Denne uka gadd jeg ikke følge med på hva jeg brukte penger på. Det ble jo en flopp uansett, for forbruket mitt er jo skyhøyt i forhold til det jeg skulle bruke. Jeg kjente formelig luksusfellen pustet meg i nakken. Det var like før jeg ble klin forbanna da det røk noen lyspærer. Jeg bruker jo sånne LED sparepærer, og de koster jo så masse! Til alt overmål gikk også lysrøret på kjøkkenet, da tenkte jeg bare at nå er det nok!

Heldigvis hadde sønnen lagt kvitteringene for pærene i skapet så det går på garanti. I tillegg fikk jeg tre nye lamper hos elektriker-sønnen, To til gang og soverom, og en til kjøkken fordi den med lysrøret er så gammel at den var moden for utskiftning. Det går jo på renoverings-budsjettet og ikke på matbudsjettet vår.

Så hvordan gikk det da når alt var i fritt fall?

 

InnkjøpBeløp
Diesel350,77
Brus130
Godis225
klær Vesla75
lunsj20
Matvarer854,74
Totalsum1655,51

 

 

Nilsson!! Du er enestående!! Når jeg ga meg litt faen i å spare penger, reduserte jeg forbruket. Er det faktisk sånn at når jeg tenker på at jeg ikke skal bruke penger så fokuserer jeg så mye at jeg ender opp med å fokusere på alt jeg vil ha? Ja, også kjøper jeg mer..

Anyway! Jeg klarte det! Juhuuu! Da tok jeg inn 362,49 denne uka. Overforbruket fra de to forrige ukene er nå redusert til 1655 kr. Klarer jeg å ta det inn de kommende 1,5 ukene? Tror det blir heftig, men jeg skal IKKE gjøre en innsats, for da har jeg åpenbart mer sjanse for å lykkes..

Jeg håper at jeg som sjef, er en god sjef for mine kolleger. Egentlig så liker jeg ikke å være sjef. Jeg vil heller være en arbeidsleder. Den som staker ut veien, men også den som går sammen med kollegene. Min filosofi er at dersom man drar lasset sammen, så blir vi også bedre sammen. Vi lærer og utvikler oss hele tiden. Når man jobber med teamet sitt kan man også korrigere lederstil og fremdrift på en helt annen måte enn om man jobber diversifisert. De gangene jeg må jobbe med andre ting enn det teamet har som fokus, blir jeg liksom litt lost i forhold til hvor vi er i løypa og har hyppigere behov for oppdateringer. Det blir så masete. Jeg blir så masete.

Jeg jobber godt, jeg vet jeg har kompetansen til det jeg driver med, og jeg liker det. Jeg elsker strategier og elsker utvikling. Jeg elsker å se nye prosjekter ta form. Se ideéene jeg hadde i hodet bli til noe reelt. De små gledene..

Jeg sa i et tidligere innlegg at jeg konkurerer med meg selv, at jeg i år skulle overgå tidligere prestasjoner. Jeg har gjort det. Gått meg selv en høy gang så langt i år. Poenget er at det er fordi vi som team er rå! Mine kolleger har stått på og vi har alle hatt stø kurs hele veien.

Det som gjør at jeg er litt høy akkurat nå, er fordi vi er kommet i mål som vi skulle. Det som vi trengte av input for å fullføre er også mye bedre i år enn tidligere. Det betyr at ikke bare mitt team jobber godt, men det er progresjon i organisasjonen som helhet.

Jeg hadde et møte på fredag med en ekstern aktør som vurderer min jobbutførelse. Herlighet så godt det er å høre at andre ser man gjør en god jobb. Tilbakemeldingene var mer enn gode, og jeg må innrømme at jeg ble en anelse stolt. Sånn ros gjør at jeg blir så utrolig gira, har bare lyst å kjøre på for fullt. Men av hensyn til mine kolleger skal jeg ikke ta helt av som jeg bruker!

Så da ble det lunsj og kake på jobb fredag.

Nå når alt har fått lagt seg, er jeg i full gang med å legge strategi for hvordan vi skal jobbe videre i kommende periode. Jeg klapper meg selv på skuldra og sier “Well done, Nilsson”, men vi skal ikke hvile på laudbærbladene. Vi har nye mål å nå, og mandag blir det møte med teamet for å implementere nye målsetninger.

Det går bare en vei, og det er fremover!

 

Categories Blogg

Jeg regner med at det er mange mammaer som får frokost på senga, Ja, de av dere som har barn som våkner opp i anstendig tid. Her i huset er det mor som er våken først, så frokost får jeg ikke. Egentlig er vi ikke så opptatt av mors- og farsdager. Her i huset er det en dag der vi kjøper litt blomster og gjør litt stas ved å lage kort og kake. Så er vi sammen om vi kan.

Blomstene er fra Vesla, og lysestakene er mitt lille impulskjøp. De skal ikke stå der permanent tror jeg, men de har ikke funnet sin plass riktig ennå. De er ennå på leiting..

Vesla hadde lyst å stå for bakingen i går. Hun har begynt med mat og helse på skolen i år, og følte seg klar for å begynne å bake alene. Det synes jeg er fint, så jeg dro til noen venner mens hun jobbet på kjøkkenet. Jeg var litt spent på hvordan det kom til å gå, så jeg var i stadby-mode hele tiden. Brownies kaken laget hun uten å be om råd eller hjelp, og det er ikke toro-pose som jeg ville brukt. Kanskje det er en liten konditor i Vesla?

Hun skulle fylle en Pawlova-bunn som har stått siden jul, men der ble det litt verre. Den var nemmelig blitt knust, så jeg måtte komme hjem å legge puslespill av den. I mellomtiden laget hun noen nydelige vaniljekjeks som hun pyntet.

 

 

Riktig så Salvador Dali-inspirert..

Siden Storesøster har vært på sykehuset hele uken, laget Vesla kaker nok til henne også. Hun er jo ikke bare storesøster, men gudMOR også, så da måtte hun lage litt morsdag til henne. Min mamma nyter helga på hytta, så hun får gaven sin når hun kommer hjem.

Jeg håper alle nyter dagen i dag, morsdag eller ikke. Tenk på at det er en deilig søndag, og den kan bli akkurat så fin som du gjør den til. Før det blir full fart her i huset skal jeg bruke tiden til å rydde og vaske litt. Storebror kommer nemlig hjem på besøk, og selv om han ikke bor lengre veien unna, er det stas når han kommer hjem.

Instagram og Facebook.

 

Her i Bodø er det betalt parkering over alt i sentrum. Litt lengre opp ved kjøpesentrene er det FRI parkering. Det har ført til avfolkning i sentrum, og handelen har følgelig flyttet seg oppover dit. Skjønner det godt, for jeg gjør det selv.

Det er to senter, City Nord og Trekanten. Sist nevnte har to timer gratis parkering, og der må du hente billett å legge i ruta. Da er det enkelt å huske når parkeringa går ut.

På første parkerer man, og må følge med tiden selv. Det blir ofte dyrt.

Så kom det ei regning i posten. 70kr for parkeringen. Da hadde jeg stått 18 minutter for lengre. Fri parkering du liksom. Det er jo kjempedyrt! Jeg skjønner at det er for å forhindre at de som jobber i området ikke skal benytte dette til parkering i arbeidstida, men kan de ha forståelse for at jeg glemmer av tida? De må jo ha forståelse for at venninne-lunsjer kan drøye litt uten at det koster en formue.

70 kr for 18 minutter altså! Jaja, det er vel enda et tegn fra oven på at jeg skal redusere pengeforbruket!

For hadde jeg skippet de siste 18 minuttene med shopping ville jeg spart en anstendig sum med penger!

Jeg får vel bare betale og huske på å komme meg hjem før det blir så himla dyrt på både den ene og den andre måten..

Instagram og Facebook.

 

I bygda mi er det mer fuzz enn i Blogglandia for tida. Jeg har jo kommentert dette i ett innlegg om bygda og bygdedyret og så besluttet å legge den ballen død.
Det var før forsvarstalen til bygde-kongene kom ut i offentlig rom, pent signert med kyss og klem omtrent. Tilsynet For Høg Moral har talt. Innlegget ble lagt ut helt åpent. Om jeg ikke har fått kaffen i vranghalsen før, fikk jeg det i allefall da.

Fader altså! Jeg så rødt. Noe så jævlig hånlig og smålig da! Dette omhandler fortsatt denne damen som er gift med et medlem av en 1% motorsykkelklubb.

XXXX er ikke et «kjent navn» på Bygda. Tvert imot var det nok et fåtall som kjenner henne før denne saken, siden hennes generelle liv og interesser neppe er noe som er egnet til å skape «engasjement». Utfordringen er knyttet til at XXXX har en nær relasjon til motorsykkelklubben Outlaws. Hun er ikke selv medlem, muligens fordi klubben ikke har kvinnelige medlemmer, men er gift med en mann som er medlem av motorsykkelklubben. Outlaws er av politiet i Norge ansett som en «1%-klubb» hvis medlemmer – i bevisst ubestemt form – er kjent for å drive omfattende kriminell virksomhet knyttet til bl.a. narkotikakriminalitet og vold.
XXXX er altså selv ikke medlem. Hun deler dog ektemannens motorsykkelliv, og har ikke på noe tidspunkt tatt avstand fra verken hans medlemskap spesielt eller Outlaws generelt så langt eierne eller styret i samfunnshuset har registrert. Tvert imot har hun uttrykt støtte til klubben i forbindelse med at det ble forsøkt etablert en lokal klubb/avdeling på Bygda for noen år siden.
Jeg ble fysisk uvel da jeg leste dette avsnittet av et langt forsvars-tale brev. Jeg ble så forbannet og kastet meg inn i debatten og hevdet at dette er både ufint og slemt å skrive. Dette er så nedsettende og arrogant formulert, at jeg hadde mest lyst å filleriste noen. Så skrev de videre:
Det er – i motsetning til hva som fremstilles i media og sosiale medier – ikke gjort en vurdering av XXX personlige egnethet, moral eller annet. Det eneste som er vurdert er risikoen for å bli knyttet til miljøer som Bygdas samfunnshus ønsker klar avstand til.
Hvis ikke det første avsnittet er at det er gjort en vurdering av personlig egnethet, moral eller annet, så skal de altså få dra meg baklengs gjennom fuglekassa, for det er det i aller høyeste grad. Jeg var så forbannet at blodtrykket mitt var himmelhøyt. Hennes liv er neppe egnet til å skape “engasjement”.. Hun er selv ikke medlem, muligens fordi klubben ikke har kvinnelige medlemmer.. Nei, nå må nok jeg ha en beroligende pille. Mulig jeg får spørre om noen i Tilsynet for Høg Moral har en til overs til meg.
Damen har latt seg intervjue i media, og sagt at hun føler et veldig stort ubehag av saken og føler seg urettferdig behandlet. Hvem ville ikke følt det? Det å bli veid av andre, og funnet for lett er vondt. Når dette gjøres på en slik måte at det er fem mennesker som signerer på bakgrunn av et helt lokalsamfunn er det ekstra vondt.  Det skal sies, ikke et helt. Jeg satt i styret for en av disse organisasjonene, og da dette kom for en dag, og valgte å trekke meg med øyeblikkelig virkning, fordi styrets leder hadde signert på et brev som totalt avviker fra mitt syn på moral og etikk, helt fjernt fra de verdier jeg har fått med meg hjemmefra. Forøvrig uten å ha tatt dette opp med sitt eget styre i forkant.  Så dette var ikke en avgjørelse tatt av organisasjonen, men i realiteten av leder som enkeltperson. Grunn nok til å stille spørsmålstegn med saksbehandlingen bare på det grunnlaget.
Ikke nøye! Slik atferd vil jeg ikke under noen omstendighet assosieres med uansett.
Damen som er ekskludert uttaler at hun ikke kan kjøpe brød engang uten å føle at hun møter dømmende blikk. Til og med dette evnet disse fem menneskene å dra ned på et direkte tarvelig nivå.
Hva XXXX føler og hva som er realiteter mht. at hun f.eks. «ikke kan kjøpe brød uten å bli sett på» kan vi ikke si noe sikkert om, men vår oppfatning er i alle fall at det alt overveiende som har blitt skrevet om henne i lokale sosiale medier har vært støtteerklæringer. Det er bra, fordi heller ikke vi aksepterer ikke at noen «av våre» blir utsatt for rykter det ikke er grunnlag for.
Ja, det skulle da ellers bare mangle at majoriteten har gitt henne støtteerklæringer. Vi lever i 2020 og evner faktisk å si fra at DETTE ER IKKE GREIT! Man behandler ikke andre medmennesker slik. Dette er mobbing! Vi vil at våre barn skal vokse opp å vite at vi er opplyste mennesker som har omtanke for alle. Barna våre skal se at vi voksne faktisk tar avstand fra slike holdninger og handlinger. Det er ikke bare noe vi sier, men vi etterlever det også.
Det ble skrevet så utrolig bra om denne saken på SoMe: Det rystende er jo ikke offentliggjøringen av utestengelsen av et enkeltmenneske, men at det har skjedd en utestengelse. Noe det i tillegg ser ut som de har tenkt å fortsette med.
Vi vet at det å ekskludere mennesker fra samfunnet sier mer om oss, hvis vi gjør det. Det jeg sier er at dette sier mer om Tilsynet For Høg Moral, enn om resten av lokalmiljøet generelt. Jeg blir klin forbanna på slik oppførsel. Snakk om å gjøre seg så skinnhellig. De skrev nede i brevet følgende:
Vi anmoder om at alle som har meninger i saken gjør en innsats for å holde debatten på et slikt nivå at også barn på Bygda kan lese innleggene.
Jeg kan bare si en ting om den siste linja, at hvis det er ut fra hva de tenker barna skal sitte igjen med av inntrykk av saksbehandlingen, så er det ikke kommentarene som er ille. Det er brevet i seg selv. Ingen foreldre med forstanden i behold bør la barna sine lese det uten å forklare at dette er et fordomsfullt dokument som i beste fall er egnet til bruk som skrekk og advarsel i hvordan man ikke oppfører seg mot andre.
Hva om nærmiljøet hadde uttalt at disse fem ikke er velkommen til å delta i noen form for organisert arbeid i nærmiljøet?  Dette fordi vi som nærmiljø tar sterk avstand til slik atferd, og ut fra risikoen for å bli knyttet til slike holdninger. Vi vil ikke at disse skal ha kontakt med barn og unge i nærmiljøet fordi vi ikke under noen omstendigheter ønsker at vår oppvoksende slekt skal la seg influere av disse fem.
Jeg har lyst å snu på det hele og spørre om vi kan ha disse fem menneskene til å representere et helt lokal miljø?  Hva om disse fem moralens voktere hadde blitt gått etter i sømmene? Hvis vi hadde begynt å grave litt i gammel moro, hvilke skjelett ville da dukket opp fra glemselen? Det er ei lita bygd, og ryktene om disse fem sin fortid har alt begynt å svirre. Det som kommer frem er jo ikke direkte flatterende. Hvordan ville de ha følt det om de skulle dømmes i offentlighet for det de har slitt med i årenes løp?
Nei, noen heksejakt er jeg ikke ute etter, men nok er nok. Vi har en plikt til å ta avstand fra handlinger av en slik art. Det er ikke den flotte bygda verdig. Sagt på en annen måte: Er vi tjent med å la folk med slike holdninger representere oss i saker som angår hele bygda? Jeg synes ikke det. Disse fem viser ikke verdier som gjenspeiler mine verdier og holdninger. Som de selv skriver er det overveiende sympatierklæringer for denne damen som kommer frem i SoMe, og det bør de virkelig tenke over. De bør tenke over hva majoriteten av innbyggere mener om deres måte å handle på. Kanskje det er på tide at disse kjenner sin besøkelsestid og tar sin hatt og går?
Vi som kommer fra et møblert hjem synes i alle fall ikke slik behandling er innaforr…

Det er ikke ofte jeg blir helt skutt, men det er jeg nå. Det er ikke mer luft i ballongen. Det kjennes ut som om det ikke eksisterer energi i en fiber i kroppen min.
Hvis jeg drar hjem å setter meg ned kommer jeg til å sovne i løpet av to minutter.

Det er bare en ting å gjøre!

Frem med gitar og sangbøker! Nå skal mor skråle frem litt energi slik at helga blir fantastisk. DET er energigivende.

Med så tomme ord ønsker jeg alle ei nydelig helg 🌸🌸🌸

Jeg har tenkt litt over støyet i Blogglandia den siste tiden. Det har faktisk fått det til å riste litt i grunnleggende tankesett hos med selv. Det er så uendelig mange nyanser mellom svart og hvitt.

Når en gruppe mennesker har tilsynelatende sammenfallende syn på en sak, bør den som bringer saken til munnen stoppe litt opp og tenke. Er det faktisk gruppen som har denne meningen, eller er det egentlig bare de som er sterkest verbal som har det? De som er enige der og da kan faktisk ha forskjellig agenda.

Tenk på et trekløver tenårings venninner. Den som har størst personlighet er borte fra skolen en dag. De to andre diskuterer seg i mellom at den som er fraværende tar for mye plass. De vil konfrontere henne for at hun skal forstå at hun også må ta hensyn til de to andre. Neste dag er den siste som kommer til skolen av de to, blitt person non grata. Den andre har stadfestet sin stilling som bestis til den som angir tonen og tar størst plass. Mange prater med kløven tunge, og det kan være tungt å være den som må t støyten.

Ikke bli overrasket over mennesker som vender sin kappe etter vinden. Det er mer vanlig enn man tror. Ikke alle har de samme intensjonene, og ikke alle har styrke til å stå alene i stormen. Det er mange som velger minst motstands vei.

Jeg har alltid hevdet at så lenge man er tro mot egne verdier og står rakrygget med meningers mot, da har man sin integritet i orden. Men integriteten er fattig trøst om man føler at man er helt alene i vinden.

Men ikke nødvendigvis..

Det gjelder bare om de du samhandler med har samme overbevisning. Har de en skjult agenda med sin atferd kan du ende opp som Svarte Per… Trist som juling, men ordtaket om å holde sinne venner nær og fiender enda nærmere.

Vær sikker på at du står fjellstøtt i dine avgjørelser. Det blåser mye mer på toppene..

Roper du til barnet ditt?

Hjemme hos oss var det utrolig mye roping til ungene i huset. Enkelte dager følte jeg at jeg ropte og skreik mer enn jeg pratet. Tilsynelatende måtte jo ungene i huset være helt håpløse så mye som jeg skreik til dem. Det syke er at jeg vokste opp med en mamma som bjeffet når hun var sur, men en pappa som ble illevarslende rolig når han var sint. Ingen av dem var sånne som sto og skreik til oss. Så jeg hadde ikke med meg den atferden hjemmefra, jeg laget den uvanen selv. Jo, mer jeg skreik etter ungene, jo mer skreik de tilbake når de skulle svare.

Til slutt måtte jeg ta skjea i ei anna hand. Den endringen var det jeg som måtte gjøre, og stoppeklokka ble min beste venn og læremester. Når jeg hadde gitt barna en beskjed, så måtte jeg først lære meg å gi en beskjed om gangen. Jeg måtte bli bevisst på om barna var opptatt med noe, og da legge inn tid for de til å avslutte det de holdt på med. Jeg begynte å lage avtaler om tid, og jeg begynte å sette på alarm. 90% av gangene hadde jeg lyst å skynde på de før tida gikk ut. Det rare var at ungene faktisk holdt avtalene!

Så til det med ropingen. Det var ikke bare sint roping, det var roping når jeg skulle be de om noe eller snakke med dem. Det første var å stoppe å stå i første etasje å rope opp i andre. Jeg begynte å gå opp å SNAKKE med ungene, og heller be de om å komme ned til meg. Endringen var helt utrolig! Selvsagt er det ikke slik at alt funker hele tiden, så når vi har en konflikt og jeg merker at temperaturen begynner å stige, trekker jeg meg unna og setter på stoppeklokka igjen. Jeg gir meg selv timout fra situasjonen, men sier alltid i fra. For eksempel kan jeg si at nå går jeg i stua ei stund, for nå blir vi ikke enige, så det er godt for oss å puste litt med magen før vi snakker/diskuterer videre. Det er blitt merkbart bedre. For Vesla som var så liten når endringen kom, er det slik at hvis jeg kvesser stemmen og roper blir hun nesten litt redd. Hun er sånn unge som er vant til å bli snakket til. Så der laget jeg en annen uvane. Det å la henne få lov å diskutere så mye at hun av og til ikke aksepterer når jeg sier at det er jeg som er voksen og som uansett bestemmer. Da kommer gjerne utbrudd som “Seriøst!” eller “Du tulla nu?”

Ennå er det heldigvis sånn at år jeg demper stemmen og spør: “Ka sa du nu?” så responderer hun med unnskyld. Så da er det håp.

Det er bare en ting jeg virkelig sliter med, og det er språkbruk. Jeg har så lett for på utbryte noen saftige gloser om jeg slår meg, skvetter, kommer på noe jeg har glemt. Det er så stygt å høre på. Det verste er at mini-me har kopiert meg, så nå må jeg jobbe med enda en uvane som skal bort.

For 19 år siden (Er det mulig?) Så hadde vi fått nye naboer der fruen jobbet i misjonsrådet eller noe sånt. Snupsi-ungen var tre, og vi var alle på baksiden av huset og måkket snø av terassene. Jeg og naboen snakket litt over gelenderet mens vi måkket. Jeg sparket i en isklump og fikk skrekkelig vondt i foten. “Søren å!” utbrøt jeg. Før jeg rakk å beklage kom det fra den søte lille Snupsi-ungen. “Det hete ikke søren å, det hete faen å! ”

Jeg ville bare gjemme meg….

 

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.

Alle foreldre som har vært hjemme med syke barn har sikker kjent på den ekle følelsen av dårlig samvittighet. Her er vi hjemme mens kollegaene må ta vårt ansvar. Jeg kjenner sånn langt inn i magen. Det er ikke noen god følelse. Så når man kommer tilbake på jobb, står man på som gal for å kompensere for fraværet.

Etter to dager hjemme med Vesla var jeg tilbake på jobb i dag. Småen var hjemme alene, for jeg skulle bare være borte halve dagen. Hun har bare små-feber i dag, og har sovet til nå, så det har gått bare fint. Mammahjertet synes likevel det er litt guffent.

Hva skjer når jeg er på jobb og skal jobbe som gal? Jo, da har jeg utrolig dårlig samvittighet for jenta som er alene hjemme. Jeg skulle jo helst vært hjemme og tatt meg av henne. Det blir galt uansett hva man velger liksom.
Når jeg kommer hjem skal jeg kompensere med å kose meg masse sammen med henne.

Det er jo galt uansett hvilken fot man skjærer seg i, blør gjør man uansett. Jeg får bruke kvelden til å kompensere for fraværet, for omsorgen for jenta kommer først uansett..

Det er vel ikke så rart det er slitsomt med sykedager for barna. Dårlig samvittighet så det holder, og man skal kompensere for alt…

Når legen i tillegg sier Vesla skal holde seg hjemme resten av uka, så vet mamma`n at det blir dobbeltarbeid fremover. Shit happends! Det er sånne små slag som livet gir, men det er også en del av livet.

 

Hos legen og venter på å ta masse prøver.

Jeg tenkte jeg skulle ha det litt morsomt og lage en spørsmålsrunde, men hva i all verden skulle noen spørre om?

Tro så kult, jeg kan svare på spørsmål om meg for å avsløre mine innerste pikante hemmeligheter? Det kunne vært noe. Hmm, jeg hadde vel endt opp med å stille spørsmålene selv. Det hadde vært kleint å blitt ferska på noe sånt.

Eller jeg skulle laget en meningsmåling? Hva synes dere om de forskjellige tematikkene? Hva fenger mest? Utrolig kleint å måtte svare selv der også.. Blir liksom ikke spesielt godt utviklingsklima av det?

Næhh.. De sier det enkle er ofte det beste, så jeg setter meg ned og grunner videre på hva det neste blir..