Jeg gruet meg til å bli voksen

Categories Blogg

Da jeg vokste opp syntes jeg det var spennende å skulle bli voksen. Jeg så frem til den verden som skulle åpne seg for meg. Alle mulighetene som skulle by seg. Jeg skulle bli min egen herre. Det skulle bli glam og høy sigarføring. Planene var store og mange.
Omsider ble jeg 18 år. Selve dagen var vel noe begredelig siden feiringen kvelden i forveien resulterte i en solid hangover. Siden jeg har fødselsdag 16. mai, var det full action på byen kvelden før også. Det fikk jeg med meg!
Så var jeg altså myndig. Voksen også. Fryktelig voksen i egne øyne!

Nå skulle jeg bestemme selv! Alt skulle bli så fantastisk!

Jeg bodde med mamma og pappa mens jeg gikk 3. året på gymnaset. Der var det ikke nøye om jeg var 17 eller 18 år. Reglene var samme som før. Komme hjem til avtalt tid, ikke kjæreste besøk utover natta, lekser skulle prioriteres, pliktene skulle gjøres, frekke svar ble fortsatt ikke tolerert og jeg måtte fortsatt gjøre som jeg fikk beskjed om. Altså business as usual. Men jeg fikk sertifikat og bil!! Gjett om det ga meg frihetsfølelse. vi suste til byene rundt, fest og moro var en selvfølge. Vi var jo russ!

Når jeg nærmet meg 19 begynte jeg å få en bismak i munnen. Jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville gjøre med livet mitt. Skulle jeg gå rett på videre studier eller skulle jeg jobbe litt først? Skulle jeg fortsette å bo hjemme eller flytte? Kom jeg til å finne en jobb jeg kunne leve av? Hvilke regninger var vanlige å ha, og hvor mye måtte jeg ha til mat og klær? Enn hvis jeg ble syk? Hvem skulle hjelpe meg da hvis jeg ikke bodde hjemme lengre? Hvordan skulle jeg klare alt alene?

Det var ikke like fristende å bli voksen. Det var bare skummelt. Jeg hadde aldri gjort dette før, og ante ingenting om hva som kom til å være forventet av meg. Jeg var faktisk nervøs av tanken på om jeg kom til å klare meg på egen hånd.

Jeg var av de heldige som fikk fast jobb rett etter skolen, og derfor flyttet jeg også hjemmefra. Det var ikke så glamorøst som jeg hadde trodd. Når husleie, strøm og mat og bilforsikring var betalt, var det ikke mye igjen til alt det glamorøse jeg hadde drømt om, og lommeboka var ofte tom før lønning. Jeg fikk ikke penger hos mamma og pappa, men kunne komme hjem å spise. Sånn sett lærte jeg kjapt at det lønne seg å ha noen grunker stukket unna til en regnværsdag. Jeg måtte lære meg å holde orden og å planlegge lengre enn neste tre timene.  Det var mye mer enn jeg hadde tenkt over, men siden jeg bodde nær mamma og pappa, hadde jeg alltids noen å snakke med. Jeg gjorde det vel ikke så mye, men det var en trygghet i å vite at jeg kunne. Så flyttet de til Bodø. Jeg valgte å bli igjen fordi jeg hadde kjæreste. Så da ble jeg på en plass hvor jeg ikke hadde noen røtter. Det var ingen familie. Ikke noe nettverk.

Jeg priser meg lykkelig fordi jeg hadde vokst opp med trygge, gode rammer. Mamma og pappa har vært åpne og rause. Jeg visste at jeg alltid kunne ringe å prate med den om jeg trengte det, eller bare komme hjem. Det gjorde at det var en trygghet i det utrygge. Jeg var heldig.

Nettopp rammene jeg gledet meg til å bli voksen nok til å kunne legge bak meg, var det som gjorde at jeg ikke ble avskrekket av voksenlivet.
Klart jeg gikk på trynet nå og da, og jeg var sikker på at det var verdens undergang, men mamma sa at jeg fikk ta meg sammen og rette opp i det som var blitt feil. Alle må gjennom små og store katastrofer i livet sa hun. Ingenting er så galt at man ikke kan ordne opp i det. Det finnes alltid en løsning.

Når jeg gråt og var lei meg for noe trivielt, kunne hun si rett ut at det var sannelig ikke vits å grine for bagateller. Livet kom ikke til å bli noen dans på roser hele tiden. Det er det ikke for noen, sa hun. Jeg skjønte at det var en del av livet. En del av det å være voksen.

Mange av de som blir voksne nå, har levd et beskyttet liv. Vi kaller de for generasjon trygghet eller generasjon Z. De søker trygghet. Disse unge voksne har vokst opp med et liv påvirket av teknologi, og ikke minst internett. De skaffer seg kunnskap og kompetanse på et nivå vi ikke hadde mulighet til. De har også større innsikt i hva som beveger seg i verden. Det være seg politiske konflikter, krigshandlinger, finanskriser, arbeidsinnvandring og global miljøkrise. De er beskyttet fra det som kan true dem i første ledd, men gjennom teknologi får de alle verdens skumle hendelser helt inn på netthinnen. Klart verden er blitt en mye mer skummel plass å være. Denne generasjon unge vet om alle farene som truer. De tørr ikke ta ting for gitt. Det gjorde vi. Når vi vokste opp levde vi ganske uvitende om hvor brutal verden faktisk kan være.

Jeg skjønner kommende generasjons behov for trygghet. I en verden i stadig endring, og med stadig nye trusselbilder, er det behov for at noe er som det alltid har vært. Noe må være konstant. Kanskje er det det viktigste vi kan være for våre barn. Konstanten som representerer det jordnære og trygge. Være der for våre barn slik mange av oss opplevde egne foreldre var.

Likevel er det viktig å la de unge voksne gjøre sine egne feil, la de løse problemene selv, gi de mestrings-følelsen. Livet er ikke alltid like enkelt, og av og til blir det direkte kjipt. Det går over for de fleste. Noen ganger tar det bare litt tid. Det finnes løsninger for alt. Ikke sy puter under armene på dem, men gi de en arm å støtte seg på om de trenger det når de går. Vi får lære de at livet ikke er for amatører, og ingen kommer gjennom det uten å tryne noen ganger. Men om livet slår deg i bakken syv ganger, så må du reise deg åtte…

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.