Alle foreldre som har vært hjemme med syke barn har sikker kjent på den ekle følelsen av dårlig samvittighet. Her er vi hjemme mens kollegaene må ta vårt ansvar. Jeg kjenner sånn langt inn i magen. Det er ikke noen god følelse. Så når man kommer tilbake på jobb, står man på som gal for å kompensere for fraværet.
Etter to dager hjemme med Vesla var jeg tilbake på jobb i dag. Småen var hjemme alene, for jeg skulle bare være borte halve dagen. Hun har bare små-feber i dag, og har sovet til nå, så det har gått bare fint. Mammahjertet synes likevel det er litt guffent.
Hva skjer når jeg er på jobb og skal jobbe som gal? Jo, da har jeg utrolig dårlig samvittighet for jenta som er alene hjemme. Jeg skulle jo helst vært hjemme og tatt meg av henne. Det blir galt uansett hva man velger liksom.
Når jeg kommer hjem skal jeg kompensere med å kose meg masse sammen med henne.
Det er jo galt uansett hvilken fot man skjærer seg i, blør gjør man uansett. Jeg får bruke kvelden til å kompensere for fraværet, for omsorgen for jenta kommer først uansett..
Det er vel ikke så rart det er slitsomt med sykedager for barna. Dårlig samvittighet så det holder, og man skal kompensere for alt…
Når legen i tillegg sier Vesla skal holde seg hjemme resten av uka, så vet mamma`n at det blir dobbeltarbeid fremover. Shit happends! Det er sånne små slag som livet gir, men det er også en del av livet.
Hos legen og venter på å ta masse prøver.