Vesla lever i hovedsak med mammaen sin, og det er meg. Det er mye som rører seg i vårt liv, og av og til hender det ting som egner seg på trykk i varierende grad..
Det er ikke ofte jeg blir helt skutt, men det er jeg nå. Det er ikke mer luft i ballongen. Det kjennes ut som om det ikke eksisterer energi i en fiber i kroppen min.
Hvis jeg drar hjem å setter meg ned kommer jeg til å sovne i løpet av to minutter.
Det er bare en ting å gjøre!
Frem med gitar og sangbøker! Nå skal mor skråle frem litt energi slik at helga blir fantastisk. DET er energigivende.
Med så tomme ord ønsker jeg alle ei nydelig helg 🌸🌸🌸
Jeg har tenkt litt over støyet i Blogglandia den siste tiden. Det har faktisk fått det til å riste litt i grunnleggende tankesett hos med selv. Det er så uendelig mange nyanser mellom svart og hvitt.
Når en gruppe mennesker har tilsynelatende sammenfallende syn på en sak, bør den som bringer saken til munnen stoppe litt opp og tenke. Er det faktisk gruppen som har denne meningen, eller er det egentlig bare de som er sterkest verbal som har det? De som er enige der og da kan faktisk ha forskjellig agenda.
Tenk på et trekløver tenårings venninner. Den som har størst personlighet er borte fra skolen en dag. De to andre diskuterer seg i mellom at den som er fraværende tar for mye plass. De vil konfrontere henne for at hun skal forstå at hun også må ta hensyn til de to andre. Neste dag er den siste som kommer til skolen av de to, blitt person non grata. Den andre har stadfestet sin stilling som bestis til den som angir tonen og tar størst plass. Mange prater med kløven tunge, og det kan være tungt å være den som må t støyten.
Ikke bli overrasket over mennesker som vender sin kappe etter vinden. Det er mer vanlig enn man tror. Ikke alle har de samme intensjonene, og ikke alle har styrke til å stå alene i stormen. Det er mange som velger minst motstands vei.
Jeg har alltid hevdet at så lenge man er tro mot egne verdier og står rakrygget med meningers mot, da har man sin integritet i orden. Men integriteten er fattig trøst om man føler at man er helt alene i vinden.
Men ikke nødvendigvis..
Det gjelder bare om de du samhandler med har samme overbevisning. Har de en skjult agenda med sin atferd kan du ende opp som Svarte Per… Trist som juling, men ordtaket om å holde sinne venner nær og fiender enda nærmere.
Vær sikker på at du står fjellstøtt i dine avgjørelser. Det blåser mye mer på toppene..
Roper du til barnet ditt?
Hjemme hos oss var det utrolig mye roping til ungene i huset. Enkelte dager følte jeg at jeg ropte og skreik mer enn jeg pratet. Tilsynelatende måtte jo ungene i huset være helt håpløse så mye som jeg skreik til dem. Det syke er at jeg vokste opp med en mamma som bjeffet når hun var sur, men en pappa som ble illevarslende rolig når han var sint. Ingen av dem var sånne som sto og skreik til oss. Så jeg hadde ikke med meg den atferden hjemmefra, jeg laget den uvanen selv. Jo, mer jeg skreik etter ungene, jo mer skreik de tilbake når de skulle svare.
Til slutt måtte jeg ta skjea i ei anna hand. Den endringen var det jeg som måtte gjøre, og stoppeklokka ble min beste venn og læremester. Når jeg hadde gitt barna en beskjed, så måtte jeg først lære meg å gi en beskjed om gangen. Jeg måtte bli bevisst på om barna var opptatt med noe, og da legge inn tid for de til å avslutte det de holdt på med. Jeg begynte å lage avtaler om tid, og jeg begynte å sette på alarm. 90% av gangene hadde jeg lyst å skynde på de før tida gikk ut. Det rare var at ungene faktisk holdt avtalene!
Så til det med ropingen. Det var ikke bare sint roping, det var roping når jeg skulle be de om noe eller snakke med dem. Det første var å stoppe å stå i første etasje å rope opp i andre. Jeg begynte å gå opp å SNAKKE med ungene, og heller be de om å komme ned til meg. Endringen var helt utrolig! Selvsagt er det ikke slik at alt funker hele tiden, så når vi har en konflikt og jeg merker at temperaturen begynner å stige, trekker jeg meg unna og setter på stoppeklokka igjen. Jeg gir meg selv timout fra situasjonen, men sier alltid i fra. For eksempel kan jeg si at nå går jeg i stua ei stund, for nå blir vi ikke enige, så det er godt for oss å puste litt med magen før vi snakker/diskuterer videre. Det er blitt merkbart bedre. For Vesla som var så liten når endringen kom, er det slik at hvis jeg kvesser stemmen og roper blir hun nesten litt redd. Hun er sånn unge som er vant til å bli snakket til. Så der laget jeg en annen uvane. Det å la henne få lov å diskutere så mye at hun av og til ikke aksepterer når jeg sier at det er jeg som er voksen og som uansett bestemmer. Da kommer gjerne utbrudd som “Seriøst!” eller “Du tulla nu?”
Ennå er det heldigvis sånn at år jeg demper stemmen og spør: “Ka sa du nu?” så responderer hun med unnskyld. Så da er det håp.
Det er bare en ting jeg virkelig sliter med, og det er språkbruk. Jeg har så lett for på utbryte noen saftige gloser om jeg slår meg, skvetter, kommer på noe jeg har glemt. Det er så stygt å høre på. Det verste er at mini-me har kopiert meg, så nå må jeg jobbe med enda en uvane som skal bort.
For 19 år siden (Er det mulig?) Så hadde vi fått nye naboer der fruen jobbet i misjonsrådet eller noe sånt. Snupsi-ungen var tre, og vi var alle på baksiden av huset og måkket snø av terassene. Jeg og naboen snakket litt over gelenderet mens vi måkket. Jeg sparket i en isklump og fikk skrekkelig vondt i foten. “Søren å!” utbrøt jeg. Før jeg rakk å beklage kom det fra den søte lille Snupsi-ungen. “Det hete ikke søren å, det hete faen å! ”
Jeg ville bare gjemme meg….
Alle foreldre som har vært hjemme med syke barn har sikker kjent på den ekle følelsen av dårlig samvittighet. Her er vi hjemme mens kollegaene må ta vårt ansvar. Jeg kjenner sånn langt inn i magen. Det er ikke noen god følelse. Så når man kommer tilbake på jobb, står man på som gal for å kompensere for fraværet.
Etter to dager hjemme med Vesla var jeg tilbake på jobb i dag. Småen var hjemme alene, for jeg skulle bare være borte halve dagen. Hun har bare små-feber i dag, og har sovet til nå, så det har gått bare fint. Mammahjertet synes likevel det er litt guffent.
Hva skjer når jeg er på jobb og skal jobbe som gal? Jo, da har jeg utrolig dårlig samvittighet for jenta som er alene hjemme. Jeg skulle jo helst vært hjemme og tatt meg av henne. Det blir galt uansett hva man velger liksom.
Når jeg kommer hjem skal jeg kompensere med å kose meg masse sammen med henne.
Det er jo galt uansett hvilken fot man skjærer seg i, blør gjør man uansett. Jeg får bruke kvelden til å kompensere for fraværet, for omsorgen for jenta kommer først uansett..
Det er vel ikke så rart det er slitsomt med sykedager for barna. Dårlig samvittighet så det holder, og man skal kompensere for alt…
Når legen i tillegg sier Vesla skal holde seg hjemme resten av uka, så vet mamma`n at det blir dobbeltarbeid fremover. Shit happends! Det er sånne små slag som livet gir, men det er også en del av livet.
Hos legen og venter på å ta masse prøver.
Jeg tenkte jeg skulle ha det litt morsomt og lage en spørsmålsrunde, men hva i all verden skulle noen spørre om?
Tro så kult, jeg kan svare på spørsmål om meg for å avsløre mine innerste pikante hemmeligheter? Det kunne vært noe. Hmm, jeg hadde vel endt opp med å stille spørsmålene selv. Det hadde vært kleint å blitt ferska på noe sånt.
Eller jeg skulle laget en meningsmåling? Hva synes dere om de forskjellige tematikkene? Hva fenger mest? Utrolig kleint å måtte svare selv der også.. Blir liksom ikke spesielt godt utviklingsklima av det?
Næhh.. De sier det enkle er ofte det beste, så jeg setter meg ned og grunner videre på hva det neste blir..
Jeg holder på å jobbe med en artikkel. Det er ikke sant, for jeg holder på å jobbe med mange artikler. Problemet mitt er at når jeg skal skrive en artikkel, så bruker jeg så utrolig masse tid på kildekontroll/kritikk og ikke minst på å lese meg opp om temaet.
Skjønnlitteratur har jeg skrevet en del av, og noe er blitt publisert, men det er lenge siden nå..
Akademiske tekster var noe jeg bare hadde skrevet på universitetet, men har jo hatt utrolig masse idéer om hva jeg kunne hatt lyst å skrive om. Det meste har jo bare blitt med tanken. I vår fikk jeg en invitasjon til å levere en tekst til et magasin som utgis i samråd med Universitetet i Nord. Jeg hadde veldig lyst å skrive om innovasjon, som er noe av det mest spennende jeg jobber med, så da var i det minste temaet avklart. Det var morsomt å skrive en fagartikkel, og det ble masse ny læring for min del. De fleste vil nok finne teksten noe tørr, men det er jo slik jeg jobber med.
Ja, så da ble det jo flere sånne artikler i rugekassa. Jeg bryter litt på idéene mine nå og da, men de blir liksom aldri helt ferdige. Syns ikke det er bra nok liksom. Grunnen er jo at jeg gjør dette med tanke på å kunne selge til magasiner. Det er bare så masse jobb rundt dette, klarer liksom ikke bli enig med meg selv om hvordan jeg skal gripe det an. Kanskje jeg skal slutte i den vanlige jobben min og bare skrive?
Mens jeg knekker litt mer på dette, kan jeg jo glede meg over at fagteksten min ble publisert om ikke annet.
Kanskje jeg skulle skrive bok også? “Hvordan bli millionær på minussiden over natten” Da blir jeg kanskje invitert til Aschehougs hagefest? Only the sky is the limit!
Ja, jeg skal da forsøke å legge til Bloglovin, men jeg er litt klønete så dette krever prøving og feiling..
Jeg er stort sett en handlingens dame så lenge det er muligheter som ligger innenfor mitt handlingsrom, men når det kommer til at noen blir syke, må jeg støtte meg til englene i hvitt.
Vesla er nede for fjerde dag på rad, og nå bærer det til legen. Mest for å få sjekket halsen hennes. Jeg tror hun kommer til å bli henvist til å få fjernet mandlene siden hun så ofte får luftveis.
Men Lille Gull.. Han ligger på sykehuset på tredje dagen, men de finner ikke ut hva det er. Det ryster min verden i grunnvollene. Den lille glad-gutten som alltid hopper rundt, pludrer og leker. Hjertet mitt blør for han. Han har fortsatt feber, han har fått lagt inn sonde, men likevel blir han ikke bedre. I går hadde vi sangstund via skype, men han var helt pudding. Matt i blikket og sløv, smilte litt men ellers bare rolig i armene på pappaen sin. Man blir så utrolig maktesløs når noen av de nærmeste blir syke. Verden min stopper opp, og jeg skjønner liksom ikke hvordan andre kan gå videre.
I dag dro jeg for å besøke han. Han sov for det meste, men våknet omsider og fikk en liten sykehus-gave. Når den lille drømme-mannen fikk tre nye biler og bare så vidt gadd å se på de, ja da er han syk. Jeg lovet han en pizza-date med is til dessert når han blir frisk. Bare han og meg sånn at mammaen ikke kan nekte han is. Jeg mener er man på date med Mimmi, så er man på date med Mimmi. Nå må han bare bli frisk..
OK, så er ABIP en suspekt greie! Anne Brith er en slem dame. Det måtte opp i dagen. Det er helt greit å fortelle det, og fremstillingen har vært veldig redelig og grei. Det var en kjedelig greie der samarbeidet ikke fungerte.
VI HAR FORSTÅTT DET!
Om noen føler seg forurettet så skjønner jeg at man har behov for å sette på plass skapet og si at nok er nok, men ikke skyv skapet frem og tilbake flere ganger. Du lager bare stygge riper i gulvet. Bli ferdig med det og gå videre! Mulig det bare er jeg som ikke forstår hvor ille det har vært for deg Mette, men om Anne.Brith gjør feil mot deg, rettferdiggjør det ikke en rein vendetta. En feil rettferdiggjør ikke en annen. Jeg har ikke noen relasjon til det ene eller det andre, jeg står utenfor og skjønner ikke hvorfor det skal gjøres om til en offentlig skittentøy vask? Hva godt skal det gjøre?
Det er slik at det begynner å minne om heksejakt andre veien nå, og nå begynner det å minne om å koke suppe på en spiker.
Jeg synes det er nok nu..
Men det er som de sier all PR er god PR. Mulig jeg både stikker hånden inn i et vepsebol, og at jeg heller bensin på bålet, men også jeg er en slik person som bare MÅ si i fra at nok er nok!
Igjen har jeg forsøkt å analysere innleggene mine ulite. Det er mest fordi det interesserer meg å finne ut hva som engasjerer, men jeg blir å gjøre som alltid. Skrive om det som faller meg inn der og da.
I januar kom jeg tilbake etter å ha hatt en måden mer eller mindre timeout fra bloggen. Det begynte å kjede meg å sitte å skrive. Manglet liksom helt inspirasjon, også hendte det noe som jeg egentlig ville skrive masse om, men som ikke egnet seg på trykk uten at flere ville følt at de ble utlevert. Når jeg brant etter å skrive om dette, klarte jeg ikke å engasjere meg til å skrive om et annet tema.
Så januar har gått til å bygge opp lesertall igjen. Har erfart at det er ute av øyet, ute av sinn..
mine fem topp innlegg januar er følgende:
Det var egentlig masse forskjellige innlegg. Det er hyggelig å se at mangfoldet engasjerer. Særlig siden jeg fortsatt skribler ned innlegg uten en plan for hverken det ene eller det andre. Planmessighet over en hobby gjør at jeg føler det går mer mot en bijobb og det er jeg ikke klar for..
Bunn fem var egentlig noen korte innlegg som var postet.
Jeg overraskes egentlig over at ikke politiske innlegg engasjerer, men det er jo på bakgrunn av at jeg selv er litt over middels stor politisk-kranglefant. Vi er alle forskjellige, og det er ulikt hva som enagsasjerer. Men jeg har selvinnsikt nok til å innse at mange av de temaene som engasjerer meg, ikke nødvendigvis fenger like mye hos alle.
Jeg kommer ikke til å skrive blogg-innlegg på bakgrunn av hva som blir lest men ut fra hva som beveger seg i mitt liv og engasjerer meg. Med andre ore, uten mål og mening og impulsivt. Ingenting er forandret…
