“Nå får du komme ned å gjøre leksene, det er snart middag og du skal tømme oppvaskmaskinen før du drar på trening!”

Roper du til barnet ditt?

Hjemme hos oss var det utrolig mye roping til ungene i huset. Enkelte dager følte jeg at jeg ropte og skreik mer enn jeg pratet. Tilsynelatende måtte jo ungene i huset være helt håpløse så mye som jeg skreik til dem. Det syke er at jeg vokste opp med en mamma som bjeffet når hun var sur, men en pappa som ble illevarslende rolig når han var sint. Ingen av dem var sånne som sto og skreik til oss. Så jeg hadde ikke med meg den atferden hjemmefra, jeg laget den uvanen selv. Jo, mer jeg skreik etter ungene, jo mer skreik de tilbake når de skulle svare.

Til slutt måtte jeg ta skjea i ei anna hand. Den endringen var det jeg som måtte gjøre, og stoppeklokka ble min beste venn og læremester. Når jeg hadde gitt barna en beskjed, så måtte jeg først lære meg å gi en beskjed om gangen. Jeg måtte bli bevisst på om barna var opptatt med noe, og da legge inn tid for de til å avslutte det de holdt på med. Jeg begynte å lage avtaler om tid, og jeg begynte å sette på alarm. 90% av gangene hadde jeg lyst å skynde på de før tida gikk ut. Det rare var at ungene faktisk holdt avtalene!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så til det med ropingen. Det var ikke bare sint roping, det var roping når jeg skulle be de om noe eller snakke med dem. Det første var å stoppe å stå i første etasje å rope opp i andre. Jeg begynte å gå opp å SNAKKE med ungene, og heller be de om å komme ned til meg. Endringen var helt utrolig! Selvsagt er det ikke slik at alt funker hele tiden, så når vi har en konflikt og jeg merker at temperaturen begynner å stige, trekker jeg meg unna og setter på stoppeklokka igjen. Jeg gir meg selv timout fra situasjonen, men sier alltid i fra. For eksempel kan jeg si at nå går jeg i stua ei stund, for nå blir vi ikke enige, så det er godt for oss å puste litt med magen før vi snakker/diskuterer videre. Det er blitt merkbart bedre. For Vesla som var så liten når endringen kom, er det slik at hvis jeg kvesser stemmen og roper blir hun nesten litt redd. Hun er sånn unge som er vant til å bli snakket til. Så der laget jeg en annen uvane. Det å la henne få lov å diskutere så mye at hun av og til ikke aksepterer når jeg sier at det er jeg som er voksen og som uansett bestemmer. Da kommer gjerne utbrudd som “Seriøst!” eller “Du tulla nu?”

Ennå er det heldigvis sånn at år jeg demper stemmen og spør: “Ka sa du nu?” så responderer hun med unnskyld. Så da er det håp.

Det er bare en ting jeg virkelig sliter med, og det er språkbruk. Jeg har så lett for på utbryte noen saftige gloser om jeg slår meg, skvetter, kommer på noe jeg har glemt. Det er så stygt å høre på. Det verste er at mini-me har kopiert meg, så nå må jeg jobbe med enda en uvane som skal bort.

For 19 år siden (Er det mulig?) Så hadde vi fått nye naboer der fruen jobbet i misjonsrådet eller noe sånt. Snupsi-ungen var tre, og vi var alle på baksiden av huset og måkket snø av terassene. Jeg og naboen snakket litt over gelenderet mens vi måkket. Jeg sparket i en isklump og fikk skrekkelig vondt i foten. “Søren å!” utbrøt jeg. Før jeg rakk å beklage kom det fra den søte lille Snupsi-ungen. “Det hete ikke søren å, det hete faen å! ”

Jeg ville bare gjemme meg….

Det går fint å følge oss både på Instagram og Facebook.