Omsider er jeg der at jeg kan tenke meg å treffe noen igjen. Det betyr jo at jeg chatter endel for tiden. De fleste jeg chatter med, ønsker jo da å utvide det hele med å prate i telefonen etter hvert.
Det er det verste jeg vet!
Jeg skal avsløre mitt handikapp. Jeg har bare hørsel på ett øre, og har ikke hatt hørsel på høyre øre siden jeg var 8 år. Jeg ble operert og fikk proteser i det indre øret og falsk trommehinne, i håp om å berge hørselen, men det gikk ikke. Legene på sykehuset har forsøkt å få meg til å bruke høreapparat, men jeg nektet. Det var ultra-teit å gå med høreapparat da jeg var barn og tenåring. Nå må jeg ha en ny operasjon for å bruke det, og jeg husker ennå så vondt det var med første. Det betyr at jeg har ikke spesielt lyst.
Jeg har for øvrig lært meg å tilpasse meg denne utfordringen, så det går bra. Setter meg alltid til høyre i et lokaler, og slik at jeg har mulighet til å se ansiktet til de som prater. Er det mange i rommet funker ikke det, så hvis jeg skal gå gjennom noe i store forsamlinger ber jeg alltid om å få notatene på forhån slik at jeg er forberedt. Jeg har en tendens til å snakke litt lavt faktisk, men det er mest fordi jeg er bevisst på at det er en utfordring at man er høylytt når man har nedsatt hørsel.
Sorgen er at jeg sliter med noe av toneregistrene i forhold til sang. Jeg blir himla sliten av å konsentrere meg om å lytte hele tiden. Sang er vel den definitive lidenskapen jeg har, derfor brukte jeg enormt mye energi for å trene hørselen på venstre øre til å kompensere for mangelen på høyre side. Det går tildels, men kan være vanskelig dersom man blir akkompagnert av blåsere, for da må jeg bare stole på at jeg synger riktig uten å klare å høre meg selv. Bortsett fra det merker jeg det nesten ikke.
Jeg fordrar ikke telefonsamtaler eller telefonmøter, men skype med video går greit. Da får jeg lest litt på leppene i tillegg til det jeg hører. Det blir noe spørsmål fra meg, men innenfor rimelighetens grenser.
Men altså, så spør disse jeg chatter med om de kan få ringe. Jeg har altså så utrolig mange unnskyldninger for å slippe. Det er alt fra at jeg ikke er alene, har lagt meg til at telefonen min er så himla dårlig. Det er så kjipt å sitte å si hæ? i annenhver setning. Samtidig gidder jeg ikke å begynne et bekjentskap med “Du, at jeg hører faktisk omtrent ikke hva du sier for jeg har ikke hørsel på ene siden!” Det ender med at jeg stort sett ikke gidder å svare. Jeg må være skikkelig opplagt og ha det helt stille rundt meg, ellers går det ikke i hele tatt.
48 år og utrolig tåpelig, men sånn er det altså..
Bahhh! Jeg skulle gjort mye for og hatt normal hørsel!