er bare tapere. 

Så hvorfor reagerer jeg så mye at jeg skriver om det på en blogg? Hva er budskapet mitt? 

Det er tre store andelseiere som samlet representerer en stor del av bygda. De ønsker ikke et samarbeid med en enkelt person, og i stedet for å gå i en dialog, sender de et brev der de opptrer som påtalemakt, jury og bøddel ovenfor henne.

Det byr meg så utrolig mye imot å behandle folk på denne måten. Hva må ikke denne damen ha følt når dette kom opp? Tenk på så utrolig guffent hun må ha hatt det. Hun har stått på for å fikse festen i forkant, hun stod vakt hele kvelden, hun skaffet midler direkte til renoveringen av bygget. Også er dette måten hun blir takket på? Hva gjør det med et menneske å bli behandlet på en slik måte?

Jeg tror på det gode i mennesker. Jeg tror ikke på å dømme andre på bakgrunn av rykter.

Slike ting nekter jeg å være en del av uansett om de har fått fra politi at det er rett å gjøre det slik, som det blir hevdet. Aldri har jeg hørt at politiet går ut å advarer mot å la folk få jobbe frivillig så lenge de ikke har en dom på seg, men igjen hva vet jeg?  Så lenge alt går på hennes private relasjoner og ikke hennes handlinger, kan ikke noen med vettet i behold behandle henne slik? Dette er en real heksejakt, og jeg blir IKKE med!

“Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!” Arnulf Øverland 

I dag har jeg kjøpt meg ny badevekt. 

Den jeg hadde tok regelrett kvelden. Den maktet ikke presset lengre tror jeg.  

Badevekta som regjerte i dette huset var fra tidenes morgen, ja eldre enn tiden selv. Jeg var så glad i den vekta nå på slutten. Jeg skal innrømme en ting. Har faktisk aldri sagt det rett ut, men en stund hatet jeg den faktisk. Den hadde en skikkelig negativ påvirkning på humøret mitt. Når pila pekte mer og mer opp, dalte humøret. Det var en humør-veileder!

Litt etter litt endret det seg. Så mer og mer frem til å hilse på den hver uke. Følte meg helt fantastisk over at den viste en så utrolig fantastisk nedgang, men det var litt snålt at klærne ble så mye trangere. Jeg hadde en mistanke til at termostaten på vaskemaskinen var i ustand slik at tøyet krympet i vask, men ut fra tøyet til husets øvrige beboere var det ikke så. Jeg bestilte reparatør, men han fant ikke noe galt! Heller ikke var det fukt i klesskapet som var årsaken. Sier de i hvert fall. Usikker på om de kunne uttale seg siden tøyet deres oftest ligger på gulvet.

Badevekta var gammel. Tanken streifet meg at den kunne være dement, for den begynte å hente opp kilo langt tilbake i tid. I går sjekket jeg igjen. Jeg hadde gått ned 40 kilo på en uke! Fy flate så flink jeg har vært! 

Når jeg la inn ny vekt i BMI-kalkulatoren hadde jeg sykelig undervekt!

Jeg ble bekymret og løp for å se elendigheta i speilet. Merkelig, der var det et rundt bolle-tryne som kikket bekymret tilbake. Jeg forsøkte vekta en gang til! Ned ytterligere 20 kilo! 60 kilo totalt på en uke!!

Nå kjente jeg pulsen stige. Burde jeg legge inn fløte intravenøs? Tro om jeg hadde en tre-fire sjokoladeplater liggende som kunne hjelpe meg gjennom krisen? Jeg hadde i såfall to liter is som burde hjelpe på, og frokostblandingen til Vesla kunne jeg innta med ekstra sukker og tjukk melk! Ingen skulle forgå her i gården!

Jeg bestemte meg for å sjekke badevekta én gang til før jeg satte venflon.

Jeg konkluderte med at rælet skulle UT! 

 Fra 60 kilo ned, til kjappe 100 kilo opp! Dette makkverket var jo helt riv ruske tullete! Den gikk rett i søpla der den hører hjemme. 100 kilo opp! Hørt sånn! Vekta var veid og funnet for lett!

Jaja, jeg har kjøpt meg ny badevekt. Skal tro om det blir et livslangt vennskap med den, eller om den skal være like ille som forrige var i perioder? I såfall drar jeg og ber om pengene tilbake, for det var 30 dagers åpent kjøp!



Jeg er så lei av egoister som bare tenker på seg selv hele tiden. Det er meg, meg, meg!

De som ikke viser hensyn til noen og skal trumfe gjennom viljen sin for en hver pris. De som ikke skal samarbeide hvis ikke alt går 100% etter deres pipe.
De som alltid setter egne behov først.

Først meg selv og så min neste, hvis det er til felles beste!

Enkelte kan synes som de får fysisk vondt av å være fair. Hvis ikke de får karre til seg noe ekstra, er det en dårlig dag.

Det er best jeg ikke krysser sti med noen slike i dag. Det er ikke lurt. Jeg er ikke i humør!

De aller fleste dagen er det bare til å le av, men noen dager ler jeg ikke så mye av sånt. Da blir jeg bare sur.

Skikkelig furt og jentesur!

Det må være istid i kroppen min!

Det er sånn at jeg for tiden holder på å fryse feil på meg hele tiden.
Tro det eller ei, men jeg har vært frossen helt siden mandagsmorgen. Panelovnene jobber seg rødglødende, men jeg fryser. Nå har ikke jeg evnet å få opp den svartens takstigen, og derfor ikke fått feiet. Ergo, jeg tørr ikke fyre. Derfor kan energiselskapet glede seg over panelovner som suger energi slik at huset i seg selv er en liten miljøkrise helt alene!

Seriøst! Det føles ut som hele huset ramler i staver rundt meg. Jeg føler meg direkte hjelpesløs, for jeg kan jo ikke fikse noe selv!!!

Jeg drømmer om varme og sol. Jeg vil heller sitte å pese som en strandet hvalross fremfor å sitte blåfrossen og hakke tenner!

Ja, det er nesten sånn at jeg gleder meg til overgangsalder og hetetokter. Men bare nesten. Jeg har ennå sikkerhetskøen på Gardemoen friskt i minne. Det var ikke direkte festlig, men jeg frøs ikke i det minste…