Igjen har jeg forsøkt å analysere innleggene mine ulite. Det er mest fordi det interesserer meg å finne ut hva som engasjerer, men jeg blir å gjøre som alltid. Skrive om det som faller meg inn der og da.
I januar kom jeg tilbake etter å ha hatt en måden mer eller mindre timeout fra bloggen. Det begynte å kjede meg å sitte å skrive. Manglet liksom helt inspirasjon, også hendte det noe som jeg egentlig ville skrive masse om, men som ikke egnet seg på trykk uten at flere ville følt at de ble utlevert. Når jeg brant etter å skrive om dette, klarte jeg ikke å engasjere meg til å skrive om et annet tema.
Så januar har gått til å bygge opp lesertall igjen. Har erfart at det er ute av øyet, ute av sinn..
mine fem topp innlegg januar er følgende:
- Nei, dette er overhode ikke greit!
- Bygdedyret fornekter seg ikke
- Troen på at man kan kjøpe lykke til barna
- Mammahjertet har så vondt
- Jeg gruet meg til å bli voksen
Det var egentlig masse forskjellige innlegg. Det er hyggelig å se at mangfoldet engasjerer. Særlig siden jeg fortsatt skribler ned innlegg uten en plan for hverken det ene eller det andre. Planmessighet over en hobby gjør at jeg føler det går mer mot en bijobb og det er jeg ikke klar for..
Bunn fem var egentlig noen korte innlegg som var postet.
- Krig på Twitter
- Hverdagslykke
- Mandag blues
- En delilig lat søndag med Vesla
- Listhaug med rom-arrest uten tilgang på data eller mobil
Jeg overraskes egentlig over at ikke politiske innlegg engasjerer, men det er jo på bakgrunn av at jeg selv er litt over middels stor politisk-kranglefant. Vi er alle forskjellige, og det er ulikt hva som enagsasjerer. Men jeg har selvinnsikt nok til å innse at mange av de temaene som engasjerer meg, ikke nødvendigvis fenger like mye hos alle.
Jeg kommer ikke til å skrive blogg-innlegg på bakgrunn av hva som blir lest men ut fra hva som beveger seg i mitt liv og engasjerer meg. Med andre ore, uten mål og mening og impulsivt. Ingenting er forandret…
